Litt utfordrende situasjon

[Anonym bruker]

Hei!

Jeg forsøker å skrive her i håp om å få noen gode råd og oppmuntrende ord. Jeg har forsøkt å lufte dette på et annet forum, men der fikk jeg beskjed om at mannen var udugelig, jeg var hønemor, og ble faktisk også "anklaget" for nesten omsorgssvikt. Saken er litt komplisert, og den er som følger:

Vi har ei jente på 2 år og 9 mnd. Jeg fikk fødselsdepresjoner, men var ganske overnpå igjen ca to måneder etter fødsel. Den tiden så tok min mann seg av jenta vår. Etter jeg var på beina igjen så koblet mannen seg vekk. Jeg gjorde alt, absolutt alt med jenta vår. Om jeg sa noe så sa han at han klarte to måneder med nesten alt ansvar, så da burde jeg klare det også. Jeg begynte etterhvert å skjønne at han virkelig ikke var komfortabel med situasjonen, at vi hadde fått barn. Planen var at han skulle hatt permisjon i tre mnd, men det gikk ikke. Han taklet virkelig ikke å være hjemme med datteren vår. Frustrasjonen hans (og min) var stor. Så skulle han være hjemme et par dager i uka mens hun var i barnehagen tre dager, men dette gikk heller ikke. Så det endte med at jeg var hjemme en dag, også var hun i barnehagen de andre dagene.

Min mann distanserte seg mer og mer fra oss, og vi levde to ulike liv. Han sitt, og jenta vår og meg vårt. Han tok ikke stell, legging, bading, mating eller noe. Jeg forsøkte å få han til det, men det ble bare dårlig stemning. Til slutt ville han ikke være alene med henne i det hele tatt. Det har egentlig blitt verre med alderen. Da hun var mindre var han mer sammen med henne. Omvendt av hva mange andre gjør. Etterhvert åpnet han seg noe for meg, og det viser seg at etter vi fikk barn, så kom hans dårlige minner fra sin egen barndom tilbake for fullt. Dette har han nok fortrengt, men det kom tilbake da han ble far. Han tok tak i dette og oppsøkte lege, og ble henvist videre. Han er nå i behandling, men det er babyskritt med fremgang. Han er dyp deprimert, og har mer enn nok med seg selv, som regel.

Dette har resultert i at jenta vår er veldig knyttet til meg. Det er bare mamma som gjelder, og det er kanskje ikke så rart, når det bare er oss to som regel. Det gjør at det blir hyl og skrik og ikke minst sår gråt hvis mannen en sjelden gang skal forsøke å legge f.eks. Og det igjen gjør at han ikke vil forsøke igjen, på lenge. Jeg forsøker å si til henne at det er viktig at pappaen også kan legge, men hun svarer da bare "du må være der mamma", når det er legging. På det andre forumet så fikk jeg beskjed om at mannen fikk manne seg opp og bare overse gråtingen og gjennomføre legging, fordi han er tross alt faren. Depresjon var ingen unnskyldning fikk jeg vite. Men han klarer virkelig ikke å stå i det hvis hun begynner å gråte, han makter rett og slett ikke nå. Og hun virker oppriktig engstelig og det er sår gråt. Mannen er i behandling, og det jobbes med ting. Men jeg kan ikke presse verken han eller datteren min. Det jeg håper, er at når hun blir litt større, så vil dette gå seg til. De tilbringer noe mer tid sammen på dagtid nå enn på det verste.

