Feilet stort i oppdragelsen :(

[Anonym bruker]

Jeg skal vere helt erlig her , å innrømme ( selv om det gjør vondt både i mamma hjertet og for selvfølelsen ) jeg har feilet STORT når det gjelder oppdragelsen av mine 3 barn på 8,7 og 5 år . Di er rett og slett ufordragelige

 

Det er selvfølgelig ikke morsomt og sitte å tenke at jeg som mor til tider ( dessverre alt for ofte ) ser på det som skulle vere mine små "englebarn" har blitt noen små " drittunger"

 

Merker jeg har blitt ei typisk skrikemamma som står i bunnen av trappa å hyler etter ungen som tramper fresende opp trappen lynene forbanna fordi han har fått beskjed om ikke å slå, banne , skrike osv osv ......

 

Vil jo ikke vere sånn .... 😳

 

Lenge så jeg gjennom fingrene på ting fordi jeg og deres far skilte oss når di var 2,4 og 5 år . Å jeg hadde konstant dårlig samvittighet ... Men nå er det 3 år siden , så kanskje påtide å stramme opp litt ?!

 

Men jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre , hvordan skal jeg klare å snu dette ??

Hva bruker dere som konsekvenser når deres barn gjør noe di ikke får lov til ? Å hva slags regler har dere hjemme ???

 

 

Noen som vil gi meg noen tips ,

 

Hilsen rådvill mamma

 

Anonymous poster hash: fe694...944

[Anonym bruker]

De er store! Snakk med dem! (men legg en strategi selv først).

 

 

 

 

Anonymous poster hash: f3185...378

[Anonym bruker]

Enig med #2 : Snakk med barna.

 

Jeg kan også anbefale deg å lese boken "De utrolige årene". Der kan du finne mange tips og triks. Mange kommunen holder foreldrekurs. Det kan du sjekke ut om din kommune har.

 

Når du (og far også, regner jeg med) har slakket av med oppdragelsen så kan dere ikke rette opp alt på en gang. Plukk av ungene unoter en for en. Innfør konsekvenser, men ikke for alt på en gang. Om endringen skal vare er det viktig å bruke tid på det og la barna også venne seg til endringene som skjer.

Anonymous poster hash: 12221...a00

[Giss]

Litt i samme båt, siden mannen flyttet ut i høst. Kjenner det med den dårlige samvittigheten!

Jeg har også sett at jeg er nødt til å legge noen gode mønstre i bunn av hverdagen NÅ.

Hos meg er det nå slik at jeg har forklart ungene at om de ønsker friheten til å besøke venner/leke ute osv hver gang de har lyst så er slik at jeg må kunne stole på dem. Dvs, jeg må også kunne stole på at de hører på meg og gjør det jeg ber dem om. (Slike ting som å komme inn om kvelden når jeg roper dem inn, vaske hender før middagen, når jeg ber dem, ta beina ned fra bordet, når jeg ber om det, slutte å rope, når jeg ber om det osv). Kan jeg ikke stole på dem må jeg begrense deres frihet. Dvs, at de ikke får leke ute når jeg ikke har tid til å være der f eks, eller ikke får springe til veninden uten at jeg har tid til å være med. De har prøvd seg begge to. De har begge fått konsekvensen. I etterkant syns jeg det har blitt bedre.

Jeg vet ikke, om det er en korrekt måte å gjøre det på, men det er det beste jeg har funnet frem til så langt.

Lykke til. Du skal nok klare det!

[Anonym bruker]

Takk for svar 😄 ungene bor her 14 dager og hos far 14 dager , så er litt vanskelig med kontinitet i ting føler jeg . Far påstår at di ikke er umulige hos han . Tenker da at det enten er noe han sier for å heve seg over meg ( han har alltid vert veldig opptatt av å ikke tape annsikt for NOEN ) eller så gaper han bare høyere enn meg , så di faktisk blir redde .

