Er så mange som har høysensitive barn.

[Anonym bruker]

Hvordan får man en slik diagnose? Hos legen? Psykolog?

Hvor tidlig kan det diagnostiseres?

Finnes det noen behandling for dette?

 

Synes det har eksplodert med dette.

Naboen har en gutt på 7 år som er skikkelig slem, slår når han ikke får viljen sin. Begynner å hyle og grine for det meste og har generelt full kontroll på mora.

Hun sier han er høysensitiv. Jeg spurte de samme spørsmål som jeg stilte først i innlegget. Kun av ren personlig interesse da jeg bare har lest om dette. Moren ble litt irritert og sa at den diagnosen hadde tvunget seg frem av seg selv når gutten var 2 år.

Så nå spør jeg dere her inne som har høysensitive barn. Stiller foreldre diagnose selv?

 

På meg virker nabogutten rett og slett som en bortskjemt voldelig liten gutt.

 

Anonymous poster hash: 8b6df...94c

[Anonym bruker]

Hvordan får man en slik diagnose? Hos legen? Psykolog?

Hvor tidlig kan det diagnostiseres?

Finnes det noen behandling for dette?

 

Synes det har eksplodert med dette.

Naboen har en gutt på 7 år som er skikkelig slem, slår når han ikke får viljen sin. Begynner å hyle og grine for det meste og har generelt full kontroll på mora.

Hun sier han er høysensitiv. Jeg spurte de samme spørsmål som jeg stilte først i innlegget. Kun av ren personlig interesse da jeg bare har lest om dette. Moren ble litt irritert og sa at den diagnosen hadde tvunget seg frem av seg selv når gutten var 2 år.

Så nå spør jeg dere her inne som har høysensitive barn. Stiller foreldre diagnose selv?

 

På meg virker nabogutten rett og slett som en bortskjemt voldelig liten gutt.

 

Anonymous poster hash: 8b6df...94c

Er jo typisk for tiden det da.

 

Unnskylde og stakkarsliggjøre de som ikke kan oppføre seg.

 

Anonymous poster hash: ecc2d...007

[MarteMorTil3]

Jeg har aldri hørt om høysensetive barn jeg... Så jeg googlet og leste litt. Det står at dette ikke er en diagnose, men personlighetstrekk. (Om det stemmer vet jeg ikke, men det var det det stod)

 

Men mulig det er lettere for moren å ha en "diagnose" for å forklare sønnens oppførsel.

Det kan jo være mange grunner til at gutten er som han er, men det kanskje mulig at foreldrene ikke helt vil innse at det er et problem og da heller ikke oppsøker hjelp?

Det er jo fullstendig mulig gutten er høysensetiv, og at foreldrene ikke har fått den hjelp og veiledning de trenger, evt ikke vil ha det...

 

Det bli jo bare gjetting, og heller ikke svar på spm ditt om foreldre selvdiagnoserer. Hadde bare litt tanker rundt det....

[Anonym bruker]

Ordentlig høysensitive finner man ikke på hvert gatehjørne, men det er en trend å bruke det som unnskyldning for å slippe å oppdra drittungene sine.

 

Jeg har hvertfall ingen høysensitive unger, men de vet å oppføre seg og, og selv om det går ei kule varmt innimellom sånn som det gjerne gjør med barn, så skylder jeg ikke på verken AD/HD eller annet piss. Diagnoser settes etter grundig utredning, ikke fordi foreldre sliter med å sette grenser.

Anonymous poster hash: ebcc5...a61

[Anonym bruker]

Dette er ingen diagnose, bare sånn for å fastsette det, det er mer et moteord for å beskrive personer som tåler inntrykk rundt seg dårlige enn andre. Jeg har hatt svært mye kontakt med veldig høyt kompetente og dyktige psykologer og leger i BUP både via jobben og pga at jeg selv har et barn som måtte innlegges til observasjonsopphold fordi det var vanskelig å stille diagnose på ham. Barnet mitt er det som kalles høysensitiv av folk her inne, men psykologen var veldig tydelig på at dette overhode ikke er en diagnose, bare er samlebegrep. Jeg hadde overhode ikke tatt denne moren alvorlig på dette, dersom hun slenger ut slike ord helt uten videre.

