Straffes for å beholde barnet..Erfaringer?

[Anonym bruker]

Hei

 

Jeg og kjæresten har etter mye spetakkel frem og tilbake nå kommet frem til å beholde barnet. Noe han absolutt ikke vil. Det skal legges frem her at vi har ikke brukt prevensjon, eier leilighet og har jobb begge to. Han er fortsatt ikke lykkelig over avgjørelsen og har defor valgt å ignorere graviditeten.

Snakker vi ikke om det kommer det jo ikke noe barn.

Jeg begynner å bli så psykisk syk av det her nå, fordi jeg kan ikke late som ingenting lenger, jeg klarer ikke glede meg og klarer så vidt å holde maska på jobb.

 

Jeg er bare 7 uker på vei, så jeg føler jo at dette blir fortsatt et slags psykisk press på at jeg bør ta det vekk.  Er det noen som har vært  i lignende situasjon som har noe råd? Jeg føler allerede at jeg har mistet kjæresten min og tryggheten, og at dette blir en slags maktkamp fra hans side med å straffe meg for å beholde.

Har aldri følt meg så lost og trist i hele mitt liv. Fra å være verdens beste samboere og kjærester til dette her.. Han sier han skal være der 150% når barnet kommer, men akkuratt nå føler jeg meg 150% alene om dette.

 

Noen erfaringer?

Anonymous poster hash: 67ef4...d60

[*Nøtta*]

Gi mannen litt tid.

 

Han vil ikke ha barnet nå, men sier han skal stille opp når babyen er født.

 

Dette er ikke en uvanlig problemstilling hos menn som ØNSKER seg barn engang. Mange menn bryr seg katten i babyen så lenge den ligger i magen, men så snart den titter ut er de solgt.

 

Skjønner at du er såret og lei deg for at han er stille og uinteressert, men løft hodet ditt og smil. Gled deg over graviditeten din- dere har jo blitt enige om å beholde.

Om du er positiv til dette så er det smittsomt.

[*Nøtta*]

Og du... gratulerer med baby i magen!

[Anonym bruker]

Første gang jeg ble gravid var med en fuckfriend. Han ville såklart ikke at jeg skulle beholde og stilte på ingen måte opp underveis. Jeg hadde mine tvil ofte, men baby ble det.

 

Andre gang jeg ble gravid var med exn min, han ville absolutt ikke at jeg skulle beholde og selv om jeg ønsket å beholde tok jeg abort. Det ødela forholdet, jeg satt igjen singel og uten babyen jeg egentlig ville beholde.

 

Jeg har som du ser iikke helt vært i din situasjon, men jeg vet at om du tar abort fordi han oppfører seg slik, så vil forholdet deres mest sannsynlig aldri kunne repareres etterpå.

 

Han må enten velge, deg å baby eller ingenting. Eller så må du prøve å gi han tid før du tar opp at du føler deg veldig alene, han trenger kanskje en liten stund på å svelge hele greia, kanskje en lengre stund også.

 

Uansett synes jeg du skal prøve å glede deg over graviditeten, stå på ditt og del gleden over en baby i magen med en god venninne så du ikke føler deg helt fortapt.

 

Jeg vet hvor tungt det er å føle seg helt alene om baby  magen, så jeg kan forstå at det er ekstra tungt å være i forhold å likevel må føle seg alene om alt.

 

Lykke til og gratulerer med baby i magen

Anonymous poster hash: 8535a...9bd

[Anonym bruker]

Takk! Alle positive påminnelser hjelper:)

 

Anonymous poster hash: 67ef4...d60

[Anonym bruker]

Gi mannen litt tid.

 

Han vil ikke ha barnet nå, men sier han skal stille opp når babyen er født.

 

Dette er ikke en uvanlig problemstilling hos menn som ØNSKER seg barn engang. Mange menn bryr seg katten i babyen så lenge den ligger i magen, men så snart den titter ut er de solgt.

 

Skjønner at du er såret og lei deg for at han er stille og uinteressert, men løft hodet ditt og smil. Gled deg over graviditeten din- dere har jo blitt enige om å beholde.

Om du er positiv til dette så er det smittsomt.

 

Kunne ikke sagt det bedre selv.

Mange menn har også problemer med å forholde seg til sin gravide kvinne siden det er noe ukjent som virker till farlig og skremmene.

Som personen jeg qouter sa, mange er slik hele svangerskapet, men forguder babyen når den kommer.

For mannen min løsnet det når han kjente det første sparket.

