Var du rar i oppveksten?

[Anonym bruker]

Når jeg tenker tilbake på spesielt ungdomsskolen ser jeg at jeg var ganske merklig. Skjønner ikke at jeg hadde venner.

 

Anonymous poster hash: 4ae48...773

[Anonym bruker]

Haha...jeg var helt på jordet. Null sosial intelligens og ekstremt usikker på meg selv. I tillegg hadde jeg rar interesser som ingen jevnaldrende skjønte seg på..

 

Er fremdeles rar da, men litt flinkere til å skjule det i gitte situasjoner

Anonymous poster hash: 39e51...983

[Anonym bruker]

Godt vi er flere. Jeg var typisk sånn som løy for oppmerksomhet. Jeg var utsatt for omsorgssvikt. Foreldrene mine reiste i jobben begge 2 og jeg var hjemme alene i 10dager hver mnd fra jeg var 11år. Hadde en eldre bror på 15 hjemme. Men han hadde allerede da ganske stor gjeldsproblemer og var i et belastedmiljø.

 

Hver gang jeg treffer noen fra ungdomsskolen føler jeg meg fortsatt som "hun rare".

 

Anonymous poster hash: 4ae48...773

[Anonym bruker]

Godt vi er flere. Jeg var typisk sånn som løy for oppmerksomhet. Jeg var utsatt for omsorgssvikt. Foreldrene mine reiste i jobben begge 2 og jeg var hjemme alene i 10dager hver mnd fra jeg var 11år. Hadde en eldre bror på 15 hjemme. Men han hadde allerede da ganske stor gjeldsproblemer og var i et belastedmiljø.

 

Hver gang jeg treffer noen fra ungdomsskolen føler jeg meg fortsatt som "hun rare".

 

Anonymous poster hash: 4ae48...773

Hi foresten.

 

Anonymous poster hash: 4ae48...773

[Elsker livet]

Jeg var utrolig ordinær. Altfor pliktoppfyllende og var "flink pike" til jeg ble litt eldre. Deler av videregående hadde jeg et heftig opprør mot min mor. Så jeg var kanskje litt rar som var så sent ute med det.

[Anonym bruker]

Tja. Jeg var mer snåling.

Var utrolig opptatt av å være MEG. Hatet gruppepress. Alle venninner begynte å røyke men jeg gadd ikke fordi ALLE gjorde det. Det var vel en bra ting?

I tillegg var jeg glad i idrett og gadd ikke feste da. Gutter hadde jeg null interesse av før jeg ble "voksen"

Når jeg tenker meg om er faktisk den rette beskrivelsen PREKTIG. 😱

 

Anonymous poster hash: 9b466...0ea

[Anonym bruker]

Jeg var rar og mange er overrasket over at det gikk så bra med meg...

 

Anonymous poster hash: 64c93...b98

[Anonym bruker]

Jeg var kanskje ikke rar, men jeg var veldig skitten. Jeg badet veldig sjeldent, kanskje en gang annenhver måned, gikk i skitne klær, huset vårt var utrolig skittent og rotete. Jeg børstet så og si aldri håret. Men venner hadde jeg masse av. Foreldrene deres pleide å komme med kommentarer om hvordan jeg så ut, og hvordan hjemmet mitt så ut, og det var fryktelig sårende. Jeg vet ikke hvorfor det var sånn. Mamma er sånn den dag i dag, leiligheten hennes stinker, det flyter over av søppel og rot.

Jeg og søsknene mine har heldigvis skjønt litt om personlig hygiene og rydding og vasking, etterhvert som vi kom i tenårene, så i dag er vi normale, i normalt rene hjem :-)

 

Anonymous poster hash: 98bbb...388

[Anonym bruker]

Ja, vekdig rar. Likte ikke sosiale ting og ville helst bare være på rommet mitt. Men elsker å bli tullet med av gutter. Hvis jeg var ute og gikk ble jeg ofte stoppet av to eldre gutter som la meg ned og kysset og befølte meg. Synes det var helt topp!

Idag tenker jeg at de gikk langt over grensa, men jeg kunne ikke frydet meg mer den gangen.. Merkelig

 

Anonymous poster hash: 0797f...025

[Iiiiik]

Nja, jeg var vel nokså sær. Husker mamma klagde over at jeg leste for mange bøker og fant på for lite tull i en periode. Sosialt har jeg alltid vært nokså trygg og fornøyd med meg selv. Har alltid hatt en tendens til å tro at alle liker meg, så alle bevis på det motsatte ble oversett. Har hatt mange venner, men har aldri deltatt i populæritetskonkurransene. 

[Anonym bruker]

Når jeg tenker tilbake på spesielt ungdomsskolen ser jeg at jeg var ganske merklig. Skjønner ikke at jeg hadde venner.