En annen ting jeg syns er litt vanskelig og vondt er at han er så veldig overbeskyttende over henne, og vil ikke at hun skal overnatte noe sted. Vi har forsøkt en gang, men det endte med en veldig klengete jente etterpå. På den andre siden så vil ikke jenta vår overnatte noe sted igjen heller. Min mann vil ikke at datteren vår skal overnatte siden hun er så veldig på meg, og jeg er egentlig enig, og hvertfall da hun svarer nei på om hun vil ligge over. På det andre forumet så fikk jeg beskjed om at jeg fratok min datter mestringsfølelse og at jeg nesten bedrev omsorgssvikt ved å ikke la henne ligger over hos besteforeldre. Jeg fikk også beskjed om at det var vanlig at de svarte nei hvis man spurte, og at det bare var å sende henne av gårde. Det var tross alt besteforeldre og trygge omsorgspersoner fikk jeg beskjed om. Grunnen til at jeg luftet meg der, var for at familien ikke respekterer vårt valg ved å ikke la henne overnatte ennå. De mener at det er så viktig for henne å bli vant til det, ellers tørr hun ikke være med på leirskole på barneskolen. Er det virkelig så viktig for et barn som er så lite? Jeg tror heller det er viktig for foreldre, at de vil ha fri. Jeg har ingen som helst frykt for at hun ikke skal komme seg av gårde på leirskole. Men lurer på om noe av engstelsen kommer av hjemmesituasjonen.

Det med overnattingen borte er ikke problematisk for meg. Det som er litt problematisk er den vegringen min datter har mot at hennes pappa skal ta litt legging o.l. Og for så vidt min manns vegring for legging o.l. En kveld alene takler han ikke. Han gjør det jo ikke av vond vilje, men han er jo syk. Jeg har foreslått at jeg kan jobbe litt sent en dag. Og at han henter i barnehagen og er hjemme alene med jenta vår et par timer, også kommer jeg hjem til legging. Når dette går bra så kan vi etter hvert forsøke at jeg er ute av huset ved legging og at han tar dette. Jeg vil selvsagt være helt i nærheten slik at han vet det. Mannen vil ikke dette, fordi han mener vår datter er redd han, og at det vil gjøre vondt verre å presse han på henne. Han hadde et veldig dårlig forhold til sin far, og tror dermed at det er satt i stein at han også får et dårlig forhold til sin datter. Han har overhodet ingen tro på seg selv. Og da blir jeg litt usikker på om dette er fremgangsmåten å velge. Eller om vi skal vente til lenger ut i behandling, og mulig bedring hos min mann.

Samtidig er det litt vondt, for jeg kjenner selv på en irritasjon over at min datter ikke godtar mannen, og at mannen ikke tørr ta tak i dette. Så da kan jenta mi, på en dårlig dag, ha en pappa som blir sur/lei seg for at hun avviser han, og en mamma som blir sur for at hun ikke lar han slippe til, og at han ikke bare står på litt ekstra. Det går heldigvis en lang periode mellom hver gang jeg blir sur på henne for dette. For hun kan jo ikke noe for det. Det er jeg som er hennes trygge base, og det er ikke så rart hun henvender seg til meg. Og jeg får svart samvittighet når jeg blir sur på henne for dette. For jeg skal være den trygge for henne, hun burde slippe å se at jeg blir sur og tverr for dette. Men samtidig er jeg bare menneskelig oppe i alt dette også.

Er det noen som har noen gode tips til meg, eller noen trøstende ord? Noen som kanskje har vært borte i det samme, eller nesten det samme? Det er ganske tungt å være pårørende. Og min største bekymring er at jenta vår skal påvirkes negativt av dette. Jeg forsøker å skåne henne så best som mulig er, men noen ganger føler jeg at jeg svikter den lille jenta mi. Og lurer på om jeg fortjener å være mammaen hennes… Verdens mest nydelig jente, som fortjener det beste…

Anonymous poster hash: 63610...487

[<3 2G <3]

Jeg tror dere bare må ta tiden til hjelp. Så bra at han får hjelp og at dere prøver. Små skritt er veien å gå. Dere klarer dette skal du se

[Anonym bruker]

Huff, slitsom og vanskelig situajson for dere alle. Jeg skjønner godt du blir sliten og sur til tider, man kan ikke alltid være kontrollert her i livet. Prøv å ikke ha dårlig samvittighet, det hadde nok skjedd med alle. 

 

Ellers har jeg ingen gode råd, annet enn at mannen din bør få behandling

Anonymous poster hash: 05764...4d0

[Den perfekte mor, påan igjen]

Når det kommer til overnatting er det kun dere som bestemmer. Hva andre mener er helt uvesentlig.

