Litt utfordrende situasjon

[Anonym bruker]

 

Mannen må bli voksen og slutte å kjæle for sin egen selvfølelse.

Jøss, helt utrolig hvordan enkelte her har nærmest et perverst drag til å bare MÅTTE komme med kommentarer fullstendig blotta for empati:-( Deilig å ha en arena hvor du kan være anonym og spy ut hva som helst når du ikke trenger å forholde deg til personene ansikt til ansikt, hæ?

 

Jeg har ingen råd til deg, HI - det er opplagt at dere trenger hjelp fra profefesjonelle instanser (start med å oppsøke fastlegen). All lykke til deg, dette høres uutholdelig ut.

 

Anonymous poster hash: dbe72...22e

 

 

Lurer også på om dette er noe vedkommende hadde turt å si face to face.

 

Fastlegen er kontaktet for en stund siden, og han er i gang med samtaler med psykolog

 

Anonymous poster hash: 63610...487

[Anonym bruker]

Oi, så mange positive svar! Blir overveldet og faktisk rør jeg! En helt annen respons enn i den andre tråden. Tusen takk alle sammen! Jeg får dessverre ikke svart alle da det ville blitt litt voldsomt å sitere alle sammen.

 

 

Siden mannen går til behandling burde dere kanskje vurdere å spørre om du kunne bli med på en time. Da kunne dere kanskje fått noen råd i forhold til situasjonen mellom far og barn, og hvordan dere på en god måte kunne forbedret forholdet mellom dem.

Dette skal vi gjøre etterhvert. Men mannen vil gjerne ha noen timer først, alene

Små steg. Ang overnatting ville jeg ikke stresset, hun er ikke 3 år engang. Hva med at begge legger henne? Sammen altså? Veldig populært her.

Det er fordel om hun sosialiseres i familien, men det kan like gjerne være å ha en bakeseanse på kjøkkenet hos farmor/ mormor mens du sitter i stuen eller ved kjøkkenbordet.

 

Anonymous poster hash: 2e438...252

Skal forsøke å ta han med på leggingen, slik at det blir en vane for datteren vår å ha han tilstede også. Slik at de tikke blir et "sjokk" når han plutselig skal. Takk! Angående besteforeldre. Jenta vår har ikke noe problem med å være der alene, på dagtid Det er bare selve overnattingen som er problematisk der.

Jeg kan forstå dere alle. Datteren din er vant til å forholde seg til deg, når pappaen skal ta ansvar, blir det utrygt for henne. Du blir selvsagt sliten av å ha ansvar for alt. Og mannen din føler seg forståelig nok ikke særlig kul som ikke klarer å håndtere sitt eget barn. Jeg tror det er lurt (som du skrev) å ta en ting om gangen. Men kanskje også la far og datter oppleve noe positivt og "ufarlig" sammen for å skape tryggere relasjon; f.eks lekeland, film, dra ut og spise is osv. Du kan være med, men bevisst holde deg i bakgrunnen. Mannen din bør i begynnelsen nå ta seg av mer av det morsomme ansvaret ved å ha barn. På den måten får barnet en mer positiv holdning til pappa. Hva med at du går på badet etter middagstid og lar de to være alene i en halvtime. Tør mannen din det? Du er jo der, men ikke i samme rom. De kan lese, se barne-tv eller annen kos.

 

Dette kalles på ingen måte omsorgssvikt, men det er en uheldig situasjon for dere alle. Allikevel ikke verre enn at det kan ordnes!

 

Om dere ikke vil ha barnet på overnatting hos andre, så er det deres valg!

Vi har kommet et lite stykke på vei, og han tørr faktisk å være ute litt alene med henne, og han kan også se på barnetv med henne, eller youtube-filmer, uten at jeg er tilstede.

 

Og takk for at du ikke mener det er omsorgssvikt. Det var det som gjorde meg mest lei meg på det andre forumet. Skikkelig trist å gjøre det man mener er best, og lytter til barnet, for så å bli anklaget for omsorggssvikt for at hun ikke overnatter hos besteforeldre.

Du sier at mannen har fått tilbake minner fra barndommen og at det er en årsak til depresjonen.

Vet du om din mann har blitt mishandlet eller seksuelt misbrukt som liten?

Som kone til en som ble misbrukt som liten så fikk jeg litt flash back av denne tråden. Min mann ønsket ikke å legge datteren vår eller stelle henne da hun var liten i tilfelle han gjorde noe galt. (Han er ingen overgriper, men han var redd for å ha blitt skadet av barndommen og at han derfor skulle bli det). Mannen gikk fast til psykolog en dag i uken en lang periode, og i tillegg måtte han utfordre seg selv med å involvere seg. Han er en helt normalt fungerende pappa i dag :-)

 

Håper det ordner seg for dere! Du har fått mange gode råd fra de andre.

