Var du rar i oppveksten?

[Anonym bruker]

Jeg var veldig sjenert gjennom hele barneskolen. På ungdomsskolen ble jeg litt mer utadvendt, men fortsatt var jeg den stille og rolige. Var sjelden på fester opp igjennom ungdomstiden. Ville gjerne, men jeg hadde nok ikke de riktige vennene. Hadde ikke mange venner heller... Var nok både rar og kjedelig på den tiden, selv om jeg drømte om noe annet....

Anonymous poster hash: af0a5...7e7

[Anonym bruker]

Jeg var litt rar. Og er enda rarere nå.

 

Jeg likte ikke bursdager, klasseturer eller noe sosialt med venner eller familie. Grunnen skjønner jeg nå, men ikke da.

Jeg ble veldig fort sliten. Ble jeg for sliten kastet jeg opp dagen etter. En familiesammenkomst kunne være nok. Det gjorde at jeg valgte å være hjemme med lite stimuli rundt meg.

 

 

 

Anonymous poster hash: 80fdf...02d

[☆☆☆]

Like rar då som no.

[Anonym bruker]

Jeg er, og har alltid vært, rar. Jeg kan prise meg lykkelig for at jeg gikk på en liten skole, for jeg forstår ikke hvorfor jeg var populær. Var en veldig snill ungdom, og var venner med alle i klassen. Drev med idrett, musikk og fulgte det som var "in", så jeg kunne vært ganske ordinær. MEN, jeg var veldig nerd. Jeg var den ene som måtte få ekstra fagbøker, fordi jeg hadde gjennomgått alt stoffet på noen ettermiddager/helger. Tror det ga meg litt trynefaktor hos lærerne, men det er lett å skille seg ut når resten av klassen er ganske careface. Jeg var hun som leste Illustrert vitenskap fremfor MAG o.l., så på dokumentarer om alt fra vulkaner til merkelige sykdommer fremfor å se "skikkelig" film (som de sa). Mens jentene i klassen siklet etter Leonardo DiCaprio var jeg heller interessert i Leonardo DaVinci.Jeg gjorde masse rart, og elsket kunst&håndverk fordi jeg kunne gjøre utfolde meg ekstra mye. Mens de andre trikket skjerf eller snekret fuglekasse, heklet jeg en fruktskål som jeg dyppet i lim og spikket nakne kropper. Jeg ville utfordre og gjøre ting på egenhånd, og gikk alt for ofte mot strømmen. Det var ikke alltid jeg forstod det selv, og de andre skjønte det i hvert fall ikke. Jeg hadde heldigvis(!) snille lærere som lot meg få holde på. Folk lo gjerne litt av meg, men jeg tror at de innerst inne synes jeg var interessant - det er den eneste logiske forklaring på hvorfor hverken ble mobbet eller utstøtt. Noen år etter ungdomsskolen fikk jeg en bipolardiagnose, så det forklarer jo litt... (Og jo, jeg er fortsatt spesiell) Anonymous poster hash: [acronym=Full hash:

 

be22a637b4979425f0e10139a7d253eb] be22a...3eb [/acronym]

Hva utdannet du deg til? Siden du hadde sånne sære interesser som barn?

 

Anonymous poster hash: 98bbb...388

[<3 2G <3]

Jupp, er fortsatt det

Alltid hatt venner, men ble mobbet veldig også.

En hissigpropp uten sidestykke så lett offer pga det.

Nå er jeg koselig rar i følge en god venninne

[Anonym bruker]

 

Jeg er, og har alltid vært, rar. Jeg kan prise meg lykkelig for at jeg gikk på en liten skole, for jeg forstår ikke hvorfor jeg var populær. Var en veldig snill ungdom, og var venner med alle i klassen. Drev med idrett, musikk og fulgte det som var "in", så jeg kunne vært ganske ordinær. 

 

MEN, jeg var veldig nerd. Jeg var den ene som måtte få ekstra fagbøker, fordi jeg hadde gjennomgått alt stoffet på noen ettermiddager/helger. Tror det ga meg litt trynefaktor hos lærerne, men det er lett å skille seg ut når resten av klassen er ganske careface. Jeg var hun som leste Illustrert vitenskap fremfor MAG o.l., så på dokumentarer om alt fra vulkaner til merkelige sykdommer fremfor å se "skikkelig" film (som de sa). Mens jentene i klassen siklet etter Leonardo DiCaprio var jeg heller interessert i Leonardo DaVinci.

