Har så kjærlighetssorg,hvordan er dette mulig?

[Anonym bruker]

Vi har begge vært så utrolig forelska og han har sagt at han aldri har hatt det så bra før. Vi har snakket om giftemål og alt. Han har vært perfekt og sagt så mye fint til meg. Vi har vært i syden og kost oss masse. Han fortalte meg for 1 uke siden at han har det så tøft nå og føler seg helt ustabil og syk pga jobb og div andre ting. Sier han ikke er seg selv og er så sliten. Han har sagt han elsker meg og ikke vil miste meg,men nå har han ikke svart meg på tlf/mld på en uke og jeg er så lei meg og frustrert. Sendt flere mld og han gidder ikke svare. Han holdt på sånn her forrige uke også og lovet og aldri gjøre dette igjen og fortalte meg hvor forelska han var og hvor mye han elsket meg. Jeg er så utrolig lei meg,hvordan tolke dette jenter?jeg sliter skikkelig siden han ikke forteller meg hvorfor.

 

Anonymous poster hash: 4e9ba...90a

[Anonym bruker]

En som elsker deg behandler deg ikke som søppel. Du har prøvd å kontakte nå og nå får du overse han.

 

Han burde jobbe for å bygge opp tilliten igjen. Noen råd, men....

 

Jeg hadde ikke tolerert det og kvitta meg med hele fyren!

 

Anonymous poster hash: 2b2cc...12b

[Anonym bruker]

Min erfaring er det du ikke vil høre.... at det ikke blir noe mer.

 

Har hørt samme flere ganger selv, og faktisk så er det slik nå at når en mann sier han aldri har hatt det så bra med noen før, så blir jeg skeptisk. For det er som regel det de har sagt før de brått og plutselig har sluttet å ta kontakt, sluttet å svare på telefon og meldinger.

 

Jeg tenker at den man ønsker å dele livet sitt med, den vil man også søke støtte hos hvis man har det vanskelig. Trekker man seg helt unna så er det et dårlig tegn med tanke på et forhold. For hva vil han gjøre hvis dere noen år frem i tid møter problemer? Trekke seg unna og bli utilgjengelig, ikke svare, ikke gi livstegn fra seg?

 

Jeg har vært borti 2-3 menn som høres ut som en blåkopi av det du forteller her. Og det har aldri blitt noe mer. Jeg satt igjen som et stort spørsmålstegn alle gangene. I ettertid har det vist seg at de enten har hatt så store problemer med seg selv og/eller i livet at de ikke var klare for et forhold - eller så har de rett og slett blitt skremt over at det føltes "for bra" (ja, jeg har spurt i ettertid) og at det ble for skummelt.

 

Jeg har kommet frem til at ord uten handling ikke er mye verdt! Man trenger begge deler!

 

Hvor lenge dere har kjent hverandre og vært sammen vil kanskje spille inn her mtp hvor mye du bør forvente av og vente på ham.

 

Hvis han ikke er i stand til eller ikke vil la deg få være der for ham når han ikke har det bra, da er det ikke noe håp for forholdet, etter min mening.

 

Men gjør et forsøk på å snakke med ham igjen. Helst ikke på telefon eller sms, prøv å få tatt det ansikt til ansikt med ham.

 

Ikke godta dette over tid hvis han ikke viser at han vil endre det eller vil inkludere deg. Det er greit å ha det vanskelig, men skal man være i et forhold kan man ikke stenge den andre helt ute!

 

Håper jeg tar feil på dine vegner, men erfaringsmessig så er jeg ikke optimistisk, dessverre.

 

Det viktigste for deg å holde fast ved oppi dette - uansett hva utfallet blir - det er at hans oppførsel ikke har noe med deg å gjøre. Dette er hans greie, det er han som har problemer han ikke hanskes med og som han ikke greier å involvere en partner i. Og når han ikke greier/vil det så er det ikke noe du kan gjøre fra eller til.

Det har vært min tøffeste lærdom hos de jeg har møtt - at når de så brått og uten forvarsel har trukket seg unna så er det ikke jeg som er problemet, men det er hos dem problemet ligger. Jeg analyserte ihjel alt jeg hadde sagt og gjort i lang tid for å finne ut hva jeg gjorde feil. Men jeg hadde ikke endret noe. Det var de som av ulike grunner freaket ut, og det var ikke noe jeg kunne gjort fra eller til hos disse mennene.

