Vennepar med tullete barneoppragelse.

[Førstemann]

Vi har vært igjennom noe lignende. Vanskelig situasjon. Der var det foreldre som rett og slett ikke brydde seg om barnas oppførsel helt til de plutselig fikk nok og eksploderte. Barna er ufordragelige, lyver og stjeler småting hele tiden. Vi valgte å fase de ut. Har fremdeles god tone med de når vi treffes (samme skole) men finner ikke lenger på sosiale ting utenom.

[Anonym bruker]

 

Har det slått deg at de sliter veldig hjemme og jobber og har prøvd alle triks? Og at når de er ute blandt folk så blir de litt flaue og vet ikke helt hvordan de skal håndtere ting eller er redd for å gjøre feil foran andre "perfekte" foreldre?

 

Ikke ment frekt, jeg bare tenker høyt.. For jeg kjenner et par som har det sånn..

 

Utrolig kjedlig å bli dumpa pga at de sliter med barnet sitt.. Ville du dumpet et vennepar om de hadde barn med adhd eller asberger e.l bare fordi de er travle å være med? Det hadde ikke jeg.. Da hadde jeg bitt tenna sammen og prøvd å godta at de er sånn de gangene vi trefftes og så hadde jeg heller prist meg lykkelig for at jeg kunne dra hjem til min "normale" rolige famile etterpå og hatt litt vondt av de som faktisk må ha det slik døgnet rundt..

 

Min verden er ikke slik at jeg snur ryggen til alt som ikke er som "normalen".. Spesielt ikke når jeg faktisk liker foreldrene kjempegodt slik du sier du gjør her.

 

Håper du finner ut av hva som er best for dere

 

Anonymous poster hash: d3750...061

Jeg hadde aldri i verden tenkt det samme om barnet hadde hatt en diagnose. Da hadde jeg heller ikke blitt provosert over oppførsel og manglende respons. Det er ikke barnets oppførsel som er verst, men den totale mangelen på grensesetting fra mors side.

 

Anonymous poster hash: bf655...7f6

det er ikke så mange 6åringer som har fått diagnoser enda.. men flott at du og så mange andre her har så perfekte unger da så dere slipper å miste "gode" venner itillegg til å slite med barneoppdragelse. for vi alle vet jo at det er 1 fasit på barneoppdragelse. ..

 

Anonymous poster hash: c1c34...94b

[Anonym bruker]

 

 

Har det slått deg at de sliter veldig hjemme og jobber og har prøvd alle triks? Og at når de er ute blandt folk så blir de litt flaue og vet ikke helt hvordan de skal håndtere ting eller er redd for å gjøre feil foran andre "perfekte" foreldre?

 

Ikke ment frekt, jeg bare tenker høyt.. For jeg kjenner et par som har det sånn..

 

Utrolig kjedlig å bli dumpa pga at de sliter med barnet sitt.. Ville du dumpet et vennepar om de hadde barn med adhd eller asberger e.l bare fordi de er travle å være med? Det hadde ikke jeg.. Da hadde jeg bitt tenna sammen og prøvd å godta at de er sånn de gangene vi trefftes og så hadde jeg heller prist meg lykkelig for at jeg kunne dra hjem til min "normale" rolige famile etterpå og hatt litt vondt av de som faktisk må ha det slik døgnet rundt..

 

Min verden er ikke slik at jeg snur ryggen til alt som ikke er som "normalen".. Spesielt ikke når jeg faktisk liker foreldrene kjempegodt slik du sier du gjør her.

 

Håper du finner ut av hva som er best for dere

 

Anonymous poster hash: d3750...061

Jeg hadde aldri i verden tenkt det samme om barnet hadde hatt en diagnose. Da hadde jeg heller ikke blitt provosert over oppførsel og manglende respons. Det er ikke barnets oppførsel som er verst, men den totale mangelen på grensesetting fra mors side.

 

Anonymous poster hash: bf655...7f6

det er ikke så mange 6åringer som har fått diagnoser enda.. men flott at du og så mange andre her har så perfekte unger da så dere slipper å miste "gode" venner itillegg til å slite med barneoppdragelse. for vi alle vet jo at det er 1 fasit på barneoppdragelse. ..

 

Anonymous poster hash: c1c34...94b

 

 

Hvorfor tar du deg saa naer av dette? Har du ufordraglige barn selv siden du biter slik fra deg?