 

Masse lykke til videre og gratulerer så mye

 

Anonymous poster hash: dcf8d...b28

[Anonym bruker]

 

Gi mannen litt tid.

 

Han vil ikke ha barnet nå, men sier han skal stille opp når babyen er født.

 

Dette er ikke en uvanlig problemstilling hos menn som ØNSKER seg barn engang. Mange menn bryr seg katten i babyen så lenge den ligger i magen, men så snart den titter ut er de solgt.

 

Skjønner at du er såret og lei deg for at han er stille og uinteressert, men løft hodet ditt og smil. Gled deg over graviditeten din- dere har jo blitt enige om å beholde.

Om du er positiv til dette så er det smittsomt.

 

Kunne ikke sagt det bedre selv.

Mange menn har også problemer med å forholde seg til sin gravide kvinne siden det er noe ukjent som virker till farlig og skremmene.

Som personen jeg qouter sa, mange er slik hele svangerskapet, men forguder babyen når den kommer.

For mannen min løsnet det når han kjente det første sparket.

 

Masse lykke til videre og gratulerer så mye

 

Anonymous poster hash: dcf8d...b28

 

 

 

Så det er greit å ikke støtte sin partner gjennom graviditeten, og noe kvinner bare må godta? På lik linje de må godta masse annet fra mannen, som fyll annenhver uke, "uskyldig" flørting med andre damer, uvillighet til å gjøre husarbeid fordi ha gjør jo alt ute dakkar og så videre.

 

Anonymous poster hash: 7d6ec...865

[C&M&H]

Enig med de andre, gi det litt tid. Når magen kommer og etter ultralyden blir det litt mere virkelig for han. Og før den tid, kos deg med graviditeten alene, betro deg gjerne til en venninne som har barn eller mamma?? For de fleste menn er dette med graviditet veldig abstrakt - og når han i tillegg føler at habn blir "tvunget til" dette så la han få litt tid til å "furte"...

[Anonym bruker]

Takk skal prøve å være mer positiv. Dette kom litt kasta på oss begge, men det er så rart hvordan kvinner omstiller seg aå mye raskere enn menn. Bare vondt å føle at jeg ødelegger livet hans med det valget her..

 

Anonymous poster hash: 67ef4...d60

[Anonym bruker]

Her var barnet i aller høyeste grad planlagt. Vi hadde hus, bil og hun, var gift og barn var neste prosjekt, sluttet på pillen og 3 mnd senere var jeg gravid.

 

Mannen fikk faktisk litt hetta, og jeg var også lei meg fordi han var så lite interessert. Jeg hadde liksom sett for meg en engasjert pappa-to-bee som ville lese svangerskapsbøker, stryke meg på magen, sitte om kveldene og snakke og drømme om babyen osv, men sånn ble det ikke i det hele tatt. Han forsvant ut i masse overtidsarbeid, trening osv og viste veldig lite interesse for babyen i det hele tatt... Ettersom jeg senere har skjønt er det ikke så unormalt at de får en slik reaksjon.

 

Etter ultralyden ble det bedre, da hadde han sett hjertet slå og at den lille reka inni der begynte ligne en baby. Etterhvert kom sparkene og den store magen og da var han så glad over babyen som skulle komme som bare det. Men da fikk jeg hetta, hva hadde jeg gjort, hvordan skulle livet mitt bli nå, jeg var invadert av en annet menneske som skulle sette min agenda i mange år fremover, tenk om jeg angret etter at barnet var født, tenk om jeg ikke likte å være mamma i det hele tatt osv

 

Når jeg da luftet min frustrasjon var mannen så trygg og rolig som bare det, jeg spurte desperat om han ikke var redd for å angre, men neida, det var han ikke redd for i det hele tatt! Så kom roen til meg også, og siste delen av svangerskapet bare gledet vi oss begge to, var spent selvfølgelig, men gledet oss.

 

Det jeg vil frem til er, gi han litt tid. Det er en stor omstilling, det er mange tanker og følelser, det er angst, spenning, glede osv om hverandre og det kommer til å gå i bølger. For deg er det hormoner i tillegg, ikke rart man blir helt tullete i hodet.

Anonymous poster hash: 9f911...35c

[PrinsesseHengepupp]

Gratulerer!

