Når stebarn er imot forholdet... Hjelp!

[sug lut]

 

 

Om hun ikke kan oppføre seg skikkelig og ødelegger dynamikken i familien mener jeg at et opphold på f.eks. en kristen internatskole kan hjelpe.

 

Anonymous poster hash: c41bb...a53

HAHAHAHAHAHAHAHAAAAAAAAAAAA!

Vi skal ikke kimse av internatskoler, Luten.

Mine foreldre truet faktisk stadig vekk med å sende meg bort på katolske kostskoler. Dette resulterte i at jeg til en hver tid oppførte meg eksemplarisk og har blitt et prakteksemplar av en kvinne

 

Fnis. Jeg kimser veldig likevel. Og særlig av de kristne skolene.

[Helene Harepus]

Jeg var på internatskole (av fri vilje!) og stortrivdes

[Anonym bruker]

Så han har valgt å møte deg sjeldnere fordi datteren er litt misfornøyd? Lover jo godt. Denne fyren hadde jeg ikke orket kaste bort tiden på.

 

Anonymous poster hash: 36aab...9b6

[humlemamma]

 

Jeg forstår ikke at dere vil gi et barn makten over livene deres.

En 13-åring er et barn. Hun har rett til en viss medbestemmelse, men hun skal ikke styre de voksnes liv.

Anonymous poster hash: c41bb...a53

Enig i dette. Barna får ikke bestemme når de får godteri eller når de legger seg, men de får bestemme hvem foreldrene innleder et forhold til?!

Det blir fullstendig feil hvis foreldrene lemper ansvaret for sitt liv og sine voksenforhold på sine barn! Et barn har hverken livserfaring eller modenhet til å ta beslutninger om hvem som er en egnet partner for mor eller far.

 

 

Eh, avgjøre hvem de bor med ja, og hvem som kommer på jevnlig besøk. De skal ikke ta beslutninger om hvem som skal være kjæresten til mor eller far, men de har da all rett til å ha betydelig bestemmelsesrett over hvem som bor i deres hjem. 

[Anonym bruker]

Klart man setter barna først. Skulle bare mangle. Og 8 mnd er ingen ting.  Med barn i bildet burde dere vente minst 3 år før dere tenker på å flytte sammen. Hvorfor så travelt?

 

 

Kan også være at han bruker sin datters missmøye for å selv komme ut av denne situasjonen med deg

Anonymous poster hash: f8843...437

[Anonym bruker]

Jeg hadde nok tatt en alvorsprat med han og sagt enten fikk han ta en prat med henne og dere sammen setter grenser på hvor mye hun skal bestemme her, ellers hadde jeg avsluttet forholdet.

Jeg hadde nok valgt å avslutte samme hva hvis barnet viste tydelig at det ikke likte meg.

Jeg ville ikke ha bodd i hus med et menneske som overhode ikke liker meg og jeg vet hvor mye jævelskap en tenåring kan finne på i en slik situasjon.

Ikke ville jeg heller bo sammen med en mann som ikke klarte  å sette tydelige (og rettferdige) krav til sitt barn og som aksepterte dårlig oppførsel.

Mest av alt fordi du selv også har et barn som vil lide under et slikt boforhold

 

Anonymous poster hash: 66d0c...bd9

[MammantilNurket]

Jeg var på internatskole (av fri vilje!) og stortrivdes

Kan jeg få spørre om hvor du gikk?

[Anonym bruker]

Hvorfor i all verden har dere sånn hast med å flytte sammen?! Hva med å være kjærester å ta det med ro!! Dere har barn på hver deres kant. Slikt tar tid! Skjønner jo dattra om hun har fått vite dere har flytteplaner. Kanskje det var derfor hun endret adferd?? Hadde dere tatt det med ro hadde dette gått seg til. Men flytting og at du har lyst på barn osv går det for fort. Og er enig i at barn må få bestemme hvem de skal bo under samme tak med. Deres hjem også! Dessverre er det ikke lett med mine, dine våre.. Jeg er selv alenemor på femte året og har skrudd av alt som har med menn og dating.. Har nok med full jobb i lederstilling og tid med min datter på de korte ettermiddagene og lørdager og søndager.

 

Anonymous poster hash: 41ed2...100

[Anonym bruker]

 

Klart man setter barna først. Skulle bare mangle. Og 8 mnd er ingen ting.  Med barn i bildet burde dere vente minst 3 år før dere tenker på å flytte sammen. Hvorfor så travelt?

 

 

Kan også være at han bruker sin datters missmøye for å selv komme ut av denne situasjonen med deg

 

Anonymous poster hash: f8843...437

 

 

3 år?? Seriøst?

 

Anonymous poster hash: 1d233...748

[Anonym bruker]

Å vente med å flytte sammen er greit. 8 mnd er kort tid.

Å treffes skjelndere er ikke greit. Det bør ikke dattera hans styre.