 

Anonymous poster hash: c0e43...aa5

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Har det slått deg at de sliter veldig hjemme og jobber og har prøvd alle triks? Og at når de er ute blandt folk så blir de litt flaue og vet ikke helt hvordan de skal håndtere ting eller er redd for å gjøre feil foran andre "perfekte" foreldre?

 

Ikke ment frekt, jeg bare tenker høyt.. For jeg kjenner et par som har det sånn..

 

Utrolig kjedlig å bli dumpa pga at de sliter med barnet sitt.. Ville du dumpet et vennepar om de hadde barn med adhd eller asberger e.l bare fordi de er travle å være med? Det hadde ikke jeg.. Da hadde jeg bitt tenna sammen og prøvd å godta at de er sånn de gangene vi trefftes og så hadde jeg heller prist meg lykkelig for at jeg kunne dra hjem til min "normale" rolige famile etterpå og hatt litt vondt av de som faktisk må ha det slik døgnet rundt..

 

Min verden er ikke slik at jeg snur ryggen til alt som ikke er som "normalen".. Spesielt ikke når jeg faktisk liker foreldrene kjempegodt slik du sier du gjør her.

 

Håper du finner ut av hva som er best for dere

 

Anonymous poster hash: d3750...061

Jeg hadde aldri i verden tenkt det samme om barnet hadde hatt en diagnose. Da hadde jeg heller ikke blitt provosert over oppførsel og manglende respons. Det er ikke barnets oppførsel som er verst, men den totale mangelen på grensesetting fra mors side.

 

Anonymous poster hash: bf655...7f6

det er ikke så mange 6åringer som har fått diagnoser enda.. men flott at du og så mange andre her har så perfekte unger da så dere slipper å miste "gode" venner itillegg til å slite med barneoppdragelse. for vi alle vet jo at det er 1 fasit på barneoppdragelse. ..

 

Anonymous poster hash: c1c34...94b

Hvorfor tar du deg saa naer av dette? Har du ufordraglige barn selv siden du biter slik fra deg?

 

Anonymous poster hash: c0e43...aa5

jeg har en 6mnd gammel solstråle, men uavhengig av mitt barn, hvem er jeg til å dømme andre foreldre? barn er forskjellig og noen er lettere å oppdra enn andre, her virker det som alle sitter på sin høye hest og er ufeilbarlige. jeg har mange tanker om hvordan jeg skal oppdra mitt barn, men er ikke alltid det blir som man har tenkt.

 

Anonymous poster hash: c1c34...94b

[Gjest Antarctica]

 

 

 

 

 

Har det slått deg at de sliter veldig hjemme og jobber og har prøvd alle triks? Og at når de er ute blandt folk så blir de litt flaue og vet ikke helt hvordan de skal håndtere ting eller er redd for å gjøre feil foran andre "perfekte" foreldre?

 

Ikke ment frekt, jeg bare tenker høyt.. For jeg kjenner et par som har det sånn..

 

Utrolig kjedlig å bli dumpa pga at de sliter med barnet sitt.. Ville du dumpet et vennepar om de hadde barn med adhd eller asberger e.l bare fordi de er travle å være med? Det hadde ikke jeg.. Da hadde jeg bitt tenna sammen og prøvd å godta at de er sånn de gangene vi trefftes og så hadde jeg heller prist meg lykkelig for at jeg kunne dra hjem til min "normale" rolige famile etterpå og hatt litt vondt av de som faktisk må ha det slik døgnet rundt..

 

Min verden er ikke slik at jeg snur ryggen til alt som ikke er som "normalen".. Spesielt ikke når jeg faktisk liker foreldrene kjempegodt slik du sier du gjør her.

 

Håper du finner ut av hva som er best for dere

 

Anonymous poster hash: d3750...061

Jeg hadde aldri i verden tenkt det samme om barnet hadde hatt en diagnose. Da hadde jeg heller ikke blitt provosert over oppførsel og manglende respons. Det er ikke barnets oppførsel som er verst, men den totale mangelen på grensesetting fra mors side.

 

Anonymous poster hash: bf655...7f6

det er ikke så mange 6åringer som har fått diagnoser enda.. men flott at du og så mange andre her har så perfekte unger da så dere slipper å miste "gode" venner itillegg til å slite med barneoppdragelse. for vi alle vet jo at det er 1 fasit på barneoppdragelse. ..

 

Anonymous poster hash: c1c34...94b

Hvorfor tar du deg saa naer av dette? Har du ufordraglige barn selv siden du biter slik fra deg?