 

Vet du, jeg kommer akkurat fra jordmor hvor vi snakket en del om menns delaktighet og forventninger. Vi venter en godt planlagt og etterlengtet ivf-baby, men jeg har faktisk ingen problemer med å se at hele prosessen blir annerledes for meg enn for han. Jeg kjenner det på kroppen 24/7. Menn er (stigmatiserende, jeg vet) enkle skapninger, som gjerne foretrekker det konkrete fremfor det abstrakte. Og hva er vel mer abstrakt enn at det vokser et helt menneske inni deg? Mange menn skjønner det bare ikke, det blirffor fjernt, og delaktighet og engasjement blir deretter. Når han (i ditt tilfelle) i tillegg ikke var heeelt innstilt på å bli pappa så blir det forståelig nok, llitt mye for han.

 

Jeg forsvarer selvsagt ikke om han er stygg med deg, eller gjør dumme ting. Men prøv å sett deg inn i hvordan dette er for han. En vannvittig omveltning, som han egentlig ikke har hverken forutsetning eller mulighet til å forholde seg til. Som de fleste andre her sier jeg det samme; gi ham, rom og tid. Det kan hende han kommer mer på banen etter som magen vokser, men ha ikke for store forventninger om at han plutselig skal gå bananas på barnas hus eller bytte til stasjonsvogn. Men jeg er helt sikker på at til våren, når han har fått møtt den lille, er han 100% pappa. Lykke til, til dere begge

[Elskerhøsten2014]

Synes det er utrolig barnslig av han, ikke noe og ta vare på hvis dette fortsetter

[Luksusdyret]

Synes det er utrolig barnslig av han, ikke noe og ta vare på hvis dette fortsetter

 

 

Signerer. Og blir overrasket over hvor mange mener sikkert at mannen til HI vil være 100% pappa og 100% god kjæreste etter fødselen, når han til de grader svikter HI under graviditeten. Det finnes veldig mange eksempler her på DiB på det motsatte - at de fleste endrer seg ikke.

[Anonym bruker]

 

Hei

 

Jeg og kjæresten har etter mye spetakkel frem og tilbake nå kommet frem til å beholde barnet. Noe han absolutt ikke vil. Det skal legges frem her at vi har ikke brukt prevensjon, eier leilighet og har jobb begge to. Han er fortsatt ikke lykkelig over avgjørelsen og har defor valgt å ignorere graviditeten.

Snakker vi ikke om det kommer det jo ikke noe barn.

Jeg begynner å bli så psykisk syk av det her nå, fordi jeg kan ikke late som ingenting lenger, jeg klarer ikke glede meg og klarer så vidt å holde maska på jobb.

 

Jeg er bare 7 uker på vei, så jeg føler jo at dette blir fortsatt et slags psykisk press på at jeg bør ta det vekk.  Er det noen som har vært  i lignende situasjon som har noe råd? Jeg føler allerede at jeg har mistet kjæresten min og tryggheten, og at dette blir en slags maktkamp fra hans side med å straffe meg for å beholde.

Har aldri følt meg så lost og trist i hele mitt liv. Fra å være verdens beste samboere og kjærester til dette her.. Han sier han skal være der 150% når barnet kommer, men akkuratt nå føler jeg meg 150% alene om dette.

 

Noen erfaringer?

 

Anonymous poster hash: 67ef4...d60

 

 

Jeg har vært der. Graviditeten kom som et sjokk, for vi hadde brukt prevensjon. Han sa aldri rett ut at han egentlig ønsket at jeg skulle ta abort, men jeg merket det jo på ham. Han snakket aldri om graviditeten, bidro bare motstrebende til å få det nødvendigste i hus før fødselen. Han var deprimert og forholdet skrantet. Jeg bestemte meg for å gi ham tid, og for at han ikke skulle merke noen forskjell på meg, så jeg tiet med alle vanskeligheter og stilte opp på alle måter. Dette gjaldt også seksuelt, selv om jeg egentlig ikke hadde lyst, for all nærheten var borte.

Da barnet ble født snudde han helt om og var plutselig "nyfrelst". Han elsket både barnet og meg, og alt skulle bli så fantastisk. Jeg var sjeleglad, men oppdaget til min egen store overraskelse at noe var fullstendig ødelagt i meg. Han var ikke den samme, jeg elsket ham ikke lenger. Vi prøvde i to år å få forholdet på fote igjen, men det nyttet bare ikke. Til slutt ble jeg kvalm bare han tok på meg. 