 

Ungene oppfører seg alltid eksemplarisk når vi er samme andre , eller di er på besøk . Men hadde jo vert fint å slippe å bare kjefte og gå rundt å vere sinna hele tiden hjemme også

 

Hva er gode konsekvenser da ??

 

Feks vist di snakker stygt til hverandre eller meg , hvor mange advarsler bør di få ??

 

Hi

 

Anonymous poster hash: fe694...944

[Anonym bruker]

Disiplin, regler, disiplin og konsekvenser! Har kjørt dette fra barnet kunne forstå hva nei betyr, og barnet er idag 9 år og jeg kunne helt ærlig ikke hatt et bedre barn. Utrolig veloppdratt, snill, ærlig og ansvarlig. Di aller fleste jeg kjenner har sagt at barnet mitt er et eksemplar sånnsett, og jeg er helt enig for det er akkurat det barnet mitt er.

Ta grep, og skjerpings!!! Ingenting er så irriterende som et frekt uoppdraget barn!

 

Anonymous poster hash: 2f067...fa4

[Anonym bruker]

I følge jesper juul er det ALDRI for sent og det er godt å vite. Jeg kan godt tenke meg at dine barn ikke har det så bra de heller og at de ser at samspillet i familien deres er dysfunksjonell.. Det er jo ganske lett å tenke; jammen, mamma/storesøster/lillebror gjør sånn så da kan jo jeg gjøre dette.. Og så blir det bråk. Jeg tror at du har gjort noe stort allerede ved å innse at du må endre deg først før du kan forvente en forskjell fra barna. Jeg ville snakket med dem en og en (og alle sammen etterpå) og si at du har innsett at dette ikke fungerer og at noe må endres. Si også at du kommer til å si mer i fra og at de kanskje synes du er streng, men at dere må alle lære dere hvordan dere skal ha det med hverandre. Vær ærlig på at du har gjort feil. Du var ettergivende og hadde dårlig samvittighet for skilsmissen, men at du vil prøve å gjøre det riktige nå.. Vil gjerne også foreslå ditt kompetente barn. Hver gang jeg har problemer med mine leser jeg litt i den og innser da hva jeg må gjøre. Det har funket hver gang for oss. Etter å ha snakket sammen og de vet at jeg forstår og har innrømmet mine feil blir alt mye bedre. All dårlig oppførsel blir jo ikke borte, men det at de vet at jeg vet at noe er galt og at jeg prøver å finne ut av det tar byrden bort fra dem og alt blir mye lettere..

 

Anonymous poster hash: 1e280...9dd

[Anonym bruker]

Slutt og skrik, lær deg å beherske deg selv og vær et godt forbilde. Det er lov å være både sint, sur og fortvilet, men man oppfører seg allikevel. Om man ikke klarer det og krangler innimellom må man si unnskyld. 

 

Vær rolig og tydelig i kommunikasjonen. Snakk med dem om at du føler at ting er slik og sånn, og at sånn vil du ikke ha det. Spør dem hva de mener om at det er så mye dårlig stemning, de er nok enige i at en endring trengs, selv om de ikke nødvendigvis er enig i metoden. Deretter må du velge ut et par-tre ting (max) som er de viktigste tingene du vil endre. For eksempel innetider, ingen slåing, eller at de må rydde etter middag hver dag. Det blir dere enige om og dere blir enige om hva som skjer med den som bryter avtalen: Når den brytes (for det vil den bli ganske fort) må du fortsette å være rolig, minne dem på avtalen og innføre konsekvensen. OM du skulle bli sur må du si unnskyld til barna. Det er ikke mer greit at du oppfører deg som en drittunge enn at de gjør det. 

 

Kommunikasjon, ro og gjensidig respekt er tingen - selv om man selvsagt er mennesker og driter seg ut støtt Lykke til! Det er stort å se slikt selv! 

Anonymous poster hash: 80817...b73

[Anonym bruker]

Husregler er fint, skriv dem gjerne på en tavle om det behøves.

Hvis alle klarer å holde hus-reglene, lov en belønning og hold det!

