Er dette å være voldelig?

[Anonym bruker]

Mannen min har også skader på "sjel og sinn" etter å ha vokst opp i et sånt hjem, han brukte barndommen sin på å prøve unngå at mamma og pappa ble uvenner. Han sov mellom foreldrene sine i deres seng til han var langt utpå barneskolen i håp om å kunne dempe evt uvennskap om det skulle oppstå etter at han hadde lagt seg om kvelden osv. Han har vokst opp med skriking, kasting, knusing av tallerkener og "lett" vold som å slå med flathånda, feie til med kosten, slå med oppvaskkluten osv.

 

Det setter spor og skader i et barnesinn som er umulig å reparere. Mannen min har klart seg greit, men han er konfliktsky den dag i dag og tåler overhodet ikke krangel og bråk. Her må evt uoverenskommelser ordnes opp i med rolige samtaler. Jeg har vært sammen med han i 17 år og vi har aldri kranglet, han går ut av huset om jeg hisser meg opp og da må vi skrive noen tekstmeldinger til hverandre for å få frem poengene våre uten å skrike til hverandre. 

 

Det som kan være problematisk er at han reagerer like ille på uvennskap mellom barna, og søsken krangler. Mannen blir helt fortviler når de bråker med hverandre, blir helt satt ut og frustrert. Han er selvfølgelig helt enig med meg i at barna må lære å løse konflikter, de må lære av å være sinna på hverandre og å løse opp i flokene seg i mellom, de må lære at det er greit å bli sinna og lære seg mestre sinnet sitt. Men han sliter virkelig med å være i huset her om ungene bråker med hverandre altså...

 

Pass på at du ikke skader barna dine på samme måte, de får ikke et normalt syn på konflikter, krangel, uvennskap, sinnemestring osv når de blir tvunget til å vokse opp med en mann som har null kontroll og herjer med kona si sånn som hos dere. Det er ikke normalt! Verst av alt er at de vokser opp og tror det er helt normalt og helt greit at den dominerende part i et forhold kan oppføre seg sånn, det resulterer gjerne i at sønnene blir helt like sin pappa og døtrene finner seg en mann som er like voldelig som sin far, de tror det skal være sånn...

Anonymous poster hash: f1462...f45

[Anonym bruker]

Jeg har blitt ei skikkelig masekjerring, føler jeg maser til det klikker for han.

 

Heldigvis er jeg ikke økonomisk avhengig av han.

 

Kom på at barnet allerede har vært vitne til et utbrudd der han kastet en tallerken i gulvet ved middagsbordet.

 

Skal prate med han i kveld. Enten sinnemestrings-kurs med en gang, ellers får jeg ta steget ut av dette.

 

Tusen takk til alle dere vennlige sjeler som kommer med gode råd og ikke dømmer meg. Kjenner jeg gruer meg mye til all den dritten han kommer til å spre om meg:(

 

Hi

 

 

Anonymous poster hash: 9ee84...2f8

[LillaGorilla♥♥]

Det spiller ingen rolle om du maser eller ei, vold er aldri greit. Det er ikke sånn man løser konflikter og uenigheter, punktum.

[PRobert]

Høres ut som du har kontroll, det er bra:) Drit i rykter, det er verdt det hvis du blir kvitt ham:)

[Anonym bruker]

Måtte bare høre med han nå; om han kunne vært int i å delta på et sinnenestringskurs. Han er åpen for det, men mener han får mer utbytte av terapi som ikke bare løser problemet, men også løser årsakene til det. Så det kan være håp.

 

Når jeg da spurte om han var enig i at han var svært temeramentsfull, sa han at det var jeg som måtte slutte å terge bjørnen... Og han hadde bare slått meg litt på armen, jeg måtte slutte å overdrive.

 

Hi

 

 

 

Anonymous poster hash: 9ee84...2f8

[Anonym bruker]

Måtte bare høre med han nå; om han kunne vært int i å delta på et sinnenestringskurs. Han er åpen for det, men mener han får mer utbytte av terapi som ikke bare løser problemet, men også løser årsakene til det. Så det kan være håp.

