Like glad i alle barna sine?

[Anonym bruker]

Etter syden tråden med stemora som ikke ville betale for stebarnet sitt så ble det sagt at faren er like glad i barnet han har fra før, som han er i barna han har med sin kone. Dette utsagnet ser jeg ofte.

 

Jeg lurer på om det er mulig at det i det hele tatt er en selvfølge? Men jeg vet ikke hva jeg snakker om. Jeg lever et liv i min lille lykkelige a4 boble.

 

Jeg og mannen er bestevenner, og vi er kjærester, vi er temmelig bunnsolide som par. Jeg elsker han, han elsker meg. Vi har to barn sammen. De er våre kjærlighetsbarn. De er forskjellig individer, men de er begge et produkt av oss, både genetisk og gjennom oppdragelsen. Jeg ser min elskede mann i dem begge. Vi er på et vis alle en og samme.

 

Når jeg ser kommentaren ovenfor så spør jeg meg selv, om jeg hadde hatt et barn i fra før, fra en eller annen av mine ekser, eller et ons, hadde jeg da vært like glad i det barnet? Der jeg så sider av en mann jeg ikke liker, eller ikke utstår?

 

Det andre jeg spør meg selv om, er hva om min mann går fra meg? Hvordan blir det for mine barn om vi skulle gått hver vår vei? Så slipper jeg den tanken, det er helt itenkelig at vi klmmer til å skilles. Det er bare en ting som er enda mer utenkelig, det er at jeg skulle ha funnet meg en ny mann om vi så gjorde.

 

Spørsmålet mitt knytter seg jo til dette med at barna er et produkt av begge foreldre. Er det ikke naturlig å være mer glad i et produkt av kjærlighet, enn et produkt der man ikke har kjærlighet til den andre faktoren?

Eller funker ikke mattelogikken på dette her?

 

Anonymous poster hash: f6df8...74e

[Anonym bruker]

Ser hva du mener. Men en er selvsagt like glad i alle barna sine! 

Anonymous poster hash: e2b17...175

[Anonym bruker]

Det var jeg som skrev det med å være like glad i alle barna.

 

Jeg lever som deg hi. Lykkelig samboer med bestevenn og drømmemann. Har 2 kjærlighetsbarn.

 

Men hadde det blitt slutt mellom oss, jeg hadde funnet meg en ny og fått barn med. Så hadde jeg elsket de 2 jeg har fra før like mye. De er mine hærlige og nydelige barn for svarte.

 

Så du er usikker om du ville elsket barna dine like mye hvis du hadde gjennomgått samlivsbrudd, ny mann og nytt barn???

 

Du er merkelig...

 

Våkn opp og blås bort litt av de rosa skyene rundt deg!

 

Anonymous poster hash: c01a8...a83

[Nyttårs barn]

Tror det er drittvanskelig å leve i forhold med andres barn. Når jeg leser den tråden du refererer til blir jeg så glad for at mitt liv ikke er slik. Trådstarteren er ikke så lett å sympatisere med, men samtidig så gjør jeg nesten det. Det er tydelig at hun er veldig lei.

 

Når det komme til å være like glad i alle sine barn så har det jo gjerne vært kjærlighet til barnets forelder på et tidspunkt. Jeg tror og at vi mammaer har en slags trassig kjærlighet til de barna som av en eller annen grunn ikke har optimale oppveksvilkår. Da skal vi beskytte de litt ekstra, slv om de kanskje har en dust til far....

Men jeg ser jo at mange pappaer starter på nytt etter et brudd og nesten glemmer de barna han har med sin ex.

[Anonym bruker]

Tror man er like glad i barna sine uansett, å forhåpentligvis har det vært gode følelser der engang.

Men tror ofte forholde til barnet preges av forholde man har til den andre foreldren. Mulig verdigrunnlaget er andelledes.

 

Lett å hakke på steforeldre for de skal elske og behandle barna som egen, men de har ingen inflytelse på oppdragelse.

 

Anonymous poster hash: ef21f...a99

[Anonym bruker]

Jeg har en datter med min eks og jeg elsker henne like høyt som barnet jeg har med min mann. Bare tanken på at jeg skulle sett "ned" på henne pga faren hennes gir meg tårer i øynene. Håper ingen barn vokser opp slik du beskriver.

 

Anonymous poster hash: 50c61...1cf

[Anonym bruker]

Nei, jeg er ikke usikker på om jeg kommer til å elske barna mine mindre enn jeg gjør nå. Jeg mente å si at jeg ikke engang greier å spekulere i hvordan det hadde vært, å skulle etablere meg på nytt. Ser for meg at om min mann stakk eller døde så hadde det bare forblitt meg og barna i familien.

