Er så mange som har høysensitive barn.

[Anonym bruker]

 

Jeg er høysensitiv, og har et høysensitivt barn. 

 

Jeg slår ut på full score på tester, og min psykolog _og_ min psykiater forteller meg det samme. Ja, jeg har gått i terapi siden jeg var i barneskolealder. Jeg har ingen atferdsvansker, det har heller ikke barnet mitt, men vi sanser mye veldig sterkt og tar inn over oss andres stemninger og følelser så voldsomt at det kan slå oss ut. Nei, det er ingen diagnose, men det er et personlighetstrekk, som påvirker folk i forskjellig grad.

Barnet mitt og jeg er like på mange måter, og begge trives vi dårlig i store folkemengder, som sentrum for oppmerksomhet, og med høye lyder og skarpe lys. Klaustrofobi er en annen ting jeg har, men som jeg ikke har merket på barnet mitt enda. 

 

For min del er dette så sterkt at jeg kan få panikkanfall dersom jeg ikke kommer meg unna ting som trigger meg. Jeg har behov for å stenge verden ute innimellom, og må lukke meg inne i min egen lille verden, enten med musikk, en bok eller noe annet som får meg til å koble helt ut. Jeg ser barnet mitt gjør det samme. Ingen av oss har noen diagnoser, eller spesielle behov utover det at vi trenger litt alenetid og ro til tider. 

 

Barnet mitt er veldig godt likt og har mange venner, empati er et veldig sterkt trekk (det får vi også høre fra barnehagen), men samtidig kan det bli så kraftig at det overvelder i etterkant når andre har hatt vondt. De ansatte er overrasket over hvor "voksen" empatien er hos barnet. Da jeg fortalte litt om meg selv og at jeg mistenkte at de samme trekkene fantes hos barnet var pedleder enig med meg og at de skulle ha det i bakhodet, uten at det skulle få styre dagen på noe vis. Barnet mitt får leke og gjøre alt det de andre gjør, men hvis det er behov for alenetid, så er det helt greit, og de lar barnet styre det selv. Og det er jeg veldig glad for. 

 

Dette er ingen unnskyldning for å kunne si at jeg har et spesielt barn, og "stakkars" (??), men for meg er det viktig å vite sånne ting om mitt barn, å kunne relatere til hva som trengs for at dagen skal gå rundt og at kvelden skal kunne komme med en følelse av å ha hatt en god dag. Jeg vet så inderlig at jeg trenger det selv, og det var ingen som tok sånne hensyn til meg da jeg var liten, så jeg er nøye på at mitt barn skal få ha den muligheten. 

 

Anonymous poster hash: 8bf42...8f9

 

 

Godt skrevet.

Å godta vold eller dårlig oppførsel fra barnet skal man naturligvis ikke, men svært sensitive barn tåler både stress og skjenn dårligere enn mer robuste barn- så kjeft og kraftige irettesettelser bør gis på rett måte og ikke rett foran andre med mindre det ikke er til å unngå. Ta barnet til side om mulig.

 

Mange voksne klarer nok dessverre ofte ikke å skille mellom et "trassig" barn og et barn som har en sterk følelsesmessig reaksjon som de ikke bare kan skru av.

 

Anonymous poster hash: 0d00f...993

[Anonym bruker]

Jeg har et høysensitivt barn. Hun er samtidig et enkelt barn på mange måter fordi hun er pliktoppfyllende og gjør som hun får beskjed om. Lærere og andreforeldre liker henne fordi hun er så veloppdragen. Hun er veldig følsom og tåler ikke så mye stimuli av gangen, da blir hun sliten. Hun blir svært ute av seg av sinte stemmer.

 

 

Anonymous poster hash: 082b0...75b

[Anonym bruker]

det er ikke noe diagnose. om du oppfatter ditt barn som høy sensitivt er det tilstrekkelig :-)

 

Anonymous poster hash: 8ef7c...daa

[Anonym bruker]

Det er et personlighetstrekk i samme kategori som a-menneske og b-menneske. jeg er forresten høysensitiv og b-menneske. 

Anonymous poster hash: 9f5e4...102

[amandine]

 

 

Jeg er høysensitiv, og har et høysensitivt barn. 

 

Jeg slår ut på full score på tester, og min psykolog _og_ min psykiater forteller meg det samme. Ja, jeg har gått i terapi siden jeg var i barneskolealder. Jeg har ingen atferdsvansker, det har heller ikke barnet mitt, men vi sanser mye veldig sterkt og tar inn over oss andres stemninger og følelser så voldsomt at det kan slå oss ut. Nei, det er ingen diagnose, men det er et personlighetstrekk, som påvirker folk i forskjellig grad.

Barnet mitt og jeg er like på mange måter, og begge trives vi dårlig i store folkemengder, som sentrum for oppmerksomhet, og med høye lyder og skarpe lys. Klaustrofobi er en annen ting jeg har, men som jeg ikke har merket på barnet mitt enda. 

 

For min del er dette så sterkt at jeg kan få panikkanfall dersom jeg ikke kommer meg unna ting som trigger meg. Jeg har behov for å stenge verden ute innimellom, og må lukke meg inne i min egen lille verden, enten med musikk, en bok eller noe annet som får meg til å koble helt ut. Jeg ser barnet mitt gjør det samme. Ingen av oss har noen diagnoser, eller spesielle behov utover det at vi trenger litt alenetid og ro til tider. 

 

Barnet mitt er veldig godt likt og har mange venner, empati er et veldig sterkt trekk (det får vi også høre fra barnehagen), men samtidig kan det bli så kraftig at det overvelder i etterkant når andre har hatt vondt. De ansatte er overrasket over hvor "voksen" empatien er hos barnet. Da jeg fortalte litt om meg selv og at jeg mistenkte at de samme trekkene fantes hos barnet var pedleder enig med meg og at de skulle ha det i bakhodet, uten at det skulle få styre dagen på noe vis. Barnet mitt får leke og gjøre alt det de andre gjør, men hvis det er behov for alenetid, så er det helt greit, og de lar barnet styre det selv. Og det er jeg veldig glad for. 

 

Dette er ingen unnskyldning for å kunne si at jeg har et spesielt barn, og "stakkars" (??), men for meg er det viktig å vite sånne ting om mitt barn, å kunne relatere til hva som trengs for at dagen skal gå rundt og at kvelden skal kunne komme med en følelse av å ha hatt en god dag. Jeg vet så inderlig at jeg trenger det selv, og det var ingen som tok sånne hensyn til meg da jeg var liten, så jeg er nøye på at mitt barn skal få ha den muligheten. 

 

Anonymous poster hash: 8bf42...8f9

 

 

Godt skrevet.

Å godta vold eller dårlig oppførsel fra barnet skal man naturligvis ikke, men svært sensitive barn tåler både stress og skjenn dårligere enn mer robuste barn- så kjeft og kraftige irettesettelser bør gis på rett måte og ikke rett foran andre med mindre det ikke er til å unngå. Ta barnet til side om mulig.

 

Mange voksne klarer nok dessverre ofte ikke å skille mellom et "trassig" barn og et barn som har en sterk følelsesmessig reaksjon som de ikke bare kan skru av.

 

Anonymous poster hash: 0d00f...993

 

Jeg synes ikke at noen barn - spesielt sensitive eller ei - skal få "kjeft og kraftige irettesettelser" som du sier foran andre(barn).