Mannen er deprimert pga min utroskap

[Gjest Antarctica]

Hadde det vært omvendt hadde det vært åååå stakkars deg. Finn deg en ny.

Men han her er visst en sutrekopp

 

Anonymous poster hash: 9d1c2...7ac

En kvinne med en tilsvarende historie ville i alle fall jeg kalt for ei furteguri.

Han har STOOOORE problemer, men kona er ikke grunnen til dem, selv om han har funnet en hendelse å hekte det på.

[Anonym bruker]

Han har sikkert vært sexutro selv nå, og så vil det bli lettere for han om du sier at du også har vært sexutro

 

Anonymous poster hash: f5253...0ad

[Anonym bruker]

Da han valgte å fortsette samlivet med deg for ti år siden så tok han et valg om å stole på deg videre til tross for det du hadde gjort. Likevel har han selv valgt å gå og gnure på denne tvilen i ti år, og med det har han gjort den til et større og større uhyre inni sitt eget hode.

 

Uten tvil idioti av deg, HI - både kliningen over samsovingen med den andre typen, og ikke minst at du ikke la alle kortene på bordet med det samme den gang. Slik sett kan du skylde deg selv at han lever med en tvil.

 

Men likevel, han tok et valg den gangen, noe han tydeligvis ikke har greid å leve med like godt som han trodde. Om han er deprimert nå så er det ikke egentlig det du gjorde den gangen, men mer det at han har tillatt seg selv å gå i ti lange år og brenne inne med disse tankene og denne tvilen. Ja, han kan bli deprimert av det. Likevel er ikke hans depresjon din feil. Han har hatt et ansvar i alle disse årene for å ta opp det han tydeligvis ikke greide å bli ferdig med. Dette har han ikke gjort, og dermed har han på mange måter følt han har levd på en løgn - og det er det han nå er utslitt og deprimert av, ikke dine handlinger den gang. Men de handlingene han har mangedoblet og diktet opp i løpet av disse ti årene. Han har laget et monster som ikke finnes, men han har ikke vært villig til å ta det opp med deg.

 

Foreslå at dere går til parterapi sammen. Der tror jeg det er viktig at dere også kommer inn på det at han trolig trenger terapi for sin egen del. For det er ikke sunt å ha gått og gnaget på disse tankene og denne tvilen i så mange år inntil han har laget dem så store og uoverkommelige at han nå ikke fungerer pga dem. Dette er noe han har skapt i sitt eget hode, og det tror jeg kanskje en samlivsterapeut kan hjelpe ham å se - eller også en psykolog om han trenger det.

 

Det du gjorde var forkastelig, all empati til mannen der. Men i det øyeblikket mannen valgte å leve med deg, så tok han også et valg for sin egen fremtid, og hvis han ikke stolte på deg burde han aldri ha fortsatt forholdet. For da har han faktisk latt deg leve på en løgn i disse ti årene.

 

Få ham med til samlivsterapi og se om dere får ordnet opp i dette, det burde være mulig!

 

Lykke til!

Anonymous poster hash: 94b72...9d5

[Anonym bruker]

 

Da han valgte å fortsette samlivet med deg for ti år siden så tok han et valg om å stole på deg videre til tross for det du hadde gjort. Likevel har han selv valgt å gå og gnure på denne tvilen i ti år, og med det har han gjort den til et større og større uhyre inni sitt eget hode.

 

Uten tvil idioti av deg, HI - både kliningen over samsovingen med den andre typen, og ikke minst at du ikke la alle kortene på bordet med det samme den gang. Slik sett kan du skylde deg selv at han lever med en tvil.

 

Men likevel, han tok et valg den gangen, noe han tydeligvis ikke har greid å leve med like godt som han trodde. Om han er deprimert nå så er det ikke egentlig det du gjorde den gangen, men mer det at han har tillatt seg selv å gå i ti lange år og brenne inne med disse tankene og denne tvilen. Ja, han kan bli deprimert av det. Likevel er ikke hans depresjon din feil. Han har hatt et ansvar i alle disse årene for å ta opp det han tydeligvis ikke greide å bli ferdig med. Dette har han ikke gjort, og dermed har han på mange måter følt han har levd på en løgn - og det er det han nå er utslitt og deprimert av, ikke dine handlinger den gang. Men de handlingene han har mangedoblet og diktet opp i løpet av disse ti årene. Han har laget et monster som ikke finnes, men han har ikke vært villig til å ta det opp med deg.

