Sutreunge :(

[Anonym bruker]

Skrev i går i en annens tråd, men for å ikke kuppe den:

 

Vi har en gutt som er så sutrete at han får prinsessen på erten til å framstå som lite kresen. Det preger familien fra vi står opp til vi legger oss og vi aner ikke hva vi skal gjøre med det. Dagen starter gjerne med at han furter over å måtte smøre matpakke og frokost selv, kameratene får den visstnok smurt. Deretter mener han gjerne søstrene har brukt for lsng rid på badet (de er to og får 20 minutter tilsammen, han 15 minutter alene, de er der ikke over tiden heller, tvert imot). Så er været for dårlig til å gå til skolen (skjønner ikke at han gidder å protestere engang, de må gå hver dag uansett hvor mye han furter), enten er drt for vått, for kaldt, for varmt, for mye vind osv. Skolen er kjedelig, etter skoletid er det kjedelig, leksene er for mye og for vanskelig (presterer helt gjennomsnittlig). Han vil ikke på fotballtrening, det er alltid "feige lag" og for lite spilletid på kampene (er ikke særlig flink i fotball, men det er eneste aktivitet han vil gå på). De dagene han og søstrene ikke er på fotball er familien ute etter lekser og middag. Og uansett hva vi gjør er det suring, han har bakglatte ski, fjellturen er for lang, badevannet er for kaldt, kinofilmen er for kjedelig, han er for stor for lekeplass, vi deler feige lag i fotball (spiller gjerne med naboene på løkka), aldri er noe bra nok. Spør vi om han heller vil henge med skolekamerater er det enda mer suring, de er ikke flinkere enn oss å dele opp lag later det til, han trekker alltid korteste strået. Eller moren til kompisen er like streng på skjermtid som oss, noe som gjør kompisen til en ubrukelig venn.

 

Middag er et eget kapittel, alt vi lager smaker dritt.

 

Har snakka med skolen, læreren beskriber han som "noe negativ", men har ikke forslag til hva vi kan gjøre. Ingen andre vi snakker med kan hjelpe heller, bortsett fra forslag om "å sende han til afrika så han får se hvor bagatellmessig all denne motgangen han møter i livet er". Må innrømme at det frister. Noen som har innspill til hvordan vi kan snu trenden?

 

Anonymous poster hash: 4a2ef...73c

[Anonym bruker]

Hvor gammel er han?

 

Anonymous poster hash: e8893...e61

[Anonym bruker]

10 år

 

Anonymous poster hash: 4a2ef...73c

[Anonym bruker]

Dette høres slitsomt ut. Flott at du søker innspill:) Kanskje kan en samtale med psykolog være nyttig?

 

Du sier ikke alderen hans, eller om dette har pågått i mange år eller bare de siste månedene?

Anonymous poster hash: 58d0f...60e

[Sint naken biltyv]

Ville konsekvent sendt han på rommet hver gang han lagde så mye som et lite pip eller ble så mye som sur i trynet. Inndratt alt av goder som tid med familie, iPad, telefon og tid med venner. Slå så hardt ned på det som det går og fortell han at folk som ikke klarer å oppføre seg får være alene.

[Anonym bruker]

Hva gjør dere når han sutrer da? Avfeier dere han, eller får han viljen sin?

 

Hva med å la det han sutrer for skje.. Om han ikke vil på fotballtrening eller leke med venner, så la han være hjemme.. (Og gjør tiden hjemme kjedelig..) vil han ikke bade eller spille fotball med dere, så får han gå hjem på rommet sitt. (Og da helst uten tv eller data, fjern wifi om nødvendig... )  Om middagen deres smaker dritt, så la han lage middag selv da..

Anonymous poster hash: d462d...120

[Anonym bruker]

Har dere prøvd å slå i bordet å si høyt og strengt at nå er det FAEN meg NOKK! Nå orker vi ikke å høre på denne sutringa di lenger! Og fortelle han om alle barna i verden som sulter og ikke har noen ting! Hvor heldig han har det her i Norge ?

 

Anonymous poster hash: e8893...e61

[Anonym bruker]

Synes dere som foreldre høres veldig flotte ut. Dette må være slitsomt.

 

Min tanke er at han kanskje trenger en oppvekker for å se hvilket privilegert liv han lever.

