Feit. Slankeopperert. Bukplastikk. Vektøkning.

[Anonym bruker]

Hi her.

Ja jeg vet nok hvor skoen trykker. Derfor blir det ekstra vanskelig å oppleve at man ALIKEVEL ikke greier det.

 

Vel, klokka er nu 10:30, og jeg har i dag drukket 2 glass vann og 1 krus te.

Samt 1 knekkebrød med leverpostei og 1 knekkebrød med makrell i tomat.

 

Og nå, nå skal jeg gå en tur på tredemølla mi

 

Dagen i dag skal bli sunn, og fin, og det ER første dagen i restten av mitt liv.

 

Dagen i dag er den eneste jeg kan gjøre noe med.

Anonymous poster hash: 424e9...090

[MrsMilla]

 

Hei HI her.

 

Takk til deg som også er operert, og som skrev så støttende ord.

Det er trøst i at andre har vert i samme situasjon, og greid og snu.

Psykologhjelp er en god ting.

Jeg ba om hennvising til psykolog når jeg fikk innvilget operasjonen, dvs omlag 18 måneder før selve operasjonen. Da jeg endelig fikk time, var jeg der 3 ganger. Og den tredje gangen skulle psykologen vurdere om han mente jeg trengte videre behandling. Hvilket han mente jeg ikke gjorde. Jeg ble så satt ut at jeg husker jeg sa ikke stort. Og noen uker etterpå kom en sånn der, epikrise eller hva det heter i posten, der jeg følte jeg fikk litt skjenn, for at jeg overhodet ikke var mottagelig for hjelp, og at jeg mente jeg kom til å greie meg på egenhånd.........da gråt jeg, for det er tydelig at jeg og psykologen hadde lik oppfattelse. Jeg var så skuffa for jeg følte ikke jeg hadde fått sagt noe om mitt forhold til mat, følte jeg hadde brukt de to første timene der til å fortelle om familien min, foreldrene mine,barndommen min, og overbevise han om at jeg ALDRIG har blitt missbrukt, jobben min, osv. Kom jo aldrig så langt som til maten i grunn.

 

Men jeg burde sikkert prøve en gang til, og finne en psykolog som jeg går bedre sammen med.

 

Ja jeg tar vitaminer, 1 multivitamin, 1 niferex jerntablett, omega3, caligran, og b12 sprøyter.

Ognå må jeg til da med D vitamin og Sink.

 

Føler jeg spiser ofte nok, men jeg spiser nok for mye, i mange tilfeller.

Så sliter jeg med at jeg blir fort mett, men når de andre er ferdig å spise, er jeg "sulten" igjen, så da siser jeg ett partre biter til.

Og så går det altids en bit eller tre i munnen når jeg sydder av bordet.

 

Noen ganger er 1 knekkebrød nok, andre ganger spiser jeg 2 grillpølser med brød, sånne så brød fra hatting.

Og DET er jo alt for mye.

 

Jeg har syklet to ganger på ergometersykkelen denne uka, samt gått en rask tur.

Prøvde ta noen knebøy men greide bare noen få.

 

Men jeg SKAL greie å komme ned igjen.

Jeg må jo det.

 

Men sannheten er jo at jeg er lat. Og jeg spiser feil.

 

Det nytter jo ikke spise sunt og magert til alle måltid når man spiser is og sjokolade mellom måltidene.

Det hjelper ikke å ligge unna karbohydrater hele dagen, og så spise 4-5 hveteboller om kvelden.....

 

Jeg VET jo alt dette.

Alikevel så vanskelig.

 

Men jeg er i gang, tusen tusen takk for at dere heier på meg.

 

Det er tøft å føle at jeg har drete på draget, jeg har fucka det til,jeg har kastet bort muligheten min, jeg ødelegger for meg selv, jeg greier ikke det mest selvfølgelige, jeg er ikke i stand til å spise riktig............alt dette får meg til å føle meg som en tosk.

 

 

-Men for all del, bare spark, jeg trenger jo noen gedigne spark i ræva.

 

Anonymous poster hash: 424e9...090

 

Du har jo egentlig fasiten selv her :-)

Jepp, det er jo bare spark i ræva, opp og gå og mindre mat som gjelder. Desverre ingen snarveier.

 

Men har noen fine tips allikevel :-)

 

Jeg drikker te og spiser masse vannmelon når søtsug og sult melder seg. Det er jo kjempegodt, spesielt om det har stått kaldt i kjøleskapet. Kjører fripass på vannmelon....

 

Når man får gått seg en tur og blitt litt svett er det mye lettere å holde seg unna sjokolade, og få lyst på noe sunnere - så ville helt klart kommet meg opp av sofaen, og husk litt er alltid bedre enn ingenting.

 

I starten smaker ikke sunn mat like godt siden du er vant til sjokolade, men etterhvert som du er igang vil det smake bedre - kroppen venner seg til smaker, og det blir lettere.

 

Stå på!