Slik oppfatter jeg stedatteren min

[Anonym bruker]

Herlighet.. Såklart må det være en diagnose eller så er hun psykopat..

 

Hun har tydeligvis hatt det tøft (selv om dere sikkert har prøvd å være en støtte).. Det er ikke lett for ei ung jente å takle slike ting om hun ikke får hjelp. Da går det ikke bare automatisk over. Er det noen som prater med henne? Noen hun stoler på sm hun åpner seg til?

 

Du sier at skolen aldri har kommet med noen bekymringsmelding.. Har dere kontaktet skolen og bedt de observere? Prøvd å samarbeide med dem?

 

Minner veldig om meg da jeg var mindre. Sleit veldig med meg selv av mange grunner. Ikke fraværende mor, men andre traumatiske ting. Midt oppå det hele oom en skilsmisse i tenårene. Var flink å holde maska, men utagerte på hjemmebane. Følte det var ingen som forsto eller ville forstå meg.

 

Ble stemplet som vanskelig og vrang av egne foreldre, når det eneste jeg ville var at noen skulle bry seg om MEG. Se forbi oppførselen min og prøve å forstå Hvorfor jeg reagerte slik jeg gjorde.

 

Jeg er ingen psykopat og har ingen diagnose som kan forklare min oppførsel. Jeg følte meg bare usynlig, lite respektert og hadde så masse jeg skulle ønske noen visste. Og hadde noen kommet å gitt meg en klem og sagr at de var glad i meg ril tross for alt, så hadde jeg bust ut med alt som plaget meg.

 

Det skal sies at jeg nå er blitt en normal voksen med to barn og har funnet meg hjelp til å takle det tunge jeg bærer på. Likevel vet ingen av foreldrene mine noenting.. Får til stadighet høre med en "morsom" tone, at det var jammen bra jeg tok til vettet til slutt jeg også.. Som var slik en umulig tenåring.

 

Prøv å prat med henne, ikke gi henne opp. Kan hende hun bare tester dere. Kanskje hun tror ingen er glad i henne uansett, så hun trenger ikke prøve. Hun trenger NOEN.. Spørsmålet er bare hvem som kan nå inn..

 

 

 

Anonymous poster hash: d5638...422

[Anonym bruker]

Høres litt ut som meg da jeg var yngre.

 

Jeg var noe eldre da det begynte, rundt 12 år. Hadde forelde som kranglet mye, fikk uventet et nytt søsken og verden ble snudd på hodet.

Jeg ble vanskelig, frekk, begynte å vanke i feil miljø, var tøffest i klassen.

Kjeftet på foreldrene mine, løy, drakk, snek meg ut om natten, skulket skolen. Jeg var egentlig skoleflink, jeg gadd bare ikke å være der, jeg følte ikke at det ga meg noe. Eksperimenterte med selvskading, og fant på mye rart for å få oppmerksomhet - men jeg ønsket ikke oppmerksomhet fra foreldrene mine, kun fra andre, og holdt derfor det meste godt skjult for dem. Innser at jeg var veldig manipulerende ovenfor lærere og andre som måtte forholde seg til meg. Fravær ble slettet, episoder ble dysset ned.

 

Foreldrene mine aner nok fortsatt ikke hvor ille jeg egentlig var. De skilte seg da jeg var 15, og samtidig flyttet jeg ut. I dag er jeg i midten av 20-årene, har samboer, barn, hus, mastergrad. Ingen diagnoser, ei heller sosiale problemer. Har også et svært godt forhold til foreldrene mine og deres nye samboere. Jeg har konkludert med at disse årene med marerittoppførsel var et rop om hjelp og oppmerksomhet i en vanskelig periode med mye dramatikk, skyldfølelse og redusert oppfølging hjemmefra da lillesøster ble født. Så jeg ville nok i deres tilfelle også tatt utgangspunkt i bakenforliggende årsaker heller enn diagnoser i første omgang.

 

Anonymous poster hash: 1d585...7b3

[Anonym bruker]

Barnet burde vært til utredning for mange år siden med at dette har foregått så lenge.

