Vennepar med tullete barneoppragelse.

[Anonym bruker]

Vi har et vennepar vi liker utrolig godt. Barna vaare gaar i samme barnehage, og da de havnet i forskjellige klasser arrangerte vi aa treffe dem til en playdate, og slik ble vi kjent med dem.

 

Barna vaare er jevngamle, men har totalt forskjellig atferd,- delvis p.g.a. personlighet, men ogsaa vaar haandtering av dem. Vi har faste rammer, er tildels strenge, men masse kjaerlighet, kos og moro. Datteren vaar faar mye skryt fordi hun er usedvanlig hoeflig, hensynsfull og generelt sympatisk.

 

Venneparet har bare ett barn, og hun faar veldig mye oppmerksomhet. Hun er hoey og stor for alderen, og derfor tar det seg ekstra ille ut naar hun legger seg paa gulvet og skriker, setter seg under bordet og slaar rundt seg om hun ikke faar iskrem foerst, o.l.. 

De er seks aar gamle. 

Om hun mister noe, har lyst paa noe o.l slipper foreldrene alt de har i hendene og iler til. verden stopper det sekundet hun vil noe, og det bidrar selvsagt til at alt bare blir verre.

 

I den siste tiden har jeg kjent at jeg har vegret meg litt til aa treffe dem igjen, for det blir saa mange ubehaglige situasjoner. I tillegg merker jeg at jeg liksom later som om min datter ogsaa er litt umulig, selv om hun faktisk nesten aldri er det! Jeg vil bare ikke virke skrytete i forhold, for disse menneskene er faktisk utrolig ok aa vaere sammen med til tross for dette. 

 

Tips og raad? Takk!

Anonymous poster hash: c0e43...aa5

[Anonym bruker]

Hva vil du egentlig vi skal svare!!!!!?

 

Anonymous poster hash: af2af...fd2

[Anonym bruker]

Jeg tenke at kanskje noen andre har vaert i en slik situasjon. Faser man dem ut, beholder vennskapet men kutter ut barnas playdates, f.eks.. Jeg vet ikke.

 

Fem utropstegn. Har DU det greit i dag?

 

HI

Anonymous poster hash: c0e43...aa5

[Anonym bruker]

Er i en liknende situasjon. Min eldste og min venninner eldste går så dårlig i lag. De er gode venner, men han har skikkelig dårlig innvirkning på henne. Hun var alltid så snill før de to begynte å være i lag. Jeg dropper ikke venninna mi på grunn av dette altså, greit at det er utrolig slitsomt når vi er sammen alle, men tenker at jenta mi har litt godt av å være med ulike mennesker også. Så kan vi heller begrense det litt i intense perioder.

 

Anonymous poster hash: e1eae...9eb

[Anonym bruker]

Jeg ville simpelthen langsomt faset dem ut av livet mitt.... Orker ikke sånne foreldre som syr puter under armene på barna sine.

Anonymous poster hash: 00944...9bb

[Anonym bruker]

De som er viktig å tenke på når barn er store av vekst, er at de likevel ikke er eldre og mer modne enn "søte små" på samme alder!!!!! Fem utropstegn fra meg også.

Anonymous poster hash: 66cfe...c33

[Anonym bruker]

Takk for svar! Jeg vil tro at denne situasjonen ikke er helt uvanlig for de fleste foreldre. De er liksom helt i den andre enden av hvordan vi opererer, og det er saa rart siden de er utrolig oppegaaende og kule ellers. 

 

HI.

Anonymous poster hash: c0e43...aa5

[Anonym bruker]

 

De som er viktig å tenke på når barn er store av vekst, er at de likevel ikke er eldre og mer modne enn "søte små" på samme alder!!!!! Fem utropstegn fra meg også.

 

Anonymous poster hash: 66cfe...c33

 

 Herregud, jeg vat da det! Jeg nevnte det bare fordi det tar seg ekstra ille ut aa ligge midt i restauranten aa hyle naar man ser ut som om man er aatte, og ikke seks. 

 

Fem fra deg ogsaa?????

 

HI

 

Anonymous poster hash: c0e43...aa5

[Anonym bruker]

Ikke "var", men VET.

 

HI

Anonymous poster hash: c0e43...aa5

[sug lut]

Jeg har faset ut bekjente med ufordragelige unger. Jeg har også begrenset kontakten med faktiske venner i perioder der ungen deres var ekstra ille og var liten nok til å skulle være med overalt. Beklager, men jeg gidder ikke bruke fritid på sånt. Det er sjelden noen ønsker å høre at de har ubrukelige barn, man når sjelden fram med å kritisere andres barneoppdragelse, da er det greiere å kutte, i alle fall for en periode.

[Anonym bruker]

Jeg har begrenset kontakten til å gjelde de voksne i et liknende tilfelle. Typisk enebarnoppførsel.