Jeg gjorde masse rart, og elsket kunst&håndverk fordi jeg kunne gjøre utfolde meg ekstra mye. Mens de andre trikket skjerf eller snekret fuglekasse, heklet jeg en fruktskål som jeg dyppet i lim og spikket nakne kropper. 

 

Jeg ville utfordre og gjøre ting på egenhånd, og gikk alt for ofte mot strømmen. Det var ikke alltid jeg forstod det selv, og de andre skjønte det i hvert fall ikke. Jeg hadde heldigvis(!) snille lærere som lot meg få holde på. Folk lo gjerne litt av meg, men jeg tror at de innerst inne synes jeg var interessant - det er den eneste logiske forklaring på hvorfor hverken ble mobbet eller utstøtt. 

 

Noen år etter ungdomsskolen fikk jeg en bipolardiagnose, så det forklarer jo litt...

(Og jo, jeg er fortsatt spesiell)

 

Anonymous poster hash: be22a...3eb

 

 

Haha, det høres litt ut som meg, bortsett fra at jeg ikke har noen bipolardiagnose.

Jeg var også raskt ferdig med pensum, elsket illustrert vitenskap som niåring, hadde ofte en mengde rare prosjekter på gang som sjelden egentlig ble noe av, jeg komponerte musikk og sanger da jeg var ti år, og husker at jeg fant ut at jeg kunne bruke strykejernet i håndarbeidstimene til å glatte ut hår med (åresvis før rettetang fantes). 

Tror også mine venner syntes jeg var litt rar, men også morsom, ekte og litt interessant

 

 

Anonymous poster hash: 881ff...8ae

[Anonym bruker]

 

Jeg er, og har alltid vært, rar. Jeg kan prise meg lykkelig for at jeg gikk på en liten skole, for jeg forstår ikke hvorfor jeg var populær. Var en veldig snill ungdom, og var venner med alle i klassen. Drev med idrett, musikk og fulgte det som var "in", så jeg kunne vært ganske ordinær. MEN, jeg var veldig nerd. Jeg var den ene som måtte få ekstra fagbøker, fordi jeg hadde gjennomgått alt stoffet på noen ettermiddager/helger. Tror det ga meg litt trynefaktor hos lærerne, men det er lett å skille seg ut når resten av klassen er ganske careface. Jeg var hun som leste Illustrert vitenskap fremfor MAG o.l., så på dokumentarer om alt fra vulkaner til merkelige sykdommer fremfor å se "skikkelig" film (som de sa). Mens jentene i klassen siklet etter Leonardo DiCaprio var jeg heller interessert i Leonardo DaVinci.Jeg gjorde masse rart, og elsket kunst&håndverk fordi jeg kunne gjøre utfolde meg ekstra mye. Mens de andre trikket skjerf eller snekret fuglekasse, heklet jeg en fruktskål som jeg dyppet i lim og spikket nakne kropper. Jeg ville utfordre og gjøre ting på egenhånd, og gikk alt for ofte mot strømmen. Det var ikke alltid jeg forstod det selv, og de andre skjønte det i hvert fall ikke. Jeg hadde heldigvis(!) snille lærere som lot meg få holde på. Folk lo gjerne litt av meg, men jeg tror at de innerst inne synes jeg var interessant - det er den eneste logiske forklaring på hvorfor hverken ble mobbet eller utstøtt. Noen år etter ungdomsskolen fikk jeg en bipolardiagnose, så det forklarer jo litt... (Og jo, jeg er fortsatt spesiell) Anonymous poster hash: [acronym=Full hash:

 

be22a637b4979425f0e10139a7d253eb] be22a...3eb [/acronym]

Hva utdannet du deg til? Siden du hadde sånne sære interesser som barn?

 

Anonymous poster hash: 98bbb...388

 

 

Dette er normale interesser for er kreativt barn med svært høy IQ, som jeg tipper at hun var.

 

Anonymous poster hash: 881ff...8ae

[Anonym bruker]

 

 