 

Er det egentlig viktig at mannen din tar legginga akkurat nå? Kan ikke han og jenta gjøre andre ting enn akkurat den biten? Det er jo ikke noen koselig avslutning på dagen for noen av dere når det blir slik. Etterhvert når jenta blir tryggere, så kan du la dem være alene i kortere perioder, og når det fungerer så kan du være borte ved leggetid.

 

Da har ikke jenta di noe valg. Når dere først bestemmer dere for at det er på tide at mannen din tar leggesituasjonen, bør han ta den også. Både for å vise jenta di at det er dere som bestemmer, og at far duger.

[*Miss Marple*]

Så vond situasjon - for dere alle.

 

Har dere prøvd å ta f.eks kveldsstellet sammen? At dere er på bader alle tre, spiser kveldsmat sammen og følger i seng sammen? At pappa gir nattasuss først og så mamma?

 

Ellers må dere nok belage dere på musesteg i riktig retning. Og at du blir utålmodig og sur avogtil gjør ingen skade! Barna har godt av å oppleve at de voksne også har forskjellige følelser, så lenge du er klar på at det er situasjonen du blir lei av og ikke henne du ikke liker.

[Jippipippi]

Høres ut som en forferdelig situasjon. Jeg tenker at det er viktig for både din datter og deg å sleppe flere personer inn i livet hennes. Tenk om du blir syk eller i verste tilfellet dør. Om ikke far klarer hadde jeg spurt om hjelp fra besteforeldre OM de er trygge omsorgspersoner. Hun trenger jo ikke overnatte.

 

Vi jobber turnus begge to, så hadde vært utenkelig for oss om bare jeg kunne legge. Jeg tenker at dere som familie trenger flere bein å stå på. Både for din og din datters del. Og jeg mener det er viktig å lære barna våre å bli selvstendige inndivid. Noen ganger må man ta beslutninger som er upopulære blandt barna. Det er en del av det å være en god forelder.

[Channa]

Siden mannen går til behandling burde dere kanskje vurdere å spørre om du kunne bli med på en time. Da kunne dere kanskje fått noen råd i forhold til situasjonen mellom far og barn, og hvordan dere på en god måte kunne forbedret forholdet mellom dem.

[Anonym bruker]

Jeg tror dere bare må ta tiden til hjelp. Så bra at han får hjelp og at dere prøver. Små skritt er veien å gå. Dere klarer dette skal du se

 

Takk!

 

 

Huff, slitsom og vanskelig situajson for dere alle. Jeg skjønner godt du blir sliten og sur til tider, man kan ikke alltid være kontrollert her i livet. Prøv å ikke ha dårlig samvittighet, det hadde nok skjedd med alle. 

 

Ellers har jeg ingen gode råd, annet enn at mannen din bør få behandling

 

Anonymous poster hash: 05764...4d0

 

 

Han får heldigvis hjelp. Men vi er helt i startgropen, så vi har nok en lang vei å gå.

 

Når det kommer til overnatting er det kun dere som bestemmer. Hva andre mener er helt uvesentlig.

 

Er det egentlig viktig at mannen din tar legginga akkurat nå? Kan ikke han og jenta gjøre andre ting enn akkurat den biten? Det er jo ikke noen koselig avslutning på dagen for noen av dere når det blir slik. Etterhvert når jenta blir tryggere, så kan du la dem være alene i kortere perioder, og når det fungerer så kan du være borte ved leggetid.

 

Da har ikke jenta di noe valg. Når dere først bestemmer dere for at det er på tide at mannen din tar leggesituasjonen, bør han ta den også. Både for å vise jenta di at det er dere som bestemmer, og at far duger.

 

Det er vel det du foreslår som vi har falt på også. At han og jenta gjør lystbetonte ting, som styrker båndet, og som videre gjør at hun vil at han skal ta legging også. For nei, det er virkelig ingen god avslutning på dagen de gangene vi har forsøkt. Vi sitter med dårlig følese og vond samvittighet begge to.