At han ikke vil ha flere barn, mens du ønsker dette: mulig grunn for å slå opp.

 

Anonymous poster hash: 7c0f4...bff

[Anonym bruker]

Takk for mange gode svar.

 

Vi har ingen hast med å flytte sammen i det hele tatt, jeg tar det gjerne med ro. Men å ikke møtes mer enn et par ganger i mnd fordi hun furter når hun må komme hit på besøk i et par timer på en søndag syns jeg ikke er greit. Spesielt når min datter spør om neste gang hun får lov til å møte den andre jenta. For å bygge en relasjon må vi jo faktisk møtes!

 

Tanken på flere barn ligger flere år frem i tid, så ingen stress med det heller. Men når han sier nå at han vet at han ikke vil ha flere, så er det jo nå jeg må ta valget.

 

Jeg har vært veldig forsiktig i kontakten med henne, og ikke presset meg på. Han har hatt en del alvorsprat med henne allerede om saken, men jeg tror at hun først nå har skjønt konsekvensene av dette. Jeg skjønner jo at dette er vanskelig for henne og at hun er i den verste alderen hormonmessig. Men det er ikke så lett for meg å bygge en relasjon når jeg ikke får noe tilbake. Har ikke lyst å gi opp heller. Å gi det mer tid er greit, men det vil jo aldri gå fremover hvis vi ikke møtes..

 

HI

Anonymous poster hash: d9bcb...fa3

[Helene Harepus]

 

 

 

Jeg forstår ikke at dere vil gi et barn makten over livene deres.

En 13-åring er et barn. Hun har rett til en viss medbestemmelse, men hun skal ikke styre de voksnes liv.

Anonymous poster hash: c41bb...a53

Enig i dette. Barna får ikke bestemme når de får godteri eller når de legger seg, men de får bestemme hvem foreldrene innleder et forhold til?!

Det blir fullstendig feil hvis foreldrene lemper ansvaret for sitt liv og sine voksenforhold på sine barn! Et barn har hverken livserfaring eller modenhet til å ta beslutninger om hvem som er en egnet partner for mor eller far.

Eh, avgjøre hvem de bor med ja, og hvem som kommer på jevnlig besøk. De skal ikke ta beslutninger om hvem som skal være kjæresten til mor eller far, men de har da all rett til å ha betydelig bestemmelsesrett over hvem som bor i deres hjem.

Så når du sier følgende:

 

"Jeg hadde kuttet tvert om mitt barn ikke likte kjæresten min, og jeg hadde kuttet tvert om barnet til kjæresten ikke likte meg. Ungene er faktisk mye viktigere enn et så ferskt forhold, og for min del er det ikke et offer i det hele tatt, det er en selvfølge. Klarer man ikke å få god kontakt mellom ny partner og barn så gi det opp, det er ingen vits i å ødelegge forholdet til barna for noe så ustabilt som en kjæreste."

 

så betyr det noe helt annet enn hva du faktisk skriver?

[Helene Harepus]

 

Jeg var på internatskole (av fri vilje!) og stortrivdes

Kan jeg få spørre om hvor du gikk?

Det var ikke her i Norge, vet ikke om skolen engang finnes lenger (som internat)

[Anonym bruker]

Dette høres litt ut som mine minste barn. Faren er av typen "barna skal ikke få diktere mitt liv", og det endte i retten. Ungene nektet plent å dra på samvær til faren og hans nye samboer. Valget han fikk var å enten flytte eller risikere at barna slutter å komme på samvær. Han flyttet for å unngå en dom på minimalt med samvær.

 

Hi:

Jeg mener ikke å være kjip, men som mor til både en 8 åring og 14 åring så er det et par ting du må forstå;

 

Det er STOOOR forskjell på en 8 og 13 åring, og det er faktisk ofte forskjell på om det er mamma som får seg kjæreste eller om pappa får det.

Din 8 åring ser sikkert litt opp til denne store jenta, ønsker å "henge med henne" og hun reagerer nok ikke så mye på at mamma får seg kjæreste.

 

En 13 år gammel jente som har vært alene med faren siden hun var 5 år ser nok på seg selv som kvinnen i huset. Du blir en trussel mot alt hun kjenner, du truer hennes plass i familien. Hun er nok litt pappa-jente så selvfølgelig vil ikke en 13 åring reagere med stormende jubel.

Og 13 år gamle jenter kan fort føle det er dritkjipt å MÅTTE dra til pappas nye dame. Ikke liker hun settingen, hun har ingen venner hun kan være med hos deg, og i tillegg vil hun bli sittende å "trøkke" med en 8 åring på slep...

 

Det trenger selvfølgelig ikke være sånn hos dere, men jeg har nettopp vært igjennom dette med min 14 åring... Selv om hun liker farens kjæreste så syns hun det er gørrkjedelig å være på et sted hun ikke kjenner noen. For tenåringer er venner størstedelen av det som opptar dem..

