Dere som tror det er slitsomt med små barn

[Anonym bruker]

Jeg synes artikkelforfatteren har bortskjemte barn, eller er det helt vanlig å hente ungdommene midt på natten i helgene? Er det vanlig at ungdommene kaller mor for "jævla hore"? Er det vanlig at ungdommene får puter sydd under armene?

 

Mine tre brødre og jeg har aldri vært i nærheten av slik oppførsel, ei heller ble vi fraktet og hentet hit og dit. Vi måtte ordne opp i mye selv. Samtidig hadde vi foreldre som oppdro oss etter prinsippet om positiv autoritet. Det var klart hvem som hadde siste ordet, men vi ble hørt, vi fikk snakke og vi fikk alltid kjærlighet. Det ble stilt krav om at vi gjorde vårt beste på skolen. Selv om karakteren på en prøve ble middelmådig fikk vi skryt så lenge vi hadde gjort en skikkelig innsats i forkant. Å ikke bruke evnene sine og dermed oppnå middelmådige/dårlige resultater er noe annet enn å gjøre sitt beste og likevel ikke nå opp. At foreldre er noenlunde strenge og stiller krav til sine ungdommer er undervurdert, tror jeg. Alle vi fire har klart seg bra og er nå leger alle sammen. Vi lever gode liv med vår familier, og jeg er takknemlig for mine foreldres syn på oppdragelse. Barn og unge trenger veiledning og at det stilles krav til dem.

 

Anonymous poster hash: fa72e...906

[Trimsi]

Jeg har også tenåring og småbarn i huset, og noen ganger blir jeg spurt av venninner med små barn "alt blir vel mye enklere og greiere når barna blir større ?".

Mange som sliter med amming, nattevåk, bleier, trassalder og småbarn som trenger hjelp til alt mulig, gleder seg til de endelig skal få slappe mere av og slippe det fysiske slitet det ofte kan være å ha smått. Men det er jo egentlig umulig å sammenligne disse to tingene, fellesnevner er uansett at man som forelder kjenner like mye ansvar, kjærlighet og "bekymring" uansett alder

 

På mange måter blir bekymringene og utfordringene større jo større barna blir, men samtidig blir barna selvstendige og trenger mindre hjelp. Jeg synes alle aldre er like slitsomt og like fantastisk, Hver periode har sine utfordringer og sin sjarm, og jeg har aldri "gledet" meg til barna skulle bli store, eller ønsket at de største skulle blitt små igjen. Jeg har kanskje sett frem til at minsten skulle slutte med bleier eller til han kunne spise selv, eller syntes tiden har gått litt vel fort når eldstemann plutselig har begynt i 10 klasse, og føler karakterpress og engstelse for hva han skal finne på neste år. 

 

Kan det virkelig sammenlignes det å være engstelig for om babyen spiser nok eller om jenta på to løper ut i veien og om 12 åringen kjøper snop hver dag i butikken og sykler alt for fort uten hjelm. Eller sammenligne det å våkne 5 ganger om natten med en som er trenger melk eller har nattskrekk, med en 15 åring man ikke får tak i på mobilen klokken halv 12 om kvelden eller som føler seg utestengt av klassekameretene.

 

Har man et kolikkbarn eller trillingbabyer er det beintøft. Det samme er det hvis du har en tenåring som sliter med depresjon eller med et stort alkoholforbruk.

 

Jeg synes artikkelen setter et viktig søkelys på utfordringene med å ha store barn, og at dette ikke blir snakket eller skrevet så mye om.

Ingen trenger å føle at det er feil å klage over at småbarnsperioden er slitsom, men det kan være lurt å være forberedt på at det er nok av utfordringer og bekymringer når barna blir større...

[Luksusdyret]

Jeg har også tenåring og småbarn i huset, og noen ganger blir jeg spurt av venninner med små barn "alt blir vel mye enklere og greiere når barna blir større ?".

