Ungen min slår seg helt vrang ....

[Anonym bruker]

 

Barnet nærmer seg 7 år. Både slår , sparker , spytter osv osv ! Jeg er kjempe konsekvent , prøver å ikke heve Stemmen men å snakke rolig og ordentlig! Men jeg er helt rådvill! Værså snill å si at andre har det sånn ?!? Og er det noen med noe råd om hva jeg kan prøve?

 

Anonymous poster hash: 0149a...851

 

 

Hvorfor prøver du å ikke heve stemmen til en som slår, spytter og sparker??? Syns du det er en normal og adekvat reaksjon?

Jeg hever stemmen innimellom. Men barnet svarer meg da med å heve stemmen selv , så derfor prater jeg får å holde det ihvertfall rolig . Men nå høres det bare ut som det er sånn konstant . Og det er det ikke. Men det er rådene til de dagene ting er sånn jeg er ute etter . Altså tiltak.

 

Anonymous poster hash: 0149a...851

[Gjest Antarctica]

 

 

Barnet nærmer seg 7 år. Både slår , sparker , spytter osv osv ! Jeg er kjempe konsekvent , prøver å ikke heve Stemmen men å snakke rolig og ordentlig! Men jeg er helt rådvill! Værså snill å si at andre har det sånn ?!? Og er det noen med noe råd om hva jeg kan prøve?

 

Anonymous poster hash: 0149a...851

 

 

Hvorfor prøver du å ikke heve stemmen til en som slår, spytter og sparker??? Syns du det er en normal og adekvat reaksjon?

Jeg hever stemmen innimellom. Men barnet svarer meg da med å heve stemmen selv , så derfor prater jeg får å holde det ihvertfall rolig . Men nå høres det bare ut som det er sånn konstant . Og det er det ikke. Men det er rådene til de dagene ting er sånn jeg er ute etter . Altså tiltak.

 

Anonymous poster hash: 0149a...851

 

Du er klar over at mange atferdsterapeutet mener det er mer skadelig å la barnet slå foreldrene enn at foreldrene selv slår?

Nå sier jeg ikke at du skal slå selv, men du er ute på et veldig risikabelt spor her. Og det er ingen som kan "gi en oppskrift" på hvordan du får det til. Du må jo vise ekte reaksjoner. Selv ville jeg ha blitt så eitrende dirrende forbanna at jeg hadde skremt vannet av ungen, og "komme løpende ut igjen" fra rommet hadde ikke vært et alternativ. Hiv ham ut på trappa da, og smell døra hardt. Eller gå derfra og si du ikke finner deg i å være i hus med folk som sparker og slår. Jeg ville i alle fall ikke ha gått med på noe kosing på fanget like etterpå. Jeg ville ha sagt som sant er, at det er vanskelig å tilgi og være snill med en som er så stygg mot meg. "Unnskyld" er ikke et magisk ord som visker ut alt - det er noen ganger man må la dem man har plaget få tid til å bli blid igjen.

 

Men når du spør om råd, får jeg en mistanke om at du ikke har denne reaksjonen - du er ikke egentlig sint. Du har noe helt annet i deg, kanskje frykt?

[Anonym bruker]

I perioder er det slik her og. Eit enormt raseri kjem til syne, og Damien frå "The omen" dukkar opp.

 

Grusomt når det står på. Av og til er det dagleg, og i somme periodar er det så slitsomt at eg har mest lyst å gi ho bort. (Den tanken forsvinn etter "Damien" er borte, men likevel er det den nær når det står på.)

 

Eg klarar ikkje å beherske meg sjølv, når det har stått på ei stund, og då hevar eg stemma og volumet fleire hakk. Eg veit eg sikkert burde klare å kontrollere meg, men det får eg ikkje alltid til. Eg ber ho til rommet, hylande og sparkande og klarar med naud og neppe å late den att. Eg tek den først opp når ho har slutta å sparke og hamre på døra - og får roa seg ned, slik det går an å ha ei normal samtale med ho. Det er veldig trasig, men slik er det. Ho har alltid vore "fyrrig" av seg. Eg kan ikkje påstå at eg ikkje har feila i oppdragelsen, men eg har gjort mitt beste og vore konsekvent, og ein kan ikkje gjere så mykje betre enn det. Kva som er arv og kva som er miljø, er vanskeleg å seie.

 

Heldigvis er ho og verdens kjekkaste og snillaste og mest omtenksomme og, og når ho leitar opp den figuren er eg i himmelrik, og heldigvis er det berre eg og forelsra mine som får sjå denne ekstremt sinte sida, for ute i verda er ho visst eksemplarisk. Takk Gud for det!

 

 

Anonymous poster hash: 3ed14...11b

[Anonym bruker]

 

 

 

Barnet nærmer seg 7 år. Både slår , sparker , spytter osv osv ! Jeg er kjempe konsekvent , prøver å ikke heve Stemmen men å snakke rolig og ordentlig! Men jeg er helt rådvill! Værså snill å si at andre har det sånn ?!? Og er det noen med noe råd om hva jeg kan prøve?

 

Anonymous poster hash: 0149a...851

 

 

Hvorfor prøver du å ikke heve stemmen til en som slår, spytter og sparker??? Syns du det er en normal og adekvat reaksjon?