 

Det å være såkalt høysensitiv er for det meste knyttet opp mot ulike diagnoser som asberger, ADHD, Tourettes syndrom osv. Dette har med hjernen sin evne til å filtrere ut og oppfatte signalene den mottar. Barnet mitt med TS og ADHD har jo da naturlig nok problemer her siden han fra forstyrrelser/manglende stoffer i hjernen som gjør at han ikke fungerer optimalt, som at han f.eks. ikke klarer å konsentrere seg som han skal, hindre visse bevegelser (tics) osv, og da også er mer sensitiv enn andre på enkelte områder. 

 

Hva barnet er ekstra sensitiv ovenfor vil variere. Mitt barn tåler f.eks. dårlig å se spennende filmer, han holder seg for ørene hele tiden på kino fordi lyden blir for høy, han sliter med å være ute lenge om gangen dersom det er skarp sol, han har problemer med å takle store folkemengder, han tålte dårlig at håret ble vasket da han var yngre osv. Alt dette kommer som en bivirkning, eller tilleggsvanske, fra diagnosene fordi han sliter mer enn andre med å sortere impulser og inntrykk utenifra.

 

Det er veldig trist, og litt frustrerende, at mange nå har begynt å misbruke begrepene og attpåtil kaller det for diagnoser og forventer ekstra god behandling pga dette. For meg sier det en del om manglende kunnskap på hjernen sin kjemi og hvordan sansene henger sammen med signaloverføringer i hjernen.

Anonymous poster hash: 2e93c...c4c

[Anonym bruker]

Ok. Hvis det er et personlighetstrekk. Er det likevel foreldre som vurderer og trekker det dithen at barnet er høysensitiv? Eller må en lege på banen?

 

Hvis det er slik at foreldre gir diagnose vil jeg vil tro at mange barn bare har adferdsproblemer og ikke er høysensitiv. Ikke for det, adferdsproblemer er en diagnose i seg selv.

Det jeg ser med nabogutten er at det tas ekstra hensyn hele veien. Støy skjerming, blir han sint og opprørt driver mor med bestikkelser for å få han blid etc.

Jeg har vondt for å se den sensitive siden hos DENNE gutten. Han virker mer manipulerende og kalkulerende.

HI

 

Anonymous poster hash: 8b6df...94c

[amandine]

Jeg har høysensitive barn, dvs to av fire. Jeg var ikke klar over det selv i det hele tatt før det kom opp under en utviklingssamtale i bhg. Høysensitivitet hos mine handler overhodet ikke om utagering, heller tvert i mot. For mine to gutter handler det om ekstrem følsomhet, empati, om trang til ro, om ekstrem luktesans, om lav smerteterskel etc. Slag, spark og bråk skyr de begge to som pesten. Jeg ser at jeg også er i samme gate, og min søster i særdeleshet. Jeg orker ikke mye lyd(ikke alltid den store hit'en på byen, altså) og store folkemengdre, for eksempel. Men at det er en diagnose? Nei. Personlighetsstrekk? Ja.

[amandine]

Jeg har høysensitive barn, dvs to av fire. Jeg var ikke klar over det selv i det hele tatt før det kom opp under en utviklingssamtale i bhg. Høysensitivitet hos mine handler overhodet ikke om utagering, heller tvert i mot. For mine to gutter handler det om ekstrem følsomhet, empati, om trang til ro, om ekstrem luktesans, om lav smerteterskel etc. Slag, spark og bråk skyr de begge to som pesten. Jeg ser at jeg også er i samme gate, og min søster i særdeleshet. Jeg orker ikke mye lyd(ikke alltid den store hit'en på byen, altså) og store folkemengdre, for eksempel. Men at det er en diagnose? Nei. Personlighetsstrekk? Ja.