 

Anonymous poster hash: 63610...487

[Anonym bruker]

Små steg. Ang overnatting ville jeg ikke stresset, hun er ikke 3 år engang. Hva med at begge legger henne? Sammen altså? Veldig populært her.

Det er fordel om hun sosialiseres i familien, men det kan like gjerne være å ha en bakeseanse på kjøkkenet hos farmor/ mormor mens du sitter i stuen eller ved kjøkkenbordet.

 

Anonymous poster hash: 2e438...252

[ærlig talt]

Jeg kan forstå dere alle. Datteren din er vant til å forholde seg til deg, når pappaen skal ta ansvar, blir det utrygt for henne. Du blir selvsagt sliten av å ha ansvar for alt. Og mannen din føler seg forståelig nok ikke særlig kul som ikke klarer å håndtere sitt eget barn. Jeg tror det er lurt (som du skrev) å ta en ting om gangen. Men kanskje også la far og datter oppleve noe positivt og "ufarlig" sammen for å skape tryggere relasjon; f.eks lekeland, film, dra ut og spise is osv. Du kan være med, men bevisst holde deg i bakgrunnen. Mannen din bør i begynnelsen nå ta seg av mer av det morsomme ansvaret ved å ha barn. På den måten får barnet en mer positiv holdning til pappa. Hva med at du går på badet etter middagstid og lar de to være alene i en halvtime. Tør mannen din det? Du er jo der, men ikke i samme rom. De kan lese, se barne-tv eller annen kos.

 

Dette kalles på ingen måte omsorgssvikt, men det er en uheldig situasjon for dere alle. Allikevel ikke verre enn at det kan ordnes!

 

Om dere ikke vil ha barnet på overnatting hos andre, så er det deres valg!

[Anonym bruker]

Tenker at du må prøve å involvere far gradvis i feks. legging. La han vere med å te kvelds stellet hver kveld. Og kanskje kan han lese litt, mens begge sitter ved siden av henne? 

Du må gi begge tid, men også begynne å sette litt krav. Etterhvert kan du feks. reise på butikken en kjapp tur. Bare slik at far/datter får bli bedre kjent.

Overnatting trenger dere ikke tenke på enda.

Anonymous poster hash: 3f3e5...49a

[Anonym bruker]

For noe vrøvl enkelte har liret av seg til deg, på det forumet du var på.

Måtte riste på hodet flere ganger:P

Er folk virkelig så dumme

 

Bestemødrene er virkelig Guds gave til verden, og et folk som vi virkelig må bøye oss i støvet for.

 

Jøye meg...

 

Anonymous poster hash: 4c4ce...27a

[Anonym bruker]

Du sier at mannen har fått tilbake minner fra barndommen og at det er en årsak til depresjonen.

Vet du om din mann har blitt mishandlet eller seksuelt misbrukt som liten?

Som kone til en som ble misbrukt som liten så fikk jeg litt flash back av denne tråden. Min mann ønsket ikke å legge datteren vår eller stelle henne da hun var liten i tilfelle han gjorde noe galt. (Han er ingen overgriper, men han var redd for å ha blitt skadet av barndommen og at han derfor skulle bli det). Mannen gikk fast til psykolog en dag i uken en lang periode, og i tillegg måtte han utfordre seg selv med å involvere seg. Han er en helt normalt fungerende pappa i dag :-)

 

Håper det ordner seg for dere! Du har fått mange gode råd fra de andre.

 

Anonymous poster hash: 8f1a6...7c1

[Mammatassar]

Ang. overnatting: min jente var også veldig knyttet til meg i den alderen, hun lå over til besteforeldre et par ganger, og jeg angrer meg fortsatt. Nå er hun fem, og vil ikke dra på overnatting. Tør ikke , sier hun. Vi opplevde at jenta virket stressa og ekstra mammajente etter overnatting. Der og da var det spørsmål om å få jobb og alt til å gå ihop. Tanken har streifet meg at enn om hun var så utrygg da hun var borte, at hun fortsatt forbinder overnatting uten foreldre som negativt.

