Jeg blir skremt av kjæresten min...

[MiniMyMilla]

Kom deg ut av det fortest mulig! Jeg hadde valgt å ha med meg hvertfall en støtteperson som er tilstedet når jeg gjør det slutt, ettersom han er så ustabil og denne støttepersonen passer på at jeg gjennomfører det - at man ikke igjen faller for sjarmen. Pakk alt på en gang og kom deg unna! Hvis han i senere tid oppsøker deg etc og er truende hadde jeg politianmeldt han på stedet. Utifra det du skriver har han ihvertfall noen psykopatiske trekk - dette kommer IKKE til å endre seg! løp!!!

Lykke til! Håper du greier å gjennomføre et brudd raskt.

[sug lut]

Tusen takk for svar!

 

Jeg klarer fortsatt å se det utenfra i blant og da ser jeg jo hvor håpløst det er. Men så er han god igjen da, og alle rundt skryter jo sånn av han og han er den tryggeste, snilleste mannen de vet om. Men han stakkarsliggjør seg selv sånn mens han samtidig skryter seg selv opp i skyene... Han stoler ikke på noen andre enn seg selv og føler at det er han mot alle... Til og med meg..

 

Vi har ingen barn sammen.

 

HI

Å være "god igjen" er jo nødvendig for å holde på deg. Dere har ingen barn - da går du. Nå. Mens du ennå av og til kan se klart.

[Anonym bruker]

Tusen takk <3 Det som irriterer meg mest er at jeg egentlig er sterk, men at han har fått meg til å tvile på meg selv og hvem jeg egentlig er. Fordi han har sagt så mye negativt... Det var da jeg innså at dette at jeg virkelig ble skremt. For han har faktisk fram til nå nylig klart å pakke det inn så jeg ikke har sett det klart. Men det er kanskje klassisk, at han får meg til å framstå som urimelig og dum og at han er den forståelsesfulle og snille og "store personen" som ikke blir skuffet og sint på meg.

Kom deg vekk. Vær sterk. Har vært der, ble i 4 år. Jeg er en sterk og intelligent kvinne, men ble psyket ned av en skremmende liknende mann som du beskriver. 

 

Bestem deg og forlat ham. For din egen selvrespekts skyld!

 

Lykke til!

 

Anonymous poster hash: 0a147...6f7

[Anonym bruker]

Jeg henger meg også litt opp i barndommen hans. Dette er IKKE sagt fordi jeg mener at det er noen unnskyldning for hans oppførsel eller at jeg mener at du bør bli. Jeg sier det fordi jeg vil at vi skal huske på at han ikke gjør det fordi han er ond eller slem eller bevisst vil deg vondt. Han har en vanskelig bakgrunn og blitt formet av det, og nå sitter han fanget i sine egne tankemønstre og reaksjonsmønstre. Han ser det mest sannsynlig ikke selv en gang, akkurat som du sier, han vet ikke at han har et problem.

Mannen min er også "skadet" av dårlige foreldre. Har aldri blitt hørt, aldri blitt sett for det mennesket han er, og blitt straffet med latterliggjøring, taushet eller begge deler i en farlig smørje. Jeg ser det igjen på måten spesielt hans mor behandler barnebarna sine.

Dra. Det er mitt råd. Ikke fordi han er slem, men fordi det vil koste enormt å "få han bedre".

 

Anonymous poster hash: 4c772...181

[Anonym bruker]

Har vært der. Han var kjempe snill men ble gradvis verre, jeg var fornøyd en stund fordi han ennå hadde noen gode sider. Men så ble det verre, dumpet han da. Og han fikk ei venninne til å spionere på meg i 6 mnd etterpå, det sier jo litt. Vi hadde bare vært sammen i 5 mnd.

 

Anonymous poster hash: 69fd2...c37

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar!