Mange som sliter med amming, nattevåk, bleier, trassalder og småbarn som trenger hjelp til alt mulig, gleder seg til de endelig skal få slappe mere av og slippe det fysiske slitet det ofte kan være å ha smått. Men det er jo egentlig umulig å sammenligne disse to tingene, fellesnevner er uansett at man som forelder kjenner like mye ansvar, kjærlighet og "bekymring" uansett alder

 

På mange måter blir bekymringene og utfordringene større jo større barna blir, men samtidig blir barna selvstendige og trenger mindre hjelp. Jeg synes alle aldre er like slitsomt og like fantastisk, Hver periode har sine utfordringer og sin sjarm, og jeg har aldri "gledet" meg til barna skulle bli store, eller ønsket at de største skulle blitt små igjen. Jeg har kanskje sett frem til at minsten skulle slutte med bleier eller til han kunne spise selv, eller syntes tiden har gått litt vel fort når eldstemann plutselig har begynt i 10 klasse, og føler karakterpress og engstelse for hva han skal finne på neste år. 

 

Kan det virkelig sammenlignes det å være engstelig for om babyen spiser nok eller om jenta på to løper ut i veien og om 12 åringen kjøper snop hver dag i butikken og sykler alt for fort uten hjelm. Eller sammenligne det å våkne 5 ganger om natten med en som er trenger melk eller har nattskrekk, med en 15 åring man ikke får tak i på mobilen klokken halv 12 om kvelden eller som føler seg utestengt av klassekameretene.

 

Har man et kolikkbarn eller trillingbabyer er det beintøft. Det samme er det hvis du har en tenåring som sliter med depresjon eller med et stort alkoholforbruk.

 

Jeg synes artikkelen setter et viktig søkelys på utfordringene med å ha store barn, og at dette ikke blir snakket eller skrevet så mye om.

Ingen trenger å føle at det er feil å klage over at småbarnsperioden er slitsom, men det kan være lurt å være forberedt på at det er nok av utfordringer og bekymringer når barna blir større...

 

 

Problemet er at artikkelforfatteren mener at hennes drittunge av en tenåring, som kaller henne for jævla hore og får lov til å dra på fest dagen etterpå (der han driter i mora igjen og lar vært å svare i telefonen) er myye større problem, enn de som har barn med kolikk, puppeskrekk osv. Det er arrogansen jeg reagerer på, ikke påstand om at enkelte tenåringer er vanskelige. Problemet er at tenåringer kan man til en viss grad oppdra, mens man ikke akkurat kan gi et barn som skriker hele natta av kolikk en konsekvens slik at skrikingen forsvinner.

[Anonym bruker]

 

Jeg har både småbarn og tenåringer i hus og det å ha en nyfødt kontra en hormonell tenåring er a pice of cake

Nattevåk med baby kan innebære litt frustrasjon, nattevåk med (for) tenåringen er ren angst.

Å stå opp grytidlig med baby er ingenting i forhold til å få en komatøs tenåring opp og klar for skole.

Å tørke over gulvet etter ettåringen som spiser selv er ingenting imot det som møter en når vennegjengen har lagt seg nattmat.

Å rydde leker og sofaputer er ingenting imot det rottereiret tenåringen kaller rommet sitt.

Å handle inn regnklær, støvler, vintersko og dress til toåringen er ingenting for lommeboken i forhold til tenåringene behov for nytt alpinutstyr, skiklær, vintersko, pensko, kjoler, gensere og bukser.

Neida, jeg overdriver fælt. Det er utrolig gøy å ha tenåringer i hus, de utfordrer en på et helt annet plan enn små barn gjør. Men jeg må innrømme at jeg smiler litt for meg selv når jeg leser om de som er så avhengig av egentid og kjærestetid med mannen det er faktisk ganske ikke-eksisterende med tenåringer som kommer og går til alle døgnets tider.

Jeg tenker at de går noen harde år i møte de som tror at den travleste tiden er når man ha spedbarn.

Og jeg skjønner at du tror du er et supermenneske, et allvitende menneske, som vet hvordan ALLE opplevde småbarnstiden VS ungdomstiden.