 

Når jeg da spurte om han var enig i at han var svært temeramentsfull, sa han at det var jeg som måtte slutte å terge bjørnen... Og han hadde bare slått meg litt på armen, jeg måtte slutte å overdrive.

 

Hi

 

 

 

Anonymous poster hash: 9ee84...2f8

Det ser ut til at dere klarer å kommunisere om dette i alle fall.

Det er uansett feil å gi deg skylden for å terge han. Dette vil han forhåpentligvis få øynene opp for på kurs.

 

 

Anonymous poster hash: a2ea3...b07

[Anonym bruker]

Vi har egentlig et svært godt og dypt forhold. Men det å få barn har tatt litt knekken på oss.

 

Samtidig bor vi på en ny plass, og det er særlig etter vi flyttet hit at han har blitt voldelig. Selv om jeg tidligere merket psykisk vold, når barnet var baby.

 

Jeg har også vært og sagt mye slemt til han, for å såre når det har stått på som verst. Derfor føler jeg at han har rett når det er min feil.

 

Hvis jeg går på tærne og gjør akkurat som han ønsker og ikke maser en dritt på han, så hadde det ikke vært noe problem for han. Men jeg derimot... hadde blitt psykisk ødelagt. Så derfor utløser kanskje jeg det ekstra, for jeg er sta og står på mitt!

 

Det beste hadde vært om han hadde blitt bedre. Men jeg tør ikke tro noe før jeg ser det. Jeg tenker å gi han et ultimatum siden det er sommerferie... Enten må han ha deltatt på en time for å mestre sinnet (eller finne årsak til sinnet) innen 1 mnd., eller så begynner vi å lete etter hvert vårt sted.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 9ee84...2f8

[Chl85]

Dette ert fysisk vold og er ikke greit på noen måte. Jeg er uuuuutrooolig flink til å både provosere, "treffe spikeren på hodet", gni den inn osv... Men har da aldri blitt hivd ting etter eller lugget??!!

 

Ja vi har selvfølgelig vært sinte på hverandre i løpet av de 12 årene vi har vært sammen, men har aldri følt meg redd og han har ALDRI blitt fysisk eller psykisk  for den saks skyld. Her diskuterer vi kanskje litt krasst noen ganger og alltid etter leggetid for ungen. Vi prater sammen, han prater ikke til meg. Gjensidig respekt er alfa omega, selv om man har kort lunte.

 

Er ikke normalt å være redd sin egen samboer... Ei heller normalt å skylde kun på en person for egne handlinger... Høres jo nesten ut som en sosiopat..

 

Han begynner kanskje nå å vise sitt sanne jeg... Og da er det nok greit å skygge banen så fort som svint! Hva om sinnet går utover ungen når den kommer i trassalderen?Eller er syk og skriker mye osv.. Er mange situasjoner der man kan miste besinnelsen og det kan du ikke utsette barnet ditt for.

 

Det er uansett ikke din skyld at han blir voldelig... Alle voldsmenn skylder på partneren sin for deres egne handlinger... Type ; " Jeg skal aldri slå deg igjen, det er bare at du gjør meg så utrolig sint når du himler med øynene... Hadde du ikke gjort det så hadde jeg aldri slått deg" Osv, osv...

 

Får vondt av deg. Stikk nå, det blir ikke noe lettere ved et senere tidspunkt.

[Anonym bruker]

Hvis du prater med eksen så vil du sannsynligvis finne ut at hsn har gjort det samme med henne, og få bekreftet at det ikke er din feil.

 

Her må han få hjelp eller så må du gå. Dette tror jeg ikke blir bedre av seg selv. Ikke vent til han slår deg og virkelig skader deg, eller barnet ser det. Snakk med familievernkontoret i dag!

 

Anonymous poster hash: 85859...a74

[Anonym bruker]

Enten så må han gå i terapi, sammen eller alene. Dette må gjøres også, ikke bare snakk! Jeg vokste opp med en voldelig pappa, han slo min mor og klikket fullstendig for småting. Akkurat som du beskriver.