Har dere sjanse til å stille som frivillig på Fattighuset eller andre organisasjoner som hjelper folk?

 

Hørte om en ganske lik sak rett før jul. Der sa moren stopp, hun meldte seg og sønnen som frivillig på julaften for Røde Kors.

Den gutten fikk seg en liten oppvekker. De hadde ingen gaver, det skulle handle om å være et medmenneske og ha det hyggelig i sammen

 

Anonymous poster hash: 7ada1...eb5

[Anonym bruker]

Tenker tilbake, han har alltid vært vanskeligere å gjøre fornøyd enn søstrene. Jentene var blide og fornøyde babyer som aktiviserte seg selv mye, gutten måtte bæres lekes med og bysses på konstant. Det var ofte en stor glede når han la seg om kvelden, aldri hatt søvnproblemer. Men det var ikke slik som nå. Han lot seg underholde, viste begeistring for mat, likte å bli holdt, storkoste seg med å bli sunget for osv.

 

Tror denne suringen kom gradvis fra 4-6 års alder og eskalerte veldig da han begynte på skolen. Nå er det bare TV og ipad som vekker samme begeistring, men han kan ikke sitte i sofaen hele dagen hver dag heller?

 

Han er helt normalt begavet, men jeg undres over om han kanskje har reagert dårlig på at det stilles krav til han. Det er jo mot slutten av barnehagen man begynner smått å få undervisning og ikke bare læring gjennom lek, og skole har han mislikt fra dag en. Han vil ikke lære, han vil kunne. Og kan han ikke er det sikkert ikke verdt å kunne heller. Han var nesten 8 før han lærte å lese, nekta å sitte med bøker da det var meningsløst så lenge det finnes film. Men da han lærte det satt det og han har for lengst tatt igjen gjennomsnittet.

 

Hjelper nok ikke på at begge jentene lærte seg selv å lese i 3-4 års alder og ennå ikke har støtt på en vanskelighet i skolen, samt at de er de beste på fotballagene sine (han elsker fotball, men det blir mer og mer slik voksne menn liker fotball, nemlig foran TV).

 

På grunn av denne forskjellen mellom ungene har vi vært svært edruelige med å rose gode prestasjoner, og prøvd å legge vekt på innsatsen og forsøket. Det er bare det at han blir så grundig slått ned i støvla på dette punktet også, og vi greier ikke motivere han til en innsats.

 

Anonymous poster hash: 4a2ef...73c

[Anonym bruker]

Flere med innspill? Kan avsløre at jeg er rimelig desperat..

 

Har aldri gitt etter for furtinga, han går til skolen uansett hvor vått han synes regnet er, vi godtar ikke at han ødelegger felles måltid (han kan velge å sitte på rommet til vi andre har spist fra oss), han kan velge å sitte på land når resten bader osv. Men han "vinner" aldri, regner med mer skjermtid ville blitt definert som seier for han.

 

Anonymous poster hash: 4a2ef...73c

[Anonym bruker]

Jeg hadde begynt å avbryte ham. HVER gang du hører antydning til klaging eller sutring ber du ham tie. Han får ikke lov å komme med negative ting. Sier han noe negativt likevel må han på rommet(uten elektroniske duppeditter) i et kvarter.

 

Stopp ham før han rekker å si noe, og be ham pakke seg vekk med surheten sin, konsekvent.

 

Anonymous poster hash: ca7a6...f65

[Anonym bruker]

Jeg hadde begynt å avbryte ham. HVER gang du hører antydning til klaging eller sutring ber du ham tie. Han får ikke lov å komme med negative ting. Sier han noe negativt likevel må han på rommet(uten elektroniske duppeditter) i et kvarter.

 

Stopp ham før han rekker å si noe, og be ham pakke seg vekk med surheten sin, konsekvent.

 

Anonymous poster hash: ca7a6...f65

Ser hvor du vil hen, men hva om underet skjedde og han åpnet munnen uten at han tenkte å si noe negativt? Jeg er redd for at jeg kan komme til å eskalere denne følelsen av å bli urettferdig behandla som det ser ut til at han går rundt med konstant.

 

Men skal prøve når jeg ser på faktene at det kommer til å komme en negativ kommentar, være på alerten og avbryte før han får kommet med det.