 

Jeg klarer fortsatt å se det utenfra i blant og da ser jeg jo hvor håpløst det er. Men så er han god igjen da, og alle rundt skryter jo sånn av han og han er den tryggeste, snilleste mannen de vet om. Men han stakkarsliggjør seg selv sånn mens han samtidig skryter seg selv opp i skyene... Han stoler ikke på noen andre enn seg selv og føler at det er han mot alle... Til og med meg..

 

Vi har ingen barn sammen.

 

HI

Det er psykopatenes "beste (verste) trekk.. De fremstår som et drømmemenneske, den perfekte make, for alle andre, det er for å sikre seg selv OM partneren skulle klare å forlate forholdet, da har de mange folk som automatisk snes synd på h*n, fordi h*n er jo bare et SÅ herlig menneske, å hvordan eksen kunne gå ifra h*n er uforståelig...

Hadde de latt andre se sitt sanne jeg, hadde de til slutt vært helt alene, og det går ikke, siden de må ha noen å rå over.

 

 

 

Anonymous poster hash: ee9da...133

[Gjest Antarctica]

Hvis jeg er uenig med han eller reagerer på noe han gjør så trekker han seg unna med "dette var enda en ting du gjør som viser at vi har forskjellige verdier og moralske synspunkter. Det er helt greit det altså, men jeg tror du og jeg må ta forholdet vårt opp til vurdering".

(...)

Det er alltid min feil, jeg får alltid "jeg er ikke sint på deg eller skuffet over deg, men....". Han er i følge ham selv ikke sjalu, han er en stor mann som ikke bryr seg om småting. Likevel blir jeg beskyldt for å beføle folk, være utro, drikke i smug, skjule ting, se ned på han...

(...)

Er det noen som kjenner seg igjen og kan gi meg noen råd? Eller forklare meg hvorfor han er som han er? For nå har han virkelig bikket helt over og det går bare dager mellom kaosene...

 

 

Anonymous poster hash: 4dced...d0f

Mannen din er veldig syk. Hvis det bare går dager mellom hver gang han er sånn, kan han være på vei inn i en psykose. Du bør enten overtale ham til å gå til lege, eller komme deg unna litt sjøl.

[Anonym bruker]

Akkurat som å høre meg selv når jeg pratet om min eks og store undomskjærlighet. Han hadde i tillegg et alkoholproblem og var en skikkelig lystløgner. Her oser det av psykopatiske trekk...... jeg var sammen med han i 3 år, men brukte ytterligere 2 på å bli kvitt han. Han godtok ikke å bli kastet ut for å si det sånn, begynte med stoff, selvmordsforsøk, og stalking av meg. Truet meg på livet, ødela bremsene på bilen min osv. Det mest sinnsyke og det som gjorde det så vanskelig var jo nettopp det at når vi hadde det fint, var alt perfekt, og når han var blid og snill, ja da fantes det ikke noen snillere mann. Men så fort det var motgang, en sa han imot, prøvde å få han til å tilpasse seg, da var det jeg som var ei urimelig, gal og sur fitte!! Tenk deg godt om, og vurder å gå videre og vær lykkelig. Ikke sløs bort tid og følelser. For noen mennesker kan rett og slett ikke forandre seg og vil dra deg med ned i dritten sin. Slike mennesker er og eksperter på å snakke deg til en annen mening, få deg til å tvile på deg selv og gradvis vinne kontroll over deg til du helt mister deg selv. Jeg gjorde det, og det var en lang vei opp og ut. Lykke til, du fortjener bedre<3

Anonymous poster hash: a7f2c...b62

[Anonym bruker]

Hoi.. been there done that. Jeg var "fanget" av en slik en i nesten tre år. Det er vanskelig å gå, men resulatet om man blir kan bli helt for jævlig. Jeg endte opp med å bli trist og deprimert og sykmeldt en liten periode. DA gikk jeg.

