Sutreunge :(

[Anonym bruker]

Han er 10 år, han er faktisk ikke så stor. han greier ikke komme ut av dette selv. han har slitt med "noe" fra han var liten. Jeg vil tro at dette noe er en mindreverdighetsfølelse. han har disse fantastiske søstrene, de som var snille som babyer, super glupe (lærte å lese i 4års alderen), de er populære blandt venner, og til og med flink i fotball. De er ressurser for familien, de er supre på alle vis!

Han derimot er sur og negativ, han har venner, hans mor mener han er middels flink, både på skolen og i sport. Hans mor mener han er en negativ, egoistisk dritt unge. Hans mor har gledet seg til han går til sengs fra han var baby!

 

Begynn å sette pris på ungen din, kos deg med han, gled deg over han, bygg han opp! Han er sikkert temmelig langt nede psykisk. Han merker nok at det mangler entusiasme. Han må ut av dette, og du/dere er nøkkelen. Han må føle deres entusiasme, han må føle seg elsket.

 

Ingenting i ditt innlegg tyder på noe selvkritisk, dere og jentene gjør ikke noe feil. Det er HAN det er noe galt med.

Ignorer negativiteten, og engasjer gutten med smil og kjærlighet. Ikke uttrykk fortvilelse og at dere er lei av han.

 

Anonymous poster hash: 16c0d...f33

Du tar feil når du tror vi ikke skylder på oss selv. Vi har forsøkt mye når det gjelder hvordan vi møter han, men wr tom for ideer. Det er derfor vi ønsker innspill fra andre.

 

Og å være sliten og glede seg til han sover som baby er ikke det samme som hele livet hans.

 

Anonymous poster hash: 4a2ef...73c

[Anonym bruker]

Jeg tenker at han er født sånn, det er nokså godt dokumentert at personlighetstrekkene etableres tidlig. Det er imidlertid ikke det samme som at han ikke må lære seg å samhandle med andre på en mest mulig konstruktiv måte. Sånn som det er nå, skapes samhandlingsmønstre hjemme i familien som heller forsterker hans negativitet enn motsatt.

 

For meg gir det lite mening å sanksjonere eller be ham om å være stille. Det vil sannsynligvis føre til at han føler seg enda mindre forstått, enda mer urettferdig og han vil bli sint og lei seg. Å ha en felles familieregel om at man spiser det man blir servert uten klaging er greit, ellers ville jeg ikke hatt en masse sanksjoner. Alene på rommet sitt lærer han jo heller ikke å samhandle med dere på en annen måte. Forming av atferd fungerer best ved å gi positive tilbakemeldinger på det som fungerer. Hvis han en sjelden gang er fornøyd, sier noe positivt, er glad for noe, snakk om det. "Det var så fint på tur i dag da dere gikk opp den bratte skråningen. Da hørte jeg at dere var glade og tullet sammen alle tre". "Å, nå var det hyggelig å sette maten på bordet. Alle hørtes glade ut". Han vil nok kunne svare på sånt med klaging "Nei, det var ikke fint på tur egentlig", prøv å overhøre det.

 

Dessuten ville jeg nok tenkt over om han trenger noe alenetid med en av dere voksne. Som jeg skjønner er søstrene yngre og blidere, morsommere, flinkere. Det er ikke så lett å være storebroren til sånne.

 

På BUP får man kun behandling hvis man innfrir en diagnose. Sånn er jo helsevesenet. Man finner ut om noen er syke og behandler den sykdommen man fant. Det høres kanskje ikke ut som om det er tilfelle for gutten din?

Vi prøver ofte å dele oss, både i forsøk på å finne på noe han trives bedre med og for at søstrene skal få litt pause, de kan bli veldig lei og yngste har det med å si fra på en måte som heller bensin på bålet. Men det ender oftest med at han mistenker de får gjøre noe morsommere og heller vil holde familien samlet, og så har vi det evinnelige problemet med at det kun er TV og gadgets som frister (vi ser på TV altså, bare ikke dagen lang).

 

Tror ikke han har en diagnose, passer i alle fall ikke inn i de personlighetsfostyrrelser jeg har erfaring med.

 

Han er mellomst i flokken, eldste er 13 mnd eldre og yngste 2 år yngre.