 

Anonymous poster hash: c0e43...aa5

jeg har en 6mnd gammel solstråle, men uavhengig av mitt barn, hvem er jeg til å dømme andre foreldre? barn er forskjellig og noen er lettere å oppdra enn andre, her virker det som alle sitter på sin høye hest og er ufeilbarlige. jeg har mange tanker om hvordan jeg skal oppdra mitt barn, men er ikke alltid det blir som man har tenkt.

 

Anonymous poster hash: c1c34...94b

Og her er vi vel ved sakens kjerne. Du har ikke prøvd det i praksis overhodet, men kommer likevel med råd til dem som driver med det hver dag. Det får liksom ikke så stor tyngde da.

 

Til din informasjon: de barna som viser seg å ha diagnoser som ADHD eller Aspergers syndrom trenger faste rammer og totalt forutsigbare, konsekvente voksne i alle situasjoner - mye, mye mer enn "normale" barn gjør.

 

Hi; jeg ville ha brukt minst mulig tid sammen med dem. Jeg sitter ikke i selskap eller på kafé og lar meg tyrannisere av en unge.

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

Har det slått deg at de sliter veldig hjemme og jobber og har prøvd alle triks? Og at når de er ute blandt folk så blir de litt flaue og vet ikke helt hvordan de skal håndtere ting eller er redd for å gjøre feil foran andre "perfekte" foreldre?

 

Ikke ment frekt, jeg bare tenker høyt.. For jeg kjenner et par som har det sånn..

 

Utrolig kjedlig å bli dumpa pga at de sliter med barnet sitt.. Ville du dumpet et vennepar om de hadde barn med adhd eller asberger e.l bare fordi de er travle å være med? Det hadde ikke jeg.. Da hadde jeg bitt tenna sammen og prøvd å godta at de er sånn de gangene vi trefftes og så hadde jeg heller prist meg lykkelig for at jeg kunne dra hjem til min "normale" rolige famile etterpå og hatt litt vondt av de som faktisk må ha det slik døgnet rundt..

 

Min verden er ikke slik at jeg snur ryggen til alt som ikke er som "normalen".. Spesielt ikke når jeg faktisk liker foreldrene kjempegodt slik du sier du gjør her.

 

Håper du finner ut av hva som er best for dere

 

Anonymous poster hash: d3750...061

Jeg hadde aldri i verden tenkt det samme om barnet hadde hatt en diagnose. Da hadde jeg heller ikke blitt provosert over oppførsel og manglende respons. Det er ikke barnets oppførsel som er verst, men den totale mangelen på grensesetting fra mors side.

 

Anonymous poster hash: bf655...7f6

det er ikke så mange 6åringer som har fått diagnoser enda.. men flott at du og så mange andre her har så perfekte unger da så dere slipper å miste "gode" venner itillegg til å slite med barneoppdragelse. for vi alle vet jo at det er 1 fasit på barneoppdragelse. ..

 

Anonymous poster hash: c1c34...94b

Hvorfor tar du deg saa naer av dette? Har du ufordraglige barn selv siden du biter slik fra deg?

 

Anonymous poster hash: c0e43...aa5

jeg har en 6mnd gammel solstråle, men uavhengig av mitt barn, hvem er jeg til å dømme andre foreldre? barn er forskjellig og noen er lettere å oppdra enn andre, her virker det som alle sitter på sin høye hest og er ufeilbarlige. jeg har mange tanker om hvordan jeg skal oppdra mitt barn, men er ikke alltid det blir som man har tenkt.

 

Anonymous poster hash: c1c34...94b

Det er ikke snakk om å sitte på sin høye hest, jeg prøvde i 5 år før jeg ikke maktet mer. Men min venninnes datter pinte og plaget mitt barn, ødela ting, skreik konstant og lagde en masse drama uten å få en reaksjon fra moren overhodet. Mor bare smilte av det som om det var typisk barn å holde på på den måten. Datteren var fullstendig grenseløs og etter å ha vært sammen med dem i 10 minutter var vi totalt utslitt. Til slutt orket vi bare ikke mer. Jeg har aldri møtt et barn verken før eller siden som jeg ikke har klart å være sammen med. Og med flere barn i skole og bhg har jeg møtt ganske mange unger gjennom årene.

 

Jeg vil heller si at det er de som ikke gidder å oppdra barna sine som er den arrogante parten her. Når du renser treåringens blodige kloremerker på kinnene og den ansvarlige ungen står og flirer og mora sier "huff da lille godjenta mi, sånt må du ikke gjøre, men jeg er veeeeldig glad i deg fordet altså! " da blir det ganske mørkt i hodet mitt.

 

Anonymous poster hash: bf655...7f6