 

Anonymous poster hash: 4a2ef...73c

[Anonym bruker]

 

Jeg hadde begynt å avbryte ham. HVER gang du hører antydning til klaging eller sutring ber du ham tie. Han får ikke lov å komme med negative ting. Sier han noe negativt likevel må han på rommet(uten elektroniske duppeditter) i et kvarter.

 

Stopp ham før han rekker å si noe, og be ham pakke seg vekk med surheten sin, konsekvent.

 

Anonymous poster hash: ca7a6...f65

Ser hvor du vil hen, men hva om underet skjedde og han åpnet munnen uten at han tenkte å si noe negativt? Jeg er redd for at jeg kan komme til å eskalere denne følelsen av å bli urettferdig behandla som det ser ut til at han går rundt med konstant.

 

Men skal prøve når jeg ser på faktene at det kommer til å komme en negativ kommentar, være på alerten og avbryte før han får kommet med det.

 

Anonymous poster hash: 4a2ef...73c

 

Da spør du han: Skal du sutre nå? Skal du si noe surt nå? Så får han svare. Det funker på 4-åringen her i hus.

 

Anonymous poster hash: 765f1...384

[Anonym bruker]

Kjenner jeg tenker litt Annerledes enn de andre her. Sutringen er der for en grunn.. Ikke nekt han å si ting, men heller snakk med han, hvorfor HAN synes ting er urettferdig/ikke bra osv. Det er ikke sikkert at det er akkurat det han klager over som egentlig er grunnen til at han er så negativ. Å ikke ha det bra på noen områder av livet sitt vil jo gjenspeiles i resten, jeg sier ikke at dere Gjør noe feil, det kan være så mangt. Jeg ville nok fått tak i noen utenforstående som han kan snakke med.

 

Aldri frata noen retten til å synes og mene ting om sitt eget liv, du hadde ikke gjort det med en voksen;)

 

Anonymous poster hash: bed2e...cc6

[Anonym bruker]

Kjenner jeg tenker litt Annerledes enn de andre her. Sutringen er der for en grunn.. Ikke nekt han å si ting, men heller snakk med han, hvorfor HAN synes ting er urettferdig/ikke bra osv. Det er ikke sikkert at det er akkurat det han klager over som egentlig er grunnen til at han er så negativ. Å ikke ha det bra på noen områder av livet sitt vil jo gjenspeiles i resten, jeg sier ikke at dere Gjør noe feil, det kan være så mangt. Jeg ville nok fått tak i noen utenforstående som han kan snakke med.

 

Aldri frata noen retten til å synes og mene ting om sitt eget liv, du hadde ikke gjort det med en voksen;)

 

Anonymous poster hash: bed2e...cc6

Han kan få mene alt han ønsker å mene, men å sitte ved matbordet og kritisere maten gjør man bare ikke! Det ville en voksen fått beskjed om også her i huset.

 

Har prøvd å ha som regel at vi sier minst to positive ting for hver negative, det fører bare til utbrudd om at han kan jo ikke lyve, alt er bare dritt.

 

Forslag til hvor kan kan sendes for å få snakke om hva som evt plager han? Eneste jeg kan komme på er sjalusi overfor søstrene, han ser ut til å mene de får viljen sin hele tiden. Men han får stort sett alltid tilbudet om å velge hva vi skal gjøre, men når det å sitte hjemme hele helga ikke er et alternativ melder han pass. Og han er ikke mindre furten om han er alene med meg/faren/oss begge.

 

Anonymous poster hash: 4a2ef...73c

[Anonym bruker]

Noen mennesker er jo bare sånn, de har en sånn personlighet....

 

Var jo en tråd her inne for bare litt siden hvor ei beskrev seg selv som alltid misfornøyd og misunnelig. Selv om hun hadde det bra selv, både jobb, økonomi, ekteskap og barn var på stell og bra, men likevel tenkte hun hele tiden på de som hadde mer og var misunnelig. Hun ville ha mer penger, finere hus osv osv. Hun fikk faktisk flere svar fra andre som hadde det på samme måte, som det var et personlighetstrekk det å aldri være fornøyd...