Fader. Skulle vært anonym. Håper jeg ikke blir gjenkjent.

[Anonym bruker]

Jeg har samme inntrykk som deg, det er en trend og ikke en diagnose. Har to (voksne) venninner som så lyset da dette begrepet kom, og bruker det for det det er verdt. De er hva jeg vil kalle vanskelige og sære.

 

Anonymous poster hash: 0cc11...daa

[Anonym bruker]

 

 

Jeg har høysensitive barn, dvs to av fire. Jeg var ikke klar over det selv i det hele tatt før det kom opp under en utviklingssamtale i bhg. Høysensitivitet hos mine handler overhodet ikke om utagering, heller tvert i mot. For mine to gutter handler det om ekstrem følsomhet, empati, om trang til ro, om ekstrem luktesans, om lav smerteterskel etc. Slag, spark og bråk skyr de begge to som pesten. Jeg ser at jeg også er i samme gate, og min søster i særdeleshet. Jeg orker ikke mye lyd(ikke alltid den store hit'en på byen, altså) og store folkemengdre, for eksempel. Men at det er en diagnose? Nei. Personlighetsstrekk? Ja.

Fader. Skulle vært anonym. Håper jeg ikke blir gjenkjent.

Du sa ikke noe utleverende her da.

Men du KAN slette om du er rask. Tror du har fem minutter eller noe på å slette/redigere eget innlegg OM du bruker nick.

 

Anonymous poster hash: 8b6df...94c

[amandine]

Og bare for å understreke, jeg kaller ikke gutta mine høysensitive. Ikke meg selv, heller. Det er bare sånn vi er. Akkurat som noen liker å sove lenge om morgenen og noen er oppe med fuglene. Det gjelder også utrolig mange, og er ikke noen big deal. Vi fikk forøvrig den gang med et skjema fra bhg som vi skulle kikke på, du finner sikkert masse info om du googler. Bare ikke ta alt bokstavelig

[Anonym bruker]

Blir lei meg når jeg leser enkelte av innleggene her. Høysensitiv er verken en diagnose eller trend. Det er et relativt nytt ord for å beskrive et personlighetstrekk eller snarere en samling av trekk som kjennetegnes ved: dybtgående bearbeidelse av sanseinntrykk, blir lett overstimulert, sterke emosjonelle reaksjoner og empati, samt sensitivitet for subtile stimuli.

 

Barn som er høysensitive kan oppfattes som vanskelige og krevende fordi de ofte sanser så mye sterkere enn andre og reagerer sterkere. Min høysensitive datter på 3 kan ha noen helt vanvittige og irrasjonelle raserianfall uten at det betyr at hun er uoppdragen. Men når det er sagt, så er det ikke bare emosjonelle reaksjoner som bestemmer om du er høysensitiv. Mye annet spiller også inn.

 

Anonymous poster hash: 1dded...11d

[Anonym bruker]

I vår store omgangskrets er det ingen høysensitive barn, tror ikke folk rundt her vet hva det er en gang. Vi har to stk med ADHD og en med autisme i vennekretsen, men det brukes ikke som unnskyldning for å la dem slippe unna alt. Du bør ikke dra til legen for å få en liksomdiagnose på ungen din og slippe å oppdra ungen. Voks opp og vær ansvarlig mor!

Anonymous poster hash: 18558...728

[Anonym bruker]

Blir lei meg når jeg leser enkelte av innleggene her. Høysensitiv er verken en diagnose eller trend. Det er et relativt nytt ord for å beskrive et personlighetstrekk eller snarere en samling av trekk som kjennetegnes ved: dybtgående bearbeidelse av sanseinntrykk, blir lett overstimulert, sterke emosjonelle reaksjoner og empati, samt sensitivitet for subtile stimuli.

 

Barn som er høysensitive kan oppfattes som vanskelige og krevende fordi de ofte sanser så mye sterkere enn andre og reagerer sterkere. Min høysensitive datter på 3 kan ha noen helt vanvittige og irrasjonelle raserianfall uten at det betyr at hun er uoppdragen. Men når det er sagt, så er det ikke bare emosjonelle reaksjoner som bestemmer om du er høysensitiv. Mye annet spiller også inn.