 

Anonymous poster hash: 4ae48...773

 

Haha, skjønner hva du mener .

Ja, jeg har nok alltid vært litt rar, men har samtidig nesten alltid hatt mange venner. 

Jeg får fremdeles lett nye bekjente og venner, og opplever til min overraskelse at flere sier de liker meg så godt uten at de helt vet hvorfor.

 

En venn sa en gang i begynnelsen av tyveårene at de hadde diskutert meg og kommet frem til at jeg egentlig var veldig kul på en litt rar måte .

 

Anonymous poster hash: 881ff...8ae

[Anonym bruker]

Jeg var forresten også en bokorm som barn, og veldig glad i konkurranser- selv på områder der jeg skjønte at jeg kom til å tape synes jeg det var moro.

Anonymous poster hash: 881ff...8ae

[Anonym bruker]

Jeg var kanskje ikke rar, men jeg var veldig skitten. Jeg badet veldig sjeldent, kanskje en gang annenhver måned, gikk i skitne klær, huset vårt var utrolig skittent og rotete. Jeg børstet så og si aldri håret. Men venner hadde jeg masse av. Foreldrene deres pleide å komme med kommentarer om hvordan jeg så ut, og hvordan hjemmet mitt så ut, og det var fryktelig sårende. Jeg vet ikke hvorfor det var sånn. Mamma er sånn den dag i dag, leiligheten hennes stinker, det flyter over av søppel og rot.

Jeg og søsknene mine har heldigvis skjønt litt om personlig hygiene og rydding og vasking, etterhvert som vi kom i tenårene, så i dag er vi normale, i normalt rene hjem :-)

 

Anonymous poster hash: 98bbb...388

 

Badet annenhver måned?! Og gikk i skitne klær? Oi . Da lurer jeg litt på hvordan huset så ut ja. Stakkars dere. Plagde det dere ikke eller var det kun kommentarene som såret?

 

Anonymous poster hash: 881ff...8ae

[Anonym bruker]

Ja, jeg var nok litt rar. Var hele tiden på jakt etter oppmerksomhet, negativ eller positiv var ikke så nøye. Ønsket bare så sårt at noen skulle forstå hva som skjedde med meg. Ble utsatt for seksuelt misbruk av noen av de jeg burde kunne stole mest på, i tillegg til at min klippe (pappa) i livet døde.

 

Jeg er singel og alltid vært det, så jeg blir selvfølgelig sett på som rar fremdeles. Men jeg har store problemer med det å knytte meg til noen, og viker unna når noen kommer for nærme.

Anonymous poster hash: a89d1...71a

[Mandala]

Jeg var ganske rar. Jeg var veldig stille, veldig altså! Sa ikke et ord til noen unntatt noen få utvalgte. Også var jeg nok litt sånn klumsete, kjemperedd for å gjøre feil, men likevel ikke oppmerksom på hvordan andre gjorde det så jeg kunne lære selv. 

[Anonym bruker]

 

Jeg var kanskje ikke rar, men jeg var veldig skitten. Jeg badet veldig sjeldent, kanskje en gang annenhver måned, gikk i skitne klær, huset vårt var utrolig skittent og rotete. Jeg børstet så og si aldri håret. Men venner hadde jeg masse av. Foreldrene deres pleide å komme med kommentarer om hvordan jeg så ut, og hvordan hjemmet mitt så ut, og det var fryktelig sårende. Jeg vet ikke hvorfor det var sånn. Mamma er sånn den dag i dag, leiligheten hennes stinker, det flyter over av søppel og rot.Jeg og søsknene mine har heldigvis skjønt litt om personlig hygiene og rydding og vasking, etterhvert som vi kom i tenårene, så i dag er vi normale, i normalt rene hjem :-)Anonymous poster hash: 98bbb...388

 Badet annenhver måned?! Og gikk i skitne klær? Oi . Da lurer jeg litt på hvordan huset så ut ja. Stakkars dere. Plagde det dere ikke eller var det kun kommentarene som såret? Anonymous poster hash: 881ff...8ae

 

Jo, etterhvert som jeg ble større, skjønte jeg at vårt hus ikke var som det skulle være, og det begynte å bli flaut å ta med venner hjem. I tolv-årsalderen ryddet jeg det verste hvis jeg skulle få venner på besøk.

Men foreldrene mine brydde seg aldri om å hverken rydde og vaske, eller lære oss unger det. Det ble vasket til jul da, det husker jeg.