 

Du er jammen meg en idiot, sorry

 

Anonymous poster hash: 459f9...fc9

 

 

 

Og jeg tror du er litt naiv, du som signerer med at hun andre er en idiot. Bare vent og se. Alt hun skriver stemmer på en prikk. Men du klarer nok ikke sette deg inn i situasjonen - du har vel bare småbarn enda?

 

Anonymous poster hash: ad7ce...7a4

[Anonym bruker]

Vi er alle ulike. Jeg har tenåringer i hus, og jeg synes det er tusen ganger enklere med tenåringer enn med babyer og smårollinger. Andre problemstillinger, ja, men likevel mye bedre. Det har sikker noe med at jeg aldri har likt babyer og småbarn, og derfor takler alt annet veldig mye bedre

Anonymous poster hash: 1eb90...998

[Anonym bruker]

BareventBAREVENT... Alt blir verre -MYE VERRE- det blir et sant helvette!!!

 

Herregud, så fantastisk tåpelig. I alle livsstadiene til barnet får man "bare vent" holdningene og "trodde du virkelig kolikk var ille, nei det var piece of cake, bare vent til da du" og blablabla..

 

Hvorfor så ivrige på å prøve å trekke andre ned?

 

Anonymous poster hash: 1166e...a66

Det er jo ikke det poenget er. Over alt kan en engstelig mamma lese om amming, kolikk, babymat og såre pupper. Det er veldig få plasser en bekymra mamma kan lese om hvordan det er å ha en krevende tenåring:) Hun setter ting på spissen slik at dette temaet og belyses. Det kan være veldig tungt og frustrerende å ha tennåringer i hus. Både fysisk og psykisk...

 

Anonymous poster hash: d20a5...eef

[Anonym bruker]

Jeg tror det er slitsomt med barn jeg, og det er barna mine hele livet...

 

 

 

Anonymous poster hash: 3688c...b8c

[Luksusdyret]

 

BareventBAREVENT... Alt blir verre -MYE VERRE- det blir et sant helvette!!!

 

Herregud, så fantastisk tåpelig. I alle livsstadiene til barnet får man "bare vent" holdningene og "trodde du virkelig kolikk var ille, nei det var piece of cake, bare vent til da du" og blablabla..

 

Hvorfor så ivrige på å prøve å trekke andre ned?

 

Anonymous poster hash: 1166e...a66

Det er jo ikke det poenget er. Over alt kan en engstelig mamma lese om amming, kolikk, babymat og såre pupper. Det er veldig få plasser en bekymra mamma kan lese om hvordan det er å ha en krevende tenåring:) Hun setter ting på spissen slik at dette temaet og belyses. Det kan være veldig tungt og frustrerende å ha tennåringer i hus. Både fysisk og psykisk...

 

Anonymous poster hash: d20a5...eef

 

 

 

Hadde hun KUN belyst problemstillingene sine og ikke skrevet at hun har det SÅÅ mye vanskeligere enn småbarnsforeldre, og at kolikk, ammeproblemer osv er piss i havet så hadde ingen reagert.

[Anonym bruker]

Jeg har både tenåringer og små barn (2 kull).

 

Langt mer slitsomt og krevende med små barn enn selvstendige tenåringer!!!!

 

Anonymous poster hash: 00bdc...f0c

[Trimsi]

 

Jeg har også tenåring og småbarn i huset, og noen ganger blir jeg spurt av venninner med små barn "alt blir vel mye enklere og greiere når barna blir større ?".

Mange som sliter med amming, nattevåk, bleier, trassalder og småbarn som trenger hjelp til alt mulig, gleder seg til de endelig skal få slappe mere av og slippe det fysiske slitet det ofte kan være å ha smått. Men det er jo egentlig umulig å sammenligne disse to tingene, fellesnevner er uansett at man som forelder kjenner like mye ansvar, kjærlighet og "bekymring" uansett alder

 

På mange måter blir bekymringene og utfordringene større jo større barna blir, men samtidig blir barna selvstendige og trenger mindre hjelp. Jeg synes alle aldre er like slitsomt og like fantastisk, Hver periode har sine utfordringer og sin sjarm, og jeg har aldri "gledet" meg til barna skulle bli store, eller ønsket at de største skulle blitt små igjen. Jeg har kanskje sett frem til at minsten skulle slutte med bleier eller til han kunne spise selv, eller syntes tiden har gått litt vel fort når eldstemann plutselig har begynt i 10 klasse, og føler karakterpress og engstelse for hva han skal finne på neste år. 