 

Mitt råd er: Ikke la dette fortsette! Ser du får råd om å gi mannen tid, men det ville jeg ikke gjort. Jeg ville bestilt time på Familievernkontoret så raskt som overhodet mulig, og tatt ham med dit. Kanskje hadde det vært lurt om du gikk en tur alene først også, så du virkelig får snakket ut om hvordan du har det. Vær så snill, ikke gå alene med dette! Det kan komme til å gjøre uopprettelig skade på forholdet deres. Jeg trodde jeg bare kunne "skru av" under graviditeten og fortsette som før med ham etterpå, men sånn var det ikke. 

 

Anonymous poster hash: e8bad...d1f

[Anonym bruker]

Synes det er utrolig barnslig av han, ikke noe og ta vare på hvis dette fortsetter

Hva skjedde med "gode og onde dager". Av og til må man gi rom for at partneren har det vanskelig og takler det dårlig også. Akkurat nå har samboeren til HI helt hetta og makter ikke ta seg sammen, det betyr ikke at han er et dårlig mennesker og kommer til å bli en forferdelig far, hva med å gi han en sjanse til å jobbe seg gjennom dette.

 

Jeg har vært sammen med mannen min i 17 år, vi har et bunnsolid ekteskap, men vi har selvfølgelig hatt våre nedturer vi også. Som da jeg fikk en fødselsdepresjon. Jeg var ikke god mot mannen min det halvåret der, jeg var avvisende, kald og ufølsom. Det var knapt et smil å få fra meg, null nærhet, null kos, ingenting. Han sto støtt som en påle ved min side hele tiden, laget mat, vasket hus, tok seg av barna og var aldri ufin mot meg tilbake. Da jeg fikk ristet av meg den depresjonen elsket jeg han plutselig høyere enn noen gang, tenk at han holdt ut med meg gjennom den sorte perioden der.

 

Det er ikke bare å kaste ut en livspartner selv om han/hun ikke reagerer på den måten man ønsker eller forventer på ting. Akkurat nå har HI det vanskelig og ønsker støtte fra partneren sin, men så viser det seg at han har det minst like vanskelig og klarer ikke støtte henne. Klart de bare kan si faen ta og gå fra hverandre, men det er ikke det jeg først og fremst vil råde til. Gi hverandre tid og rom, vær rause og tilgi hverandre, vær tilstede så godt dere kan og stå gjennom det, kanskje kommer dere styrket ut av problemene.

 

Anonymous poster hash: 9f911...35c

[Anonym bruker]

Takk for delte erfaringer og svar. Han er heldigvis ferdig med å være stygg med meg, nå er vi bare inne i "vi snakker ikke om det". Det kom jo som et sjokk på oss begge så pga hele situasjonen har jeg ikke kommet opp på noe rosa sky ennå. Han føler vel at det er den makten han har igjen så da r det best å ignorere. Håper det løsner litt og litt for dette sliter så innmari på forholdet og psyken.

 

Anonymous poster hash: 67ef4...d60

[Anonym bruker]

Takk for delte erfaringer og svar. Han er heldigvis ferdig med å være stygg med meg, nå er vi bare inne i "vi snakker ikke om det". Det kom jo som et sjokk på oss begge så pga hele situasjonen har jeg ikke kommet opp på noe rosa sky ennå. Han føler vel at det er den makten han har igjen så da r det best å ignorere. Håper det løsner litt og litt for dette sliter så innmari på forholdet og psyken.

 

Anonymous poster hash: 67ef4...d60

Tror ikke du bare skal la det skure og gå i 9 mnd og håpe han blir superpappa da, om han bruker veldig lang tid på å takle dette ville jeg bestilt en time for samtale på familievernkontoret.

 

Men du sier du er 7 uker på vei, og det er ikke veldig lenge. Om du testet positivt ved forventet mens er det bare 3 uker siden og den tiden har dere brukt på å diskutere om dere skal beholde eller ei. Litt mer tid ville jeg gitt han altså, 3 uker er ikke lenge...

 

Anonymous poster hash: 9f911...35c

[Anonym bruker]

Gi han tid!

Ikke snakk om det på tre uker, også tar du det opp igjen da eller venter evt. enda lenger.

 

Mannen min var absolutt klar til å bli far, og var med på prøving (leverte sædprøve, var med på sex hver dag da jeg tok pergotime osv. så prøvde absolutt). Da jeg sa at jeg var gravid sa han bare "ja.. så bra" (ikke sånn overentusiastisk). etterpå har han forklart at han ble kjempeglad, men han er ikke en person som så lett viser følelser. 