 

Har et familiemedlem som er sånn, han sier det selv og han har alltid vært sånn. Det er veldig få ting i livet som gir han glede, han sa en gang at han aldri kan huske å ha gledet seg til noen ting, selv ikke som barn. Han kan ikke huske at han var begeistret eller glad for noen ting, hverken ferier, gaver, opplevelser eller noe annet. Han har alltid bare eksistert uten å bli særlig begeistret over noe som helst... Han har klart seg greit, men har alltid slitt litt psykisk og er en slik annerledes-mann som ikke er helt som alle andre om du skjønner, han er spesiell. Han er veldig snill og omtenksom da, jeg er veldig glad i han, han stiller alltid opp for alle som måtte trenge han, men han er litt "rar" og annerledes enn folk flest. Jeg har et veldig nært forhold til han så jeg kjenner han nok bedre enn de fleste andre, han er veldig åpen mot meg. Han har derfor satt ord på disse tingene sammen med meg, men det har han aldri gjort sammen med en psykolog. Han har gått i terapi flere ganger, men bare jatter med og sier det han tror psykologen vil høre og åpner seg aldri, tar ikke imot hjelp.

Anonymous poster hash: 4b04e...ff0

[Anonym bruker]

 

Noen mennesker er jo bare sånn, de har en sånn personlighet....

 

Var jo en tråd her inne for bare litt siden hvor ei beskrev seg selv som alltid misfornøyd og misunnelig. Selv om hun hadde det bra selv, både jobb, økonomi, ekteskap og barn var på stell og bra, men likevel tenkte hun hele tiden på de som hadde mer og var misunnelig. Hun ville ha mer penger, finere hus osv osv. Hun fikk faktisk flere svar fra andre som hadde det på samme måte, som det var et personlighetstrekk det å aldri være fornøyd...

 

Har et familiemedlem som er sånn, han sier det selv og han har alltid vært sånn. Det er veldig få ting i livet som gir han glede, han sa en gang at han aldri kan huske å ha gledet seg til noen ting, selv ikke som barn. Han kan ikke huske at han var begeistret eller glad for noen ting, hverken ferier, gaver, opplevelser eller noe annet. Han har alltid bare eksistert uten å bli særlig begeistret over noe som helst... Han har klart seg greit, men har alltid slitt litt psykisk og er en slik annerledes-mann som ikke er helt som alle andre om du skjønner, han er spesiell. Han er veldig snill og omtenksom da, jeg er veldig glad i han, han stiller alltid opp for alle som måtte trenge han, men han er litt "rar" og annerledes enn folk flest. Jeg har et veldig nært forhold til han så jeg kjenner han nok bedre enn de fleste andre, han er veldig åpen mot meg. Han har derfor satt ord på disse tingene sammen med meg, men det har han aldri gjort sammen med en psykolog. Han har gått i terapi flere ganger, men bare jatter med og sier det han tror psykologen vil høre og åpner seg aldri, tar ikke imot hjelp.

 

Anonymous poster hash: 4b04e...ff0

Det er litt som å lese om gutten, bortsett fra at han ikke løfter en finger for andre. Han bærer kun sitt tøy opp fra vaskerommet (er visst nærmest et overgrep at han må gjøre det selv i det hele tatt), pssser nesten på at bursdagsgaver ikke er for bra, gud forby om han skulle gi bort noe han selv kunne tenke seg, og jeg har aldri hørt han har kommet med et kompliment.

 

Har en bror som har litt samme tendensen, husker vi satt og så på lottotrekning eller noe og en kar vant et par millioner. Mannen vart naturlignok veldig glad og broren min sa "to mill er jo ingen ting lenger, får være måte på å ta av". Husker jeg tenkte på guttungen da det ble sagt, han kunne sikkert ha følt seg urettferdig behandla om han vant 2 mill og noen hadde vunnet 3 uka før.

 

Anonymous poster hash: 4a2ef...73c

[Anonym bruker]

Jeg er litt uenig i at man ikke skal lyve jeg da.. Ville som sagt gått inn for å lære ham å tie stille fremfor å syte, mest for hans egen del, men også lære ham at man kan si fine ting til folk uten å egentlig mene det.

Litt fordi han kommer til å få lettere for å omgås folk dersom han virker mer happy enn han er, og litt fordi det å tvinge seg selv til å være litt positiv kan gjøre en mer positiv.