 

Anonymous poster hash: 8f1a6...7c1

Han ble psykisk mishandlet som barn. Ved et par anledninger var det slag, men hovedsakelig psykisk mishandlet. Jeg visste ikke hvor ille dette var før vi fikk barn. Og han hadde jo fortrengt det, så han var jo på en måte ikke klar over det han heller. Jeg tror han underbevisst kan være redd for å ikke strekke til og være bra nok, og da paradoksalt nok, trekke seg unna.

 

Hvor lang behandling hadde din mann? Og hvordan bygget han seg opp, og hvordan bygget han opp forholdet til datteren deres?

Ang. overnatting: min jente var også veldig knyttet til meg i den alderen, hun lå over til besteforeldre et par ganger, og jeg angrer meg fortsatt. Nå er hun fem, og vil ikke dra på overnatting. Tør ikke , sier hun. Vi opplevde at jenta virket stressa og ekstra mammajente etter overnatting. Der og da var det spørsmål om å få jobb og alt til å gå ihop. Tanken har streifet meg at enn om hun var så utrygg da hun var borte, at hun fortsatt forbinder overnatting uten foreldre som negativt.

 

Vel.

 

Håper det går seg til for dere. Ikke hør på de andre tidligere forumløvene som har gitt deg dårlig selvtillit i denne situasjonen. Klem!

Takk for at du også kommer med episoder hvor de faktisk ikke var klare. Får stadig høre at det ikke er jeg som er klar, og at det er så viktig at jenta vår overnatter. Jeg skal ha ditt eksempel i bakhodet. Så håper jeg at jeg slipper å komme i en lei situasjon som deg, som måtte dette pga jobb Håper det går seg til

Uff,godthan får hjelp nå. Ikke la dere stresse av hva andre mener. Min datter foretrekker at jeg legger henne når vi begge er hjemme selvom samboeren min er en kjempegod far. Hun er akkurat like gammel som din. Hvis jeg er borte går drt helt fint å legge henne. I din situsjon hvor mannen din er så usikker er det sikkert lurt å la han få selvtillit før han skal begynne å legge henne alene. Kan dere ikke gjøre det sammen en periode? Håper det ordner seg snart:) bare gi det tid:)

 

Anonymous poster hash: 185cd...6db

Lar dere din datter "velge" deg når du er hjemme? At du tar leggingen siden hun foretrekker det? Eller skjører dere gjennom og krever at pappaen også gjør det?

 

Jeg gjør det,men vi burde kanskje gjøre det sammen og så at han gjør det. Jeg synes bare det er så vanskelig når hun gråter etter meg:(

 

Oj for en vanskelig situasjon. For det første synes jeg at du skal gi mannen masse ros for at han klarte å ta seg av barnet de to månedene du var syk. I utgangspunktet er det en selvfølge at far gjør det, men i ditt tilfelle var det tydeligvis ingen selvfølge. Men han klarte det og kanskje kan du minne ham på det av og til, på en hyggelig måte selvfølgelig. "Jeg husker hvor flink du var til.. hvor bra det gikk.. Det kommer sikkert til å bli sånn igjen"

 

Så tenker jeg, uten at jeg har greie på det, at babysteg er tingen og masse tålmodighet. Jeg er for at barn skal lære seg at de kan være med andre enn sine foreldre, men en skal ikke se bort i fra at barnet blir preget av situasjonen hjemme, så jeg ville ha "glemt" hele over-natte-hos-besteforeldre saken og så konsentrere meg om det som skjer hjemme. Jeg er den personen som venner ungene av med melk på senga ved å blande den sakte, men sikkert ut med vann helt til det bare er vann igjen. Og sånn tror jeg at jeg ville ha løst situasjonen hos dere også, eller i alle fall prøvd å løse deg.

 

Dersom du tar stellet nå, kan far komme inn å være med litt etter litt. Helt til dere begge er der hele tiden. Legg en plan for hvordan stellet kan hjemme skal være og lag det til en god stund for alle. Så kan du sakte , men sikkert overlate litt til far. Kanskje kan du gå ut for å "gjøre klar senga", mens far tar tannpussen alene. Kanskje har du "glemt" noe som du bare må fikse med en gang (en kjele på komfyren, noe mat som må i kjøleskapet) - hva som helst hvor barnet skjønner at du bare må forsvinne litt (og far også for den saks skyld). Da må du selvfølgelig ikke komme med noen "går det bra?", du sier heller t "Nå skal jeg / må jeg gjør det, så da kan pappa begynne på tannpussen. " og må barnet ha en forsikring må det være "Det går helt bra." Regner med at du skjønner hvor jeg vi henn. Og så blir det sikkert noen steg tilbake av og til, men da er det bare å puste ut og begynne på nytt. Ta den tiden dere trenger.

 

Og så kan sikkert fars behandler komme med noen råd. Det var et godt tips at du prøver å få vært med en gang eller flere.

Her var det mange fine råd som jeg tar til meg! Tusen takk for at du tok deg tid

 

Anonymous poster hash: 63610...487

Anonymous poster hash: 185cd...6db