 

Anonymous poster hash: 1dded...11d

 

 

Det er du som bestemmer om hun skal ha raserianfall eller ikke. De voksne har vel ikke raserianfall på jobben, under middag, på besøk osv uten å bli oppfattet som ufyselige? Du skal sette grenser og få henne til å reagere annerledes, å la henne holde på og forklare det med at hun stakkars er høysensitiv og må ture frem som hun vil er stor bjørnetjeneste for barnet ditt.

 

Anonymous poster hash: 18558...728

[Jippipippi]

Vi har en jente som vi tenker kan være høysensitiv. Hun er snill som dagen er lang. Hun er unormalt moden for alderen og tenker mye. På situasjoner, ting som er blitt sagt/gjort, filmer osv. Hun er i overkant opptatt av regler og det å følge disse. Oppføre seg bra osv... Om det kalles høysensitiv eller undrende/tenkende barn betyr jo ingenting. Men hun er ikke "gjennomsnittsbarnet" i klassen. Hun er godt likt og kjempe flink på skolen. Så ikke noe problembarn i det hele tatt.

Høres ut som din nabo bare bruker begrepet for å unnskylde et dårlig oppdratt barn!

[☆☆☆]

15-20% er visst høgsensitive, så du kjenner nok mange som er det. Men som fleire har sagt, det er inga diagnose, det er ein normalvariant. Vi har som kjent ulik personlighet.

[Anonym bruker]

Det er ingen diagnose. Det er kun personlighetstrekk som andre har andre personlighetstrekk.

 

Alle har personlighetstrekk, men noen har fått det for seg at det er kult å kalle seg høysensitiv.

Anonymous poster hash: ec109...546

[Anonym bruker]

 

Blir lei meg når jeg leser enkelte av innleggene her. Høysensitiv er verken en diagnose eller trend. Det er et relativt nytt ord for å beskrive et personlighetstrekk eller snarere en samling av trekk som kjennetegnes ved: dybtgående bearbeidelse av sanseinntrykk, blir lett overstimulert, sterke emosjonelle reaksjoner og empati, samt sensitivitet for subtile stimuli.Barn som er høysensitive kan oppfattes som vanskelige og krevende fordi de ofte sanser så mye sterkere enn andre og reagerer sterkere. Min høysensitive datter på 3 kan ha noen helt vanvittige og irrasjonelle raserianfall uten at det betyr at hun er uoppdragen. Men når det er sagt, så er det ikke bare emosjonelle reaksjoner som bestemmer om du er høysensitiv. Mye annet spiller også inn.Anonymous poster hash: 1dded...11d

  Det er du som bestemmer om hun skal ha raserianfall eller ikke. De voksne har vel ikke raserianfall på jobben, under middag, på besøk osv uten å bli oppfattet som ufyselige? Du skal sette grenser og få henne til å reagere annerledes, å la henne holde på og forklare det med at hun stakkars er høysensitiv og må ture frem som hun vil er stor bjørnetjeneste for barnet ditt. Anonymous poster hash: 18558...728

Ufyselig menneske og kommentar! Dette er en måte å svare på som jeg synes er lite reflektert og gjennomtenkt. Heldigvis tenker jeg at dette er noe du bare skriver for å provosere.