Vi hadde en stund problemer med at de ikke hørte etter første beskjed (selv om de hørte den). hvis de klarte de hele uka, ble det valgfri belønning fredagen (typisk kino, fisketur, bibliotek).

 

De er små mennesker, snakk med dem, ikke bare snakk (eller rop) til dem.

 

Ikke stå nederst i trappa og skrik, eller sitt fra sofaen og rop at de skal slutte å slåss. gå bort til barna og snakk med vanlig stemme-leie. Det er det eneste som fungerer for ni-åringen i vårt hus i alle fall. Ja, man må reise seg fra sofaen eller gå opp trappa en ekstra gang, men slipper all masinga.

 

Skryt, skryt og skryt når ungene gjør som de skal! de har smitte-effekt over til søsknene. for ros og skryt liker jo alle mennesker å få.

Småting som f.eks: Så flott at du hang opp jakka på knaggen, så fint at du hjelper meg å rydde bordet, så fint du har tegnet, så flink du har blitt til å gjøre triks på sparkesykkelen, osv.

 

Jeg er mye alene hjemme med tre barn, og dess mindre jeg kjefter og skriker og mer jeg skryter, jo flinkere er ungene til å bry seg om hverandre og hjelpe hverandre. Eldstemann bor hos mor annehver uke, og ho sier at han nesten ikke er til å kjenne igjen hos oss. Her smører han matpakke selv og hjelper småsøskena med påkledning og lego-bygging uten å klage. Han vil jo egentlig være stor og hjelpsom, men trenger fortsatt veldig mye positiv oppmerksomhet rundt det.  

 

Det er ikke for sent, ha tolmodighet og ros på lager og det lureste trikset er kanskje å velge sine kamper med omhu, se gjennom fingrene med noe, men konsentrer deg om oppførsel og hvordan man prater til hverandre i huset.

Anonymous poster hash: 08d6d...891

[Gjest Antarctica]

Hvor mange advarsler syns DU de bør få? Hva syns DU er akseptabelt å si eller gjøre, når man f eks er 8 år?

 

Jeg tror ikke det fins noen "generell oppskrift" som sier hva som er nok, hva som er rett og hva som er greit. Hvis dine verdier og grunnholdninger f eks har ganske strenge idealer for hva som er greit å gjøre ved matbordet (som et eksempel), men ikke har noen spesielle regler for om det er lov å banne eller si stygge ord - ja, så ville det bli merkelig om du plutselig innførte en bot for å si "dritt".

 

Selv kjenner jeg at jeg steiler innvendig når et barn tyranniserer en sosial situasjon, som f eks et selskap/en middag. Dersom de da griner, klager på maten, griser, vil stikke av før tiden eller roper i stedet for å snakke, så gremmes jeg som voksen i selskapet og lurer på hva foreldrene tenker. MEN  - jeg vet at dette skyldes mine egne verdivalg. Måltidene og samværet er "hellige" for oss, da skal vi nyte maten, prate, le og sludre, og sitte lenge sammen. Det er blant de ting jeg har lagt ned mye arbeid i. Oppdragelse ER arbeidsomt...

 

Men det er jo ikke sikkert du har de samme verdier som jeg. Kanskje er du mer opptatt av punktlighet, høflighet, håndhilse osv? Eller er det leggerutinene som kjaser deg ut, og du vil ha kontroll på?

 

Hvis noe er viktig for deg, sett inn støtet der, og gi beng i spisesituasjonene. Dersom en avgjørelse fattes på bakgrunn av DINE verdier, får den vekt. Ikke hvis den fattes på bakgrunn av hva andre synes er viktig.

 

Når alt dette er sagt - husk 3 ting:

 

1) Barna dine KAN være i opposisjon fordi de ikke trives med 14-dagersløsningen. Kanskje er de konstant sinte, trette eller frustrerte? Eller fortsatt i sorg over skilsmisse og konflikter?

 

2) Ikke prøv å fikse alt på en gang. Velg ett område du jobber med ad gangen, og jobb bare med det i noen måneder. Er det leggerutinene som skal til pers, så ha det som prosjekt lenge nok til at det fester seg.