 

De neste ukene ville jo jeg snakke om det heeele tida, men han sa at jeg kunne vente med å snakke om det til etter tolv uker i alle fall, og at det var jo veeeldig lenge igjen til fødselen og god tid til å snakke om det seinere. Han ville heller ikke diskutere navn og ville vente med utstyr osv.

 

Gradvis ble han mer og mer vant til tanken, og begynte selv å ta initiativ til å snakke om det. Sto der med et stort smil etter vi hadde vært på en tidlig innvendig ultralyd i uke 11 (fordi jeg hadde blødninger og var redd jeg spontanaborterte) og sa at han allerede begynte å bli glad i babyen inni magen. Etterhvert kom det snakk om navn og barnerom osv. 

 

Og dette er en mann som hadde veldig lyst å bli pappa. Om han ikke hadde hatt lyst hadde det sikkert tatt enda lenger tid.

 

Så IKKE mas på han, gi han tid! Mest sannsynlig venner han seg til tanken

Anonymous poster hash: 99880...d64

[Anonym bruker]

 

Gi han tid!

Ikke snakk om det på tre uker, også tar du det opp igjen da eller venter evt. enda lenger.

 

Mannen min var absolutt klar til å bli far, og var med på prøving (leverte sædprøve, var med på sex hver dag da jeg tok pergotime osv. så prøvde absolutt). Da jeg sa at jeg var gravid sa han bare "ja.. så bra" (ikke sånn overentusiastisk). etterpå har han forklart at han ble kjempeglad, men han er ikke en person som så lett viser følelser. 

 

De neste ukene ville jo jeg snakke om det heeele tida, men han sa at jeg kunne vente med å snakke om det til etter tolv uker i alle fall, og at det var jo veeeldig lenge igjen til fødselen og god tid til å snakke om det seinere. Han ville heller ikke diskutere navn og ville vente med utstyr osv.

 

Gradvis ble han mer og mer vant til tanken, og begynte selv å ta initiativ til å snakke om det. Sto der med et stort smil etter vi hadde vært på en tidlig innvendig ultralyd i uke 11 (fordi jeg hadde blødninger og var redd jeg spontanaborterte) og sa at han allerede begynte å bli glad i babyen inni magen. Etterhvert kom det snakk om navn og barnerom osv. 

 

Og dette er en mann som hadde veldig lyst å bli pappa. Om han ikke hadde hatt lyst hadde det sikkert tatt enda lenger tid.

 

Så IKKE mas på han, gi han tid! Mest sannsynlig venner han seg til tanken

 

Anonymous poster hash: 99880...d64

 

 

Kanskje han gjør det. Men som jeg skrev over, da kan det være at HI finner ut at noe har forandret seg så mye for henne at forholdet uansett er ødelagt. Det er mye å forvente at det ikke skal sette noen spor å bli sviktet under en graviditet.

 

Anonymous poster hash: e8bad...d1f

[Anonym bruker]

 

Hei

 

Jeg og kjæresten har etter mye spetakkel frem og tilbake nå kommet frem til å beholde barnet. Noe han absolutt ikke vil. Det skal legges frem her at vi har ikke brukt prevensjon, eier leilighet og har jobb begge to. Han er fortsatt ikke lykkelig over avgjørelsen og har defor valgt å ignorere graviditeten.

Snakker vi ikke om det kommer det jo ikke noe barn.

Jeg begynner å bli så psykisk syk av det her nå, fordi jeg kan ikke late som ingenting lenger, jeg klarer ikke glede meg og klarer så vidt å holde maska på jobb.

 

Jeg er bare 7 uker på vei, så jeg føler jo at dette blir fortsatt et slags psykisk press på at jeg bør ta det vekk.  Er det noen som har vært  i lignende situasjon som har noe råd? Jeg føler allerede at jeg har mistet kjæresten min og tryggheten, og at dette blir en slags maktkamp fra hans side med å straffe meg for å beholde.

Har aldri følt meg så lost og trist i hele mitt liv. Fra å være verdens beste samboere og kjærester til dette her.. Han sier han skal være der 150% når barnet kommer, men akkuratt nå føler jeg meg 150% alene om dette.

 

Noen erfaringer?

 

Anonymous poster hash: 67ef4...d60

 

På tide å bli voksne? Begge to. Du kan ikke tvinge på han et barn han ikke vil ha, han har smelt deg på tjukka og må ta ansvar. Dere kommer til å gå fra hverandre. Ta det bort. 