 

Og en ting vi foreldre må være klar over når vi møter en ny:

Det holder ikke at VI er forelsket! Det gjelder nemlig ikke bare oss, barna blir faktisk tvungen til å bo sammen med/forholde seg til en person de selv ikke har valgt! Å spille "du-bestemmer-ikke-over-meg"- kortet kan få store konsekvenser den dagen ungene blir så store at de bestemmer selv. Da kan det være de ikke vil være hos oss siden de føler vi ikke har tatt hensyn til DERES følelser oppi dette..

 

Anonymous poster hash: 80b4e...2aa

[Anonym bruker]

Dette høres litt ut som mine minste barn. Faren er av typen "barna skal ikke få diktere mitt liv", og det endte i retten. Ungene nektet plent å dra på samvær til faren og hans nye samboer. Valget han fikk var å enten flytte eller risikere at barna slutter å komme på samvær. Han flyttet for å unngå en dom på minimalt med samvær.

 

Hi:

Jeg mener ikke å være kjip, men som mor til både en 8 åring og 14 åring så er det et par ting du må forstå;

 

Det er STOOOR forskjell på en 8 og 13 åring, og det er faktisk ofte forskjell på om det er mamma som får seg kjæreste eller om pappa får det.

Din 8 åring ser sikkert litt opp til denne store jenta, ønsker å "henge med henne" og hun reagerer nok ikke så mye på at mamma får seg kjæreste.

 

En 13 år gammel jente som har vært alene med faren siden hun var 5 år ser nok på seg selv som kvinnen i huset. Du blir en trussel mot alt hun kjenner, du truer hennes plass i familien. Hun er nok litt pappa-jente så selvfølgelig vil ikke en 13 åring reagere med stormende jubel.

Og 13 år gamle jenter kan fort føle det er dritkjipt å MÅTTE dra til pappas nye dame. Ikke liker hun settingen, hun har ingen venner hun kan være med hos deg, og i tillegg vil hun bli sittende å "trøkke" med en 8 åring på slep...

 

Det trenger selvfølgelig ikke være sånn hos dere, men jeg har nettopp vært igjennom dette med min 14 åring... Selv om hun liker farens kjæreste så syns hun det er gørrkjedelig å være på et sted hun ikke kjenner noen. For tenåringer er venner størstedelen av det som opptar dem..

 

Og en ting vi foreldre må være klar over når vi møter en ny:

Det holder ikke at VI er forelsket! Det gjelder nemlig ikke bare oss, barna blir faktisk tvungen til å bo sammen med/forholde seg til en person de selv ikke har valgt! Å spille "du-bestemmer-ikke-over-meg"- kortet kan få store konsekvenser den dagen ungene blir så store at de bestemmer selv. Da kan det være de ikke vil være hos oss siden de føler vi ikke har tatt hensyn til DERES følelser oppi dette..

 

Anonymous poster hash: 80b4e...2aa

 

Herrefred...

 

Anonymous poster hash: 1d233...748

[humlemamma]

 

Takk for mange gode svar.

 

Vi har ingen hast med å flytte sammen i det hele tatt, jeg tar det gjerne med ro. Men å ikke møtes mer enn et par ganger i mnd fordi hun furter når hun må komme hit på besøk i et par timer på en søndag syns jeg ikke er greit. Spesielt når min datter spør om neste gang hun får lov til å møte den andre jenta. For å bygge en relasjon må vi jo faktisk møtes!

 

Tanken på flere barn ligger flere år frem i tid, så ingen stress med det heller. Men når han sier nå at han vet at han ikke vil ha flere, så er det jo nå jeg må ta valget.

 

Jeg har vært veldig forsiktig i kontakten med henne, og ikke presset meg på. Han har hatt en del alvorsprat med henne allerede om saken, men jeg tror at hun først nå har skjønt konsekvensene av dette. Jeg skjønner jo at dette er vanskelig for henne og at hun er i den verste alderen hormonmessig. Men det er ikke så lett for meg å bygge en relasjon når jeg ikke får noe tilbake. Har ikke lyst å gi opp heller. Å gi det mer tid er greit, men det vil jo aldri gå fremover hvis vi ikke møtes..

 

HI

 

Anonymous poster hash: d9bcb...fa3

 

 

Når du skriver nå at han krever at datteren hans blir med til dere, så skjønner jeg veldig godt at hun er i mot det. Hvorfor skal hun måtte bli med på noe sånt? En 13-åring har sitt eget liv med hobby og venner. Hun trenger da ikke å være med på kjærestebesøk? Jeg tror de aller fleste 13-åringer hadde mislikt sterkt å måtte være med en 8-åring, og å være med faren for å besøke kjæresten. 5 års aldersforskjell på hans og din datter er så stort at dere kan ikke forvente at det er noen særlig relasjon mellom dem, annet enn hei til middag etc. Og sånn fortsetter det nok til eldste er voksen, det er jo helt naturlig. 