 

Anonymous poster hash: 4a2ef...73c

[Anonym bruker]

Kan jeg få komme med et forslag? 

 

Be om en utredning for Asbergers syndrom. Få henvisning vha fastlegen. (Jobber med autisme)

 

 

 

 

Anonymous poster hash: d4911...427

[Anonym bruker]

 

Kan jeg få komme med et forslag?

 

Be om en utredning for Asbergers syndrom. Få henvisning vha fastlegen. (Jobber med autisme)

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: d4911...427

Takk for forslag. Asberger har ikke helt vært i tankene mine siden lærerene mener han ikke viser problemer som må utredes, men jeg ser at mange av trekkene hans passer. Kan det være han fungerer akkurat godt nok til å passere under radaren?

 

Skal kontakte lege.

 

Anonymous poster hash: 4a2ef...73c

[Anonym bruker]

 

Kan jeg få komme med et forslag?

 

Be om en utredning for Asbergers syndrom. Få henvisning vha fastlegen. (Jobber med autisme)

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: d4911...427

Takk for forslag. Asberger har ikke helt vært i tankene mine siden lærerene mener han ikke viser problemer som må utredes, men jeg ser at mange av trekkene hans passer. Kan det være han fungerer akkurat godt nok til å passere under radaren?

 

Skal kontakte lege.

 

Anonymous poster hash: 4a2ef...73c

 

Det som ofte er litt vanskelig med denne, og disse diagnosene forøvrig er at det er store variasjoner innenfor en og samme diagnose. Skader jo ikke å undersøke God hjelp å få i disse dager.

 

Anonymous poster hash: d4911...427

[Anonym bruker]

Jeg synes du har fått mange gode svar.

 

Men jeg mener virkelig ikke du bør prøve å løse dette ved å følge rådene til de som kun anbefaler STRAFF: sanksjoner, husarrest på rommet, inndraging av goder eller kjeftbruk (=såkalt klar beskjed, oppfattes garantert som kjefting av sønnen din). Foreldre som oppdrar barna sine til å bli lydige med for det meste bare slike virkemidler er i mine øyne like ensidige og lite empatiske som foreldre som før i tida oppdro barna sine ved å tukte dem fysisk!

"Nå slutter du å klage, ellers tar jeg fra deg TV-spillet!"  kontra

"Nå slutter du å klage, ellers får du en ørefik!"

 

Samme greie egentlig, barnet lærer ikke annet enn at det er best å høre etter ellers gjør foreldrene noe som er ubehagelig.  Barnet lærer ingenting om samspill, langsiktige konsekvenser av handlingen sin, hvordan andre oppfatter det, hva barnet kan gjøre for å fungere bedre. Og forelderen lærer ingenting om hvordan barnet egentlig har det, eller hvorfor det oppfører seg som det gjør.

 

Nok om det. Asperger er foreslått, og det kan være verdt å sjekke. Kjenner en gutt som fikk diagnosen først 16 år gammel. Han hadde fungert OK på skolen, mens det var helt håpløst hjemme. Foreldrene hadde trodd det var de som gjorde noe galt. Mens egentlig var de ganske flinke. Gutten var veloppdratt nok til forstå at han burde streve alt han kunne for å følge reglene og være "normal" på skolen og ute blant venner, men hjemme maktet han det ikke, det ble der frustrasjonen fikk utløp. Det går forresten bra med han nå!

 

Og så er det EN ting til: Er du sikker på at dere ikke sanksjonerer bort ALT han interesserer seg for og synes er morsomt? Fordi det ikke er "riktig" nok, "sunt" nok, "politisk korrekt" nok for dere? Dere virker som en ganske FLINK familie, om du skjønner hva jeg mener. Strenge på skjermtid, lager skikkelig middag, er aktive, spiller fotball, mye utendørs.

 

Jeg skjønner at det er slik du vil ha det, men er det slik sønnen din vil ha det? Kanskje ER han en nerd, kan han ikke få lov til å være det? Å få spille TV-spill en hel kveld, er det verdens undergang? Det behøver ikke være usosialt å spille, la han få ha med masse spillkamerater, gi han skikkelig utstyr og spill de ønsker seg (kanskje må du svelge en kamel angående aldersgrenser), kjøp spillkontroller nok til at de kan spille mange sammen. Nettspill er topp! Dagens unger spiller også gjerne "sammen" med kompiser på Skype om de får lov.