 

Vel.

 

Håper det går seg til for dere. Ikke hør på de andre tidligere forumløvene som har gitt deg dårlig selvtillit i denne situasjonen. Klem!

[Anonym bruker]

Ikke tenk på overnatting nå. dere har andre utfordringer å løse først! min datter har bare sovet borte to ganger og er snart fire år. men det har ikke vært noe problem når hun har gjort det, bare gøy!

 

jeg tenker også at dere må ta små skritt. at han kan være alene med henne og gjøre lystbetonte ting i korte stunder. bygge lego,lese bok, spise is osv. ting som begge ganske enkelt kan mestre.

utsett at han skal legge en stund, og kanskje dere kan legge sammen en stund? evt at du sitter utenfor badet mens de er der.

 

godt at han får behandling! ingen lett situasjon for dere. det kan sikkert være lurt at dere snakker mrd noen, enten det han behandles eller helsestasjonen.

 

Anonymous poster hash: 4ee32...fec

[Anonym bruker]

Uff,godthan får hjelp nå. Ikke la dere stresse av hva andre mener. Min datter foretrekker at jeg legger henne når vi begge er hjemme selvom samboeren min er en kjempegod far. Hun er akkurat like gammel som din. Hvis jeg er borte går drt helt fint å legge henne. I din situsjon hvor mannen din er så usikker er det sikkert lurt å la han få selvtillit før han skal begynne å legge henne alene. Kan dere ikke gjøre det sammen en periode? Håper det ordner seg snart:) bare gi det tid:)

 

Anonymous poster hash: 185cd...6db

[Gjest ronja røverdatter]

Oj for en vanskelig situasjon.  For det første synes jeg at du skal gi mannen masse ros for at han klarte å ta seg av barnet de to månedene du var syk.  I utgangspunktet er det en selvfølge at far gjør det, men i ditt tilfelle var det tydeligvis ingen selvfølge.  Men han klarte det og kanskje kan du minne ham på det av og til, på en hyggelig måte selvfølgelig.  "Jeg husker hvor flink du var til.. hvor bra det gikk.. Det kommer sikkert til å bli sånn igjen"

 

Så tenker jeg, uten at jeg har greie på det, at babysteg er tingen og masse tålmodighet.  Jeg er for at barn skal lære seg at de kan være med andre enn sine foreldre, men en skal ikke se bort i fra at barnet blir preget av situasjonen hjemme, så jeg ville ha "glemt" hele over-natte-hos-besteforeldre saken og så konsentrere meg om det som skjer hjemme.  Jeg er den personen som venner ungene av med melk på senga ved å blande den sakte, men sikkert ut med vann helt til det bare er vann igjen.  Og sånn tror jeg at jeg ville ha løst situasjonen hos dere også, eller i alle fall prøvd å løse deg.  

 

Dersom du tar stellet nå, kan far komme inn å være med litt etter litt.  Helt til dere begge er der hele tiden. Legg en plan for hvordan stellet kan hjemme skal være og lag det til en god stund for alle.  Så kan du sakte , men sikkert overlate litt til far.  Kanskje kan du gå ut for å "gjøre klar senga", mens far tar tannpussen alene.  Kanskje har du "glemt" noe som du bare må fikse med en gang (en kjele på komfyren, noe mat som må i kjøleskapet)  - hva som helst hvor barnet skjønner at du bare må forsvinne litt (og far også for den saks skyld).  Da må du selvfølgelig ikke komme med noen "går det bra?", du sier heller t "Nå skal jeg / må jeg gjør det, så da kan pappa begynne på tannpussen. " og må barnet ha en forsikring må det være "Det går helt bra."  Regner med at du skjønner hvor jeg vi henn.  Og så blir det sikkert noen steg tilbake av og til, men da er det bare å puste ut og begynne på nytt.  Ta den tiden dere trenger.