 

3) Oppdragelse er også det positive. Å fokusere på bordskikk kan også være å la ungene delta i matlaging, borddekking og la dem si vær så god, å jobbe med god og hyggelig dialog over bordet, å øve på å skryte av maten andre har laget, å smake på nye ting... det handler ikke bare om "albuene ned av bordet!". På samme måte er legging en kosestund hvis man setter av tid til det, og har skumbad, bøker, sanger og kos som sentrale elementer. Det trenger ikke være kjedelig og negativt.

[Anonym bruker]

Tusen takk for tips , her er et eksempel på en helt normal dag hos oss ;

 

Henter minstemann i bhg , han kommer løpende blid og fornøyd . Går i bilen , hva skal vi ha til middag? ..... Æsj det liker jeg ikke ... Sutring skriking og klaging på vei til SFO . Og jeg har allerede blitt små irritert .

Henter di andre to på SFO , for den ene passer det ikke å bli hentet akkurat da , og den andre er sur for at hun ikke får bli med / ha med en eller annen hjem 😁.... Å jeg blir enda mere irritert .

 

Kommer hjem , alle tre flyr inn og ut av kjøkkenet og klager , krangler , kjefter , raider kjøleskapet osv osv .. Ingen vil hjelpe til med middag eller dekke på .

 

Spiser middag , bordskikk har di faktisk , så det går som regel greit , selv om det er kjeldent alle 3 er fornøyde med maten på en gang , så litt klaging blir fet som regel .

 

Ferdig med middag , alle løper fra bordet , blir beordret tilbake for å ta asjettene . Etter mye masing blir det gjort . Sier jeg noe om at jeg ikke er slaven dems eller noe sånt , kommer det garantert ett eller annet frekt i retur ... Nå er jeg alt på bristepunktet , er nok ikke spes tolvmodig av meg .... Så da kommer det garantert ett eller annet i retur fra meg , og dagens første eksplosjon er et faktum ... Får da selvfølgelig 101 kommentarer på at jeg er verdens mest ræva mamma eller noe i den duren ! Ender somregel med at he sender alle opp , og alle hyler skriker og kaster ting veggimellom ... Di får selvf beskjed om å rydde opp , dempe seg osv osv . Men detbdriter di langsomt i ...

 

Sånn går dagen fram til leggetid . Alt føles som en kamp ... 😥

 

Men når jeg tenker meg om er det vel egentlig måten di snakker til meg og hverandre som er problemet , så da er det bare å brette opp armene og begynne å plukke av di det , så blir det kanskje lettere ...

 

Hi

 

Anonymous poster hash: fe694...944

[Gjest Antarctica]

Tips:

1) GI DEM EN BANAN I BILEN! Tida fra 16 til 17 er ulvetimen, da alle er sultne, trøtte og grinete. Du får garantert mer hygge da. Gi hver av dem en fast ukedag for å hjelpe til, f eks alle tirsdager skal X lage middag sammen med deg, aller torsdager er det Y sin tur osv. Gjør det til et privilegium. La dem planlegge med deg dagen før, komme med innspill (så kan de få foreslå pannekaker en sjelden gang )

 

2) Mht klaging om at de blir henta på feil tid osv: ring SFO når du er i bhg. Si at X og Y skal begynne å gjøre seg klare, for de blir hentet om 15 min (eller hvor lenge det nå tar), så de er påkledde og forberedte når du kommer. Si også om morgenen at det ikke er hyggelig å hente dem når du har gledet deg til å se dem, hvis de bare surmuler for at du kommer.

 

3) Vokt ditt eget språk.... en litt grinete kommentar om "jeg er ikke din slave!" er negativ. Hva med "Søte venn, sett asjetten i oppvaskmaskinen, så hjelper du meg, da blir jeg fortere ferdig med kjøkkenet og kan spille/leke/lese med dere!"