 

Arranger kompis-LAN hjemme hos dere! Vær ei kul mor! Server snop, la dem være våken så lenge de vil. Ikke vær så f...banna streng bestandig.

 

Du nevner også at han interesserer seg for gadgets. Vet ikke hva du legger i det, men jeg har sterk følelse av at denne gutten egentlig ikke er sportsinteressert, og i hvert fall ikke i lagidrett! Har dere virkelig prøvd å la gutten prøve helt andre type aktiviteter? Hva med motorsport? Ja, jeg er seriøs! Han er gammel nok til for eksempel minicross på bane. Eller go-cart.  Kanskje er han typen som elsker fart og spenning, å mekke motorer, å prestere ALENE!

 

Hva med radiostyrte biler? Nitrobiler som gjerne kan kjøres på bane? Modellfly? Masse mekking og gadgets å velge i, og det finnes klubber som ofte har junioravdelinger. I enkelte byer arrangeres det også kurs i programmering på PC for unger. Kanskje han liker kampsport? Å kjøre slalom i de tøffeste bakkene i stedet for å slepe seg avgårde på langrennski i fjellet? Å spille trommer? Å spille keybord eller mikse musikk på PC? Er han interessert i TV og film kan dere jo pense han inn på ideen om å lage egne filmer, gi han utstyr til det, få med vennene, godta litt tull og rølp.

 

Poenget mitt er at hvis dere virkelig vil ha forandring, så kan det hende DERE må forandre noe også. Gå litt utenfor komfortsonen og det dere hittil har ansett som godkjent omgangskrets og aktiviteter.

Anonymous poster hash: b9c9a...a2d

[Anonym bruker]

Hei, det du skriver om gutten din minner veldig om hvordan min sønn er/har vært. Han er 14, er diagnostisert med AD/HD, og har en generelt negativ innstilling til ALT - men i løpet av de siste årene har det vært en positiv utvikling, i og med at det faktisk går an å få ham til å skjønne at alt ikke alltid er negativt. Han har lærevansker, og skolen har dermed ikke vært noe som alltid har vært en positiv opplevelse for ham. Skolen er kjedelig, tortur, de andre elevene er kjedelige/teite/slemme/dumme, og hvis han har opplevd en urettferdig hendelse, glemmer han det aldri - han kan legge kamerater for hat på grunn av sleivete bemerkninger de har kommet med. På fritiden vil han helst sitte inne og spille, det ville han nok gjort hele døgnet om han fikk velge - men det får han jo ikke. Han har drevet med idrett, og har ALLTID vært negativ til å skulle gå på trening, og prøvd å komme med unnskyldninger for å komme seg unna. Det samme gjelder bading, turer, å ta kontakt med klassekamerater, middag, kino, hva som helst: han er i utgangspunktet negativ og vil ikke. Heldigvis glemmer han det litt når han blir tvinget i gang i gang (ikke alltid, men halvparten av tiden, kanskje: når det gjelder plikter hjemme, aldri, og han gjør aldri noe for andre eller mer enn han må). Nå høres det ut til at din sønn er litt hardere "angrepet", og jeg anbefaler som noen over her til å ta kontakt med BUP/PPT, for å hjelpe gutten (og dere)til å få noen redskaper til å takle hverdagen og livet. Utredning mht. Asberger er nok lurt, det spekteret er vidt. Med vår 14-åring har det etter hvert hjulpet å snakke med ham om forskjellen på å ha positiv og negativ innstilling - jeg kan bli så ufattelig sur av alltid å bli møtt med negativ holdning - og vi har innført en regel om at hvis du ikke har noe positivt å si om maten, så kan du la være å si det. Vi har hatt utallige samtaler om hvor viktig holdning er for hvordan dagen eller en aktivitet skal bli, og selv om han på et abstrakt nivå skjønner det, så må han virkelig jobbe for å være positiv - han er jo negativ til det også Dessuten: i perioder har vi gitt etter og latt ham bruke mye tid på spilling. Det hjelper ikke i det hele tatt, da blir han enda surere, helt hektet, og han snakker ikke om noe annet enn det som foregår i spillene.