[Anonym bruker]

 

 

Takk for mange gode svar.

 

Vi har ingen hast med å flytte sammen i det hele tatt, jeg tar det gjerne med ro. Men å ikke møtes mer enn et par ganger i mnd fordi hun furter når hun må komme hit på besøk i et par timer på en søndag syns jeg ikke er greit. Spesielt når min datter spør om neste gang hun får lov til å møte den andre jenta. For å bygge en relasjon må vi jo faktisk møtes!

 

Tanken på flere barn ligger flere år frem i tid, så ingen stress med det heller. Men når han sier nå at han vet at han ikke vil ha flere, så er det jo nå jeg må ta valget.

 

Jeg har vært veldig forsiktig i kontakten med henne, og ikke presset meg på. Han har hatt en del alvorsprat med henne allerede om saken, men jeg tror at hun først nå har skjønt konsekvensene av dette. Jeg skjønner jo at dette er vanskelig for henne og at hun er i den verste alderen hormonmessig. Men det er ikke så lett for meg å bygge en relasjon når jeg ikke får noe tilbake. Har ikke lyst å gi opp heller. Å gi det mer tid er greit, men det vil jo aldri gå fremover hvis vi ikke møtes..

 

HI

 

Anonymous poster hash: d9bcb...fa3

 

 

Når du skriver nå at han krever at datteren hans blir med til dere, så skjønner jeg veldig godt at hun er i mot det. Hvorfor skal hun måtte bli med på noe sånt? En 13-åring har sitt eget liv med hobby og venner. Hun trenger da ikke å være med på kjærestebesøk? Jeg tror de aller fleste 13-åringer hadde mislikt sterkt å måtte være med en 8-åring, og å være med faren for å besøke kjæresten. 5 års aldersforskjell på hans og din datter er så stort at dere kan ikke forvente at det er noen særlig relasjon mellom dem, annet enn hei til middag etc. Og sånn fortsetter det nok til eldste er voksen, det er jo helt naturlig. 

 

 

Ja, skjønner at de ikke vil ha så nær kontakt. Men det er hvordan hun er mot meg jeg reagerer mest på. Hun er hos ham annenhver uke, og i løpet av den uka møtes vi maks én gang. Og hun er ikke så mye ute på farta i helgene, sitter hjemme med ipaden som regel...

 

Skal hun skånes og sitte hjemme da, mens han kommer hit? Han er jo mye her de ukene han ikke har datteren, så det ville han nok ikke ha gjort. Og hvordan skal jeg få bli kjent med jenta hvis vi ikke møtes?

 

HI

 

Anonymous poster hash: d9bcb...fa3

[Anonym bruker]

Jeg er ikke stemor, men har vært det, og det har vært et helvete. Eksen var singel i 9 år fordi jentungen NEKTET ham å ha kjæreste. Da jeg kom inn i bildet, og han skar gjennom og sa at han ønsket å være lykkelig, laget jentungen helvete for meg i 5 år. Hun spredte rykter om at jeg var prostituert, at jeg slo henne, at jeg ikke tok vare på vårt felles barn og lot ham ligge alene mens jeg var på butikken og handlet, og masse andre stygge rykter. Hele bygda ble vendt mot meg på grunn av henne. Hun insisterte også på å ligge i vår ekteseng, bare for å passe på at vi ikke har sex eller koser, da hun var 14 år. Etter 5 år med helvete kastet jeg inn håndkle og sa til eksen at hvis han ønsket å være singel resten av livet og la datteren styre ham så får han vær så god og gjøre det, men uten meg.

 

Nå har mine barn stefar. Jeg har selvfølgelig rådført meg med mine barn før han flyttet inn, men gjorde det klart at jeg også har rett til å være lykkelig, og at de ikke får lov å oppføre seg dårlig overfor min mann uten grunn. I starten var det litt gnisninger, men jeg stoppet den dårlige oppførselen hver gang og den fikk konsekvenser på lik linje med annen dårlig oppførsel - inndragning av goder, husarrest osv. Om ett års tid har vi tenkt å søke om stebarnsadopsjon, da den biologiske faren deres er ute av bildet, vi trenger ikke en gang samtykke her. Barna har så vidt begynt å kalle min mann for pappa, på eget initiativ. De kommer hjem fra skolen med tegninger og ting til ham i ny og ne, og tegner alltid familien vår sammen som mamma, pappa og tre barn.

 

Jeg tror ikke det er sunt at en 13-åring skal bestemme at far aldri får ha kjæreste, eller sette rammer for hvor ofte far skal på date. Hadde jeg vært deg, HI, så hadde jeg droppet mannen. For å bli kjent med hverandre skal man treffes OFTERE, ikke 2 ganger i måneden. Han er ikke seriøs med deg hvis han lar sin datter diktere at dere ikke får treffes.