 

Anonymous poster hash: 5b9ae...6bb

[Anonym bruker]

 

 

Hei

 

Jeg og kjæresten har etter mye spetakkel frem og tilbake nå kommet frem til å beholde barnet. Noe han absolutt ikke vil. Det skal legges frem her at vi har ikke brukt prevensjon, eier leilighet og har jobb begge to. Han er fortsatt ikke lykkelig over avgjørelsen og har defor valgt å ignorere graviditeten.

Snakker vi ikke om det kommer det jo ikke noe barn.

Jeg begynner å bli så psykisk syk av det her nå, fordi jeg kan ikke late som ingenting lenger, jeg klarer ikke glede meg og klarer så vidt å holde maska på jobb.

 

Jeg er bare 7 uker på vei, så jeg føler jo at dette blir fortsatt et slags psykisk press på at jeg bør ta det vekk.  Er det noen som har vært  i lignende situasjon som har noe råd? Jeg føler allerede at jeg har mistet kjæresten min og tryggheten, og at dette blir en slags maktkamp fra hans side med å straffe meg for å beholde.

Har aldri følt meg så lost og trist i hele mitt liv. Fra å være verdens beste samboere og kjærester til dette her.. Han sier han skal være der 150% når barnet kommer, men akkuratt nå føler jeg meg 150% alene om dette.

 

Noen erfaringer?

 

Anonymous poster hash: 67ef4...d60

 

 

Jeg har vært der. Graviditeten kom som et sjokk, for vi hadde brukt prevensjon. Han sa aldri rett ut at han egentlig ønsket at jeg skulle ta abort, men jeg merket det jo på ham. Han snakket aldri om graviditeten, bidro bare motstrebende til å få det nødvendigste i hus før fødselen. Han var deprimert og forholdet skrantet. Jeg bestemte meg for å gi ham tid, og for at han ikke skulle merke noen forskjell på meg, så jeg tiet med alle vanskeligheter og stilte opp på alle måter. Dette gjaldt også seksuelt, selv om jeg egentlig ikke hadde lyst, for all nærheten var borte.

Da barnet ble født snudde han helt om og var plutselig "nyfrelst". Han elsket både barnet og meg, og alt skulle bli så fantastisk. Jeg var sjeleglad, men oppdaget til min egen store overraskelse at noe var fullstendig ødelagt i meg. Han var ikke den samme, jeg elsket ham ikke lenger. Vi prøvde i to år å få forholdet på fote igjen, men det nyttet bare ikke. Til slutt ble jeg kvalm bare han tok på meg. 

 

Mitt råd er: Ikke la dette fortsette! Ser du får råd om å gi mannen tid, men det ville jeg ikke gjort. Jeg ville bestilt time på Familievernkontoret så raskt som overhodet mulig, og tatt ham med dit. Kanskje hadde det vært lurt om du gikk en tur alene først også, så du virkelig får snakket ut om hvordan du har det. Vær så snill, ikke gå alene med dette! Det kan komme til å gjøre uopprettelig skade på forholdet deres. Jeg trodde jeg bare kunne "skru av" under graviditeten og fortsette som før med ham etterpå, men sånn var det ikke. 

 

Anonymous poster hash: e8bad...d1f

 

Det er noe i det du sier der, for det skjer jo noe med meg når han er sånn. Jeg trodde at det i hvertall ville ryke dersom jeg tok en abort jeg absolutt ikke vil, men akkuratt nå har jeg sett noen sider av han som jeg sliter med å komme over allerede. " vil du ha tilbake den kjærligheten som du ser på det bildet der, vet du hva du må gjøre". " Og ja, nok en hindring i livet" Og ja, man sier stygge ting i kampens hete, men akkuratt det der har satt seg så hardt hos meg at det kanskje er nå jeg trenger han mest.. men ja, jeg skal gi han tid og jeg skal gi meg selv tid. Vi var å snakket sammen på Amathea, det endte bare med at vi satt der og var uenig i stedet. Så jeg får forsøke å glede meg alene enn så lenge, selvom det kjennes ut som 100 Kilo akkuratt nå.  Det er jo  veldig nytt så jeg kan ikke avgjøre noe nå. Får prøve å være sammen med folk som er bra for meg.

 

Anonymous poster hash: 67ef4...d60

[Anonym bruker]

 

 

Hei

 

Jeg og kjæresten har etter mye spetakkel frem og tilbake nå kommet frem til å beholde barnet. Noe han absolutt ikke vil. Det skal legges frem her at vi har ikke brukt prevensjon, eier leilighet og har jobb begge to. Han er fortsatt ikke lykkelig over avgjørelsen og har defor valgt å ignorere graviditeten.