 

Jeg tenker mye på dette enda, og er tidvis ganske bitter på at hun lot 3 barn vokse opp slik. Nå går han på lykkepiller og i terapi, men likevel har han de samme tendensene nå og da. Heldigvis bor jeg ikke hjemme, og min mor er voksen så jeg kan ikke gjøre noe lenger.

 

Anonymous poster hash: b1af6...05e

[Anonym bruker]

Dette ert fysisk vold og er ikke greit på noen måte. Jeg er uuuuutrooolig flink til å både provosere, "treffe spikeren på hodet", gni den inn osv... Men har da aldri blitt hivd ting etter eller lugget??!!

 

Ja vi har selvfølgelig vært sinte på hverandre i løpet av de 12 årene vi har vært sammen, men har aldri følt meg redd og han har ALDRI blitt fysisk eller psykisk for den saks skyld. Her diskuterer vi kanskje litt krasst noen ganger og alltid etter leggetid for ungen. Vi prater sammen, han prater ikke til meg. Gjensidig respekt er alfa omega, selv om man har kort lunte.

 

Er ikke normalt å være redd sin egen samboer... Ei heller normalt å skylde kun på en person for egne handlinger... Høres jo nesten ut som en sosiopat..

 

Han begynner kanskje nå å vise sitt sanne jeg... Og da er det nok greit å skygge banen så fort som svint! Hva om sinnet går utover ungen når den kommer i trassalderen?Eller er syk og skriker mye osv.. Er mange situasjoner der man kan miste besinnelsen og det kan du ikke utsette barnet ditt for.

 

Det er uansett ikke din skyld at han blir voldelig... Alle voldsmenn skylder på partneren sin for deres egne handlinger... Type ; " Jeg skal aldri slå deg igjen, det er bare at du gjør meg så utrolig sint når du himler med øynene... Hadde du ikke gjort det så hadde jeg aldri slått deg" Osv, osv...

 

Får vondt av deg. Stikk nå, det blir ikke noe lettere ved et senere tidspunkt.

Du hørtes jo koselig ut

 

Anonymous poster hash: 274f3...d09

[Chl85]

 

Dette ert fysisk vold og er ikke greit på noen måte. Jeg er uuuuutrooolig flink til å både provosere, "treffe spikeren på hodet", gni den inn osv... Men har da aldri blitt hivd ting etter eller lugget??!!

 

Ja vi har selvfølgelig vært sinte på hverandre i løpet av de 12 årene vi har vært sammen, men har aldri følt meg redd og han har ALDRI blitt fysisk eller psykisk for den saks skyld. Her diskuterer vi kanskje litt krasst noen ganger og alltid etter leggetid for ungen. Vi prater sammen, han prater ikke til meg. Gjensidig respekt er alfa omega, selv om man har kort lunte.

 

Er ikke normalt å være redd sin egen samboer... Ei heller normalt å skylde kun på en person for egne handlinger... Høres jo nesten ut som en sosiopat..

 

Han begynner kanskje nå å vise sitt sanne jeg... Og da er det nok greit å skygge banen så fort som svint! Hva om sinnet går utover ungen når den kommer i trassalderen?Eller er syk og skriker mye osv.. Er mange situasjoner der man kan miste besinnelsen og det kan du ikke utsette barnet ditt for.

 

Det er uansett ikke din skyld at han blir voldelig... Alle voldsmenn skylder på partneren sin for deres egne handlinger... Type ; " Jeg skal aldri slå deg igjen, det er bare at du gjør meg så utrolig sint når du himler med øynene... Hadde du ikke gjort det så hadde jeg aldri slått deg" Osv, osv...

 

Får vondt av deg. Stikk nå, det blir ikke noe lettere ved et senere tidspunkt.