Jeg er, og har alltid vært, rar. Jeg kan prise meg lykkelig for at jeg gikk på en liten skole, for jeg forstår ikke hvorfor jeg var populær. Var en veldig snill ungdom, og var venner med alle i klassen. Drev med idrett, musikk og fulgte det som var "in", så jeg kunne vært ganske ordinær. MEN, jeg var veldig nerd. Jeg var den ene som måtte få ekstra fagbøker, fordi jeg hadde gjennomgått alt stoffet på noen ettermiddager/helger. Tror det ga meg litt trynefaktor hos lærerne, men det er lett å skille seg ut når resten av klassen er ganske careface. Jeg var hun som leste Illustrert vitenskap fremfor MAG o.l., så på dokumentarer om alt fra vulkaner til merkelige sykdommer fremfor å se "skikkelig" film (som de sa). Mens jentene i klassen siklet etter Leonardo DiCaprio var jeg heller interessert i Leonardo DaVinci.Jeg gjorde masse rart, og elsket kunst&håndverk fordi jeg kunne gjøre utfolde meg ekstra mye. Mens de andre trikket skjerf eller snekret fuglekasse, heklet jeg en fruktskål som jeg dyppet i lim og spikket nakne kropper. Jeg ville utfordre og gjøre ting på egenhånd, og gikk alt for ofte mot strømmen. Det var ikke alltid jeg forstod det selv, og de andre skjønte det i hvert fall ikke. Jeg hadde heldigvis(!) snille lærere som lot meg få holde på. Folk lo gjerne litt av meg, men jeg tror at de innerst inne synes jeg var interessant - det er den eneste logiske forklaring på hvorfor hverken ble mobbet eller utstøtt. Noen år etter ungdomsskolen fikk jeg en bipolardiagnose, så det forklarer jo litt... (Og jo, jeg er fortsatt spesiell) Anonymous poster hash: be22a...3eb

Hva utdannet du deg til? Siden du hadde sånne sære interesser som barn?Anonymous poster hash: 98bbb...388

 Dette er normale interesser for er kreativt barn med svært høy IQ, som jeg tipper at hun var. Anonymous poster hash: 881ff...8ae

Det er derfor jeg lurer på hvilken utdanning hun endte opp med :-)

 

Anonymous poster hash: 98bbb...388

[Anonym bruker]

 

 

 

Jeg er, og har alltid vært, rar. Jeg kan prise meg lykkelig for at jeg gikk på en liten skole, for jeg forstår ikke hvorfor jeg var populær. Var en veldig snill ungdom, og var venner med alle i klassen. Drev med idrett, musikk og fulgte det som var "in", så jeg kunne vært ganske ordinær. MEN, jeg var veldig nerd. Jeg var den ene som måtte få ekstra fagbøker, fordi jeg hadde gjennomgått alt stoffet på noen ettermiddager/helger. Tror det ga meg litt trynefaktor hos lærerne, men det er lett å skille seg ut når resten av klassen er ganske careface. Jeg var hun som leste Illustrert vitenskap fremfor MAG o.l., så på dokumentarer om alt fra vulkaner til merkelige sykdommer fremfor å se "skikkelig" film (som de sa). Mens jentene i klassen siklet etter Leonardo DiCaprio var jeg heller interessert i Leonardo DaVinci.Jeg gjorde masse rart, og elsket kunst&håndverk fordi jeg kunne gjøre utfolde meg ekstra mye. Mens de andre trikket skjerf eller snekret fuglekasse, heklet jeg en fruktskål som jeg dyppet i lim og spikket nakne kropper. Jeg ville utfordre og gjøre ting på egenhånd, og gikk alt for ofte mot strømmen. Det var ikke alltid jeg forstod det selv, og de andre skjønte det i hvert fall ikke. Jeg hadde heldigvis(!) snille lærere som lot meg få holde på. Folk lo gjerne litt av meg, men jeg tror at de innerst inne synes jeg var interessant - det er den eneste logiske forklaring på hvorfor hverken ble mobbet eller utstøtt. Noen år etter ungdomsskolen fikk jeg en bipolardiagnose, så det forklarer jo litt... (Og jo, jeg er fortsatt spesiell) Anonymous poster hash: be22a...3eb

Hva utdannet du deg til? Siden du hadde sånne sære interesser som barn?Anonymous poster hash: 98bbb...388

 Dette er normale interesser for er kreativt barn med svært høy IQ, som jeg tipper at hun var. Anonymous poster hash: 881ff...8ae

Det er derfor jeg lurer på hvilken utdanning hun endte opp med :-)

 

Anonymous poster hash: 98bbb...388

 

 

Skjønner, ble litt nysgjerrig på det jeg også egentlig .