Snakker vi ikke om det kommer det jo ikke noe barn.

Jeg begynner å bli så psykisk syk av det her nå, fordi jeg kan ikke late som ingenting lenger, jeg klarer ikke glede meg og klarer så vidt å holde maska på jobb.

 

Jeg er bare 7 uker på vei, så jeg føler jo at dette blir fortsatt et slags psykisk press på at jeg bør ta det vekk.  Er det noen som har vært  i lignende situasjon som har noe råd? Jeg føler allerede at jeg har mistet kjæresten min og tryggheten, og at dette blir en slags maktkamp fra hans side med å straffe meg for å beholde.

Har aldri følt meg så lost og trist i hele mitt liv. Fra å være verdens beste samboere og kjærester til dette her.. Han sier han skal være der 150% når barnet kommer, men akkuratt nå føler jeg meg 150% alene om dette.

 

Noen erfaringer?

 

Anonymous poster hash: 67ef4...d60

 

På tide å bli voksne? Begge to. Du kan ikke tvinge på han et barn han ikke vil ha, han har smelt deg på tjukka og må ta ansvar. Dere kommer til å gå fra hverandre. Ta det bort. 

 

Anonymous poster hash: 5b9ae...6bb

 

 

Skjønner at du ønsker deg litt underholdning og antakelig ikke skjønner eller bryr deg om hvor vondt et sånt svar kan gjøre når man er skikkelig langt nede. Jeg håper bare at HI klarer å overse dette, og at vi andre kan tie slik drittkasting i hjel.

 

Anonymous poster hash: e8bad...d1f

[Anonym bruker]

Jeg synes du har fått noen gode råd her om å ta kontakt med noen utenfrostående, f.eks familievernkontoret, for å få hjelp.

 

Ut fra det du skriver, høres det ut som om han absolutt ikke var klar for barn, ikke var forberedt på graviditet, og når det først skjedde - absolutt ikke ville beholde. Du ser dere har kommet fram til en avgjørelse om å beholde, men at han ikke er glad for det. Det må jo egentlig bety at han faktisk ikke er enig i avgjørelsen.

 

Det er du som bærer barnet og det er i utgangspunktet du som har vetorett. Men din avgjørelse vil jo påvirke både deg og mannen. Uansett hva du/dere velger, så vil denne avgjørelsen påvirke dere som enkeltpersoner og som par.

 

Jeg vil råde deg til å ikke la det "skure og gå". det kan gjøre uopprettelig skade for begge parter!

Anonymous poster hash: fcb98...375

[Anonym bruker]

Jeg har vært i samme situasjon. Ble uplanlagt gravid (vi hadde slurvet med prevensjonen), og min samboer ville ikke ha barnet. Hver gang vi snakket om det så ble det krangling og dårlig stemning, så det endte med at vi lot være å prate om det de første ukene. Jeg var klar fra dag en at jeg IKKE kom til å ta abort. Da jeg var 10-11 uker på vei (og vi altså ikke hadde snakket noe særlig om det på 3-4 uker) så kom han til meg og sa at han synes det var mest riktig å beholde barnet. I svangerskapet gledet han seg noe, og gruet seg noe (men det er vel vanlig ) 

Det er ni år siden nå, vi er fortsatt sammen og han elsker å være pappa! Hadde ikke trodd at dette kom til å bli utfallet, jeg var klar for å dra og bli alenemor i begynnelsen jeg.. Vi var i tillegg ganske unge begge to, og trengte litt tid. Jeg er ihvertfall veldig glad for at jeg ikke ga opp, vi har det helt supert sammen enda, selv om det selvølgelig har vært tøffe perioder gjennom årene.

 

Lykke til

Anonymous poster hash: 47826...a62

[Anonym bruker]

 

 

 

Hei

 

Jeg og kjæresten har etter mye spetakkel frem og tilbake nå kommet frem til å beholde barnet. Noe han absolutt ikke vil. Det skal legges frem her at vi har ikke brukt prevensjon, eier leilighet og har jobb begge to. Han er fortsatt ikke lykkelig over avgjørelsen og har defor valgt å ignorere graviditeten.

Snakker vi ikke om det kommer det jo ikke noe barn.

Jeg begynner å bli så psykisk syk av det her nå, fordi jeg kan ikke late som ingenting lenger, jeg klarer ikke glede meg og klarer så vidt å holde maska på jobb.