Du hørtes jo koselig ut

 

Anonymous poster hash: 274f3...d09

 

 

Å prøvde ikke å høres slem ut, hi spurte om det hun opplevde er normalt og da svarer jeg Men kunne sikkert ha slengt inn et smilefjes for syns skyld. Skriver jo ingenting slemt til Hi så vidt jeg kan se. Bare litt engasjert serru, så da gikk alle smilefjesene i glemmeboka. Men klart man hører jo ikke tonefall, av skreven tekst. Så til HI, prøvde ikke å være ekkel, fikk bare vondt av deg når du tror at det er din skyld når din samboer blir utagerende.

[Anonym bruker]

Når noen er voldelig, så er det ikke PARTERAPI som er løsningen. Det er ikke et relasjonelt problem, men den som utøver volden sitt problem. Dette er veldig viktig å forstå for den med problemet. Ofte så gjemmer de seg bak det at den andre provoserer f.eks. Eskalering og samlivsproblemer må komme etterhvert når det er trygt og en ikke trenger være redd for å få seg en lusing selv om sier noe som kan måtte provosere.

 

Anonymous poster hash: bc467...f31

[Anonym bruker]

Hi her...

 

Nå har faktisk samboeren min bestilt seg time til terapeut til uken som kommer!! Veldig glad, håper virkelig an innrømmer alt til terapeuten, så vi får en stans på dette.

 

Jeg anbefalte han å nevne alt som han ikke ser på som alvorlig, for det virker som han har et annet syn på dette enn andre.

 

Anonymous poster hash: 9ee84...2f8

[Anonym bruker]

Uff,det der kan fort eskalere! Jeg kaller det absolutt vold. Hadde dratt utifra de tingene du skrev. Lykke til!

 

Anonymous poster hash: c4213...b95

[smiia]

Få barnet ditt vekk fra dette, vær så snill. Og gi beskjed til de andre barnas mor om hvordan han holder på.

Som mamma og medmenneske skylder du barna å beskytte dem mot den slags.

Få barnet ditt vekk fra dette, vær så snill. Og gi beskjed til de andre barnas mor om hvordan han holder på.

Som mamma og medmenneske skylder du barna å beskytte dem mot den slags.

Hvordan mener du hun skal få barna vekk fra dette egentlig? Det blir jo på en måte verre for de om hun går fra han. Faren har krav på samvær (eller, barnet har krav på samvær med sin far, som det så fint heter), og da er ikke mor/stemor der for å beskytte dem når far blir sint.

Synes dette må være det verste med å innse at du er sammen med en voldelig mann. Ja, du kan redde deg selv og komme deg unna, men du må sende det kjæreste du har på samvær i en situasjon du har null kontroll over.

[Anonym bruker]

Det er ikke sikkert at dette er relevant for deg, men jeg skriver det alikevel.

 

Jeg har en venninne som var voldelig mot kjæresten sin. Det tok lang tid før jeg forsto hvor galt det var, da jeg jo kun hørtes hennes versjon, og hun selvfølgelig ikke fortalte alt til meg.

 

Men etterhvert kom det frem at selv om det ikke var så mye fysisk vold, mest at hun fiket til ham i fylla, så var det mye psykisk kontroll inne i bildet. Det var først da hun nådde lavmål, og ikke pakket ting inn (da hun ikke lenger anså sine handlinger som unormale) at jeg forsto hvordan han måtte ha det i forholdet. Det dreide seg mye om sykelig sjalusi og et ekstremt kontrollbehov hvor hun måtte vite alt om hvem han snakket med på jobb, alle meldinger han sendte, han måtte alltid ha telefonen på høytaler osv.

 

Hun gikk til psykolog, en dame hun likte svært godt, men det viste seg å være fordi psykologen aldri snakket mot henne, eller fikk henne til å snakke om hva som faktisk var problemet. Psykologen (som jeg antar må ha vært fryktelig dårlig) var kun en luftekanal for min venninne, hvor hun fikk rettferdiggjort sine kontrollbehov.

 

Men til slutt satte kjæresten hennes ned foten, og krevde at hun skulle skaffe seg skikkelig hjelp, eller så ville han forlate henne.