 

 

Anonymous poster hash: f6df8...74e

[Berta_78]

Sjukt. Det er komplett utenkelig å skulle bli mindre glad i barna mine bare fordi jeg skulle bli mer sint på pappaen deres. Og jeg ser på dem som små mennesker som jeg elsker høyere enn noe annet med alle deres fantastiske trekk og små utlistrekkeligheter. At de er et produkt av vår kjærlighet har jeg ikke tenkt på en gang, for en floskel. Vi elsker hverandre, har sex og fikk to barn. Javisst er de født til kjærlighet, men de eksisterer da virkelig 100 % slik de er helt uavhengig av vår forholdsstatus.

[Anonym bruker]

Jeg har to barn med min eks. Den ene er som snytt ut av nesa på faren, utseendemessig. Det hender jeg ser på han og ser faren. Men jeg elsker barna mine, like mye som barnet jeg og mannen har. Hans to fra før, ikke like begeistret alltid, mest pga at jeg ikke vet hvordan jeg skal håndtere sjalusien de opplever, siden jeg ikke har erfaring med sånt - men de hadde fått blitt med til syden, selv om det var jeg som hadde betalt billettene! 😄

 

Anonymous poster hash: 41a54...8da

[Anonym bruker]

Jeg har et barn med en fyr som stakk med en gang jeg ble gravid og et barn med en eks jeg var samboer med i nærmere ni år. Jeg elsker virkelig barna like mye, og det gjør tilsynelatende den tidligere samboeren min også. Det første barnet mitt er helt nydelig. Vakker og den beste personligheten man kan forestille seg. Umulig å ikke elske ;-)

 

Anonymous poster hash: f5ddd...285

[PrinsesseHengepupp]

Vet du, jeg forstår litt hvordan du tenker, selv om jeg på ingen måte lever i en A4-boble. Men jeg tror ikke man elsker barna sine mer eller mindre, men kanskje annerledes? Jeg har en biologisk sønn fra tidligere, som jeg i utgangspunktet var alene med selv om han hadde en pappa som stilte opp. Nå er pappaen død og han er blitt min manns sønn i gavnet, om ikke i navnet. Men jeg føler at uansett hva mitt liv med ny mann, og nye barn (biologiske og ikke) serverer så kommer min førstefødte sønn og jeg til å ha et eget bånd som jeg neppe kan få med noen andre, hverken barn eller partner. Jeg kommer ikke til å elske han mer enn de andre, men på en egen måte, basert på det vi har delt, historien vår, alle motbakker og all glede. Når jeg nå får et felles barn med min mann vil det barnet bli like mye elsket av meg, men barnet kommer jeg til å dele med mann og alle de andre barna, en svigerfamilie og et nytt og større nettverk enn hva jeg hadde som ung alenemor. Og jeg er eldre, kanskje til og med et annet menneske og mor enn hva jeg var den gang jeg fikk sønnen min. Så tja, jeg tror man kan ha ulike følelser for ulike barn, på sett og vis. 

[Anonym bruker]

Det hadd jeg selvsagt gjort, selv om jeg og lever i min A4 boble nå.

Kjærligheten til barna er ikke avhengig av om jeg er sammen med faren deres eller ei.

 

Jeg elsker de helt ubegripelig høyt, uansett om jeg skal leve med mannen for alltid eller ikke

 

Anonymous poster hash: a1c69...c3f

[Gjest Antarctica]

Ungene er ulike individer og man elsker dem som ulike individer, i alle fall er det sånn for meg.

Prinsesse Hengepupp nevner at man har en historie som er spesiell når man har et barn man f eks har vært mye alene med. Det kan jeg kjenne igjen.

 

En dame som var 18 da hun fikk sin første, sa det slik: "Jeg er jo vokst opp sammen med ham!"

En annen har jeg hørt fortelle at man blir ekstra knyttet til f eks barn som hadde kolikk og måtte bæres mye. En tredje fortalte at det barnet som hadde Downs liksom ble hjertebarnet hans. Og så videre. Det betyr ikke nødvendigvis at man har favoritter, men at forholdet mellom forelder og barn får en egen og spesifikk karakter basert på hva de har gjennomgått sammen og hvordan de har formet en relasjon.

 

Jeg husker godt hvor lykkelig jeg var over å føde nr 2 inn i et lykkelig parforhold, men derfra til å knytte min foreldrekjærlighet direkte til hva jeg føler for barnets far, blir for merkelig for meg.

[Anonym bruker]

Kjærligheten min til barna mine er betingelsesløs og enorm, og blir heldigvis ikke på noen måte styrt av mitt forhold til deres far.

Jeg ser ikke på dem som "produkter" av han og meg, like lite som jeg ser på meg selv som en "mini-me" av mine foreldre.

 

Jeg kan heller aldri tenke meg at alenemødre, som kanskje aldri har elsket sine barns far, elsker barna sine noe mindre. Det er bare ikke sånn vi mødre er skrudd sammen. Vi elsker barna våre fordi de er våre barn, ikke fordi vi elsker faren deres.