Lykke til til deg, håper virkelig at du kommer deg ut av det

Anonymous poster hash: ad274...eef

[Anonym bruker]

Det du blir utsatt for har et navn; psykisk vold. Og det er som du beskriver selv ofte mer skadelig enn fysisk vold (selv om fysisk vold overhode ikke skal bagateliseres). Den psykiske volden bryter en sakte men sikkert ned. Og du er ikke den første sterke kvinnen som har levd med en slik mann. Selv om en er sterk i utgangspunktet er den jevne nedbrytingen med negative beskrivelser av deg som person, kritikk av dine handlinger og valg, mistanke til deg, mistillit og kontroll og alt det andre som følger med på kjøpet som gift for selvfølelsen.

 

Du forteller jo ikke så mye om mannen din som person, men om jeg skal komme med en en kvalifisert gjetning (du får ta det for det det er) vil jeg tro mannen din ikke er psykopat. Det er mer nærliggende at han har opplevd en skjevutvikling i barndommen som har ført til at han mangler mentaliseringsevne (hvis du ikke vet hva det er - google det; tror du vil kjenne igjen mannen din), men han er sannsynligvis god til å tilpasse seg f.eks. nye situasjoner, jeg vil tro han minimum er gjennomsnittlig intelligent (mest sannsynlig litt over gjennomsnittet), han har trolig en personlighetsforstyrrelse, trolig i retning av emosjonell ustabil pers.forstyrrelse, sannsynligvis på grunn av utrygg tilknytning til sine egne foreldre i barndommen (utifra det lille du beskriver om oppvekst), jeg vil tro at han generelt sett strever med å knytte nære relasjoner, men at han har en mengde bekjente. 

 

Hvis halvparten av de hypotesene jeg fremsatte over her stemmer ville jeg pakket tingene mine, gått ut døra og ikke sett meg tilbake. Alt for mange kvinner blir værende igjen i slike forhold fordi de ser barnet i mannen som en gang ble krenket, og de ønsker å hjelpe. Ikke vær den kvinnen. Det er ikke din rolle å hjelpe han - han må erkjenne at han har et problem, for så å få mye hjelp i det profesjonelle hjelpeapparatet (vi snakker år) før han i det hele tatt er i stand til å være i en kjæresterelasjon med et annet menneske. Jeg ønsker mannen din alt godt, og jeg ønsker deg alt godt. Ta vare på deg selv og følg den overbevisningen du har inni deg!

 

Klem fra ei som jobber med vold og traumatisk stress.

Anonymous poster hash: 9adac...8b8

[calalalala]

Har vært der. Han var kjempe snill men ble gradvis verre, jeg var fornøyd en stund fordi han ennå hadde noen gode sider. Men så ble det verre, dumpet han da. Og han fikk ei venninne til å spionere på meg i 6 mnd etterpå, det sier jo litt. Vi hadde bare vært sammen i 5 mnd.

 

Anonymous poster hash: 69fd2...c37

Sprøtt... Godt det gav seg!

[calalalala]

 

Akkurat som å høre meg selv når jeg pratet om min eks og store undomskjærlighet. Han hadde i tillegg et alkoholproblem og var en skikkelig lystløgner. Her oser det av psykopatiske trekk...... jeg var sammen med han i 3 år, men brukte ytterligere 2 på å bli kvitt han. Han godtok ikke å bli kastet ut for å si det sånn, begynte med stoff, selvmordsforsøk, og stalking av meg. Truet meg på livet, ødela bremsene på bilen min osv. Det mest sinnsyke og det som gjorde det så vanskelig var jo nettopp det at når vi hadde det fint, var alt perfekt, og når han var blid og snill, ja da fantes det ikke noen snillere mann. Men så fort det var motgang, en sa han imot, prøvde å få han til å tilpasse seg, da var det jeg som var ei urimelig, gal og sur fitte!! Tenk deg godt om, og vurder å gå videre og vær lykkelig. Ikke sløs bort tid og følelser. For noen mennesker kan rett og slett ikke forandre seg og vil dra deg med ned i dritten sin. Slike mennesker er og eksperter på å snakke deg til en annen mening, få deg til å tvile på deg selv og gradvis vinne kontroll over deg til du helt mister deg selv. Jeg gjorde det, og det var en lang vei opp og ut. Lykke til, du fortjener bedre<3