Anonymous poster hash: cce4b...5c4

[Anonym bruker]

Jeg har dessverre omtrent faset ut min bestevenninne fra barndommen grunnet samme problematikk. Hun har en datter som er frekk, kommanderende, voldsom, bruker konstant utestemme, er aldri fornøyd og lager en masse ubehageligheter hele tiden. Mor reagerer knapt på jentas oppførsel og når hun reagerer er det med et klapp på hodet og et sukkersøtt: "sånt gjør man ikke lille snuppemor". Dattra er nå 7 år. Jeg ser dem kanskje 2-4 ganger i året og det er super-ubehagelig hver gang, men får meg ikke til å kutte kontakten fullstendig, da jeg føler at det blir litt vel dramatisk.

 

Anonymous poster hash: bf655...7f6

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar! Vi kommer nok til aa holde litt avstad, og saa kanskje proeve igjen om et halvt aars tid. Datteren er virkelig ikke til aa holde ut. Sist gang mistet hun en gassballong som havnet oppunder taket. Hun hylte saa alt stoppet opp, mor hyperventilerte og far sto paa to stoler for aa faa tak i den igjen.

 

Dette gidder vi ikke.

 

HI

Anonymous poster hash: c0e43...aa5

[Anonym bruker]

Jeg faser ikke ut venner som sliter med barneoppdragelse. Ingen er perfekte.

 

Har også venner med barn med ufordragelig oppførsel. Men de alikevel mine venner. Prøver heller å gi litt råd der jeg føler jeg kan bidra. Og jeg støtter foreldrene når ungene oppfører seg dårlig ute. Ofte høres ungene bedre etter når flere voksne viser at slik oppførsel ikke er akseptabelt.

 

Anonymous poster hash: 38d75...4a1

[Anonym bruker]

Vi har enebarn som er både høflig og moden, og her er det 2 vennepar vi unngår pga ufrodragelige unger på samme alder som vår (begge har søsken, vår sønn er eneste enebarn i vennekretsen vår). Den ene er ekstrem styrete, gråter for den minste tingen og er skikkelig pysete og litt dramaqueen til tross for at han er en gutt. Veldig overbeskyttende hønemor. Den andre hører ikke på noen ting og liker ganske voldspreget lek, foreldrene praktiserer fri oppdragelse og mener han skal finne sine grenser selv. Yeah, right...

 

Det er leit når man går bra i lag med foreldrene, men det blir bare altfor slitsomt i lengden. Vi ser de en sjelden gang, helst ikke hos oss. Ikke bare at det er styrete med barnet deres i seg selv, dynamikken mellom disse guttene og sønnen vår er heller ikke bra. Vi fokuserer heller på famlier der alle går bra i lag, det er mange nok av de uansett.

 

Ikke kom og si at det å ha enebarn er ensbetydende med å ha vanskelige barn, de finnes også i flerbarnsfamilier. Ellers forstår jeg 100% hva du mener!

 

Anonymous poster hash: 8b7f9...aed

[valkyrien]

Vi har flere venner med uoppdragne/uspiselige/slitsomme barn... Siden det er gode venner, så ønsker vi ikke å miste kontakt, men vi prøver å begrense tiden vi tilbringer sammen med barna deres. Og de gangene vi treffes med barn så er det enten ute eller hjemme hos de, for da kan vi reise hjem når vi har fått nok.

[Anonym bruker]

Jeg faser ikke ut venner som sliter med barneoppdragelse. Ingen er perfekte.

 

Har også venner med barn med ufordragelig oppførsel. Men de alikevel mine venner. Prøver heller å gi litt råd der jeg føler jeg kan bidra. Og jeg støtter foreldrene når ungene oppfører seg dårlig ute. Ofte høres ungene bedre etter når flere voksne viser at slik oppførsel ikke er akseptabelt.

 

Anonymous poster hash: 38d75...4a1

 

Disse foreldrene er ikke interessert i raad fra andre eller stoette i slike situasjoner. Jeg tror ikke du forstaar helt, men flott at du stoetter alle, slik du mener du gjoer.

 

HI

 

Anonymous poster hash: c0e43...aa5

[Anonym bruker]

Jeg er ikke alltid enig med mine venners oppdragelse av barna. Ville aldri faset ut min bestevennine på grunn av barnet hennes. Men om vennene ikke er sååå gode venner ville jeg minsket kontakten i alle fall noe.

Anonymous poster hash: 2636b...4c5

[Anonym bruker]

Har det slått deg at de sliter veldig hjemme og jobber og har prøvd alle triks? Og at når de er ute blandt folk så blir de litt flaue og vet ikke helt hvordan de skal håndtere ting eller er redd for å gjøre feil foran andre "perfekte" foreldre?

 

Ikke ment frekt, jeg bare tenker høyt.. For jeg kjenner et par som har det sånn..

 

Utrolig kjedlig å bli dumpa pga at de sliter med barnet sitt.. Ville du dumpet et vennepar om de hadde barn med adhd eller asberger e.l bare fordi de er travle å være med? Det hadde ikke jeg.. Da hadde jeg bitt tenna sammen og prøvd å godta at de er sånn de gangene vi trefftes og så hadde jeg heller prist meg lykkelig for at jeg kunne dra hjem til min "normale" rolige famile etterpå og hatt litt vondt av de som faktisk må ha det slik døgnet rundt..