 

Kan det virkelig sammenlignes det å være engstelig for om babyen spiser nok eller om jenta på to løper ut i veien og om 12 åringen kjøper snop hver dag i butikken og sykler alt for fort uten hjelm. Eller sammenligne det å våkne 5 ganger om natten med en som er trenger melk eller har nattskrekk, med en 15 åring man ikke får tak i på mobilen klokken halv 12 om kvelden eller som føler seg utestengt av klassekameretene.

 

Har man et kolikkbarn eller trillingbabyer er det beintøft. Det samme er det hvis du har en tenåring som sliter med depresjon eller med et stort alkoholforbruk.

 

Jeg synes artikkelen setter et viktig søkelys på utfordringene med å ha store barn, og at dette ikke blir snakket eller skrevet så mye om.

Ingen trenger å føle at det er feil å klage over at småbarnsperioden er slitsom, men det kan være lurt å være forberedt på at det er nok av utfordringer og bekymringer når barna blir større...

 

 

Problemet er at artikkelforfatteren mener at hennes drittunge av en tenåring, som kaller henne for jævla hore og får lov til å dra på fest dagen etterpå (der han driter i mora igjen og lar vært å svare i telefonen) er myye større problem, enn de som har barn med kolikk, puppeskrekk osv. Det er arrogansen jeg reagerer på, ikke påstand om at enkelte tenåringer er vanskelige. Problemet er at tenåringer kan man til en viss grad oppdra, mens man ikke akkurat kan gi et barn som skriker hele natta av kolikk en konsekvens slik at skrikingen forsvinner.

 

Ok, jeg har lest artikkelen en gang til, og klarer ikke å lese det samme som deg... Overskriften er jo "Kjære storbarnsforeldre"...  Og JA, det er et større problem at barnet ditt kjører bil uten førerkort, blir pumpet på legevakta eller prøver å ta selvmord, enn at babyen din har kolikk. Jeg har venner som har opplevd alt dette med sine tenåinger, det er så langt fra kolikkgråting som du kan tenke deg.

Jeg synes overhode ikke artikkelforfatteren virker arrogant, men der er vi nok uenige.

 

Jeg klagde ikke spesielt over mine sprukne brystvorter og brystbetennelser, eller min baby nr 2 som hadde kolikk. Jeg klager heller ikke spesielt mye over den følsomme 12 åringen min som sliter med dårlig selvtillit og redsel for alt mulig, eller for 15 åringen min som sitter foran pc skjermen 12 timer hver dag hvis vi ikke gjemmer den for han...  Men det skrives så vanvittig mye mer om småbarnstilværelsen og om ammeproblemer, kolikk og søvnproblemer enn det gjør om hormonbomber av tenåringer som kverulerer, isolerer seg, sliter med skolepress eller henger rundt med hasjrøykende ungdommer hver kveld

 

Du snakker om å oppdra tenåringer, har du prøvd det selv Hvert enenste barn/menneke er født med sin personlighet, og pøser du på med en stor dæsj hormoner, et sterkt ønske om uavhengighet, et vennemiljø du har liten kontroll over og flaks og uflaks kan du bare glemme tanken om at "bare jeg oppdrar poden bra og gir han kjærlighet nok, vil nok alt gå bra når han vokser til" Slik er det dessverre ikke, det har jeg sett alt for mange eksempler på.

 

Viktigst av alt er at vi ikke gir opp ungene våre, om de er små eller store.

Og det må selvfølgelig være lov å snakke om at vi "storbarnsforeldre" kan synes at det er fryktelig tøft i perioder.

[Anonym bruker]

 

 

Jeg har også tenåring og småbarn i huset, og noen ganger blir jeg spurt av venninner med små barn "alt blir vel mye enklere og greiere når barna blir større ?".