 

Og så kan sikkert fars behandler komme med noen råd.  Det var et godt tips at du prøver å få vært med en gang eller flere.

[Anonym bruker]

Sosialisering er viktig, men små skritt er viktig.

Foreløpig er det nok med besteforeldre på dagtid.

Kanskje du kan være med å sove over første gang.

Samtidig er det viktig å huske at du kjenner jenten best.

Forskjellige barn krever forskjellig behandling.

 

Anonymous poster hash: 11125...4ca

[Anonym bruker]

Legg henne sammen. La far feks pusse tenner mens du er tilstede, så venner hun seg til at han også gjør ting. Prøv å finne på gøye ting han kan gjøre med henne, så blir det nok stas med pappa etterhvert.

 

Mine barn overnattet ikke uten oss før 5-6årsalderen, og er ikke redd for å overnatte nå. Niåringen skal nå på en fem dager lang leir og hun kjenner ingen der.

 

Som noen andre skriver: ta tiden til hjelp. Han jobber fortsatt med det som hendte i barndommen og slikt tar tid å bearbeide. Ta ting med ro. Det kommer til å ordne seg.

 

Anonymous poster hash: 5aa82...9b1

[Anonym bruker]

Huff dette høres ut som en vanskelig situasjon for dere alle tre. Jeg har ikke så mange råd å komme med annet enn å ta tida til hjelp og ta ting gradvis. Tenker det er viktig at man ikke går for fort frem for hverken far eller barn. Hva om far er med sammen med deg ved legging? Først kan han bare være der og ikke gjøre så mye og etterhvert kan han gjøre ting mens du er der. Og etter en stund kan han ta noe av leggerutinene alene feks pusse tenner, lese bok, synge nattasang. Øk gradvis hvor mye far tar alene til han slutt tar alt alene. Håper det ordner seg for dere:)

 

Anonymous poster hash: a8a00...b93

[Gjest Antarctica]

Mannen må bli voksen og slutte å kjæle for sin egen selvfølelse.

[*Miss Marple*]

Mannen må bli voksen og slutte å kjæle for sin egen selvfølelse.

Huff, for et svar. Tror du dette hjelper hi? Tror du at psykisk sykdom handler om å ta seg sammen?

[Anonym bruker]

Mannen må bli voksen og slutte å kjæle for sin egen selvfølelse.

Jøss, helt utrolig hvordan enkelte her har nærmest et perverst drag til å bare MÅTTE komme med kommentarer fullstendig blotta for empati:-( Deilig å ha en arena hvor du kan være anonym og spy ut hva som helst når du ikke trenger å forholde deg til personene ansikt til ansikt, hæ?

 

Jeg har ingen råd til deg, HI - det er opplagt at dere trenger hjelp fra profefesjonelle instanser (start med å oppsøke fastlegen). All lykke til deg, dette høres uutholdelig ut.

 

Anonymous poster hash: dbe72...22e

[Anonym bruker]

Oi, så mange positive svar! Blir overveldet og faktisk rør jeg! En helt annen respons enn i den andre tråden. Tusen takk alle sammen! Jeg får dessverre ikke svart alle da det ville blitt litt voldsomt å sitere alle sammen.

 

Siden mannen går til behandling burde dere kanskje vurdere å spørre om du kunne bli med på en time. Da kunne dere kanskje fått noen råd i forhold til situasjonen mellom far og barn, og hvordan dere på en god måte kunne forbedret forholdet mellom dem.

 

Dette skal vi gjøre etterhvert. Men mannen vil gjerne ha noen timer først, alene

 

Små steg. Ang overnatting ville jeg ikke stresset, hun er ikke 3 år engang. Hva med at begge legger henne? Sammen altså? Veldig populært her.
Det er fordel om hun sosialiseres i familien, men det kan like gjerne være å ha en bakeseanse på kjøkkenet hos farmor/ mormor mens du sitter i stuen eller ved kjøkkenbordet.