 

Anonymous poster hash: a7f2c...b62

Så godt at du klarte å komme deg opp og ut <3

[calalalala]

 

Det du blir utsatt for har et navn; psykisk vold. Og det er som du beskriver selv ofte mer skadelig enn fysisk vold (selv om fysisk vold overhode ikke skal bagateliseres). Den psykiske volden bryter en sakte men sikkert ned. Og du er ikke den første sterke kvinnen som har levd med en slik mann. Selv om en er sterk i utgangspunktet er den jevne nedbrytingen med negative beskrivelser av deg som person, kritikk av dine handlinger og valg, mistanke til deg, mistillit og kontroll og alt det andre som følger med på kjøpet som gift for selvfølelsen.

 

Du forteller jo ikke så mye om mannen din som person, men om jeg skal komme med en en kvalifisert gjetning (du får ta det for det det er) vil jeg tro mannen din ikke er psykopat. Det er mer nærliggende at han har opplevd en skjevutvikling i barndommen som har ført til at han mangler mentaliseringsevne (hvis du ikke vet hva det er - google det; tror du vil kjenne igjen mannen din), men han er sannsynligvis god til å tilpasse seg f.eks. nye situasjoner, jeg vil tro han minimum er gjennomsnittlig intelligent (mest sannsynlig litt over gjennomsnittet), han har trolig en personlighetsforstyrrelse, trolig i retning av emosjonell ustabil pers.forstyrrelse, sannsynligvis på grunn av utrygg tilknytning til sine egne foreldre i barndommen (utifra det lille du beskriver om oppvekst), jeg vil tro at han generelt sett strever med å knytte nære relasjoner, men at han har en mengde bekjente.

 

Hvis halvparten av de hypotesene jeg fremsatte over her stemmer ville jeg pakket tingene mine, gått ut døra og ikke sett meg tilbake. Alt for mange kvinner blir værende igjen i slike forhold fordi de ser barnet i mannen som en gang ble krenket, og de ønsker å hjelpe. Ikke vær den kvinnen. Det er ikke din rolle å hjelpe han - han må erkjenne at han har et problem, for så å få mye hjelp i det profesjonelle hjelpeapparatet (vi snakker år) før han i det hele tatt er i stand til å være i en kjæresterelasjon med et annet menneske. Jeg ønsker mannen din alt godt, og jeg ønsker deg alt godt. Ta vare på deg selv og følg den overbevisningen du har inni deg!

 

Klem fra ei som jobber med vold og traumatisk stress.

 

Anonymous poster hash: 9adac...8b8

Tusen takk for godt svar <3

Han er veldig intelligent. Og utrolig opptatt av å være best, uinteressert/"kul". Det et viktig for han å vise andre hvor bra han er, og å være de riktige stedene og å gjøre de riktige tingene og kjenne de riktige menneskene så han kan fortelle om det i bisetninger (aldri skryte).

 

Det er også veldig viktig for han hvordan JEG framstår ovenfor andre, og jeg får lett høre det i etterkant om jeg gjør noe feil, sier noe feil, oppfører meg galt etc... På en litt sånn "det må du jo skjønne"-måte. Men han ser aldri seg selv og klarer ikke å se noenting fra min side. Jeg får til og med tilsnakk om noen kontakter meg, for da har jeg lagt opp til det og framstått som tilgjengelig for andre...