 

Jeg vet ikke om det var noe hjelp i dette, men jeg tror i alle fall at jeg skjønner litt av hvordan dere har det. Ta kontakt med noen som kan hjelpe dere!

Anonymous poster hash: 90242...106

Anonymous poster hash: 90242...106

[Anonym bruker]

Han er vel understimulert

Anonymous poster hash: 1905c...6c8

[Mandala]

Fantastisk flott svar av 11.01. :-)

[Anonym bruker]

 

Jeg synes du har fått mange gode svar.

 

Men jeg mener virkelig ikke du bør prøve å løse dette ved å følge rådene til de som kun anbefaler STRAFF: sanksjoner, husarrest på rommet, inndraging av goder eller kjeftbruk (=såkalt klar beskjed, oppfattes garantert som kjefting av sønnen din). Foreldre som oppdrar barna sine til å bli lydige med for det meste bare slike virkemidler er i mine øyne like ensidige og lite empatiske som foreldre som før i tida oppdro barna sine ved å tukte dem fysisk!

"Nå slutter du å klage, ellers tar jeg fra deg TV-spillet!"  kontra

"Nå slutter du å klage, ellers får du en ørefik!"

 

Samme greie egentlig, barnet lærer ikke annet enn at det er best å høre etter ellers gjør foreldrene noe som er ubehagelig.  Barnet lærer ingenting om samspill, langsiktige konsekvenser av handlingen sin, hvordan andre oppfatter det, hva barnet kan gjøre for å fungere bedre. Og forelderen lærer ingenting om hvordan barnet egentlig har det, eller hvorfor det oppfører seg som det gjør.

 

Nok om det. Asperger er foreslått, og det kan være verdt å sjekke. Kjenner en gutt som fikk diagnosen først 16 år gammel. Han hadde fungert OK på skolen, mens det var helt håpløst hjemme. Foreldrene hadde trodd det var de som gjorde noe galt. Mens egentlig var de ganske flinke. Gutten var veloppdratt nok til forstå at han burde streve alt han kunne for å følge reglene og være "normal" på skolen og ute blant venner, men hjemme maktet han det ikke, det ble der frustrasjonen fikk utløp. Det går forresten bra med han nå!

 

Og så er det EN ting til: Er du sikker på at dere ikke sanksjonerer bort ALT han interesserer seg for og synes er morsomt? Fordi det ikke er "riktig" nok, "sunt" nok, "politisk korrekt" nok for dere? Dere virker som en ganske FLINK familie, om du skjønner hva jeg mener. Strenge på skjermtid, lager skikkelig middag, er aktive, spiller fotball, mye utendørs.

 

Jeg skjønner at det er slik du vil ha det, men er det slik sønnen din vil ha det? Kanskje ER han en nerd, kan han ikke få lov til å være det? Å få spille TV-spill en hel kveld, er det verdens undergang? Det behøver ikke være usosialt å spille, la han få ha med masse spillkamerater, gi han skikkelig utstyr og spill de ønsker seg (kanskje må du svelge en kamel angående aldersgrenser), kjøp spillkontroller nok til at de kan spille mange sammen. Nettspill er topp! Dagens unger spiller også gjerne "sammen" med kompiser på Skype om de får lov.

 

Arranger kompis-LAN hjemme hos dere! Vær ei kul mor! Server snop, la dem være våken så lenge de vil. Ikke vær så f...banna streng bestandig.

 

Du nevner også at han interesserer seg for gadgets. Vet ikke hva du legger i det, men jeg har sterk følelse av at denne gutten egentlig ikke er sportsinteressert, og i hvert fall ikke i lagidrett! Har dere virkelig prøvd å la gutten prøve helt andre type aktiviteter? Hva med motorsport? Ja, jeg er seriøs! Han er gammel nok til for eksempel minicross på bane. Eller go-cart.  Kanskje er han typen som elsker fart og spenning, å mekke motorer, å prestere ALENE!