Anonymous poster hash: 70b23...357

[Anonym bruker]

 

Jeg er ikke stemor, men har vært det, og det har vært et helvete. Eksen var singel i 9 år fordi jentungen NEKTET ham å ha kjæreste. Da jeg kom inn i bildet, og han skar gjennom og sa at han ønsket å være lykkelig, laget jentungen helvete for meg i 5 år. Hun spredte rykter om at jeg var prostituert, at jeg slo henne, at jeg ikke tok vare på vårt felles barn og lot ham ligge alene mens jeg var på butikken og handlet, og masse andre stygge rykter. Hele bygda ble vendt mot meg på grunn av henne. Hun insisterte også på å ligge i vår ekteseng, bare for å passe på at vi ikke har sex eller koser, da hun var 14 år. Etter 5 år med helvete kastet jeg inn håndkle og sa til eksen at hvis han ønsket å være singel resten av livet og la datteren styre ham så får han vær så god og gjøre det, men uten meg.

 

Nå har mine barn stefar. Jeg har selvfølgelig rådført meg med mine barn før han flyttet inn, men gjorde det klart at jeg også har rett til å være lykkelig, og at de ikke får lov å oppføre seg dårlig overfor min mann uten grunn. I starten var det litt gnisninger, men jeg stoppet den dårlige oppførselen hver gang og den fikk konsekvenser på lik linje med annen dårlig oppførsel - inndragning av goder, husarrest osv. Om ett års tid har vi tenkt å søke om stebarnsadopsjon, da den biologiske faren deres er ute av bildet, vi trenger ikke en gang samtykke her. Barna har så vidt begynt å kalle min mann for pappa, på eget initiativ. De kommer hjem fra skolen med tegninger og ting til ham i ny og ne, og tegner alltid familien vår sammen som mamma, pappa og tre barn.

 

Jeg tror ikke det er sunt at en 13-åring skal bestemme at far aldri får ha kjæreste, eller sette rammer for hvor ofte far skal på date. Hadde jeg vært deg, HI, så hadde jeg droppet mannen. For å bli kjent med hverandre skal man treffes OFTERE, ikke 2 ganger i måneden. Han er ikke seriøs med deg hvis han lar sin datter diktere at dere ikke får treffes.

 

Anonymous poster hash: 70b23...357

 

Så eksen din som har flere barn prioriterer første datter, og bryr seg ikke om barna han har med deg?

Slike mannfolk bør ikke få barn.

 

Anonymous poster hash: 8574e...77e

[Anonym bruker]

 

 

Jeg er ikke stemor, men har vært det, og det har vært et helvete. Eksen var singel i 9 år fordi jentungen NEKTET ham å ha kjæreste. Da jeg kom inn i bildet, og han skar gjennom og sa at han ønsket å være lykkelig, laget jentungen helvete for meg i 5 år. Hun spredte rykter om at jeg var prostituert, at jeg slo henne, at jeg ikke tok vare på vårt felles barn og lot ham ligge alene mens jeg var på butikken og handlet, og masse andre stygge rykter. Hele bygda ble vendt mot meg på grunn av henne. Hun insisterte også på å ligge i vår ekteseng, bare for å passe på at vi ikke har sex eller koser, da hun var 14 år. Etter 5 år med helvete kastet jeg inn håndkle og sa til eksen at hvis han ønsket å være singel resten av livet og la datteren styre ham så får han vær så god og gjøre det, men uten meg.

 

Nå har mine barn stefar. Jeg har selvfølgelig rådført meg med mine barn før han flyttet inn, men gjorde det klart at jeg også har rett til å være lykkelig, og at de ikke får lov å oppføre seg dårlig overfor min mann uten grunn. I starten var det litt gnisninger, men jeg stoppet den dårlige oppførselen hver gang og den fikk konsekvenser på lik linje med annen dårlig oppførsel - inndragning av goder, husarrest osv. Om ett års tid har vi tenkt å søke om stebarnsadopsjon, da den biologiske faren deres er ute av bildet, vi trenger ikke en gang samtykke her. Barna har så vidt begynt å kalle min mann for pappa, på eget initiativ. De kommer hjem fra skolen med tegninger og ting til ham i ny og ne, og tegner alltid familien vår sammen som mamma, pappa og tre barn.

 

Jeg tror ikke det er sunt at en 13-åring skal bestemme at far aldri får ha kjæreste, eller sette rammer for hvor ofte far skal på date. Hadde jeg vært deg, HI, så hadde jeg droppet mannen. For å bli kjent med hverandre skal man treffes OFTERE, ikke 2 ganger i måneden. Han er ikke seriøs med deg hvis han lar sin datter diktere at dere ikke får treffes.

 

Anonymous poster hash: 70b23...357

 

Så eksen din som har flere barn prioriterer første datter, og bryr seg ikke om barna han har med deg?