 

klem tilbake til deg

[monson]

 

Det du blir utsatt for har et navn; psykisk vold. Og det er som du beskriver selv ofte mer skadelig enn fysisk vold (selv om fysisk vold overhode ikke skal bagateliseres). Den psykiske volden bryter en sakte men sikkert ned. Og du er ikke den første sterke kvinnen som har levd med en slik mann. Selv om en er sterk i utgangspunktet er den jevne nedbrytingen med negative beskrivelser av deg som person, kritikk av dine handlinger og valg, mistanke til deg, mistillit og kontroll og alt det andre som følger med på kjøpet som gift for selvfølelsen.

Du forteller jo ikke så mye om mannen din som person, men om jeg skal komme med en en kvalifisert gjetning (du får ta det for det det er) vil jeg tro mannen din ikke er psykopat. Det er mer nærliggende at han har opplevd en skjevutvikling i barndommen som har ført til at han mangler mentaliseringsevne (hvis du ikke vet hva det er - google det; tror du vil kjenne igjen mannen din), men han er sannsynligvis god til å tilpasse seg f.eks. nye situasjoner, jeg vil tro han minimum er gjennomsnittlig intelligent (mest sannsynlig litt over gjennomsnittet), han har trolig en personlighetsforstyrrelse, trolig i retning av emosjonell ustabil pers.forstyrrelse, sannsynligvis på grunn av utrygg tilknytning til sine egne foreldre i barndommen (utifra det lille du beskriver om oppvekst), jeg vil tro at han generelt sett strever med å knytte nære relasjoner, men at han har en mengde bekjente.

Hvis halvparten av de hypotesene jeg fremsatte over her stemmer ville jeg pakket tingene mine, gått ut døra og ikke sett meg tilbake. Alt for mange kvinner blir værende igjen i slike forhold fordi de ser barnet i mannen som en gang ble krenket, og de ønsker å hjelpe. Ikke vær den kvinnen. Det er ikke din rolle å hjelpe han - han må erkjenne at han har et problem, for så å få mye hjelp i det profesjonelle hjelpeapparatet (vi snakker år) før han i det hele tatt er i stand til å være i en kjæresterelasjon med et annet menneske. Jeg ønsker mannen din alt godt, og jeg ønsker deg alt godt. Ta vare på deg selv og følg den overbevisningen du har inni deg!

Klem fra ei som jobber med vold og traumatisk stress.Anonymous poster hash: 9adac...8b8

Tusen takk for godt svar <3

Han er veldig intelligent. Og utrolig opptatt av å være best, uinteressert/"kul". Det et viktig for han å vise andre hvor bra han er, og å være de riktige stedene og å gjøre de riktige tingene og kjenne de riktige menneskene så han kan fortelle om det i bisetninger (aldri skryte).

Det er også veldig viktig for han hvordan JEG framstår ovenfor andre, og jeg får lett høre det i etterkant om jeg gjør noe feil, sier noe feil, oppfører meg galt etc... På en litt sånn "det må du jo skjønne"-måte. Men han ser aldri seg selv og klarer ikke å se noenting fra min side. Jeg får til og med tilsnakk om noen kontakter meg, for da har jeg lagt opp til det og framstått som tilgjengelig for andre...

klem tilbake til deg

Herregud, helt utrolig hvor lik han høres ut som min første kjæreste! nifst.. Enten er du sammen med min x eller så finnes det flere som han...

 

Skummelt :-/

[calalalala]

 

 

Det du blir utsatt for har et navn; psykisk vold. Og det er som du beskriver selv ofte mer skadelig enn fysisk vold (selv om fysisk vold overhode ikke skal bagateliseres). Den psykiske volden bryter en sakte men sikkert ned. Og du er ikke den første sterke kvinnen som har levd med en slik mann. Selv om en er sterk i utgangspunktet er den jevne nedbrytingen med negative beskrivelser av deg som person, kritikk av dine handlinger og valg, mistanke til deg, mistillit og kontroll og alt det andre som følger med på kjøpet som gift for selvfølelsen.