[Anonym bruker]

Tusen takk for tips , her er et eksempel på en helt normal dag hos oss ;

 

Henter minstemann i bhg , han kommer løpende blid og fornøyd . Går i bilen , hva skal vi ha til middag? ..... Æsj det liker jeg ikke ... Sutring skriking og klaging på vei til SFO . Og jeg har allerede blitt små irritert .

Henter di andre to på SFO , for den ene passer det ikke å bli hentet akkurat da , og den andre er sur for at hun ikke får bli med / ha med en eller annen hjem .... Å jeg blir enda mere irritert .

 

Kommer hjem , alle tre flyr inn og ut av kjøkkenet og klager , krangler , kjefter , raider kjøleskapet osv osv .. Ingen vil hjelpe til med middag eller dekke på .

 

Spiser middag , bordskikk har di faktisk , så det går som regel greit , selv om det er kjeldent alle 3 er fornøyde med maten på en gang , så litt klaging blir fet som regel .

 

Ferdig med middag , alle løper fra bordet , blir beordret tilbake for å ta asjettene . Etter mye masing blir det gjort . Sier jeg noe om at jeg ikke er slaven dems eller noe sånt , kommer det garantert ett eller annet frekt i retur ... Nå er jeg alt på bristepunktet , er nok ikke spes tolvmodig av meg .... Så da kommer det garantert ett eller annet i retur fra meg , og dagens første eksplosjon er et faktum ... Får da selvfølgelig 101 kommentarer på at jeg er verdens mest ræva mamma eller noe i den duren ! Ender somregel med at he sender alle opp , og alle hyler skriker og kaster ting veggimellom ... Di får selvf beskjed om å rydde opp , dempe seg osv osv . Men detbdriter di langsomt i ...

 

Sånn går dagen fram til leggetid . Alt føles som en kamp ...

 

Men når jeg tenker meg om er det vel egentlig måten di snakker til meg og hverandre som er problemet , så da er det bare å brette opp armene og begynne å plukke av di det , så blir det kanskje lettere ...

 

Hi

 

Anonymous poster hash: fe694...944

 

Ikke glem at du også må plukke av deg selv og at du må reflektere over måten DU kommuniserer med barna dine

 

Anonymous poster hash: 12221...a00

[Anonym bruker]

Jeg skal vere helt erlig her , å innrømme ( selv om det gjør vondt både i mamma hjertet og for selvfølelsen ) jeg har feilet STORT når det gjelder oppdragelsen av mine 3 barn på 8,7 og 5 år . Di er rett og slett ufordragelige

Det er selvfølgelig ikke morsomt og sitte å tenke at jeg som mor til tider ( dessverre alt for ofte ) ser på det som skulle vere mine små "englebarn" har blitt noen små " drittunger"

Merker jeg har blitt ei typisk skrikemamma som står i bunnen av trappa å hyler etter ungen som tramper fresende opp trappen lynene forbanna fordi han har fått beskjed om ikke å slå, banne , skrike osv osv ......

Vil jo ikke vere sånn ....

Lenge så jeg gjennom fingrene på ting fordi jeg og deres far skilte oss når di var 2,4 og 5 år . Å jeg hadde konstant dårlig samvittighet ... Men nå er det 3 år siden , så kanskje påtide å stramme opp litt ?!

Men jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre , hvordan skal jeg klare å snu dette ??

Hva bruker dere som konsekvenser når deres barn gjør noe di ikke får lov til ? Å hva slags regler har dere hjemme ???

Noen som vil gi meg noen tips ,

Hilsen rådvill mamma Anonymous poster hash: fe694...944

Er det gutter du har?

 

Anonymous poster hash: ca0f6...7dc

[Anonym bruker]

Ja selvfølgelig må jeg det , men nå er det ikke sånn at jeg går rundt å skriker til daglig da 😜 det er jo når det kooooker som verst her , men selvfølgelig hva jeg sier og gjør gjenspeiler seg i di

 

Di to største er gutter

 

Anonymous poster hash: fe694...944

[Iiiiik]

Disiplin, regler, disiplin og konsekvenser! Har kjørt dette fra barnet kunne forstå hva nei betyr, og barnet er idag 9 år og jeg kunne helt ærlig ikke hatt et bedre barn. Utrolig veloppdratt, snill, ærlig og ansvarlig. Di aller fleste jeg kjenner har sagt at barnet mitt er et eksemplar sånnsett, og jeg er helt enig for det er akkurat det barnet mitt er.