Slike mannfolk bør ikke få barn.

 

Anonymous poster hash: 8574e...77e

 

 

 

Han fraskrev seg foreldreretten til våre felles barn etter press fra barn nr 1 som han har med en annen dame, ja. Hun sa til ham at verken jeg eller våre felles barn hadde noe med ham å gjøre etter at vi flyttet fra hverandre, og at hun ikke kom på samvær hvis han opprettholdt samvær med hennes stesøsken.

 

Anonymous poster hash: 70b23...357

[Helene Harepus]

 

 

 

 

 

Jeg er ikke stemor, men har vært det, og det har vært et helvete. Eksen var singel i 9 år fordi jentungen NEKTET ham å ha kjæreste. Da jeg kom inn i bildet, og han skar gjennom og sa at han ønsket å være lykkelig, laget jentungen helvete for meg i 5 år. Hun spredte rykter om at jeg var prostituert, at jeg slo henne, at jeg ikke tok vare på vårt felles barn og lot ham ligge alene mens jeg var på butikken og handlet, og masse andre stygge rykter. Hele bygda ble vendt mot meg på grunn av henne. Hun insisterte også på å ligge i vår ekteseng, bare for å passe på at vi ikke har sex eller koser, da hun var 14 år. Etter 5 år med helvete kastet jeg inn håndkle og sa til eksen at hvis han ønsket å være singel resten av livet og la datteren styre ham så får han vær så god og gjøre det, men uten meg.

 

Nå har mine barn stefar. Jeg har selvfølgelig rådført meg med mine barn før han flyttet inn, men gjorde det klart at jeg også har rett til å være lykkelig, og at de ikke får lov å oppføre seg dårlig overfor min mann uten grunn. I starten var det litt gnisninger, men jeg stoppet den dårlige oppførselen hver gang og den fikk konsekvenser på lik linje med annen dårlig oppførsel - inndragning av goder, husarrest osv. Om ett års tid har vi tenkt å søke om stebarnsadopsjon, da den biologiske faren deres er ute av bildet, vi trenger ikke en gang samtykke her. Barna har så vidt begynt å kalle min mann for pappa, på eget initiativ. De kommer hjem fra skolen med tegninger og ting til ham i ny og ne, og tegner alltid familien vår sammen som mamma, pappa og tre barn.

 

Jeg tror ikke det er sunt at en 13-åring skal bestemme at far aldri får ha kjæreste, eller sette rammer for hvor ofte far skal på date. Hadde jeg vært deg, HI, så hadde jeg droppet mannen. For å bli kjent med hverandre skal man treffes OFTERE, ikke 2 ganger i måneden. Han er ikke seriøs med deg hvis han lar sin datter diktere at dere ikke får treffes.

 

Anonymous poster hash: 70b23...357

 

Så eksen din som har flere barn prioriterer første datter, og bryr seg ikke om barna han har med deg?

Slike mannfolk bør ikke få barn.

 

Anonymous poster hash: 8574e...77e

 

Han fraskrev seg foreldreretten til våre felles barn etter press fra barn nr 1 som han har med en annen dame, ja. Hun sa til ham at verken jeg eller våre felles barn hadde noe med ham å gjøre etter at vi flyttet fra hverandre, og at hun ikke kom på samvær hvis han opprettholdt samvær med hennes stesøsken.

 

Anonymous poster hash: 70b23...357

OMG!!!! :-o

[Helene Harepus]

 

 

 

 

 

 

Jeg er ikke stemor, men har vært det, og det har vært et helvete. Eksen var singel i 9 år fordi jentungen NEKTET ham å ha kjæreste. Da jeg kom inn i bildet, og han skar gjennom og sa at han ønsket å være lykkelig, laget jentungen helvete for meg i 5 år. Hun spredte rykter om at jeg var prostituert, at jeg slo henne, at jeg ikke tok vare på vårt felles barn og lot ham ligge alene mens jeg var på butikken og handlet, og masse andre stygge rykter. Hele bygda ble vendt mot meg på grunn av henne. Hun insisterte også på å ligge i vår ekteseng, bare for å passe på at vi ikke har sex eller koser, da hun var 14 år. Etter 5 år med helvete kastet jeg inn håndkle og sa til eksen at hvis han ønsket å være singel resten av livet og la datteren styre ham så får han vær så god og gjøre det, men uten meg.

 

Nå har mine barn stefar. Jeg har selvfølgelig rådført meg med mine barn før han flyttet inn, men gjorde det klart at jeg også har rett til å være lykkelig, og at de ikke får lov å oppføre seg dårlig overfor min mann uten grunn. I starten var det litt gnisninger, men jeg stoppet den dårlige oppførselen hver gang og den fikk konsekvenser på lik linje med annen dårlig oppførsel - inndragning av goder, husarrest osv. Om ett års tid har vi tenkt å søke om stebarnsadopsjon, da den biologiske faren deres er ute av bildet, vi trenger ikke en gang samtykke her. Barna har så vidt begynt å kalle min mann for pappa, på eget initiativ. De kommer hjem fra skolen med tegninger og ting til ham i ny og ne, og tegner alltid familien vår sammen som mamma, pappa og tre barn.