Mange som sliter med amming, nattevåk, bleier, trassalder og småbarn som trenger hjelp til alt mulig, gleder seg til de endelig skal få slappe mere av og slippe det fysiske slitet det ofte kan være å ha smått. Men det er jo egentlig umulig å sammenligne disse to tingene, fellesnevner er uansett at man som forelder kjenner like mye ansvar, kjærlighet og "bekymring" uansett alder

 

På mange måter blir bekymringene og utfordringene større jo større barna blir, men samtidig blir barna selvstendige og trenger mindre hjelp. Jeg synes alle aldre er like slitsomt og like fantastisk, Hver periode har sine utfordringer og sin sjarm, og jeg har aldri "gledet" meg til barna skulle bli store, eller ønsket at de største skulle blitt små igjen. Jeg har kanskje sett frem til at minsten skulle slutte med bleier eller til han kunne spise selv, eller syntes tiden har gått litt vel fort når eldstemann plutselig har begynt i 10 klasse, og føler karakterpress og engstelse for hva han skal finne på neste år. 

 

Kan det virkelig sammenlignes det å være engstelig for om babyen spiser nok eller om jenta på to løper ut i veien og om 12 åringen kjøper snop hver dag i butikken og sykler alt for fort uten hjelm. Eller sammenligne det å våkne 5 ganger om natten med en som er trenger melk eller har nattskrekk, med en 15 åring man ikke får tak i på mobilen klokken halv 12 om kvelden eller som føler seg utestengt av klassekameretene.

 

Har man et kolikkbarn eller trillingbabyer er det beintøft. Det samme er det hvis du har en tenåring som sliter med depresjon eller med et stort alkoholforbruk.

 

Jeg synes artikkelen setter et viktig søkelys på utfordringene med å ha store barn, og at dette ikke blir snakket eller skrevet så mye om.

Ingen trenger å føle at det er feil å klage over at småbarnsperioden er slitsom, men det kan være lurt å være forberedt på at det er nok av utfordringer og bekymringer når barna blir større...

 

 

 

Problemet er at artikkelforfatteren mener at hennes drittunge av en tenåring, som kaller henne for jævla hore og får lov til å dra på fest dagen etterpå (der han driter i mora igjen og lar vært å svare i telefonen) er myye større problem, enn de som har barn med kolikk, puppeskrekk osv. Det er arrogansen jeg reagerer på, ikke påstand om at enkelte tenåringer er vanskelige. Problemet er at tenåringer kan man til en viss grad oppdra, mens man ikke akkurat kan gi et barn som skriker hele natta av kolikk en konsekvens slik at skrikingen forsvinner.

Ok, jeg har lest artikkelen en gang til, og klarer ikke å lese det samme som deg... Overskriften er jo "Kjære storbarnsforeldre"...  Og JA, det er et større problem at barnet ditt kjører bil uten førerkort, blir pumpet på legevakta eller prøver å ta selvmord, enn at babyen din har kolikk. Jeg har venner som har opplevd alt dette med sine tenåinger, det er så langt fra kolikkgråting som du kan tenke deg.

Jeg synes overhode ikke artikkelforfatteren virker arrogant, men der er vi nok uenige.

 

Jeg klagde ikke spesielt over mine sprukne brystvorter og brystbetennelser, eller min baby nr 2 som hadde kolikk. Jeg klager heller ikke spesielt mye over den følsomme 12 åringen min som sliter med dårlig selvtillit og redsel for alt mulig, eller for 15 åringen min som sitter foran pc skjermen 12 timer hver dag hvis vi ikke gjemmer den for han...  Men det skrives så vanvittig mye mer om småbarnstilværelsen og om ammeproblemer, kolikk og søvnproblemer enn det gjør om hormonbomber av tenåringer som kverulerer, isolerer seg, sliter med skolepress eller henger rundt med hasjrøykende ungdommer hver kveld

 

Du snakker om å oppdra tenåringer, har du prøvd det selv Hvert enenste barn/menneke er født med sin personlighet, og pøser du på med en stor dæsj hormoner, et sterkt ønske om uavhengighet, et vennemiljø du har liten kontroll over og flaks og uflaks kan du bare glemme tanken om at "bare jeg oppdrar poden bra og gir han kjærlighet nok, vil nok alt gå bra når han vokser til" Slik er det dessverre ikke, det har jeg sett alt for mange eksempler på.