Ta grep, og skjerpings!!! Ingenting er så irriterende som et frekt uoppdraget barn!

 

Anonymous poster hash: 2f067...fa4

Du har ett barn og så har du den generelle oppskriften? Har det slått deg at du kanskje fikk et barn det var relativt enkelt å sette grenser for og at det å ha flere gir flere utfordringer?

 

Til HI - jeg ville satt meg ned med barna, i fredstid, og sagt at sånn som vi har det nå, vil ikke jeg at vi skal ha det.  Hør med dem hva de synes er rimelige regler for familien. Ville overraske meg mye hvis ikke de tenkte det samme som deg. Hvis de ikke sier det du vil de skal si, understrek allikevel at det er du som bestemmer og nå har du bestemt at det skal bli annerledes. Jeg har langt mer sans for belønninger enn for konsekvenser. Det former dessuten atferd langt bedre og det er lettere for barna å strekke seg mot noe veldefinert enn å skulle unngå noe. Si at hvis det går bra gjennom middag, lager du ostesmørbrød til kvelds eller hvis de får fire smilefjes, får de muligheten til å gjøre noe hyggelig den femte dagen.

 

Innarbeid rutiner. Sørg for at du henter til samme tid hver dag. En 7- og en 8-åring kan fint forholde seg til at henting skjer kl 16.30 f.eks. Fortell dem at det å være med hjem alltid skal være avtalt på forhånd og at det ikke er noen vits i å mase om å ha med noen hjem samme dag. Enig med tipset om noe å spise i bilen, det roer gemyttene frem mot middag.

[Anonym bruker]

Ja selvfølgelig må jeg det , men nå er det ikke sånn at jeg går rundt å skriker til daglig da det er jo når det kooooker som verst her , men selvfølgelig hva jeg sier og gjør gjenspeiler seg i di

 

Di to største er gutter

 

Anonymous poster hash: fe694...944

 

Jeg vil tipse deg til å gå litt i deg selv. Virker litt som at du ikke helt hundre prosent innser at du selv bidrar til dårlig stemning. Du skriver jo over at en helt vanlig dag innebærer at du beordrer og sier "et eller annet". Det er du som må stoppe dette, og ta tak i deg selv først. Du må vise de hvordan man skal håndtere frustrasjon. Å ikke kunne kontrollere eget sinne samtidig som man forventer at barna skal kunne det er dømt til å feile... 

 

Anonymous poster hash: 80817...b73

[Anonym bruker]

 

Her kjører vi konsekvenser. Klaging/sutrin/hyling over maten innebærer å forlate bordet uten mat. Den som ødelegger stemningen må gå og sette seg i trappa og får ikke leke imens. Når måltidet er rolig og koselig, må alle sitte til alle er ferdige. I store selskap må de vente til de andre barna er ferdige, men slipper å sitte å henge med de voksne om måltidet drar ut.

 

Slåing, dytting, erting (stygg) etc responderes med samme konsekvens, tas ut av situasjonen og får ikke være med å leke. 

 

Hvis de er lovet f.eks kino og den ene gjør noe skikkelig ufint, får ikke vedkommende være med på kino. 

 

De roses masse når de setter på plass i oppvaskmaskinen, vasker hender uten å mukke, rydder på rommene sine etc.

 

Anonymous poster hash: 53a71...f39

[Anonym bruker]

Tusen takk for tips , her er et eksempel på en helt normal dag hos oss ;

 

Henter minstemann i bhg , han kommer løpende blid og fornøyd . Går i bilen , hva skal vi ha til middag? ..... Æsj det liker jeg ikke ... Sutring skriking og klaging på vei til SFO . Og jeg har allerede blitt små irritert .