 

Så jeg har kommet frem til at en mann hvis ord og handling ikke stemmer overens, det er ikke en mann jeg vil ha i livet mitt.

 

Selv om det er vondt nå, så ikke kryp for ham. Stå stødig i deg selv og tenk at du ikke på noen måte fortjener å bli behandlet slik du blir nå. Selv om han har det vanskelig så bør han kunne gi deg en tilbakemelding siden dere er sammen. Kan han ikke det så har dere ikke mye å bygge et forhold på.

Så stå stødig i deg selv nå og ikke gå på akkord med det som er riktig for deg selv - selv om det gjør vondt.

Du har ikke gjort noe galt her, det er han som ved sin måte å være på trekker seg unna og ødelegger forholdet. Du kan ikke endre ham om han ikke selv ønsker å endre seg.

Snakk med ham og still krav til at hvis dere er sammen så kan han ikke bare trekke seg unna uten å gi livstegn fra seg.

 

Klem

Anonymous poster hash: ae01e...953

[Anonym bruker]

Tusen takk for langt og bra svar jeg sitter også her og tenker på hva jeg har gjort eller sagt galt. Blir helt gal av at han ikke svarer meg og driter i meg. Nå i helga hadde vi det perfekt og han virket veldig forelsket så skjønner ingenting. Det verste er jo å ikke få noe svar i det hele tatt.

 

Anonymous poster hash: 4e9ba...90a

[Anonym bruker]

Huff. Føler med deg men jeg må bare si.

Glem han og kom deg videre.

Elsker man noen behandler man de ikke slik.

 

Anonymous poster hash: acf21...521

[Anonym bruker]

Tusen takk for langt og bra svar jeg sitter også her og tenker på hva jeg har gjort eller sagt galt. Blir helt gal av at han ikke svarer meg og driter i meg. Nå i helga hadde vi det perfekt og han virket veldig forelsket så skjønner ingenting. Det verste er jo å ikke få noe svar i det hele tatt.

 

Anonymous poster hash: 4e9ba...90a

 

Det beste er om du greier å innfinne deg med at det kan hende du aldri får svar. Hvis du blir hengende og vente og håpe på svar så vil du gjøre dette langt verre i lengre tid for deg selv.

 

Du skriver det selv - han svarer deg ikke, han driter i deg!

 

Personer som kan snu så fort rundt har problemer. Det er ikke normalt å være stormforelsket en dag og holde seg unna og i praksis avslutte forholdet neste dag uten at noe har skjedd mellom dere.

 

Det er som de andre sier - man behandler ikke en man elsker på den måten!

Det er fort, men jo raskere du greier å føle det (ikke bare tenke det) jo bedre er det for deg selv.

 

Spør deg selv - føler du at du nå kan stole på denne mannen? Ikke den mannen du trodde han var, men den mannen han nå viser deg at han er. Føler du deg sikker på at han aldri vil gjøre noe slikt igjen, at han alltid vil være der for deg hvis noe skjer?

Jeg tror ikke du greier å svare ja på det. Og kan du ikke svare ja på det så er du kommet dit at du ikke lenger stoler på ham (pga hans handlinger). Og en person man ikke kan stole på kan man aldri få et godt forhold til.

 

Så se om du greier å fri deg fra behovet for å vite (for det er langt fra sikkert at du noen gang får noe fornuftig ut av ham) og heller gå videre med livet ditt.

 

Finn deg en mann som du kan ha samme gode følelser for som du hadde for denne mannen på det beste - og samtidig en mann som ønsker å ha deg i livet sitt og som er trygg og som du kan stole på.

 

Ikke kast bort tid på en mann som bare kommer til å såre deg mange ganger!

Han har jo allerede lovet bedring en gang, og så driter han glatt i det etter bare noen dager igjen - det er ikke kjærlighet. Det kan ha vært en forelskelse, men det er ikke i nærheten av kjærlighet.

 

Så finn heller en mann som elsker deg!

 

Anonymous poster hash: ae01e...953

[Anonym bruker]

Veldig takknemlig for svar tusen takk jeg følte virkelig at jeg hadde funnet drømmemannen,han var virkelig perfekt. Så snill og god,omsorgsfull og sa så mye fint om meg. Jeg kunne se hvor forelska han var og han snakket jo om framtiden når jeg var deg i helga. Men jeg kan ikke svare Ja på det du skriver her,har virkelig mistet all tillitt til han nå. Hadde jeg bare fått et svar om hvorfor hadde det vært då mye lettere å gå videre. Har mistet helt troa på mannfolk nå

 

Anonymous poster hash: 4e9ba...90a

[Anonym bruker]

Troen på mannfolk kommer tilbake, men det tar gjerne litt tid. Nå er du nærmest i sjokk og forstår ikke noe.