Du forteller jo ikke så mye om mannen din som person, men om jeg skal komme med en en kvalifisert gjetning (du får ta det for det det er) vil jeg tro mannen din ikke er psykopat. Det er mer nærliggende at han har opplevd en skjevutvikling i barndommen som har ført til at han mangler mentaliseringsevne (hvis du ikke vet hva det er - google det; tror du vil kjenne igjen mannen din), men han er sannsynligvis god til å tilpasse seg f.eks. nye situasjoner, jeg vil tro han minimum er gjennomsnittlig intelligent (mest sannsynlig litt over gjennomsnittet), han har trolig en personlighetsforstyrrelse, trolig i retning av emosjonell ustabil pers.forstyrrelse, sannsynligvis på grunn av utrygg tilknytning til sine egne foreldre i barndommen (utifra det lille du beskriver om oppvekst), jeg vil tro at han generelt sett strever med å knytte nære relasjoner, men at han har en mengde bekjente.

Hvis halvparten av de hypotesene jeg fremsatte over her stemmer ville jeg pakket tingene mine, gått ut døra og ikke sett meg tilbake. Alt for mange kvinner blir værende igjen i slike forhold fordi de ser barnet i mannen som en gang ble krenket, og de ønsker å hjelpe. Ikke vær den kvinnen. Det er ikke din rolle å hjelpe han - han må erkjenne at han har et problem, for så å få mye hjelp i det profesjonelle hjelpeapparatet (vi snakker år) før han i det hele tatt er i stand til å være i en kjæresterelasjon med et annet menneske. Jeg ønsker mannen din alt godt, og jeg ønsker deg alt godt. Ta vare på deg selv og følg den overbevisningen du har inni deg!

Klem fra ei som jobber med vold og traumatisk stress.Anonymous poster hash: 9adac...8b8

Tusen takk for godt svar <3

Han er veldig intelligent. Og utrolig opptatt av å være best, uinteressert/"kul". Det et viktig for han å vise andre hvor bra han er, og å være de riktige stedene og å gjøre de riktige tingene og kjenne de riktige menneskene så han kan fortelle om det i bisetninger (aldri skryte).

Det er også veldig viktig for han hvordan JEG framstår ovenfor andre, og jeg får lett høre det i etterkant om jeg gjør noe feil, sier noe feil, oppfører meg galt etc... På en litt sånn "det må du jo skjønne"-måte. Men han ser aldri seg selv og klarer ikke å se noenting fra min side. Jeg får til og med tilsnakk om noen kontakter meg, for da har jeg lagt opp til det og framstått som tilgjengelig for andre...

klem tilbake til deg

Herregud, helt utrolig hvor lik han høres ut som min første kjæreste! nifst.. Enten er du sammen med min x eller så finnes det flere som han...

 

Skummelt :-/

Har på følelsen av at det finnes en del :/

[Anonym bruker]

Jeg vet at han aldri ville være fysisk mot meg. Men med dette psykiske hadde det nesten vært enklere å forholde seg til. For han får meg til å tro at jeg er ustabil og krevende...

 

Han kan reagere på alt jeg gjør - uansett om det er å tilbringe tid med familien min eller venner. Jeg blir alltid mistrodd. Hvis jeg er uenig med han eller reagerer på noe han gjør så trekker han seg unna med "dette var enda en ting du gjør som viser at vi har forskjellige verdier og moralske synspunkter. Det er helt greit det altså, men jeg tror du og jeg må ta forholdet vårt opp til vurdering".

 

Det er alltid min feil, jeg får alltid "jeg er ikke sint på deg eller skuffet over deg, men....". Han er i følge ham selv ikke sjalu, han er en stor mann som ikke bryr seg om småting. Likevel blir jeg beskyldt for å beføle folk, være utro, drikke i smug, skjule ting, se ned på han... Og han klarer ALDRI å se ting fra min side. Jeg har hatt flere grunner til å reagere kraftig, men om jeg gjør det så er jeg ustabil, egoistisk, sjalu eller smålig. Og forholdet må igjen tas opp til vurdering. Og jeg vet at jeg ikke er noen av disse tingene

 

I andre øyeblikk skryter han meg opp i skyene og alt er bare rosenrødt. Før vi igjen møter på LITT motstand (eller at jeg er sosial). Han er utrolig god i de gode periodene, men jeg tror han er ufattelig utrygg på seg selv etter en turbulent barndom hvor han ble mye oversett og dummet ut.