 

Hva med radiostyrte biler? Nitrobiler som gjerne kan kjøres på bane? Modellfly? Masse mekking og gadgets å velge i, og det finnes klubber som ofte har junioravdelinger. I enkelte byer arrangeres det også kurs i programmering på PC for unger. Kanskje han liker kampsport? Å kjøre slalom i de tøffeste bakkene i stedet for å slepe seg avgårde på langrennski i fjellet? Å spille trommer? Å spille keybord eller mikse musikk på PC? Er han interessert i TV og film kan dere jo pense han inn på ideen om å lage egne filmer, gi han utstyr til det, få med vennene, godta litt tull og rølp.

 

Poenget mitt er at hvis dere virkelig vil ha forandring, så kan det hende DERE må forandre noe også. Gå litt utenfor komfortsonen og det dere hittil har ansett som godkjent omgangskrets og aktiviteter.

 

Anonymous poster hash: b9c9a...a2d

 

Et veldig godt svar!

 

Dere er tydeligvis en familie med positive friskiser, også passer ikke han inn i malen, han er annerledes. Det er ikke lett å være den som skiller seg ut, ihvertfall ikke i den prepubertale alderen han er nå.

 

Anonymous poster hash: 4b04e...ff0

[Anonym bruker]

min gutt på 8,5 blir helt tåfis (akkurat som du beskriver din sønn) dersom han får sitte for mye med ipaden. Så den har vi tatt fra ham. Får kun disponere den totalt 3 timer i løpet av en helg - aldri i hverdagene. 

 

Konsekvenser for oppførselen hans må dere kunne innføre. Tap av goder (altså da ting han liker godt å drive med, få lov til). Og selvsagt ros når han oppfører seg "pent" og ikke sutrer. 

 

Man blir jo fader meg sprø av sånn sutring!

Anonymous poster hash: a826f...17b

[Anonym bruker]

 

min gutt på 8,5 blir helt tåfis (akkurat som du beskriver din sønn) dersom han får sitte for mye med ipaden. Så den har vi tatt fra ham. Får kun disponere den totalt 3 timer i løpet av en helg - aldri i hverdagene.

 

Konsekvenser for oppførselen hans må dere kunne innføre. Tap av goder (altså da ting han liker godt å drive med, få lov til). Og selvsagt ros når han oppfører seg "pent" og ikke sutrer.

 

Man blir jo fader meg sprø av sånn sutring!

 

Anonymous poster hash: a826f...17b

Vi har gått litt andre veien, å prøve å unngå sanksjoner. Rett og slett fordi det er enda en negativ faktor i hverdagen, negativitet er det nok av hos oss

 

Hadde han spilt på ipaden kunne vi tillatt mer enn vi gjør, men han driver mest passive aktiviteter, han ser på YouTube eller streamer fotballkamper og tv-serier. Blir sittende som en zombie. Opplever som deg at negativiteten eskalerer etter en økt med ipad.

 

Anonymous poster hash: 4a2ef...73c

[Anonym bruker]

 

Jeg synes du har fått mange gode svar.

 

Men jeg mener virkelig ikke du bør prøve å løse dette ved å følge rådene til de som kun anbefaler STRAFF: sanksjoner, husarrest på rommet, inndraging av goder eller kjeftbruk (=såkalt klar beskjed, oppfattes garantert som kjefting av sønnen din). Foreldre som oppdrar barna sine til å bli lydige med for det meste bare slike virkemidler er i mine øyne like ensidige og lite empatiske som foreldre som før i tida oppdro barna sine ved å tukte dem fysisk!

"Nå slutter du å klage, ellers tar jeg fra deg TV-spillet!" kontra

"Nå slutter du å klage, ellers får du en ørefik!"

 

Samme greie egentlig, barnet lærer ikke annet enn at det er best å høre etter ellers gjør foreldrene noe som er ubehagelig. Barnet lærer ingenting om samspill, langsiktige konsekvenser av handlingen sin, hvordan andre oppfatter det, hva barnet kan gjøre for å fungere bedre. Og forelderen lærer ingenting om hvordan barnet egentlig har det, eller hvorfor det oppfører seg som det gjør.

 

Nok om det. Asperger er foreslått, og det kan være verdt å sjekke. Kjenner en gutt som fikk diagnosen først 16 år gammel. Han hadde fungert OK på skolen, mens det var helt håpløst hjemme. Foreldrene hadde trodd det var de som gjorde noe galt. Mens egentlig var de ganske flinke. Gutten var veloppdratt nok til forstå at han burde streve alt han kunne for å følge reglene og være "normal" på skolen og ute blant venner, men hjemme maktet han det ikke, det ble der frustrasjonen fikk utløp. Det går forresten bra med han nå!