Selv om du ikke får svar heller, så kommer det en dag hvor du greier å se at dette er en bedriten oppførsel av ham, og at du faktisk fortjener bedre. Den dagen du greier å bli litt sint i steden for bare å være lei deg, det er en god dag. Og ikke minst en dag hvor du har kommet et langt skritt over ham. Etter hvert vil han også bli nøytral for deg, du vil huske de gode stundene, kanskje savne dem litt, men samtidig vil du se at du ikke ønsker usikkerheten tilbake, at du ikke ønsker tilbake en mann du ikke kan stole på.... og ikke minst at du vil føle at det er helt greit at han ikke lenger er en del av livet ditt.

 

Om du vil så snakk med ham en siste gang, men om han ikke kommer til deg for å snakke så er det langt fra sikkert at det har noen hensikt. Jeg har brukt altfor mye tid på å vente på svar, bli lovet svar osv.

 

Nå er jeg kommet dit at jeg krever at ord og handling følges ad hos en mann. Gjør det ikke det så snakker jeg med ham, eller jeg bare kutter ham ut.

 

Selv om du kanskje ikke får noen svar fra ham, så har du fått vite det viktigste - at du ikke kan stole på ham. Noe mer trenger du egentlig ikke vite, for han gjør deg ikke til en del av livet sitt slik han gjør det nå. Og en som ikke vil ha deg i livet sitt er egentlig bare en veldig uviktig person i ditt liv også når alt kommer til alt.

Troen på menn kommer tilbake etter hvert, når du er klar for det. Når jeg ikke har hatt tro på menn så har jeg observert menn som jeg vet er gode partnere til damene sine (venner, familie, kolleger osv.), og jeg har sett at jo, de gode mennene som er tilstede i sine kjæres liv, som tar ansvar og som er gode og inkluderende, de mennene finnes. Når man finner ut hva som ikke fungerer så er man ett steg nærmere å finne den riktige mannen. Så ikke avfinn deg med noe mindre enn hva du vil ha i en mann.

Det å stole på en mann kommer først og fremst. For er det ikke tillit så er det heller ikke respekt. Og hvis ikke noe av dette finnes så blir kjærliheten temmelig ensidig og destruktiv for deg selv.

 

 

Anonymous poster hash: ae01e...953

[Anonym bruker]

Åå tusen takk,setter utrolig pris på så fine svar. Jeg er helt enig med deg,men jeg forstår det bare ikke. Han sier han ikke klarer mer og er ustabil. Kjenner ikke seg selv igjen osv og at han må begynne å gå til psykolog,men det er vel ikke god nok grunn til å bare utestenge meg?

 

Anonymous poster hash: 4e9ba...90a

[Anonym bruker]

Åå tusen takk,setter utrolig pris på så fine svar. Jeg er helt enig med deg,men jeg forstår det bare ikke. Han sier han ikke klarer mer og er ustabil. Kjenner ikke seg selv igjen osv og at han må begynne å gå til psykolog,men det er vel ikke god nok grunn til å bare utestenge meg?

 

Anonymous poster hash: 4e9ba...90a

 

Jo, det kan nok dessverre være "god nok grunn" for ham.

Egentlig er dette bra, han forstår at han ikke er i stand til å fungere i et forhold nå. Og da har han egentlig gitt deg en grunn.

Følelsene hans for deg kan ha vært ekte hele tiden, men at han likevel på dette tidspunktet i livet bare ikke er i stand til å fungere sammen med noen andre. At psyken hans gjør at han må bruke alt fokus på seg selv og sin egen psykiske helse, og derfor ikke greier å være i forhold med noen, ikke en gang deg.

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: ae01e...953

[Anonym bruker]

Ja akkurat det jeg har tenkt også,men da bør han jo fortelle meg det mer konkret. Jeg sa tydelig ifra hvor tøft det var når han lot være å svare første gang.

 

Anonymous poster hash: 4e9ba...90a

[Anonym bruker]

Ja akkurat det jeg har tenkt også,men da bør han jo fortelle meg det mer konkret. Jeg sa tydelig ifra hvor tøft det var når han lot være å svare første gang.