 

Er det noen som kjenner seg igjen og kan gi meg noen råd? Eller forklare meg hvorfor han er som han er? For nå har han virkelig bikket helt over og det går bare dager mellom kaosene...

 

Det må sies at han selvfølgelig er en mann som er godt likt av alle og med en høy og respektert stilling. Og alle har bare godt å si om han... Nå begynner jeg snart å tro at det er jeg som er sprø her...

 

Anonymous poster hash: 4dced...d0f

jeg har levd 8 år med en sånn mann... og takk gud for at det er slutt! han kunne vri de mest banale ting til å handle om min personlighet og moral, mens det i bunn og grunn handlet om han og hans følelse av utilstrekkelighet. Et eksempel er om jeg spurte om det var på tide å klippe gresset (ikke gjort på 4 uker og barna kunne ikke leke i hagen lenger pga brennesle etc). Da fikk jeg et angrep uten like om at jeg prioriterte feil, vi kunne da ikke bruke tiden vår på sånt, men heller leke med barna og gi de oppmerksomhet. At jeg prioriterte alt annet foran barna. At jeg var overfladisk og bare tenkte på hva naboer tenkte og på å opprettholde en fasade for alle andre. Jeg ble alltid stående igjen som et spørsmålstegn og forsøkte å forklare at det ikke er uvanlig å klippe gresset en gang i uka og at dette ikke hadde med feilprioriteringer etc. å gjøre. Hadde jeg kunnet hadde jeg selvfølgelig bare klippet gresset selv, men var da svært syk og kunne ikke gjøre noe fysisk.

Jeg fikk de samme beskyldningene om jeg luket foran huset, men da ville han på toppen av alt gjøre narr av meg mens jeg holdt på. Jeg hadde til og med feil prioriteringer i livet fordi jeg arbeidet heltid. Alt, absolutt alt jeg gjorde (som jeg anser som helt normalt) ble vridd på som om det var meg det var noe dyptliggende feil på. Jeg er den eneste som har møtt opp på foreldremøter etc. til og med det klarte han å vri til å være feilprioriteringer: jeg forsøkte jo bare å fremstå som en god mor ikke noe annet...

 

Ironien i det hele er at han kunne leke med barna i 2 timer, føle seg som verdens beste far for så å sitte klistret foran dataen resten av dagen! Han hadde ikke engang jobb fordi han mente det var feilprioritering: "man lever bare en gang" fikk jeg høre. Alltid alltid var det noe feil på meg... Julebakst med barna i desember var teit, pakke inn julegaver var bortkastet tid, skrive julekort var "imagebygging og overfladisk"...

 

Det verste av alt er at etter 8 år med en sånn mann så følte jeg at det virkelig var noe feil på meg, at alle vanlige ting man bruker tid på i hverdagen var bortkastet. Jeg fortsatte å gjøre alt, men med en vond klump i magen. 

 

Først i ettertid forsto jeg jo at dette handlet om han og hans latskap! Han hatet plikter, skulle være hevet over alle andre og dermed rakket ned på absolutt alle andre mennesker. Han brukte latet som han hadde diskutert min såkalte mani med andre og "ingen beiser terasse annet hvert år", "ingen klipper gresset oftere en ett par ganger i måneden", "ingen vasker huset en gang i uka". Jeg ble hele tiden beskylt for å være utro, og han sa det lå i min natur.... jeg forstår ikke hvor han har det fra, men det gjorde at jeg isolerte meg for å bevise at min natur ikke var slik etc. Beskyldninger om å være gal og at jeg burde bli innlagt, og at ingen som kjente meg kunne elske meg om jeg viste de mitt sanne jeg. Jeg har utallelige historier. 