 

Jeg tror ikke det er sunt at en 13-åring skal bestemme at far aldri får ha kjæreste, eller sette rammer for hvor ofte far skal på date. Hadde jeg vært deg, HI, så hadde jeg droppet mannen. For å bli kjent med hverandre skal man treffes OFTERE, ikke 2 ganger i måneden. Han er ikke seriøs med deg hvis han lar sin datter diktere at dere ikke får treffes.

 

Anonymous poster hash: 70b23...357

 

Så eksen din som har flere barn prioriterer første datter, og bryr seg ikke om barna han har med deg?

Slike mannfolk bør ikke få barn.

 

Anonymous poster hash: 8574e...77e

Han fraskrev seg foreldreretten til våre felles barn etter press fra barn nr 1 som han har med en annen dame, ja. Hun sa til ham at verken jeg eller våre felles barn hadde noe med ham å gjøre etter at vi flyttet fra hverandre, og at hun ikke kom på samvær hvis han opprettholdt samvær med hennes stesøsken.

 

Anonymous poster hash: 70b23...357

OMG!!!! :-o Si at du tuller nå!

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

Jeg er ikke stemor, men har vært det, og det har vært et helvete. Eksen var singel i 9 år fordi jentungen NEKTET ham å ha kjæreste. Da jeg kom inn i bildet, og han skar gjennom og sa at han ønsket å være lykkelig, laget jentungen helvete for meg i 5 år. Hun spredte rykter om at jeg var prostituert, at jeg slo henne, at jeg ikke tok vare på vårt felles barn og lot ham ligge alene mens jeg var på butikken og handlet, og masse andre stygge rykter. Hele bygda ble vendt mot meg på grunn av henne. Hun insisterte også på å ligge i vår ekteseng, bare for å passe på at vi ikke har sex eller koser, da hun var 14 år. Etter 5 år med helvete kastet jeg inn håndkle og sa til eksen at hvis han ønsket å være singel resten av livet og la datteren styre ham så får han vær så god og gjøre det, men uten meg.

 

Nå har mine barn stefar. Jeg har selvfølgelig rådført meg med mine barn før han flyttet inn, men gjorde det klart at jeg også har rett til å være lykkelig, og at de ikke får lov å oppføre seg dårlig overfor min mann uten grunn. I starten var det litt gnisninger, men jeg stoppet den dårlige oppførselen hver gang og den fikk konsekvenser på lik linje med annen dårlig oppførsel - inndragning av goder, husarrest osv. Om ett års tid har vi tenkt å søke om stebarnsadopsjon, da den biologiske faren deres er ute av bildet, vi trenger ikke en gang samtykke her. Barna har så vidt begynt å kalle min mann for pappa, på eget initiativ. De kommer hjem fra skolen med tegninger og ting til ham i ny og ne, og tegner alltid familien vår sammen som mamma, pappa og tre barn.

 

Jeg tror ikke det er sunt at en 13-åring skal bestemme at far aldri får ha kjæreste, eller sette rammer for hvor ofte far skal på date. Hadde jeg vært deg, HI, så hadde jeg droppet mannen. For å bli kjent med hverandre skal man treffes OFTERE, ikke 2 ganger i måneden. Han er ikke seriøs med deg hvis han lar sin datter diktere at dere ikke får treffes.

 

Anonymous poster hash: 70b23...357

Så eksen din som har flere barn prioriterer første datter, og bryr seg ikke om barna han har med deg?

Slike mannfolk bør ikke få barn.

 

Anonymous poster hash: 8574e...77e

Han fraskrev seg foreldreretten til våre felles barn etter press fra barn nr 1 som han har med en annen dame, ja. Hun sa til ham at verken jeg eller våre felles barn hadde noe med ham å gjøre etter at vi flyttet fra hverandre, og at hun ikke kom på samvær hvis han opprettholdt samvær med hennes stesøsken.

 

Anonymous poster hash: 70b23...357

OMG!!!! :-o Si at du tuller nå!

 

 

 

Nei, tuller dessverre ikke, skulle ønske det ikke var sant.

 

Anonymous poster hash: 70b23...357

[Anonym bruker]

Dette høres litt ut som mine minste barn. Faren er av typen "barna skal ikke få diktere mitt liv", og det endte i retten. Ungene nektet plent å dra på samvær til faren og hans nye samboer. Valget han fikk var å enten flytte eller risikere at barna slutter å komme på samvær. Han flyttet for å unngå en dom på minimalt med samvær.