 

Anonymous poster hash: 4e9ba...90a

 

Trolig er han ikke i stand til å gi deg et ordenlig svar.

 

Det er nok lettere for ham å la kontakten skli ut enn å si det direkte til deg. Feigt? Ja, helt klart. Og respektløst. Men trolig det eneste han greier eller vil.

Sier han det til deg direkte så blir det jo så endelig, og så vet han kanskje ikke hva han vil (selv om han vet han trenger tid alene for å bli frisk), og så vil han kanskje ikke såre deg. Og er han veldig syk så kan det hende at han rett og slett ikke tenker over hvordan dette er for deg, at han ikke greier å ta det inn over seg.

 

Uansett står du tilbake med å bare måtte akseptere at han gjør det han gjør nå :/

 

Men du kan skape deg en vei for deg selv videre fremover, bare du kommer over det verste.

 

Ikke kast bort for mye tid på å vente på svar som du kanskje aldri vil få - det har jeg gjort :/

 

Anonymous poster hash: ae01e...953

[Anonym bruker]

Han vet hvor grusomt jeg hadde det da han gjorde dette første gang. Det beste nå er kanskje bare å ikke ta noe kontakt med han eller?føler jeg har skrevet mye og bedt på mine knær for å få svar. Skrev til han:vær så snill å gi meg et svar så er det lettere for meg å gå videre,verste du gjør er å la meg gå å ikke vite. Tenker at om han virkelig elsket meg uansett hvor syk han er så hadde han ikke gjort dette mot meg. Fikk en mld av han for to dager siden og da skrev han at han ikke hadde mistet følelsene for meg og at han elsket meg men at han sleit. Eneste jeg har hørt. Tusen takk for gode svar fra deg,det hjelper meg veldig.

 

Anonymous poster hash: 4e9ba...90a

[Anonym bruker]

Har vært borti noen sånne jeg og

Og jeg godtok at jeg aldri kom til å få svar!

 

Sinnsykt irriterende og frustrerende!

Det vet jeg alt om

 

Tusen klemmer fra meg

 

Du fortjener bedre

 

Anonymous poster hash: 73a57...186

[Anonym bruker]

Hadde ALDRI trodd at han kunne gjøre noe sånt han som var så utrolig god og snill. Han var nesten for god til å være sann. Må bare ta en dag av gangen men fy fader å vanskelig når man ikke får noe svar.

 

Anonymous poster hash: 4e9ba...90a

[Anonym bruker]

For god til å være sann ja..??!!

 

Da har han nok sikkert ikke vært ærlig.. Kanskje han sa det du ville høre og fikk etterhvert panikk??

 

Anonymous poster hash: 73a57...186

[Anonym bruker]

For god til å være sann ja..??!!

 

Da har han nok sikkert ikke vært ærlig.. Kanskje han sa det du ville høre og fikk etterhvert panikk??

 

Anonymous poster hash: 73a57...186

Haha, var det jeg også tenkte. 

 

Anonymous poster hash: 2a7b5...df9

[Anonym bruker]

Hm ja kanskje det. Rart han involverer barna sine og får så god kontakt med min familie og alt da. Jeg vet iallefall at han har vært forelska for sånn som han har vært er det ikke mulig å spille.

 

Anonymous poster hash: 4e9ba...90a

[Anonym bruker]

Ja! Det er rart!

Jeg har vært i to forhold hvor det viste seg at han egentlig ikke var så intressert....

 

Han ene var jeg sammen med i 1 år og ble kjent med familie og venner. Plutselig stakk han, har ikke snakket med han siden

 

Han andre var jeg sammen med i 4 mnd. Barna ble involvert, plutselig sluttet han å ringe meg. Ville ikke treffe meg osv

 

Begge mennene ønsket å gifte seg med meg og alt...

 

IKKE gidd å bruk energi på tullingen! Mitt råd!!!

 

Klemmer

 

Anonymous poster hash: 73a57...186

[Anonym bruker]

Jeg syns egentlig ikke han har vært så dust, jeg da..

 

Han sier han elsker deg osv, men samtidig har han også vært dønn ærlig med deg om hans mentale tilstand. Han sier selv at han er veldig langt nede nå. Dette trenger ikke å dreie seg om deg, men det er egentlig du selv som har gjort dette til å dreie seg om deg (av all respekt).