 

Anonymous poster hash: 1dded...11d

[Anonym bruker]

 

 

Blir lei meg når jeg leser enkelte av innleggene her. Høysensitiv er verken en diagnose eller trend. Det er et relativt nytt ord for å beskrive et personlighetstrekk eller snarere en samling av trekk som kjennetegnes ved: dybtgående bearbeidelse av sanseinntrykk, blir lett overstimulert, sterke emosjonelle reaksjoner og empati, samt sensitivitet for subtile stimuli.Barn som er høysensitive kan oppfattes som vanskelige og krevende fordi de ofte sanser så mye sterkere enn andre og reagerer sterkere. Min høysensitive datter på 3 kan ha noen helt vanvittige og irrasjonelle raserianfall uten at det betyr at hun er uoppdragen. Men når det er sagt, så er det ikke bare emosjonelle reaksjoner som bestemmer om du er høysensitiv. Mye annet spiller også inn.Anonymous poster hash: 1dded...11d

  Det er du som bestemmer om hun skal ha raserianfall eller ikke. De voksne har vel ikke raserianfall på jobben, under middag, på besøk osv uten å bli oppfattet som ufyselige? Du skal sette grenser og få henne til å reagere annerledes, å la henne holde på og forklare det med at hun stakkars er høysensitiv og må ture frem som hun vil er stor bjørnetjeneste for barnet ditt. Anonymous poster hash: 18558...728

Ufyselig menneske og kommentar! Dette er en måte å svare på som jeg synes er lite reflektert og gjennomtenkt. Heldigvis tenker jeg at dette er noe du bare skriver for å provosere.

 

Anonymous poster hash: 1dded...11d

 

 

Ufyselig å skrive at man som mor har ansvar for at barna oppfører seg og ikke får raserianfall i flere timer? Er sikkert krass nå, men er lei foreldre som bortforklarer barnas dårlige oppførsel med at de har et personlighetstrekk eller en diagnose. Et barn ER uoppdragent hvis det ikke klarer å la være å skrike i mange timer på grunn av noe som barnet har reagert på. At det kan by på mye større utfordringer å oppdra et barn som får sterkere inntrykk av hendelser enn andre som ikke tar det så tungt, er en helt annen sak - selvfølgelig er det mer vanskelig for foreldre med slike barn å få dem til å oppføre seg på en balansert måte, men det er ikke dermed sagt at man skal la være å korrigere.

 

Jeg sier IKKE at brukerens datter er uoppdragen, men hvis raserianfall bare fortsetter uten at foreldre irettesetter så er det faktisk foreldrenes ansvar.

 

Anonymous poster hash: 18558...728

[Anonym bruker]

Hvordan får man en slik diagnose? Hos legen? Psykolog?

Hvor tidlig kan det diagnostiseres?

Finnes det noen behandling for dette?

 

Synes det har eksplodert med dette.

Naboen har en gutt på 7 år som er skikkelig slem, slår når han ikke får viljen sin. Begynner å hyle og grine for det meste og har generelt full kontroll på mora.

Hun sier han er høysensitiv. Jeg spurte de samme spørsmål som jeg stilte først i innlegget. Kun av ren personlig interesse da jeg bare har lest om dette. Moren ble litt irritert og sa at den diagnosen hadde tvunget seg frem av seg selv når gutten var 2 år.

Så nå spør jeg dere her inne som har høysensitive barn. Stiller foreldre diagnose selv?

 

På meg virker nabogutten rett og slett som en bortskjemt voldelig liten gutt.

 

Anonymous poster hash: 8b6df...94c

 

Tror det er mange som har lite innsikt i slikt. Hjerneforskning har påvist at høysensitive oppfatter enkelte stimuli og sanseopplevelser langt sterkere enn andre. Det blir som om du selv skulle få en følelse av at huden din brant når du berørte f.eks. silke, og opplevde at andre bare irritert ba deg skjerpe deg.

 

Disse barna kan gjerne ikke bare "ta seg sammen" men bør forstås og kan gradvis minske sin økte følsomhet noe ved trygg eksponering. 

Mange er "kun" høysensitive og ekstra følsomme, men en del andre har derimot høysensitivitet som en del av et større komplekst bilde bestående av andre diagnoser.

 

Anonymous poster hash: 0d00f...993

[Anonym bruker]

Ene barnet mitt er høysensitiv som er normalt i den diagnosen hun har eller.

Hun er utredet av spesialister ja. 