 

Og så er det EN ting til: Er du sikker på at dere ikke sanksjonerer bort ALT han interesserer seg for og synes er morsomt? Fordi det ikke er "riktig" nok, "sunt" nok, "politisk korrekt" nok for dere? Dere virker som en ganske FLINK familie, om du skjønner hva jeg mener. Strenge på skjermtid, lager skikkelig middag, er aktive, spiller fotball, mye utendørs.

 

Jeg skjønner at det er slik du vil ha det, men er det slik sønnen din vil ha det? Kanskje ER han en nerd, kan han ikke få lov til å være det? Å få spille TV-spill en hel kveld, er det verdens undergang? Det behøver ikke være usosialt å spille, la han få ha med masse spillkamerater, gi han skikkelig utstyr og spill de ønsker seg (kanskje må du svelge en kamel angående aldersgrenser), kjøp spillkontroller nok til at de kan spille mange sammen. Nettspill er topp! Dagens unger spiller også gjerne "sammen" med kompiser på Skype om de får lov.

 

Arranger kompis-LAN hjemme hos dere! Vær ei kul mor! Server snop, la dem være våken så lenge de vil. Ikke vær så f...banna streng bestandig.

 

Du nevner også at han interesserer seg for gadgets. Vet ikke hva du legger i det, men jeg har sterk følelse av at denne gutten egentlig ikke er sportsinteressert, og i hvert fall ikke i lagidrett! Har dere virkelig prøvd å la gutten prøve helt andre type aktiviteter? Hva med motorsport? Ja, jeg er seriøs! Han er gammel nok til for eksempel minicross på bane. Eller go-cart. Kanskje er han typen som elsker fart og spenning, å mekke motorer, å prestere ALENE!

 

Hva med radiostyrte biler? Nitrobiler som gjerne kan kjøres på bane? Modellfly? Masse mekking og gadgets å velge i, og det finnes klubber som ofte har junioravdelinger. I enkelte byer arrangeres det også kurs i programmering på PC for unger. Kanskje han liker kampsport? Å kjøre slalom i de tøffeste bakkene i stedet for å slepe seg avgårde på langrennski i fjellet? Å spille trommer? Å spille keybord eller mikse musikk på PC? Er han interessert i TV og film kan dere jo pense han inn på ideen om å lage egne filmer, gi han utstyr til det, få med vennene, godta litt tull og rølp.

 

Poenget mitt er at hvis dere virkelig vil ha forandring, så kan det hende DERE må forandre noe også. Gå litt utenfor komfortsonen og det dere hittil har ansett som godkjent omgangskrets og aktiviteter.

 

Anonymous poster hash: b9c9a...a2d

Takk for godt (og langt) svar. Rekker ikke noe utfyllende svar, men må si jeg av og til har tenkt at han har vært uheldig med familie. Han liker ikke det vi liker (bortsett fra at vi deler fotballinterresse, å dra på fotballkamp sammen kan bli skikkelig kos. Men da må det minst være tippeligaen, men det er langt å reise og blir sjelden. Og taper laget hans blir det helt krise resten av dagen).

 

Problemet er at om han får velge hva vi skal gjøre velger han sofaen. Og er ikke det et alternativ er det det samme for han.

 

Vi skal legge oss i selen og prøve forskjellige aktiviteter, kanskje han oppdager noe hsn liker selv om han i utg.pkt ikke vil.

 

Anonymous poster hash: 4a2ef...73c

[Anonym bruker]

Mitt forslag er at dere melder dere på foreldrekurs (ICDP). Der kan dere få råd, veiledning og samtale med andre foreldre som har utfordringer med sine barn.

Anonymous poster hash: 2bc04...378

[Anonym bruker]

Ta kontakt med lege i tillegg til alt som kommer frem her. Så små barn kan også være deprimerte, og siden de reagerer på andre måter enn voksne kan det være vanskelig å få tak i. Bare slik at det og er tenkt på og vurdert

Anonymous poster hash: 6856d...123