 

Anonymous poster hash: d9462...291

[Iiiiik]

Jeg skjønner spørsmålet, det har jo en form for logikk. Jeg har dessverre også møtt noen foreldre som har det sånn som du beskriver. Når ungen får store atferdsproblemer og mamma strever, da er det lett å tenke at barnet ligner 100% på min psykopat av en eks og da har jeg møtt foreldre som har sagt at de lurer på om de fortsatt er glad i barnet sitt. 

 

For de aller aller fleste er det imidlertid ikke sånn. For min egen del har jeg et barn med en eks jeg har strevd med i samarbeidet etter bruddet og jeg har tidvis problemer med å like ham. Og så har jeg to barn med ham jeg er gift med og elsker. Datteren min var jeg nokså lenge alene med og vi har en veldig tett relasjon, men jeg elsker henne nok ikke mer enn de andre to. 

[Gjest mamma til 2 jenter:)]

Kjærligheten til barna sine har ingenting med følelsene for faren å gjøre?! Hvordan kan noe si det? Skulle jeg vært mer glad i et barn jeg fikk med kjærligheten i livet mitt enn i et barn jeg f.eks hadde fått med en one night stand?(bare et eksempel). Poenget er at man elsker barna like høyt tross hva forhold man har til faren.

[Mamma_til_2]

Her er det mannen som har en sønn fra før og vi har 2 jenter, jeg kan med hånden på hjertet si at jeg er like glad i min bonusgutt som jeg er i mine 2 jenter.

[Anonym bruker]

Jeg tenker at når man velger en mann med barn fra før så har du å forholde deg til barnet på en ordentlig måte uansett. Jeg ville ikke klart dette og ville heller derfor aldri datet en alenefar. De kommer som en pakke og jeg ville heller aldri funnet meg ny mann om vi ble skilt. Hadde heller da valgt å fokusere på de barna jeg hadde satt til verden og latt de slippe å forholde seg til stesøsken, min nye mann o.s.v.

 

Anonymous poster hash: 3b2b8...8a7

[Anonym bruker]

Jeg har nylig gått fra mannen min etter at jeg oppdaget at han var utro. Jeg elsker mine barn høyere for hver dag som går, akkurat som jeg alltid har gjort. Dette har ikke endret seg etter at jeg begynte å hate faren. De er mine barn, mitt liv, mitt alt!

 

Anonymous poster hash: 87d5a...c7a

[Førstemann]

Nei, heldigvis er ikke kjærlighet basert på mattelogikk!

[tusselussine]

Nå lever jeg også i min lille boble med felles barn med mannen, men jeg tenker om jeg hadde hatt barn fra før og jeg attpåtil hadde et dårlig forhold til faren, så hadde det kanskje kan hende ført til ekstra kjærlighet for barna fordi jeg ikke unner dem det på et vis? Vanskelig å sette seg inn i en situasjon som dette uten å prøvd det, men jeg er mer bekymret for hvordan mannen min ville ha følt for barna jeg hadde fra før. For det er nok der det vanskelige ligger i følge mine venner som er i denne situasjonen.. 

[Anonym bruker]

Jeg elsker mine barn like mye, men har ingenting til overs for pappan demmes lengre.

Men jeg tror at man som forelder kan oppleve å føle mer, hva skal jeg kalle det?...likhet? på en måte men et av barna. Gjerne når dem blir større, at for eksempel et av barna er mer likt man selv mens det andre kanskje er veldig ulikt? Mulig jeg tar feil men synes jeg har sett mange eksempler på det.

Sønnen arver foreldrenes hytte fordi datteren har hatt en tendens til å kaste bort pengen sine på upålitelige kjærester for eksempel.

Anonymous poster hash: 42346...6eb

[Anonym bruker]

I vår familie er det slik at jeg er veldig lik min mor mens min bror er veldig lik min far. Tror vår mor er like glad i oss begge, men merker at hun kan bli veldig irritert når hun ser de samme trekkene hos min bror som irriterte henne med vår far. På den andre siden har vi flere diskusjoner fordi vi er så like, så det blir ikke så stor forskjell totalt.

 

Anonymous poster hash: 3d0a2...eab

[Anonym bruker]

jeg har et barn fra tidligere forhold og et barn med samboeren min. Selv om jeg "misliker" min eks (som vi heldigvis ikke har noe med å gjøre av div. årsaker) så er jeg selvsagt på ingen måte mer glad i mitt yngste barn som jeg har med kjæresten min. Tror ikke det er noen vanlig problemstilling, det høres rimelig sykt ut å skulle føle det sånn. 

Dersom mor plutselig blir mindre glad i sine barn pga skilsmisse e.l. så vil jeg nesten påstå at det er noe galt med henne psykisk.

Anonymous poster hash: d5fb1...463

[Anonym bruker]

Dessverre har jeg en bekjent og hun ser ut til å ikke forfra sin sønn på 14 etter at far gikk fra henne. Sønnen er klin lik pappaen. Helt forkastelig.

Så det finnes folk som ikke elsker sine barn like mye.

 

Anonymous poster hash: 627e9...5f8