 

Det er et forferdelig usjarmerende trekk å være konstant muggen, og han kan godt få høre at hvis han vil beholde venner osv må han faktisk late som noen ganger.

 

Anonymous poster hash: ca7a6...f65

[geitemarken]

Hva med å øve på å være positiv i et belønningssystem? For eksempel innføre at hver kveld må han si 3 positive ting som har vært i løpet av dagen. Når han har klart det i la oss si fem dager kan en av foreldrene gjøre noe sosialt med han helt alene uten søsken. Da får han alenetid med dere også.

 

Samme på å øve komplimenter til andre.

 

Hver gang han er negativ så går dere motsatt til det positive. Påpek også at man kan alltid finne en positiv ting i alt.

 

Jeg tror på å bygge opp selvbildet hans.

[Mandala]

Jeg er også skeptisk til alternativet med at han ikke skal gå ytre noe negativt. Men hvordan møter dere han? Hvordan er samspillet? Syns han aldri det har vært en ålreit og fin dag? Prater dere om, og viser, hvor mye negativitet faktisk smitter?

[Anonym bruker]

Jeg tenker to ting om gutten din:

1. han er misfornøyd og flere elementer i livet hans fungerer ikke. Derfor klager han på ALT for det er slik han får utløp for frustrasjonen sin

2. han trenger hjelp til å finne "sin greie", den tingen han er best på i familien, omgangskretsen osv.

 

Jeg ville latt han "klage og sutre" over ting som fakrisk plager han, og slått hardt ned på generelt syt. Klaging over middag hadde jeg f.eks IKKE tillatt, der ville jeg kjørt en om-du-ikke-har-pent-å-si-holder-du-snavla-eller-forlater-bordet. Mens klaging over at han faller bakom i spill og sport hadde jeg vært mer lydhør overfor. Du skriver at søstrene er flinke i det meste. Kanskje mye av frustrasjonen hans kommer nettopp av dette? Hva er han flink til tenker han kanskje? Det samme med venner? Jeg tror jeg ville forsøkt å pense han inn på en aktivitet hvor det ikke går NOEN han kjenner. Gi han noe som kun er hans.

 

Og så tror jeg faktisk jeg ville koblet inn ppt/Bup-tjenesten og forhørt meg om det var noen der han kunne snakke med eller psykolog, for å få livsmestringsveileding. Slike trekk som gutten din har nå kan bli enormt hinder for han i voksen alder om det ikke slipes av.

 

Har erfaring med en "sutrekopp", dog ikke i samme liga som din. Min er nå 11 og jeg lar han klage over ting som plager han, men han får grei beskjed på generelt syt. Alle mennesker har behov for et utløp når frustrasjonen tar over, det må bare ikke bli en vane at det er slik man er hele tiden Lykke til!

Anonymous poster hash: f61fb...1bc

[Anonym bruker]

 

Jeg tenker to ting om gutten din:

1. han er misfornøyd og flere elementer i livet hans fungerer ikke. Derfor klager han på ALT for det er slik han får utløp for frustrasjonen sin

2. han trenger hjelp til å finne "sin greie", den tingen han er best på i familien, omgangskretsen osv.

 

Jeg ville latt han "klage og sutre" over ting som fakrisk plager han, og slått hardt ned på generelt syt. Klaging over middag hadde jeg f.eks IKKE tillatt, der ville jeg kjørt en om-du-ikke-har-pent-å-si-holder-du-snavla-eller-forlater-bordet. Mens klaging over at han faller bakom i spill og sport hadde jeg vært mer lydhør overfor. Du skriver at søstrene er flinke i det meste. Kanskje mye av frustrasjonen hans kommer nettopp av dette? Hva er han flink til tenker han kanskje? Det samme med venner? Jeg tror jeg ville forsøkt å pense han inn på en aktivitet hvor det ikke går NOEN han kjenner. Gi han noe som kun er hans.

 

Og så tror jeg faktisk jeg ville koblet inn ppt/Bup-tjenesten og forhørt meg om det var noen der han kunne snakke med eller psykolog, for å få livsmestringsveileding. Slike trekk som gutten din har nå kan bli enormt hinder for han i voksen alder om det ikke slipes av.