 

Anonymous poster hash: 881ff...8ae

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Jeg er, og har alltid vært, rar. Jeg kan prise meg lykkelig for at jeg gikk på en liten skole, for jeg forstår ikke hvorfor jeg var populær. Var en veldig snill ungdom, og var venner med alle i klassen. Drev med idrett, musikk og fulgte det som var "in", så jeg kunne vært ganske ordinær. MEN, jeg var veldig nerd. Jeg var den ene som måtte få ekstra fagbøker, fordi jeg hadde gjennomgått alt stoffet på noen ettermiddager/helger. Tror det ga meg litt trynefaktor hos lærerne, men det er lett å skille seg ut når resten av klassen er ganske careface. Jeg var hun som leste Illustrert vitenskap fremfor MAG o.l., så på dokumentarer om alt fra vulkaner til merkelige sykdommer fremfor å se "skikkelig" film (som de sa). Mens jentene i klassen siklet etter Leonardo DiCaprio var jeg heller interessert i Leonardo DaVinci.Jeg gjorde masse rart, og elsket kunst&håndverk fordi jeg kunne gjøre utfolde meg ekstra mye. Mens de andre trikket skjerf eller snekret fuglekasse, heklet jeg en fruktskål som jeg dyppet i lim og spikket nakne kropper. Jeg ville utfordre og gjøre ting på egenhånd, og gikk alt for ofte mot strømmen. Det var ikke alltid jeg forstod det selv, og de andre skjønte det i hvert fall ikke. Jeg hadde heldigvis(!) snille lærere som lot meg få holde på. Folk lo gjerne litt av meg, men jeg tror at de innerst inne synes jeg var interessant - det er den eneste logiske forklaring på hvorfor hverken ble mobbet eller utstøtt. Noen år etter ungdomsskolen fikk jeg en bipolardiagnose, så det forklarer jo litt... (Og jo, jeg er fortsatt spesiell) Anonymous poster hash: be22a...3eb

Hva utdannet du deg til? Siden du hadde sånne sære interesser som barn?Anonymous poster hash: 98bbb...388

 Dette er normale interesser for er kreativt barn med svært høy IQ, som jeg tipper at hun var. Anonymous poster hash: 881ff...8ae

Det er derfor jeg lurer på hvilken utdanning hun endte opp med :-)

 

Anonymous poster hash: 98bbb...388

 

 

Skjønner, ble litt nysgjerrig på det jeg også egentlig .

 

Anonymous poster hash: 881ff...8ae

 

Høy IQ har jeg, og kreativiteten min legges godt merke til, men ikke noen utdannelse enda. Har begynt på flere utdanninger, men har dessverre ikke klart å fullføre noe pga. sykdom. Jeg får bra behandling, og føler meg nesten klar til å prøve studier igjen. Etter noen år på AAP har jeg endelig fått en jobb som passer perfekt for med, der jeg virkelig får bruk for denne rarheten

 

Anonymous poster hash: be22a...3eb

[Anonym bruker]

Jeg gikk overens med de fleste, men var aldri en fremtredende person. Var mest i bakgrunnen og levde i min egen virkelighetsoppfatning. Jeg var ikke interessert i utseende, vekt, sminke eller klær. Slukte bøker og likte godt å gå på skole

 

Anonymous poster hash: f9e66...c81

[Anonym bruker]

Nja, jeg var vel nokså sær. Husker mamma klagde over at jeg leste for mange bøker og fant på for lite tull i en periode. Sosialt har jeg alltid vært nokså trygg og fornøyd med meg selv. Har alltid hatt en tendens til å tro at alle liker meg, så alle bevis på det motsatte ble oversett. Har hatt mange venner, men har aldri deltatt i populæritetskonkurransene.

 

Akkurat som eldste her i gården. Skjønner ikke hvorfor jeg maser om at hun må ut med venner på ettermiddagen, hun har jo vært med dem hele skoledagen. Dukker ned i en bok eller tegner, trives i eget selskap. Mens jeg er bekymret for at hun skal ende opp som venneløs og asosial.

 

Anonymous poster hash: 5156e...872

[Anonym bruker]

Jeg er fortsatt rar og har ikke hatt venner siden jeg gikk i barnehagen (er nå 34). Veldig slitsomt å ikke ha venninner og ikke vite hva det er, men sånn er nå livet. Jeg kan ikke endre personlighet og bli noen jeg ikke er. Jeg er verken slem, spydig, urenslig osv, er bare annerledes enn andre, og det synes.

Anonymous poster hash: e08c0...ebc

[Pengetreet]

Jeg var rar som barn/ungdom og er nok rar enda. Jeg har alltid vært opptatt av eksistensielle spørsmål og har aldri hatt sansen for "pjatt". Likevel har jeg alltid hatt venner, men mine venninner har vært like lite opptatt av fjas som meg. Men jeg har aldri hatt draget på gutter, bortsett fra nerdene.  Men når nerdene finner ut at jeg tror det finnes en åndelig dimensjon, så går det i krøll for dem