 

Min verden er ikke slik at jeg snur ryggen til alt som ikke er som "normalen".. Spesielt ikke når jeg faktisk liker foreldrene kjempegodt slik du sier du gjør her.

 

Håper du finner ut av hva som er best for dere

 

Anonymous poster hash: d3750...061

[Anonym bruker]

Vi har også venner som vi ikke ser så ofte pga. ungene. Det er greit å være hos dem, da slipper jeg å passe på tingene til ungene, men her så må jeg alltid holde et øye med de for det gjør ikke foreldrene. Det som er mest irriterende er at spesielt den ene ikke ser ut til å reagere på det noen sier, du må nesten alltid ta i han fysisk for at han skal sluttet med det han gjør. Er faktisk litt bekymret for den ungen for synes ofte at blikket virker helt tomt når han blir snakket til, er ikke noe kontakt. Ellers griser de noe veldig med maten selv om den ene er 1. klassing og den andre er 4,5 og foreldrene bryr seg ikke om hvordan hendene se ut når de går fra bordet. Så jeg er stort sett glad når de drar herfra. Det er også ofte kommentarer fra foreldrene om at vår er så nøye som vil ha serviett til å tørke seg med, med litt latter bak. Så der er vel forskjellen, vi synes det er fint å lære ungen vår å spise pent og tørke seg når han griser, mens de ser ut til å mene at dette må ungene lære selv - så får vi se om de har skjønt en ting eller to ang. bordmanerer til konfen

Anonymous poster hash: 668a9...e9f

[Anonym bruker]

Jeg skjønner hva du mener.. Vi har et vennepar som er strålende mennesker, men de har altså avlet frem en ganske uspiselig unge. Jeg er ofte på besøk, spesielt etter leggetid, det er ikke så ofte vi gjør noe sammen hele familien. Jeg er veldig glad i henne, og ville ikke finne på å diskutere barneoppdragelse med henne, for da kan vi like gjerne si farvel med en gang.

 

Så ja.. Jeg ville vært mest på kveldstid der...

Anonymous poster hash: 3a6cf...63e

[Anonym bruker]

Tusen takk for flere svar. Det er godt at flere for staar problematikken her. Det er ikke snakk om aa fryse ut barn med diagnoser, det er snakk om foreldre som digger barnet sitt ihjel, slik vi ser det.

 

HI

Anonymous poster hash: c0e43...aa5

[Anonym bruker]

Ja, slik du ser det.. Men hadde du spurt de kunne du kanskje blitt overrasket. Virker som alle som ikke er enig med deg ikke har forstått problemstillingen ifølge deg.. Men flott du får så mange svar du er fornøyd med

 

 

 

 

Tusen takk for flere svar. Det er godt at flere for staar problematikken her. Det er ikke snakk om aa fryse ut barn med diagnoser, det er snakk om foreldre som digger barnet sitt ihjel, slik vi ser det.

 

HI

 

Anonymous poster hash: c0e43...aa5

Anonymous poster hash: d3750...061

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke jeg hadde brydd meg så mye og hadde fortsatt å holde kontakten. Mulig jeg har veldig høy takhøyde når det gjelder slike ting, men jeg tror ikke jeg kjenner noen som har helt ufordragelige unger...

Anonymous poster hash: 11fd8...95f

[Anonym bruker]

Har det slått deg at de sliter veldig hjemme og jobber og har prøvd alle triks? Og at når de er ute blandt folk så blir de litt flaue og vet ikke helt hvordan de skal håndtere ting eller er redd for å gjøre feil foran andre "perfekte" foreldre?

 

Ikke ment frekt, jeg bare tenker høyt.. For jeg kjenner et par som har det sånn..

 

Utrolig kjedlig å bli dumpa pga at de sliter med barnet sitt.. Ville du dumpet et vennepar om de hadde barn med adhd eller asberger e.l bare fordi de er travle å være med? Det hadde ikke jeg.. Da hadde jeg bitt tenna sammen og prøvd å godta at de er sånn de gangene vi trefftes og så hadde jeg heller prist meg lykkelig for at jeg kunne dra hjem til min "normale" rolige famile etterpå og hatt litt vondt av de som faktisk må ha det slik døgnet rundt..

 

Min verden er ikke slik at jeg snur ryggen til alt som ikke er som "normalen".. Spesielt ikke når jeg faktisk liker foreldrene kjempegodt slik du sier du gjør her.

 

Håper du finner ut av hva som er best for dere

 

Anonymous poster hash: d3750...061

Jeg hadde aldri i verden tenkt det samme om barnet hadde hatt en diagnose. Da hadde jeg heller ikke blitt provosert over oppførsel og manglende respons. Det er ikke barnets oppførsel som er verst, men den totale mangelen på grensesetting fra mors side.

 

Anonymous poster hash: bf655...7f6