 

Viktigst av alt er at vi ikke gir opp ungene våre, om de er små eller store.

Og det må selvfølgelig være lov å snakke om at vi "storbarnsforeldre" kan synes at det er fryktelig tøft i perioder.

Du skriver (akkurat som forfatteren av artikkelen) at det verste er tenåringsperioden. Du bagatelliserer problemene til småbarnsforeldre som kolikk fordi du selv ikke syns det var et problem. Tror du alle opplever det på samme måte som deg? Tror du alle barn er like og vil ha tidenes tenåringsoppgjør? Det er da ikke gitt at barnet vil utvikle seg til et monster som roper hore etter foreldrene sine eller røyker hasj på fritiden? Kanskje barnet er vanskeligst som spedbarn, kanskje som smårolling, som tenåring, eller kanskje til og med som voksen. Barn og voksne er ulike individer som reagere og utfordres forskjellig, ingen kan ha en fasit på hva som er det verste siden alle reagerer forskjellig på ulike situasjoner.

 

Jeg syns det er direkte ufint og bagatellisere andre sine problemer på den måten både du og forfatteren gjør. Jeg kjenner ei som ble innlagt under kolikktiden pga depresjon, tviler på hun vil oppleve tenåringstiden som tyngre med mindre om det skjer noe helt usedvanlig. På den annen side tok en nabokvinne livet av seg etter at begge barna hennes som voksne ble narkomaner, hun opplevde nok småbarnslivet som en dans på roser sammenlignet med hva hun opplevde med sine voksne barn. Begge kvinnene her hadde det forferdelig, men det er latterlig å spekulere i hvem som hadde det verst, opplever vi noe fælt med barna våre er det grusomt uansett alder og livsfase.

 

 

 

Anonymous poster hash: 1166e...a66

[*Miss Marple*]

 

Jeg har både småbarn og tenåringer i hus og det å ha en nyfødt kontra en hormonell tenåring er a pice of cake

Nattevåk med baby kan innebære litt frustrasjon, nattevåk med (for) tenåringen er ren angst.

Å stå opp grytidlig med baby er ingenting i forhold til å få en komatøs tenåring opp og klar for skole.

Å tørke over gulvet etter ettåringen som spiser selv er ingenting imot det som møter en når vennegjengen har lagt seg nattmat.

Å rydde leker og sofaputer er ingenting imot det rottereiret tenåringen kaller rommet sitt.

Å handle inn regnklær, støvler, vintersko og dress til toåringen er ingenting for lommeboken i forhold til tenåringene behov for nytt alpinutstyr, skiklær, vintersko, pensko, kjoler, gensere og bukser.

Neida, jeg overdriver fælt. Det er utrolig gøy å ha tenåringer i hus, de utfordrer en på et helt annet plan enn små barn gjør. Men jeg må innrømme at jeg smiler litt for meg selv når jeg leser om de som er så avhengig av egentid og kjærestetid med mannen det er faktisk ganske ikke-eksisterende med tenåringer som kommer og går til alle døgnets tider.

Jeg tenker at de går noen harde år i møte de som tror at den travleste tiden er når man ha spedbarn.

Og jeg skjønner at du tror du er et supermenneske, et allvitende menneske, som vet hvordan ALLE opplevde småbarnstiden VS ungdomstiden.

 

Du er jammen meg en idiot, sorry

 

Anonymous poster hash: 459f9...fc9

Mens du er et klokt og vennelig menneske?

[Amabolla]

Slike diskusjoner lander alltid på "bare vent du til.....". Vi vokser med oppgaven håper jeg.Jeg ser frem til å sitte bedrevitende på gamlehjem og rope "åja! Bare vent til unga dine er 40 du, ja da skal du se!"

[*SommerFrisk*]

For en nedlatende overskrift. Hva vet du om hvordan mine eller naboens barn er?