 

Har erfaring med en "sutrekopp", dog ikke i samme liga som din. Min er nå 11 og jeg lar han klage over ting som plager han, men han får grei beskjed på generelt syt. Alle mennesker har behov for et utløp når frustrasjonen tar over, det må bare ikke bli en vane at det er slik man er hele tiden Lykke til!

 

Anonymous poster hash: f61fb...1bc

Han klager aldri over å være dårlig i fotball (ikke at han er så dårlug heller, gjennomsnittlog minus?), men over at lagkameratene er dårlige. Det er alltid noe utenfor han selv.

 

Skolen mener ppt ikke er veien å gå, han henger greit med på skolen og har kompiser.

 

Anonymous poster hash: 4a2ef...73c

[Anonym bruker]

Få hjelp til gutten.

 

Han kommer til å vokse opp til å bli som mannen min... negativ. Og alt ligger utenfor han selv. Alle andre er idioter og skyld i hans miserable tilværelse.

Ikke et sjarmerende trekk.

 

Men noen har bare en negativ personlighet. Kanskje må dere bare godta det..

 

Anonymous poster hash: baa11...c4d

[Anonym bruker]

Han er 10 år, han er faktisk ikke så stor. han greier ikke komme ut av dette selv. han har slitt med "noe" fra han var liten. Jeg vil tro at dette noe er en mindreverdighetsfølelse. han har disse fantastiske søstrene, de som var snille som babyer, super glupe (lærte å lese i 4års alderen), de er populære blandt venner, og til og med flink i fotball. De er ressurser for familien, de er supre på alle vis!

Han derimot er sur og negativ, han har venner, hans mor mener han er middels flink, både på skolen og i sport. Hans mor mener han er en negativ, egoistisk dritt unge. Hans mor har gledet seg til han går til sengs fra han var baby!

 

Begynn å sette pris på ungen din, kos deg med han, gled deg over han, bygg han opp! Han er sikkert temmelig langt nede psykisk. Han merker nok at det mangler entusiasme. Han må ut av dette, og du/dere er nøkkelen. Han må føle deres entusiasme, han må føle seg elsket.

 

Ingenting i ditt innlegg tyder på noe selvkritisk, dere og jentene gjør ikke noe feil. Det er HAN det er noe galt med.

Ignorer negativiteten, og engasjer gutten med smil og kjærlighet. Ikke uttrykk fortvilelse og at dere er lei av han.

 

Anonymous poster hash: 16c0d...f33

[Iiiiik]

Jeg tenker at han er født sånn, det er nokså godt dokumentert at personlighetstrekkene etableres tidlig. Det er imidlertid ikke det samme som at han ikke må lære seg å samhandle med andre på en mest mulig konstruktiv måte. Sånn som det er nå, skapes samhandlingsmønstre hjemme i familien som heller forsterker hans negativitet enn motsatt. 

 

For meg gir det lite mening å sanksjonere eller be ham om å være stille. Det vil sannsynligvis føre til at han føler seg enda mindre forstått, enda mer urettferdig og han vil bli sint og lei seg. Å ha en felles familieregel om at man spiser det man blir servert uten klaging er greit, ellers ville jeg ikke hatt en masse sanksjoner. Alene på rommet sitt lærer han jo heller ikke å samhandle med dere på en annen måte. Forming av atferd fungerer best ved å gi positive tilbakemeldinger på det som fungerer. Hvis han en sjelden gang er fornøyd, sier noe positivt, er glad for noe, snakk om det. "Det var så fint på tur i dag da dere gikk opp den bratte skråningen. Da hørte jeg at dere var glade og tullet sammen alle tre". "Å, nå var det hyggelig å sette maten på bordet. Alle hørtes glade ut". Han vil nok kunne svare på sånt med klaging "Nei, det var ikke fint på tur egentlig", prøv å overhøre det. 

 

Dessuten ville jeg nok tenkt over om han trenger noe alenetid med en av dere voksne. Som jeg skjønner er søstrene yngre og blidere, morsommere, flinkere. Det er ikke så lett å være storebroren til sånne. 

 

På BUP får man kun behandling hvis man innfrir en diagnose. Sånn er jo helsevesenet. Man finner ut om noen er syke og behandler den sykdommen man fant. Det høres kanskje ikke ut som om det er tilfelle for gutten din?