Men selv om hun har denne diagnosen har hun ikke lov til å være slem og får ikke viljen sin bare for hun griner og hyler, men jeg vet hvor det er viktig å ta kampene og hva man gir etter for med en gang.

Så ja hun får skifte klær mange ganger om dagen siden det å oppdage en flekk på tøyet kan ødelegge alt og ta all konsentrasjonen hennes fram til den er skiftet.

Skal vi spise ute velger vi tider hvor ikke så mange er på stedet og ber om å få et litt skjermet bord om mulig.

Vi holder oss strengere til rutiner med henne en hva som er nødvendig med de andre barna.

Sånne småting for å gjøre hverdagen enklere for henne og oss.

Men som sagt hun har klare grenser som alle andre barn (bør ha)

 

Men ingen diagnose gjør det greit at barnet styrer familien og de andre rundt, at barnet ikke oppfører seg pent mot ting og folk osv.

 

Det er mange håpløse foreldre som kaster ut en diagnose som grunnen til deres barns oppførsel enten det er adhd eller høysensitiv eller annet. Ofte er det ingen faktisk diagnose satt på dette barnet eller prøvd for den gangs skyld.

Og noen ganger er det foreldre som bare lar barna holde på fordi de har en diagnose og ikke ser at det betyr at man faktisk må være strengere eller mer konsekvent i forhold til barn uten diagnose.

Anonymous poster hash: 5a8f2...1eb

[Anonym bruker]

Jeg er høysensitiv, og har et høysensitivt barn. 

 

Jeg slår ut på full score på tester, og min psykolog _og_ min psykiater forteller meg det samme. Ja, jeg har gått i terapi siden jeg var i barneskolealder. Jeg har ingen atferdsvansker, det har heller ikke barnet mitt, men vi sanser mye veldig sterkt og tar inn over oss andres stemninger og følelser så voldsomt at det kan slå oss ut. Nei, det er ingen diagnose, men det er et personlighetstrekk, som påvirker folk i forskjellig grad.

Barnet mitt og jeg er like på mange måter, og begge trives vi dårlig i store folkemengder, som sentrum for oppmerksomhet, og med høye lyder og skarpe lys. Klaustrofobi er en annen ting jeg har, men som jeg ikke har merket på barnet mitt enda. 

 

For min del er dette så sterkt at jeg kan få panikkanfall dersom jeg ikke kommer meg unna ting som trigger meg. Jeg har behov for å stenge verden ute innimellom, og må lukke meg inne i min egen lille verden, enten med musikk, en bok eller noe annet som får meg til å koble helt ut. Jeg ser barnet mitt gjør det samme. Ingen av oss har noen diagnoser, eller spesielle behov utover det at vi trenger litt alenetid og ro til tider. 

 

Barnet mitt er veldig godt likt og har mange venner, empati er et veldig sterkt trekk (det får vi også høre fra barnehagen), men samtidig kan det bli så kraftig at det overvelder i etterkant når andre har hatt vondt. De ansatte er overrasket over hvor "voksen" empatien er hos barnet. Da jeg fortalte litt om meg selv og at jeg mistenkte at de samme trekkene fantes hos barnet var pedleder enig med meg og at de skulle ha det i bakhodet, uten at det skulle få styre dagen på noe vis. Barnet mitt får leke og gjøre alt det de andre gjør, men hvis det er behov for alenetid, så er det helt greit, og de lar barnet styre det selv. Og det er jeg veldig glad for. 

 

Dette er ingen unnskyldning for å kunne si at jeg har et spesielt barn, og "stakkars" (??), men for meg er det viktig å vite sånne ting om mitt barn, å kunne relatere til hva som trengs for at dagen skal gå rundt og at kvelden skal kunne komme med en følelse av å ha hatt en god dag. Jeg vet så inderlig at jeg trenger det selv, og det var ingen som tok sånne hensyn til meg da jeg var liten, så jeg er nøye på at mitt barn skal få ha den muligheten. 

Anonymous poster hash: 8bf42...8f9

[Anonym bruker]

 

Jeg er høysensitiv, og har et høysensitivt barn.