 

Hi:

Jeg mener ikke å være kjip, men som mor til både en 8 åring og 14 åring så er det et par ting du må forstå;

 

Det er STOOOR forskjell på en 8 og 13 åring, og det er faktisk ofte forskjell på om det er mamma som får seg kjæreste eller om pappa får det.

Din 8 åring ser sikkert litt opp til denne store jenta, ønsker å "henge med henne" og hun reagerer nok ikke så mye på at mamma får seg kjæreste.

 

En 13 år gammel jente som har vært alene med faren siden hun var 5 år ser nok på seg selv som kvinnen i huset. Du blir en trussel mot alt hun kjenner, du truer hennes plass i familien. Hun er nok litt pappa-jente så selvfølgelig vil ikke en 13 åring reagere med stormende jubel.

Og 13 år gamle jenter kan fort føle det er dritkjipt å MÅTTE dra til pappas nye dame. Ikke liker hun settingen, hun har ingen venner hun kan være med hos deg, og i tillegg vil hun bli sittende å "trøkke" med en 8 åring på slep...

 

Det trenger selvfølgelig ikke være sånn hos dere, men jeg har nettopp vært igjennom dette med min 14 åring... Selv om hun liker farens kjæreste så syns hun det er gørrkjedelig å være på et sted hun ikke kjenner noen. For tenåringer er venner størstedelen av det som opptar dem..

 

Og en ting vi foreldre må være klar over når vi møter en ny:

Det holder ikke at VI er forelsket! Det gjelder nemlig ikke bare oss, barna blir faktisk tvungen til å bo sammen med/forholde seg til en person de selv ikke har valgt! Å spille "du-bestemmer-ikke-over-meg"- kortet kan få store konsekvenser den dagen ungene blir så store at de bestemmer selv. Da kan det være de ikke vil være hos oss siden de føler vi ikke har tatt hensyn til DERES følelser oppi dette..

 

Anonymous poster hash: 80b4e...2aa

 

Seriøst ...

 

Anonymous poster hash: 107eb...09b

[Anonym bruker]

 

Dette høres litt ut som mine minste barn. Faren er av typen "barna skal ikke få diktere mitt liv", og det endte i retten. Ungene nektet plent å dra på samvær til faren og hans nye samboer. Valget han fikk var å enten flytte eller risikere at barna slutter å komme på samvær. Han flyttet for å unngå en dom på minimalt med samvær.

 

Hi:

Jeg mener ikke å være kjip, men som mor til både en 8 åring og 14 åring så er det et par ting du må forstå;

 

Det er STOOOR forskjell på en 8 og 13 åring, og det er faktisk ofte forskjell på om det er mamma som får seg kjæreste eller om pappa får det.

Din 8 åring ser sikkert litt opp til denne store jenta, ønsker å "henge med henne" og hun reagerer nok ikke så mye på at mamma får seg kjæreste.

 

En 13 år gammel jente som har vært alene med faren siden hun var 5 år ser nok på seg selv som kvinnen i huset. Du blir en trussel mot alt hun kjenner, du truer hennes plass i familien. Hun er nok litt pappa-jente så selvfølgelig vil ikke en 13 åring reagere med stormende jubel.

Og 13 år gamle jenter kan fort føle det er dritkjipt å MÅTTE dra til pappas nye dame. Ikke liker hun settingen, hun har ingen venner hun kan være med hos deg, og i tillegg vil hun bli sittende å "trøkke" med en 8 åring på slep...

 

Det trenger selvfølgelig ikke være sånn hos dere, men jeg har nettopp vært igjennom dette med min 14 åring... Selv om hun liker farens kjæreste så syns hun det er gørrkjedelig å være på et sted hun ikke kjenner noen. For tenåringer er venner størstedelen av det som opptar dem..

 

Og en ting vi foreldre må være klar over når vi møter en ny:

Det holder ikke at VI er forelsket! Det gjelder nemlig ikke bare oss, barna blir faktisk tvungen til å bo sammen med/forholde seg til en person de selv ikke har valgt! Å spille "du-bestemmer-ikke-over-meg"- kortet kan få store konsekvenser den dagen ungene blir så store at de bestemmer selv. Da kan det være de ikke vil være hos oss siden de føler vi ikke har tatt hensyn til DERES følelser oppi dette..

 

Anonymous poster hash: 80b4e...2aa

 

Seriøst ...

 

Anonymous poster hash: 107eb...09b

 

 

 

Signerer "seriøst"-kommentaren - så hvis barnet synes at ingen er god nok for mamma/pappa, skal forelderen aldri få lov å inngå forhold eller bo sammen med annen person helt til barnet flytter ut? Samtidig som de fleste her på DiB ikke ønsker innblanding i sitt private liv fra egne foreldre, hvorfor er det greit å blande seg inn i privatlivet til foreldrene sine da?

 

Anonymous poster hash: 70b23...357