 

Anonymous poster hash: 98bbb...388

[Anonym bruker]

Ja, veldig rar. Var hun fra den rare familien. Mor en store psykiske problemer. Omsorgssvikt så det holdt, spesielt emosjonelt. Ble oppdratt veldig religiøst, og fikk blant annet beskjed om at alle vennene mine kom til helvete hvis ikke jeg ba nok for dem, hele oppveksten var fylt av angst. "Gud ser deg, hele tiden. Tenker du noen stygge tanker ser han dem også". Var i tillegg fra en veldig fattig familie, fikk ikke nok mat eller klær. Var voksen når jeg for første gang kjøpte en pølse i brød på bensinstasjonen, fikk aldri noe ekstra som liten, og var tilbakestående når det gjaldt sosiale aktiviteter (bursdag, stå på ski, kino, bowling- var aldri med på noe).

 

Anonymous poster hash: 678e5...260

[Anonym bruker]

Ja, det var jeg, skikkelig sær, og ville blant annet alltid helller sitte inne og lese enn å leke ute. Ville være annerledes, men var samtidig livredd for å bli mislikt. Jeg skjønner heller ikke helt hvorfor jeg hadde venner :-)

 

Er nok litt rar ennå, men nå gjør det meg ikke så mye.

 

Anonymous poster hash: f613f...fd8

[Happyhour]

Jupp. Er fortsatt rar

 

[PrinsesseHengepupp]

Var, og er. Men var alltid meg selv, prøvde aldri å passe inn, så selv om jeg hadde venner var vi alle litt på utsiden. Hvor jeg egentlig trivdes godt. På en klassereunion ble jeg trukket frem som den som hadde vært mest ekte, og det var egentlig litt godt å høre, for innerst inne var jeg sikkert usikker, jeg bare visste ikke hvordan jeg skulle være noen andre enn meg selv, da heller :-p 

[Anonym bruker]

Ja, til en viss grad. Jeg hadde sinnsykt mye kviser i tenårene og ble mobbet for det. Fikk ikke kjæreste før jeg ble 21 år, jeg skjønte meg ikke på gutter og var kjempelei meg da alle venninne mine fikk type. Foreldrene mine var veldig strenge og jeg fikk ikke lov til å gjøre noe annet enn å gå i stallen, så jeg var jo så og si aldri ute på noe heller. Mamma og pappa ble skilt da jeg var 18, det var først da jeg begynte å være sosial

Anonymous poster hash: b1d58...fa5

[Anonym bruker]

Ja, har gått igjennom ulike 2stadier" i livet hahahah!! Huff.f... skjems litt

Anonymous poster hash: 469b9...70d

[Anonym bruker]

Jeg er, og har alltid vært, rar. Jeg kan prise meg lykkelig for at jeg gikk på en liten skole, for jeg forstår ikke hvorfor jeg var populær. Var en veldig snill ungdom, og var venner med alle i klassen. Drev med idrett, musikk og fulgte det som var "in", så jeg kunne vært ganske ordinær. 

MEN, jeg var veldig nerd. Jeg var den ene som måtte få ekstra fagbøker, fordi jeg hadde gjennomgått alt stoffet på noen ettermiddager/helger. Tror det ga meg litt trynefaktor hos lærerne, men det er lett å skille seg ut når resten av klassen er ganske careface. Jeg var hun som leste Illustrert vitenskap fremfor MAG o.l., så på dokumentarer om alt fra vulkaner til merkelige sykdommer fremfor å se "skikkelig" film (som de sa). Mens jentene i klassen siklet etter Leonardo DiCaprio var jeg heller interessert i Leonardo DaVinci.
Jeg gjorde masse rart, og elsket kunst&håndverk fordi jeg kunne gjøre utfolde meg ekstra mye. Mens de andre trikket skjerf eller snekret fuglekasse, heklet jeg en fruktskål som jeg dyppet i lim og spikket nakne kropper. 

Jeg ville utfordre og gjøre ting på egenhånd, og gikk alt for ofte mot strømmen. Det var ikke alltid jeg forstod det selv, og de andre skjønte det i hvert fall ikke. Jeg hadde heldigvis(!) snille lærere som lot meg få holde på. Folk lo gjerne litt av meg, men jeg tror at de innerst inne synes jeg var interessant - det er den eneste logiske forklaring på hvorfor hverken ble mobbet eller utstøtt. 

Noen år etter ungdomsskolen fikk jeg en bipolardiagnose, så det forklarer jo litt...
(Og jo, jeg er fortsatt spesiell)

Anonymous poster hash: be22a...3eb

[Anonym bruker]

Jeg sluttet aldri å være rar. Hvorfor skulle jeg det?

Anonymous poster hash: 88708...a57

[Anonym bruker]

Ja! Husker at jeg kunne plutselig klikke og skjelle ut venninner pga småting.

Og de tingene jeg sa til dem, herrefred, jeg aner ikke hvor det kom ifra.

 

Hadde allikevel masse venner, det var bare en skjelden gang det skjedde..

 

Vokste forresten opp i et trygt og godt hjem.

 

Anonymous poster hash: 0f7ad...069