Anonymous poster hash: 2e438...252

 

Skal forsøke å ta han med på leggingen, slik at det blir en vane for datteren vår å ha han tilstede også. Slik at de tikke blir et "sjokk" når han plutselig skal. Takk! Angående besteforeldre. Jenta vår har ikke noe problem med å være der alene, på dagtid Det er bare selve overnattingen som er problematisk der.

 

Jeg kan forstå dere alle. Datteren din er vant til å forholde seg til deg, når pappaen skal ta ansvar, blir det utrygt for henne. Du blir selvsagt sliten av å ha ansvar for alt. Og mannen din føler seg forståelig nok ikke særlig kul som ikke klarer å håndtere sitt eget barn. Jeg tror det er lurt (som du skrev) å ta en ting om gangen. Men kanskje også la far og datter oppleve noe positivt og "ufarlig" sammen for å skape tryggere relasjon; f.eks lekeland, film, dra ut og spise is osv. Du kan være med, men bevisst holde deg i bakgrunnen. Mannen din bør i begynnelsen nå ta seg av mer av det morsomme ansvaret ved å ha barn. På den måten får barnet en mer positiv holdning til pappa. Hva med at du går på badet etter middagstid og lar de to være alene i en halvtime. Tør mannen din det? Du er jo der, men ikke i samme rom. De kan lese, se barne-tv eller annen kos.

Dette kalles på ingen måte omsorgssvikt, men det er en uheldig situasjon for dere alle. Allikevel ikke verre enn at det kan ordnes!

Om dere ikke vil ha barnet på overnatting hos andre, så er det deres valg!

 

Vi har kommet et lite stykke på vei, og han tørr faktisk å være ute litt alene med henne, og han kan også se på barnetv med henne, eller youtube-filmer, uten at jeg er tilstede.

 

Og takk for at du ikke mener det er omsorgssvikt. Det var det som gjorde meg mest lei meg på det andre forumet. Skikkelig trist å gjøre det man mener er best, og lytter til barnet, for så å bli anklaget for omsorggssvikt for at hun ikke overnatter hos besteforeldre.

 

Du sier at mannen har fått tilbake minner fra barndommen og at det er en årsak til depresjonen.
Vet du om din mann har blitt mishandlet eller seksuelt misbrukt som liten?
Som kone til en som ble misbrukt som liten så fikk jeg litt flash back av denne tråden. Min mann ønsket ikke å legge datteren vår eller stelle henne da hun var liten i tilfelle han gjorde noe galt. (Han er ingen overgriper, men han var redd for å ha blitt skadet av barndommen og at han derfor skulle bli det). Mannen gikk fast til psykolog en dag i uken en lang periode, og i tillegg måtte han utfordre seg selv med å involvere seg. Han er en helt normalt fungerende pappa i dag :-)

Håper det ordner seg for dere! Du har fått mange gode råd fra de andre.

Anonymous poster hash: 8f1a6...7c1

 

Han ble psykisk mishandlet som barn. Ved et par anledninger var det slag, men hovedsakelig psykisk mishandlet. Jeg visste ikke hvor ille dette var før vi fikk barn. Og han hadde jo fortrengt det, så han var jo på en måte ikke klar over det han heller. Jeg tror han underbevisst kan være redd for å ikke strekke til og være bra nok, og da paradoksalt nok, trekke seg unna.

 

Hvor lang behandling hadde din mann? Og hvordan bygget han seg opp, og hvordan bygget han opp forholdet til datteren deres?

 

Ang. overnatting: min jente var også veldig knyttet til meg i den alderen, hun lå over til besteforeldre et par ganger, og jeg angrer meg fortsatt. Nå er hun fem, og vil ikke dra på overnatting. Tør ikke , sier hun. Vi opplevde at jenta virket stressa og ekstra mammajente etter overnatting. Der og da var det spørsmål om å få jobb og alt til å gå ihop. Tanken har streifet meg at enn om hun var så utrygg da hun var borte, at hun fortsatt forbinder overnatting uten foreldre som negativt.

Vel.

Håper det går seg til for dere. Ikke hør på de andre tidligere forumløvene som har gitt deg dårlig selvtillit i denne situasjonen. Klem!