 

Det som viste seg å være løsningen var å kontakte Alternativ til Vold. Det er en frivillig organisasjon som arbeider for å hindre vold i parforhold, sinnemestring osv. Og de har vært til svært stor hjelp for min venninne (og han som nå er hennes mann). Hun fikk seg også en ny psykolog, en som ikke bare jatter med, men som gjør min venninne til et bedre menneske. :-)

 

Hele sjalusi og voldsbiten er nå heldigvis noen år siden, og de har et veldig godt, og normalt forhold nå som gift med flere barn. :-)

 

Jeg vil svært sterkt anbefale deg å kontakte alternativ til vold, om disse finnes der du bor, da de kan slike ting. Ikke alle terapeuter er til hjelp, og dersom din mann finner en terapeut, så pass på at han ikke finner en som bare jatter med (jeg antar at de aller fleste er gode, men en hvis prosentandel i alle yrker er jo dårlige i jobben sin).

 

Anonymous poster hash: 59713...fa2

[Anonym bruker]

Det er ikke sikkert at dette er relevant for deg, men jeg skriver det alikevel.

 

Jeg har en venninne som var voldelig mot kjæresten sin. Det tok lang tid før jeg forsto hvor galt det var, da jeg jo kun hørtes hennes versjon, og hun selvfølgelig ikke fortalte alt til meg.

 

Men etterhvert kom det frem at selv om det ikke var så mye fysisk vold, mest at hun fiket til ham i fylla, så var det mye psykisk kontroll inne i bildet. Det var først da hun nådde lavmål, og ikke pakket ting inn (da hun ikke lenger anså sine handlinger som unormale) at jeg forsto hvordan han måtte ha det i forholdet. Det dreide seg mye om sykelig sjalusi og et ekstremt kontrollbehov hvor hun måtte vite alt om hvem han snakket med på jobb, alle meldinger han sendte, han måtte alltid ha telefonen på høytaler osv.

 

Hun gikk til psykolog, en dame hun likte svært godt, men det viste seg å være fordi psykologen aldri snakket mot henne, eller fikk henne til å snakke om hva som faktisk var problemet. Psykologen (som jeg antar må ha vært fryktelig dårlig) var kun en luftekanal for min venninne, hvor hun fikk rettferdiggjort sine kontrollbehov.

 

Men til slutt satte kjæresten hennes ned foten, og krevde at hun skulle skaffe seg skikkelig hjelp, eller så ville han forlate henne.

 

Det som viste seg å være løsningen var å kontakte Alternativ til Vold. Det er en frivillig organisasjon som arbeider for å hindre vold i parforhold, sinnemestring osv. Og de har vært til svært stor hjelp for min venninne (og han som nå er hennes mann). Hun fikk seg også en ny psykolog, en som ikke bare jatter med, men som gjør min venninne til et bedre menneske. :-)

 

Hele sjalusi og voldsbiten er nå heldigvis noen år siden, og de har et veldig godt, og normalt forhold nå som gift med flere barn. :-)

 

Jeg vil svært sterkt anbefale deg å kontakte alternativ til vold, om disse finnes der du bor, da de kan slike ting. Ikke alle terapeuter er til hjelp, og dersom din mann finner en terapeut, så pass på at han ikke finner en som bare jatter med (jeg antar at de aller fleste er gode, men en hvis prosentandel i alle yrker er jo dårlige i jobben sin).

 

Anonymous poster hash: 59713...fa2

Takk for tips. Er litt det samme jeg er redd for. At han skal pakke inn ting til terapeuten.

Han har vært til en alternativ terapeut tidligere, og da endte det med at hun sa til han at jeg ikke var god for han og han måtte komme seg ut av forholdet!?? Han hadde ikke engang bedt om råd ifht forholdet. Men hun var visst også klarsynt og kunne si at han ikke hadde det bra med meg.

Han dro ikke tilbake dit mer. Men det hun sa fikk han til å tenke på meg og at jeg var manipulerende og holder det fortsatt i mot meg. Selv ble jeg helt satt ut og begynte å lure på om jeg var psykopat, i og med at de fleste som er det ikke vet det selv. Senest i dag brukte han det mot meg, at hun hadde rett osv.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 9ee84...2f8