 

Foreslå at dere går til parterapi sammen. Der tror jeg det er viktig at dere også kommer inn på det at han trolig trenger terapi for sin egen del. For det er ikke sunt å ha gått og gnaget på disse tankene og denne tvilen i så mange år inntil han har laget dem så store og uoverkommelige at han nå ikke fungerer pga dem. Dette er noe han har skapt i sitt eget hode, og det tror jeg kanskje en samlivsterapeut kan hjelpe ham å se - eller også en psykolog om han trenger det.

 

Det du gjorde var forkastelig, all empati til mannen der. Men i det øyeblikket mannen valgte å leve med deg, så tok han også et valg for sin egen fremtid, og hvis han ikke stolte på deg burde han aldri ha fortsatt forholdet. For da har han faktisk latt deg leve på en løgn i disse ti årene.

 

Få ham med til samlivsterapi og se om dere får ordnet opp i dette, det burde være mulig!

 

Lykke til!

 

Anonymous poster hash: 94b72...9d5

 

 

 

Tusen takk for et utrolig fint svar!

 

Han er en veldig stolt mann som har en jobb som gjør at mange vet hvem han er. Jeg tviler på at han er villig til å gå i parterapi da dette ikke vil "kle" hans selvbilde.

 

Håper vi greier å jobbe oss gjennom dette sammen. Jeg kjenner på min side at jeg snart ikke orker mer. Vi sitter og prater i timesvis hver dag og jeg er fulsltendig utkjørt (jobber på dagtid og må sitte oppe til iallefall kl. ett hver natt).

 

Hi

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 9f33f...da6

[Anonym bruker]

 

 

Tusen takk for et utrolig fint svar!

 

Han er en veldig stolt mann som har en jobb som gjør at mange vet hvem han er. Jeg tviler på at han er villig til å gå i parterapi da dette ikke vil "kle" hans selvbilde.

 

Håper vi greier å jobbe oss gjennom dette sammen. Jeg kjenner på min side at jeg snart ikke orker mer. Vi sitter og prater i timesvis hver dag og jeg er fulsltendig utkjørt (jobber på dagtid og må sitte oppe til iallefall kl. ett hver natt).

 

Hi

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 9f33f...da6

 

 

 

Da må du spørre ham hva som er viktigst - at dere går til en samlivsterapeut sammen, eller at forholdet ødelegges fordi dere - pga. hans stolthet - ikke får hjelp?

 

Ved å ikke ville ta imot hjelp så forsterker og holder han fast på problemet.

 

Jeg kan forstå følelsen hans, men du må minne ham på at alle terapeuter har 100 % taushetsplikt. Taushetsplikten er absolutt, og hvis han eller du ikke går rundt og forteller andre at dere går i terapi så er det heller ingen andre som får vite det. Er han paranoid på dette går det som regel an å ordne slik at dere ikke en gang ser andre på venterom osv.

 

Tror du nå bare må fortelle ham at du snart ikke orker dette mer. At uansett hvor mange ganger dere fortsetter å snakke om det så vil du ikke begynne å lyve på deg noe mer enn det du gjorde for ti år siden. Det dere må gjøre nå er å finne en måte dere kan få full tillit til hverandre igjen - og det tror jeg dere trenger en terapeut til å hjelpe dere med.

 

Her er det viktig for ham også å innse at selv om det var du som brøt hans tillit for ti år siden, så har han på mange måter også brutt din tillit ved at han ikke har vært ærlig om hvordan han har følt det alle disse årene.