Jeg hever stemmen innimellom. Men barnet svarer meg da med å heve stemmen selv , så derfor prater jeg får å holde det ihvertfall rolig . Men nå høres det bare ut som det er sånn konstant . Og det er det ikke. Men det er rådene til de dagene ting er sånn jeg er ute etter . Altså tiltak.

 

Anonymous poster hash: 0149a...851

Du er klar over at mange atferdsterapeutet mener det er mer skadelig å la barnet slå foreldrene enn at foreldrene selv slår?

Nå sier jeg ikke at du skal slå selv, men du er ute på et veldig risikabelt spor her. Og det er ingen som kan "gi en oppskrift" på hvordan du får det til. Du må jo vise ekte reaksjoner. Selv ville jeg ha blitt så eitrende dirrende forbanna at jeg hadde skremt vannet av ungen, og "komme løpende ut igjen" fra rommet hadde ikke vært et alternativ. Hiv ham ut på trappa da, og smell døra hardt. Eller gå derfra og si du ikke finner deg i å være i hus med folk som sparker og slår. Jeg ville i alle fall ikke ha gått med på noe kosing på fanget like etterpå. Jeg ville ha sagt som sant er, at det er vanskelig å tilgi og være snill med en som er så stygg mot meg. "Unnskyld" er ikke et magisk ord som visker ut alt - det er noen ganger man må la dem man har plaget få tid til å bli blid igjen.

 

Men når du spør om råd, får jeg en mistanke om at du ikke har denne reaksjonen - du er ikke egentlig sint. Du har noe helt annet i deg, kanskje frykt?

Du har nok mye rett i det du skriver . Men det er vanskelig å være så beinhard når jeg ser barnet ha det så vondt . Jeg veit jo at det ikke mener å slå , men at det er fortvilet . Så greia er vel å få barnet til å forstå at reaksjoner som dette ofte forverrer og ikke hjelper.

Jo jeg blir sint , rett og slett forbannet . Men også livredd for at jeg er en forbanna dårlig mor som virkelig mislykkes , og som ødelegger isteden for å hjelpe. Men hovedgrunnen til denne tråden var vel at jeg hadde mistet mote , men etter mye lesing osv her nå er mote på topp igjen og dagen imorgen er en ny dag det handler vel bare om å ikke gi opp , og fortsette med ting man ser har effekt !

 

Anonymous poster hash: 0149a...851

[Anonym bruker]

Jeg har svart deg lengre opp da jeg har en jente på 6 som er lignende. Glemte å nevne at vi snakker mye om følelser og å prøve å beherske seg. Vi har også møter ser vi snakker om ting som har skjedd og hva vi synes om oppførselen. Vi ber også om en forklaring, og da beklager hun seg som regel og vet hun har gjort noe feil, men sier at hun ikke klarte å slutte. Det blir noe bedre når vi er flinke til å kommunisere med henne og snakker mye om konfliktene, og viser at lytter.

 

Får helt vondt av henne mange ganger. Det er ikke bare i forbindelse med sinne at hun er sånn. Det kan også være at hun har besøk av kusinen sin. Når hun drar blir datteren min helt knust og hyler og uler og skriker etterpå. Hun roper "mamma kos" og er altså helt knust. Disse episodene der hun blir knust har hun også hatt i barnehagen uten at de ser på det som diagnosematetiale. Men da pleier hun ikke slå eller lignende, når hun er lei seg.

 

Anonymous poster hash: b7174...d2b

[Anonym bruker]

Jeg har svart deg lengre opp da jeg har en jente på 6 som er lignende. Glemte å nevne at vi snakker mye om følelser og å prøve å beherske seg. Vi har også møter ser vi snakker om ting som har skjedd og hva vi synes om oppførselen. Vi ber også om en forklaring, og da beklager hun seg som regel og vet hun har gjort noe feil, men sier at hun ikke klarte å slutte. Det blir noe bedre når vi er flinke til å kommunisere med henne og snakker mye om konfliktene, og viser at lytter.

 

Får helt vondt av henne mange ganger. Det er ikke bare i forbindelse med sinne at hun er sånn. Det kan også være at hun har besøk av kusinen sin. Når hun drar blir datteren min helt knust og hyler og uler og skriker etterpå. Hun roper "mamma kos" og er altså helt knust. Disse episodene der hun blir knust har hun også hatt i barnehagen uten at de ser på det som diagnosematetiale. Men da pleier hun ikke slå eller lignende, når hun er lei seg.

 

Anonymous poster hash: b7174...d2b

Godt å se at det ikke bare er her hos meg det er sånn.

Det som er vanskeligst her er at disse utbruddene ofte kommer i sammenheng med at barnet er lei seg, sliten osv. Virker på en måte som om alle følelsene bare eksploderer , derfor syns jeg det er vanskeligere å være så forbanna hard . Når ungen egentlig er drit lei seg og ikke får det ut på annen måte . ( barnet slår meg ikke til sår , merker eller noe sånn)

 

Anonymous poster hash: 0149a...851

[Gjest Antarctica]

Men kanskje barnet ditt har vinglende blodsukkernivå el.lign?

Bør muligens sjekkes - folk med diabetes kan ha episoder av denne art når de er på for lavt nivå?

[Anonym bruker]

Men kanskje barnet ditt har vinglende blodsukkernivå el.lign?

Bør muligens sjekkes - folk med diabetes kan ha episoder av denne art når de er på for lavt nivå?

Det har jeg ikke tenkt på , skal jammen bestille legetime på mandag . Takk

 

Anonymous poster hash: 0149a...851