 

Takk for at du også kommer med episoder hvor de faktisk ikke var klare. Får stadig høre at det ikke er jeg som er klar, og at det er så viktig at jenta vår overnatter. Jeg skal ha ditt eksempel i bakhodet. Så håper jeg at jeg slipper å komme i en lei situasjon som deg, som måtte dette pga jobb Håper det går seg til

 

Uff,godthan får hjelp nå. Ikke la dere stresse av hva andre mener. Min datter foretrekker at jeg legger henne når vi begge er hjemme selvom samboeren min er en kjempegod far. Hun er akkurat like gammel som din. Hvis jeg er borte går drt helt fint å legge henne. I din situsjon hvor mannen din er så usikker er det sikkert lurt å la han få selvtillit før han skal begynne å legge henne alene. Kan dere ikke gjøre det sammen en periode? Håper det ordner seg snart:) bare gi det tid:)

Anonymous poster hash: 185cd...6db

 

Lar dere din datter "velge" deg når du er hjemme? At du tar leggingen siden hun foretrekker det? Eller skjører dere gjennom og krever at pappaen også gjør det?

 

Oj for en vanskelig situasjon.  For det første synes jeg at du skal gi mannen masse ros for at han klarte å ta seg av barnet de to månedene du var syk.  I utgangspunktet er det en selvfølge at far gjør det, men i ditt tilfelle var det tydeligvis ingen selvfølge.  Men han klarte det og kanskje kan du minne ham på det av og til, på en hyggelig måte selvfølgelig.  "Jeg husker hvor flink du var til.. hvor bra det gikk.. Det kommer sikkert til å bli sånn igjen"

 

Så tenker jeg, uten at jeg har greie på det, at babysteg er tingen og masse tålmodighet.  Jeg er for at barn skal lære seg at de kan være med andre enn sine foreldre, men en skal ikke se bort i fra at barnet blir preget av situasjonen hjemme, så jeg ville ha "glemt" hele over-natte-hos-besteforeldre saken og så konsentrere meg om det som skjer hjemme.  Jeg er den personen som venner ungene av med melk på senga ved å blande den sakte, men sikkert ut med vann helt til det bare er vann igjen.  Og sånn tror jeg at jeg ville ha løst situasjonen hos dere også, eller i alle fall prøvd å løse deg.  

 

Dersom du tar stellet nå, kan far komme inn å være med litt etter litt.  Helt til dere begge er der hele tiden. Legg en plan for hvordan stellet kan hjemme skal være og lag det til en god stund for alle.  Så kan du sakte , men sikkert overlate litt til far.  Kanskje kan du gå ut for å "gjøre klar senga", mens far tar tannpussen alene.  Kanskje har du "glemt" noe som du bare må fikse med en gang (en kjele på komfyren, noe mat som må i kjøleskapet)  - hva som helst hvor barnet skjønner at du bare må forsvinne litt (og far også for den saks skyld).  Da må du selvfølgelig ikke komme med noen "går det bra?", du sier heller t "Nå skal jeg / må jeg gjør det, så da kan pappa begynne på tannpussen. " og må barnet ha en forsikring må det være "Det går helt bra."  Regner med at du skjønner hvor jeg vi henn.  Og så blir det sikkert noen steg tilbake av og til, men da er det bare å puste ut og begynne på nytt.  Ta den tiden dere trenger.

 

Og så kan sikkert fars behandler komme med noen råd.  Det var et godt tips at du prøver å få vært med en gang eller flere.

 

Her var det mange fine råd som jeg tar til meg! Tusen takk for at du tok deg tid

Anonymous poster hash: 63610...487

[Anonym bruker]

Mannen må bli voksen og slutte å kjæle for sin egen selvfølelse.

 

Han kjæler ikke sin egen selvfølelse. Han jobber steinhardt for å få situasjonen bedre. Og han jobber steinhardt for å gjøre forholdet med sin datter bedre.

 

 

Anonymous poster hash: 63610...487