Henter di andre to på SFO , for den ene passer det ikke å bli hentet akkurat da , og den andre er sur for at hun ikke får bli med / ha med en eller annen hjem .... Å jeg blir enda mere irritert .

 

Kommer hjem , alle tre flyr inn og ut av kjøkkenet og klager , krangler , kjefter , raider kjøleskapet osv osv .. Ingen vil hjelpe til med middag eller dekke på .

 

Spiser middag , bordskikk har di faktisk , så det går som regel greit , selv om det er kjeldent alle 3 er fornøyde med maten på en gang , så litt klaging blir fet som regel .

 

Ferdig med middag , alle løper fra bordet , blir beordret tilbake for å ta asjettene . Etter mye masing blir det gjort . Sier jeg noe om at jeg ikke er slaven dems eller noe sånt , kommer det garantert ett eller annet frekt i retur ... Nå er jeg alt på bristepunktet , er nok ikke spes tolvmodig av meg .... Så da kommer det garantert ett eller annet i retur fra meg , og dagens første eksplosjon er et faktum ... Får da selvfølgelig 101 kommentarer på at jeg er verdens mest ræva mamma eller noe i den duren ! Ender somregel med at he sender alle opp , og alle hyler skriker og kaster ting veggimellom ... Di får selvf beskjed om å rydde opp , dempe seg osv osv . Men detbdriter di langsomt i ...

 

Sånn går dagen fram til leggetid . Alt føles som en kamp ...

 

Men når jeg tenker meg om er det vel egentlig måten di snakker til meg og hverandre som er problemet , så da er det bare å brette opp armene og begynne å plukke av di det , så blir det kanskje lettere ...

 

Hi

 

Anonymous poster hash: fe694...944

 

Jeg skal bryte ned svaret ditt litt og gi deg noen tips. Først vil jeg bare si at jeg har STOR respekt for at du går i deg selv og innser at noe bør gjøres, og at mine tips er nettopp det - og ingen fasit (og selvfølgelig noe jeg ikke klarer å etterleve selv helt 100 %).

 

Når du henter i barnehagen kan du ha et mellommåltid klart. Rosiner, eple eller noe som gir dem litt høyere blodsukker. Om du klarer, ha faste middager der du har tatt med barna på råd og lagt ukeplan.

 

Den du henter på SFO bør få klistremerker for hver gang du henter uten at det blir spetakkel, og dere trenger antagelig ikke mer enn 3-4 dager med belønning for god oppførsel før det gir seg. Som oftest er dette bare en ond sirkel. Si du forstår at han/hun gjerne vil ha med noen hjem, og når dere kommer hjem skal dere avtale med foreldrene til den de ønsker skal være med hjem. Alle 3 er faktisk i stand til å hjelpe til med både matlaging, opprydning og oppvask. Lag et skjema der dere avtaler hvem som gjør hva. Hvis de ikke gjør oppgavene som er avtalt må det få konsekvenser. Ikke lov å se barne-TV, ikke lov med telefon, PC eller spill. Ikke lov å være med noen hjem.

 

Tenk over at opppførselens deres har en grunn. At det er lov å smelle i dører, kaste ting og rote og hyle til hverandre er tydeligvis noe de har lært et sted. Er det av deg? Belønn god oppførsel (deg selv også...!!), og ta fra dere goder ved dårlig oppførsel

 

Anonymous poster hash: 9d9ab...d1c

[Anonym bruker]

Legg en plan for hva de skal gjøre etter middagen male eller gå en tur ut? Da får de ett valg, du er med og de er forberedt lekser må vel også gjøres, de kan de gjøre mens du lager mat

 

Anonymous poster hash: 51de6...2e4

[Anonym bruker]

Er du flink til å se følelsene barna og å se hvert enkelt barn? Sier du ofte: "ikke vær så sur", "det der er ikke noe å gråte for" osv? Det skaper nemmelig skikkelig ufordragelige barn som føler seg oversett. Du må spille på lag med dem. Eks: "Nå ser jeg at du er lei deg og at du kanskje er litt sliten". "Er det noe jeg kan gjøre for at det skal bli bedre?" Du kommer også langt ved å åpne opp for at de skal kunne snakke om hvordan de har det. Fortell dem gjerne hvordan du selv føler det inni deg når de ikke oppfører seg. Ikke legg vekt på det praktiske som skjer, men at hjertet ditt begynner og dunke, du føler stress inni deg osv.. Kanskje de føler noe av det samme?