 

La meg forklare;

Når man er psykisk syk/utbrent/nedbrutt så er hver minste henvendelse et potensielt "krav/plikt". F.eks, man VET man burde, men har bare ikke krefter til det. Man føler seg overmannet, overveldet, og det kan ofte føles ekstremt utmattende. Man får dårlig samvittighet for alt, man føler man ikke strekker til, svikter, på alle plan.

Hvis han nå er så langt nede som han gir uttrykk for så vil "masingen" din kanskje tynge ham enda mer. Han VET han burde gi lyd fra seg, men klarer kanskje ikke. På den måten kan det være du bare legger stein til byrden ved å få dette til å bli "personlig" ovenfor deg selv. Er det jeg mener med at du får det til å dreie om deg. Når han også hele tiden blir påminnet om at han svikter deg så vil han få enda dårligere samvittighet.

 

Jeg har vært det selv, hi. Bare det at jeg visste jeg skulle ha sendt et brev kunne gjøre at jeg følte meg overveldet. Jeg kunne kjøre rundt med brevet i veska i en uke selv om jeg passerte postens postkasse flere ganger daglig. Men bare det å stoppe bilen, gå ut og legge brevet i postkassa og kjøre videre føltes som et enormt prosjekt.

 

Mitt beste råd til deg er å gi ham litt tid! Vis forståelse, tålmodighet og omsorg. Kanskje skriv en sms der du sier at du har forståelse for at han sliter nå, men at du er der om han trenger deg. At du er bekymret fordi du er så glad i ham, men at du skjønner at han trenger ro. Be ham gi lyd fra seg når han føler seg sterkere.

Hvis han er så glad i deg som han påstår så VIL du få en forklaring når han føler seg sterkere. Det er jeg sikker på

 

Anonymous poster hash: fc6f6...71b

[Anonym bruker]

Jeg har det ganske likt som deg. Hadde aldri trodd jeg skulle bli fjortissdumpa i en alder av snart 40. Plutselig kunne han ikke fortsette og han fikk ikke til å si hva det var heller. Jeg måtte trygle om at han skulle ringe meg noe han gjorde. Jeg vet at han hadde mye greier han sto i, men at det plutselig skulle bli så svart visste jeg ikke. Jeg var sammen med han i 5 uker og har aldri blitt så betatt av noen tror jeg. Helt fantastiske uker. Det samme så han. Men nå er det slutt..

 

Anonymous poster hash: 649e8...c47

[Hønemor30]

Herregud dette er som å lese om min eks.

Det blir på et tidspunkt umulig å forholde seg til sånne. Ikke vet man hvor man har de og vi sårer oss selv ved å holde på sånn.

Om du fortsatt ikke får tak i han må du nok som meg etterhvert ta et valg. Det føles uendelig vondt men vondere blir det av å la seg behandle sånn.

Gjøt en innsats i å få tak på han. Reis til han e.l. prøv å få snakket. Går det ikke hadde jeg gått.

 

Klem til deg

Endret 1. august 2014 av Hønemor30

[Anonym bruker]

MEN vil du ha en sånn ustabil person???

 

Syns det er rart at man skal skyve fra den mann elsker hvis man har det tungt...

Kan virkelig ikke sammenlignes med å sende et brev..

 

 

Anonymous poster hash: 73a57...186

[Anonym bruker]

Åååå tusen takk for et langt og bra svar, ja han skrev til meg at han var så ustabil for tiden og var så lei alt. At han var så sliten og deprimert. Han sa også at han ikke var seg selv. Men jeg forstår bare ikke at jeg er en byrde når han har vært så forelska. Tror bare jeg skal la han være og ikke ta noe kontakt med han så får jeg bare se om jeg hører noe etterhvert. Setter utrolig pris på deres innspill og takk til deg over for en veldig god forklaring

 

Anonymous poster hash: 4e9ba...90a

[Anonym bruker]

Jeg vil jo ikke være sammen med en person som ikke vil la meg hjelpe han når han har det tungt,men vi begge har aldri hatt det så bra før. Hadde vært så mye lettere om jeg fikk et svar. Har de siste dagene skrevet sms og ringt men ingen svar å få. Vi bor 4 timer unna hverandre så er ikke bare for meg å stikke bortom. Kanskje jeg skulle skrevet et brev?eller bare la han være?

 

Anonymous poster hash: 4e9ba...90a