 

Skal jeg ha dårlig samvittighet nå fordi jeg var sliten i går kveld da ungene var lagt fordi det sitter andre foreldre et annet sted og ikke får foklart ungene sine at en kvise på ræva eller i ansiktet er helt normalt i puberteten?

 

 

Hver alder har sine utfordringer. Slutt den bagatelliseringen, den ene eller den andre veien!

[Anonym bruker]

For en nedlatende overskrift. Hva vet du om hvordan mine eller naboens barn er?

 

Skal jeg ha dårlig samvittighet nå fordi jeg var sliten i går kveld da ungene var lagt fordi det sitter andre foreldre et annet sted og ikke får foklart ungene sine at en kvise på ræva eller i ansiktet er helt normalt i puberteten?

 

 

Hver alder har sine utfordringer. Slutt den bagatelliseringen, den ene eller den andre veien!

Poenget med artikkelen er ikke at det er så mye verre med store barn enn med små, men at det byr på andre og kanskje mer alvorlige bekymringer samt at det ikke er like stor aksept for å søke råd og klage over det som det er når man har små barn.

 

Merkelig at så mange ikke evner å skjønne det de leser!

 

Anonymous poster hash: fc065...397

[Anonym bruker]

For en nedlatende overskrift. Hva vet du om hvordan mine eller naboens barn er?

 

Skal jeg ha dårlig samvittighet nå fordi jeg var sliten i går kveld da ungene var lagt fordi det sitter andre foreldre et annet sted og ikke får foklart ungene sine at en kvise på ræva eller i ansiktet er helt normalt i puberteten?

 

 

Hver alder har sine utfordringer. Slutt den bagatelliseringen, den ene eller den andre veien!

Slapp av, det er ingen som mener du bør ha dålig samvittighet eller prøver å være nedlantende mot deg selv om de skriver at det ofte kan være tøffere å være "storbarnforeldre" enn småbarnforeldre.

 

Bekymringene, farene og maktesløsheten vokser ofte med årene som en her påpekte, slik er det bare, og slik har veldig mange av mine venner og bekjente erfart med sine barn, meg selv innkludert.

 

Ofte kan foreldre med store barn glemme hvor tøft det var med nattevåk og brystspreng, med uskikkerhet og en toåring ute av kontroll. Har man både småbarn og store barn, merker man at den rent fysiske belastningen med lite søvn og kolikkbaby. den konstante løpingen etter en ettåring og en 3 åring som hyler som en stukken gris når det er tid for barnehagen, er slitsomt og krevende, men at utfordringene med tenåringer ofte er store. 

 

Det gir en mamma voldsomme bekymringer når jenta på 17 bruker hvert eneste minutt av fritiden sin på skolearbeid, når jenta nesten ikke har et sosialt nettverk og når hele selvfølelsen ligger i at hun får seksere på karakterkortet. Det er også fryktelig tøft å oppleve at 16 åringen din ikke klarer skolepresset, dropper ut og finner seg en vennegjeng man har mistanker om røyker hasj. Det er tøft å opplveve at den14 år gamle datteren din legger ut "lettkledte" bilder av seg selv på nettet og nesten har sluttet å spise. Det er supertøft når den snille 13 åringen din som var "mammagutt" plutselig forandrer seg til en mammahatende hormonbombe som vil ha minst mulig med deg å gjøre. Du prøver å være real og sette grenser, du prøver å være en god venn si at du forstår han, men han lukker seg inne i en verden med pc og tv spill. Du fatter ikke hva du har gjort galt. Gutten var da en harmonisk, glad og åpen gutt med en kjempefin relasjon til familien, hva skal du gjøre, hvordan skal du reagere?

 

Det artikkelforfatteren prøver å si er at det snakkes så lite om denne perioden, det finnes så lite bøker, så lite informasjon å hente i forhold til småbarnsproblemer...

 

Ingen her er ute etter å klage på småbarnsforeldre, eller bagatellisere det ene eller det andre, men sette fokus på at det ofte er tøft å ha tenåringer og at det ikke finnes så mye støtte og hjelp å få.

 

Anonymous poster hash: 579fb...d7d