 

Og som flere andre har påpekt. Nok mat er alfa omega. En periode hadde jeg alltid med noe godt da jeg hentet sønnen min i bhg. Nøtter, rosiner, en påsmurt lompe, litt mørk sjokolade etc..

 

Anonymous poster hash: c808b...62d

[Anonym bruker]

Takk for flere gode tips damer

Akkurat å spise i bilen er uaktuelt , det får di ikke lov til etter at bilen måtte på rens sist til en nette sum av 5000 kr ... Melk under setene er ikke lurt 😗

Og turen hjem tar nøyaktig 7 minutter , pluss di 5 det tar å hente di andre på SFO. Når mini blir hentet i bhg er der stort sett alltid kl 15 , har han spist frukt og yoghurt for 30 min siden , så syns ikke veldig synd på han når han hyler at han må ha mat NÅÅÅ Det samme gjelder di to andre spiser også på SFO omtrent på samme tid , så det går nok bra for si også .

Jeg jobber ikke di 14 dagene ungene er her , så det er stort sett bare siste finpuss som gjenstår når vi kommer hjem . Jeg mistenker at di går rundt på kjøkkenet fordi di kjeder seg ... Men alt jeg foreslår di kan gjøre så lenge er bare såååå kjedelig og teit !! Di vil helst bare se på tv , men det får di ikke lov til før barnetv . Og det vet di godt , men alikevel maser di om det og hyler å skriker ...

 

Di eldste har leksehjelp på SFO , og leverer leksene en gang i uka , så dagen før går vi igjennom de , å det er igrunn også fort gjort .

 

Jeg prøver å aktivisere dem , men det er sjeldent di gidder det samme . Å jeg klarer ikke vere mere enn på ett sted om gangen 😁

Så da er det uretferdig , jeg er dum osv osv .

 

Tror rett og slett di har blitt en smule bortskjemte , fordi jeg istedenfor å sette krav ( orker ikke den kampen for å få ett glass inn i oppvaskmaskinen osv ) gjør jeg det heller for di ...

 

Hvor di har lært å slå , smelle dører osv vet jeg faktisk ikke , det er ikke noe jeg praktiserer i allefall . Men gapingen har di nok fått fra meg ja ... For jeg er ekstrem på det når strikken blir strikket for langt ....

 

Skal ta meg en prat med di når vi har spist idag , så får vi se hva di selv mener om saken ....

 

 

Anonymous poster hash: fe694...944

[Anonym bruker]

"kjeldent"? Denne må jo bli en klassiker

 

Anonymous poster hash: 4caea...a0d

[Mandala]

Når du ikke engang jobber de ukene du har barna, bør du ha tid og energi til dem hvertfall... Kan ikke de store barna gå hjem fra sfo selv? Kanskje de vokser på å få være mer selvstendige, også må de jo gjerne være venner og samarbeide litt når de skal gå sammen. 

Eller syns jeg du har fått veldig mange gode råd her. Ros er nok et av de viktigste. Og rolig veiledning ved krangler slik at barna selv får øynene opp for hvordan de kunne reagert på en bedre måte og hvordan den andre føler seg når man gjør si eller så. 

[Anonym bruker]

Hadde ungene mine klaget på maten og ikke villet rydde opp etter seg osv, hadde jeg faktisk nektet å lage middag til de. Kanskje jeg hadde gjort det for minste, men de to eldste fikk lage seg skive i stedet!

Anonymous poster hash: 9bc38...ede