 

Jeg er bare 7 uker på vei, så jeg føler jo at dette blir fortsatt et slags psykisk press på at jeg bør ta det vekk.  Er det noen som har vært  i lignende situasjon som har noe råd? Jeg føler allerede at jeg har mistet kjæresten min og tryggheten, og at dette blir en slags maktkamp fra hans side med å straffe meg for å beholde.

Har aldri følt meg så lost og trist i hele mitt liv. Fra å være verdens beste samboere og kjærester til dette her.. Han sier han skal være der 150% når barnet kommer, men akkuratt nå føler jeg meg 150% alene om dette.

 

Noen erfaringer?

 

Anonymous poster hash: 67ef4...d60

 

 

Jeg har vært der. Graviditeten kom som et sjokk, for vi hadde brukt prevensjon. Han sa aldri rett ut at han egentlig ønsket at jeg skulle ta abort, men jeg merket det jo på ham. Han snakket aldri om graviditeten, bidro bare motstrebende til å få det nødvendigste i hus før fødselen. Han var deprimert og forholdet skrantet. Jeg bestemte meg for å gi ham tid, og for at han ikke skulle merke noen forskjell på meg, så jeg tiet med alle vanskeligheter og stilte opp på alle måter. Dette gjaldt også seksuelt, selv om jeg egentlig ikke hadde lyst, for all nærheten var borte.

Da barnet ble født snudde han helt om og var plutselig "nyfrelst". Han elsket både barnet og meg, og alt skulle bli så fantastisk. Jeg var sjeleglad, men oppdaget til min egen store overraskelse at noe var fullstendig ødelagt i meg. Han var ikke den samme, jeg elsket ham ikke lenger. Vi prøvde i to år å få forholdet på fote igjen, men det nyttet bare ikke. Til slutt ble jeg kvalm bare han tok på meg. 

 

Mitt råd er: Ikke la dette fortsette! Ser du får råd om å gi mannen tid, men det ville jeg ikke gjort. Jeg ville bestilt time på Familievernkontoret så raskt som overhodet mulig, og tatt ham med dit. Kanskje hadde det vært lurt om du gikk en tur alene først også, så du virkelig får snakket ut om hvordan du har det. Vær så snill, ikke gå alene med dette! Det kan komme til å gjøre uopprettelig skade på forholdet deres. Jeg trodde jeg bare kunne "skru av" under graviditeten og fortsette som før med ham etterpå, men sånn var det ikke. 

 

Anonymous poster hash: e8bad...d1f

 

Det er noe i det du sier der, for det skjer jo noe med meg når han er sånn. Jeg trodde at det i hvertall ville ryke dersom jeg tok en abort jeg absolutt ikke vil, men akkuratt nå har jeg sett noen sider av han som jeg sliter med å komme over allerede. " vil du ha tilbake den kjærligheten som du ser på det bildet der, vet du hva du må gjøre". " Og ja, nok en hindring i livet" Og ja, man sier stygge ting i kampens hete, men akkuratt det der har satt seg så hardt hos meg at det kanskje er nå jeg trenger han mest.. men ja, jeg skal gi han tid og jeg skal gi meg selv tid. Vi var å snakket sammen på Amathea, det endte bare med at vi satt der og var uenig i stedet. Så jeg får forsøke å glede meg alene enn så lenge, selvom det kjennes ut som 100 Kilo akkuratt nå.  Det er jo  veldig nytt så jeg kan ikke avgjøre noe nå. Får prøve å være sammen med folk som er bra for meg.

 

Anonymous poster hash: 67ef4...d60

 

 

Han har jo allerede sagt veldig stygge ting til deg. Eksen min sa aldri sånt, men det gikk galt alikevel. Jeg tror det kan bli vanskelig for deg å bare gå videre etter dette, da må han antakelig jobbe for å oppnå tilliten din igjen. Dessverre vil jeg tro at forholdet deres kan bli skadelidende uansett hva du gjør. Hvis du tar abort kan du komme til å angre veldig og føle at han presset deg. Det er definitivt noe som kan drepe kjærlighet. Hvis du beholder er det mulig at han ikke takler det. Det er også mulig at du vil føle at sviket hans nå ødela så mye tillit at det ikke kan repareres senere. Jeg mener ikke å male alt negativt for deg, poenget mitt er at du må velge det som føles riktig for deg. Det forholdet dere hadde får du uansett ikke tilbake, det har allerede blitt rokket ved. Jeg ønsker deg all mulig lykke til, og ber deg igjen om å kontakte Familievernkontoret. 

 

Anonymous poster hash: e8bad...d1f