 

Jeg er også enig i at når han blir så deprimert at han slutter å spise, og det at han har grublet på dette så enormt i ti år og gjort problemet større, da har han større problemer, da er ikke dette bare din feil. Det er noe ved ham som gjør at han ikke greier å gi slipp og gå videre. Og det at han vegrer seg mot å få hjelp fra en terapeut går inn i akkurat det samme mønsteret han har opprettholdt i ti år.

 

Når mannen er så steil så tenker jeg det er på tide å bli litt tydelig med ham. Dere kan ikke fortsette å leve slik, du er villig til å prøve å finne tilbake til hverandre, men da må også han spille på lag med deg - dvs. være villig til å gå i terapi sammen.

 

Hvis han er så høy på seg selv at "selvbildet" hans vil ta så stor skade av at bare du, han og en terapeut vet at dere går i terapi, da er han egentlig ikke så mye å spare på, om jeg skal være ærlig.

Da ligger mye av problemet hans akkurat der. For det passer sikkert heller ikke inn i "selvbildet" hans at han har en kone som var utro... Og da er det ikke sikkert at han egentlig ønsker å finne en løsning på dette...

 

Håper du får ham til å innse at dere trenger hjelp. Snakk eventuelt også med en terapeut og hør om det er mulighet for at dere kan gjøre timene mest mulig diskre. Da har han ikke lenger noe å utsette på det.

 

Anonymous poster hash: 94b72...9d5

[Anonym bruker]

Vis han denne tråden!   Når han ser at du til og med på et anonymt forum sier du ikke gjorde noe mere, så bør han begynne å innse at du snakker sant. 

 

Anonymous poster hash: 27cb0...147

[Anonym bruker]

Du er ikke "skyld" i hans sykdom slik jeg hører det. (Leste bare hovedinnlegget.)

Dere har lite tillit mellom dere. Det kan du kanskje ta mer ansvar for akkurat dét, men dersom han har ruget på en bagatell i 10 år, er det noe alvorlig feil i sjelelivet hans - helt uten din medvirkning. Hadde det ikke vært dette så hadde det vært noe annet.

Husk på at det som er en bagatell for deg kan være et stort problem for andre. Fint om man kan slutte å definere andres reaksjoner som rett og galt utfra ens egne referansepunkter og erfaringer. Det trenger ikke være noe "alvorlig feil i sjelelivet hans", som du så dramatisk fremstiller det. Denne mannen har kanskje opplevd en alvorlig brist i tilliten til sin kone, og det kan henge sammen med tidligere erfaringer både sammen med HI og dessuten andre kvinner.

 

HI, hva med å skrive et brev til ham? Da kan han lese gjennom det på de dagene det gjør mest vondt og han trenger ikke å få din bekreftelse hver eneste gang han er nede.

 

Anonymous poster hash: f25ae...55a

[Gjest Antarctica]

 

Du er ikke "skyld" i hans sykdom slik jeg hører det. (Leste bare hovedinnlegget.)

Dere har lite tillit mellom dere. Det kan du kanskje ta mer ansvar for akkurat dét, men dersom han har ruget på en bagatell i 10 år, er det noe alvorlig feil i sjelelivet hans - helt uten din medvirkning. Hadde det ikke vært dette så hadde det vært noe annet.

Husk på at det som er en bagatell for deg kan være et stort problem for andre. Fint om man kan slutte å definere andres reaksjoner som rett og galt utfra ens egne referansepunkter og erfaringer. Det trenger ikke være noe "alvorlig feil i sjelelivet hans", som du så dramatisk fremstiller det. Denne mannen har kanskje opplevd en alvorlig brist i tilliten til sin kone, og det kan henge sammen med tidligere erfaringer både sammen med HI og dessuten andre kvinner.

 

HI, hva med å skrive et brev til ham? Da kan han lese gjennom det på de dagene det gjør mest vondt og han trenger ikke å få din bekreftelse hver eneste gang han er nede.

 

Anonymous poster hash: f25ae...55a

Du, hun kysset en fyr.

 

Det sykelige i hans sjeleliv er ikke resultat av kyssing for 10 år siden. Det er en legning eller disposisjon han sannsynligvis har. Og om hun aldri hadde gjort dette, ville hans depressive tendenser fått en annen knagg å skulle henges på.