 

Jeg slår ut på full score på tester, og min psykolog _og_ min psykiater forteller meg det samme. Ja, jeg har gått i terapi siden jeg var i barneskolealder. Jeg har ingen atferdsvansker, det har heller ikke barnet mitt, men vi sanser mye veldig sterkt og tar inn over oss andres stemninger og følelser så voldsomt at det kan slå oss ut. Nei, det er ingen diagnose, men det er et personlighetstrekk, som påvirker folk i forskjellig grad.

Barnet mitt og jeg er like på mange måter, og begge trives vi dårlig i store folkemengder, som sentrum for oppmerksomhet, og med høye lyder og skarpe lys. Klaustrofobi er en annen ting jeg har, men som jeg ikke har merket på barnet mitt enda.

 

For min del er dette så sterkt at jeg kan få panikkanfall dersom jeg ikke kommer meg unna ting som trigger meg. Jeg har behov for å stenge verden ute innimellom, og må lukke meg inne i min egen lille verden, enten med musikk, en bok eller noe annet som får meg til å koble helt ut. Jeg ser barnet mitt gjør det samme. Ingen av oss har noen diagnoser, eller spesielle behov utover det at vi trenger litt alenetid og ro til tider.

 

Barnet mitt er veldig godt likt og har mange venner, empati er et veldig sterkt trekk (det får vi også høre fra barnehagen), men samtidig kan det bli så kraftig at det overvelder i etterkant når andre har hatt vondt. De ansatte er overrasket over hvor "voksen" empatien er hos barnet. Da jeg fortalte litt om meg selv og at jeg mistenkte at de samme trekkene fantes hos barnet var pedleder enig med meg og at de skulle ha det i bakhodet, uten at det skulle få styre dagen på noe vis. Barnet mitt får leke og gjøre alt det de andre gjør, men hvis det er behov for alenetid, så er det helt greit, og de lar barnet styre det selv. Og det er jeg veldig glad for.

 

Dette er ingen unnskyldning for å kunne si at jeg har et spesielt barn, og "stakkars" (??), men for meg er det viktig å vite sånne ting om mitt barn, å kunne relatere til hva som trengs for at dagen skal gå rundt og at kvelden skal kunne komme med en følelse av å ha hatt en god dag. Jeg vet så inderlig at jeg trenger det selv, og det var ingen som tok sånne hensyn til meg da jeg var liten, så jeg er nøye på at mitt barn skal få ha den muligheten.

 

Anonymous poster hash: 8bf42...8f9

Takk! Du skrev akkurat det jeg tenkte. Jeg har det på samme måte, men spesielt moren min tok mye hensyn til det da jeg var liten. Det er jeg veldig glad for i dag.

 

Anonymous poster hash: b1d21...8ff

[Anonym bruker]

Mitt barn er på ingen måte et vanskelig barn !

Men er oversensitiv ovenfor lukter , smaker og høye lyder . Grubler mye , blir for utenfor . Men håpløst å si dette er en måte å unnskylde barnet sitt på for dårlig oppførsel. Er jo ikke sånn at man kan kalle barnet sitt Høysensitiv og få tilrettelegging osv på skolen. Dette må utredes over lenger tid og spesialister tar til slutt en avgjørelse på dette!

 

Anonymous poster hash: 83b86...b10

[Anonym bruker]

jeg har en gutt som har høysensitive personlighetstrekk (min mening). Han har fra han var baby tålt høye lyder, støy, bråkete situasjoner, smerte osv veldig dårlig. Han har blitt litt bedre med årene, men han skjermes i skolen ved f.eks inn/ut av klasserom (får gå før/etter alle de andre), blir plassert i nærheten av utganen på konserter o.l slik at han kan gå ut dersom det blir for mye for ham. Kino har vært utfordrende...hehe, men nå går det ganske så greit. Er ingen diagnose nei. Barnet mitt er under utredning ved BUP pga språkvansker og sosiale vansker.

Anonymous poster hash: 66af0...17b