Like glad i alle barna sine?

[Nettisen:)]

Vet du, jeg forstår litt hvordan du tenker, selv om jeg på ingen måte lever i en A4-boble. Men jeg tror ikke man elsker barna sine mer eller mindre, men kanskje annerledes? Jeg har en biologisk sønn fra tidligere, som jeg i utgangspunktet var alene med selv om han hadde en pappa som stilte opp. Nå er pappaen død og han er blitt min manns sønn i gavnet, om ikke i navnet. Men jeg føler at uansett hva mitt liv med ny mann, og nye barn (biologiske og ikke) serverer så kommer min førstefødte sønn og jeg til å ha et eget bånd som jeg neppe kan få med noen andre, hverken barn eller partner. Jeg kommer ikke til å elske han mer enn de andre, men på en egen måte, basert på det vi har delt, historien vår, alle motbakker og all glede. Når jeg nå får et felles barn med min mann vil det barnet bli like mye elsket av meg, men barnet kommer jeg til å dele med mann og alle de andre barna, en svigerfamilie og et nytt og større nettverk enn hva jeg hadde som ung alenemor. Og jeg er eldre, kanskje til og med et annet menneske og mor enn hva jeg var den gang jeg fikk sønnen min. Så tja, jeg tror man kan ha ulike følelser for ulike barn, på sett og vis.

Dette var godt skrevet og ganske beskrivende for meg og. Min eks er ikke død, så kan ikke si det er helt likt, men eldste (fra forrige forhold) er i en helt spesiell posisjon for meg. Kan ikke si jeg er mer glad i han, for jeg er hodestups forelsket i hele gjengen og kunne aldri ha rangert de sånn sett, men han og jeg har liksom vært gjennom ild og vann sammen. Han var så liten så han har ikke noe minner av det, men det var en lang og tøff periode.

Selv om han var en liten baby så var han likevel det største, tryggeste og mest fantastiske mennesket i livet mitt.

[☆☆☆]

Om ein ser på barna som produkt og ikkje eit inikt individ så er det sikkert slik, ja.