Hadde dette oppstått nå som hun er tenåring kunne det vært utslag av hormoner osv men med at det har vært slik hele veien burde det ha vært sjekket ut for lenge siden.

Ikke sikkert barnet ender opp med en diagnose men om det er det som ligger bak er det viktig hun får de hjelpemidler hun trenger for å lære bedre slik at dette ikke følger henne resten av livet i forhold til ødelagt utdannelse mm.

Og om det ikke er en diagnose som ligger bak så kan dere ihvertfall få råd til hvordan håndtere situasjoner. 

For det er tydelig at den måten dere gjør det på nå ikke funker i forhold til dette barnet, Og da er det ofte lettere for de utenfor som vet hva de driver med og ikke alt er inne i en vond sirkel å hjelpe å finne nye måter å fikse problemene på. For det er jo tydelig at hun trenger hjelp, noe er ikke riktig.

 

Venninnen min har et barn som kan minne om barnet du beskriver, hun er 8 år nå og det siste året har ting forverret seg kraftig i forhold til oppførsel. De gjør jo alt riktig i følge boka men det passer bare ikke dette barnet å følges opp slik så ting hjelper ikke. Nå har de innsett at de ikke kan vente å håpe at ting bedrer seg og hun skal utredes, slik at de kan finne ut om det er noe nevrologisk osv som gjør at hun er slik eller om de bare må finne nye måter å oppdra henne på. 

 

Har selv flere barn og det ene har en diagnose, jeg har måttet lære nye måter å være foreldre på i forhold til det barnet fordi visse ting bare har ingen effekt eller gjør ting verre for det barnet ut fra den diagnosen det har.

Derfor er det viktig å vite hva som ligger bak barnets oppførsel. 

Anonymous poster hash: 83f1a...207

[Anonym bruker]

Borderline?

 

Anonymous poster hash: d0304...f6e

[Anonym bruker]

Ut i fra hva jeg leser her så får jeg en mistanke om at jenta har en alkoholskade. Hvis du leser om Føtslt alholsyndrom, eller FAS som det ifte omtales, vil du kanskje kjenne igjen deres situasjon.

Det er mye mer litteratur om dette på ametikansk, i Norge settes diagnosen FAS svært sjelden dersom man ikke med 100% sikkerhet vet at det har vært misbrukt alkohol i svangerskapet.

Du kan også google Fetal alcohol syndrome

 

Anonymous poster hash: 878da...07f

[Anonym bruker]

 

 

Ut i fra hva jeg leser her så får jeg en mistanke om at jenta har en alkoholskade. Hvis du leser om Føtalt alkohol syndrom, eller FAS som det ofte omtales, vil du kanskje kjenne igjen deres situasjon.

Det er mye mer litteratur om dette på amerikansk, i Norge settes diagnosen FAS svært sjelden dersom man ikke med 100% sikkerhet vet at det har vært misbrukt alkohol i svangerskapet.

Du kan også google fetal alcohol syndrome

 

 

 

Anonymous poster hash: 878da...07f

[Anonym bruker]

Det er vanskelig å komme med tips å råd i en slik situasjon, og jeg skal hverken hyle opp om diagnoser eller noe annet.

Jeg hang meg litt opp i at dere hadde prøvd å gjøre biologiske mors fravær "positivt".. For om hun gråter og skriver og synes dette er vanskelig, så ville jeg tenkt at å gjøre det til noe positivt bagatelliserer hennes føleser isteden for å bekrefte dem. 

 

Jeg synes iallefall når noe er trist og vondt at det er mye bedre at folk sier "Veit du, dette er dritt, og jeg skjønner at du synes det er vanskelig. Skikkelig urettferdig er det, at du skulle oppleve..."  istedenfor å skulle trøste på en sånn optimistisk det-er-noe-bra-med-alt måte.  For det hjelper ikke. Da føler jeg meg mer aleine med mine følelser, og at jeg ikke burde føle det jeg føler, og at jeg dermed må skjule hva jeg føler ovenfor de som trøster positivt.

 

Noen ting er kjipt, også må det bare få lov til å være kjipt. 

 

Anonymous poster hash: 21943...673