 

Jeg er langt fra manisk, og har et relativt avslappet forhold til det meste, men han fikk meg til å føle meg verdiløs og gal! og som du HI, sier: han hadde utrolig mange flotte sider, men når man ser på "regnskapet" så trykket han meg ned til de grader.

 

Så HI, gå etter magefølelsen, og bare at du skriver her inne viser at noe er riv ruskende galt! Slik vil du vel ikke ha det resten av ditt liv!

 

Anonymous poster hash: 2c6f7...e2c

[Gjest MiffaBlir3Barnsmor]

Hvordan går det HI ? Har du kommet fram til en avgjørelse/gjort det slutt?

[Anonym bruker]

 

Jeg vet at han aldri ville være fysisk mot meg. Men med dette psykiske hadde det nesten vært enklere å forholde seg til. For han får meg til å tro at jeg er ustabil og krevende...

 

Han kan reagere på alt jeg gjør - uansett om det er å tilbringe tid med familien min eller venner. Jeg blir alltid mistrodd. Hvis jeg er uenig med han eller reagerer på noe han gjør så trekker han seg unna med "dette var enda en ting du gjør som viser at vi har forskjellige verdier og moralske synspunkter. Det er helt greit det altså, men jeg tror du og jeg må ta forholdet vårt opp til vurdering".

 

Det er alltid min feil, jeg får alltid "jeg er ikke sint på deg eller skuffet over deg, men....". Han er i følge ham selv ikke sjalu, han er en stor mann som ikke bryr seg om småting. Likevel blir jeg beskyldt for å beføle folk, være utro, drikke i smug, skjule ting, se ned på han... Og han klarer ALDRI å se ting fra min side. Jeg har hatt flere grunner til å reagere kraftig, men om jeg gjør det så er jeg ustabil, egoistisk, sjalu eller smålig. Og forholdet må igjen tas opp til vurdering. Og jeg vet at jeg ikke er noen av disse tingene

 

I andre øyeblikk skryter han meg opp i skyene og alt er bare rosenrødt. Før vi igjen møter på LITT motstand (eller at jeg er sosial). Han er utrolig god i de gode periodene, men jeg tror han er ufattelig utrygg på seg selv etter en turbulent barndom hvor han ble mye oversett og dummet ut.

 

Er det noen som kjenner seg igjen og kan gi meg noen råd? Eller forklare meg hvorfor han er som han er? For nå har han virkelig bikket helt over og det går bare dager mellom kaosene...

 

Det må sies at han selvfølgelig er en mann som er godt likt av alle og med en høy og respektert stilling. Og alle har bare godt å si om han... Nå begynner jeg snart å tro at det er jeg som er sprø her...

 

Anonymous poster hash: 4dced...d0f

jeg har levd 8 år med en sånn mann... og takk gud for at det er slutt! han kunne vri de mest banale ting til å handle om min personlighet og moral, mens det i bunn og grunn handlet om han og hans følelse av utilstrekkelighet. Et eksempel er om jeg spurte om det var på tide å klippe gresset (ikke gjort på 4 uker og barna kunne ikke leke i hagen lenger pga brennesle etc). Da fikk jeg et angrep uten like om at jeg prioriterte feil, vi kunne da ikke bruke tiden vår på sånt, men heller leke med barna og gi de oppmerksomhet. At jeg prioriterte alt annet foran barna. At jeg var overfladisk og bare tenkte på hva naboer tenkte og på å opprettholde en fasade for alle andre. Jeg ble alltid stående igjen som et spørsmålstegn og forsøkte å forklare at det ikke er uvanlig å klippe gresset en gang i uka og at dette ikke hadde med feilprioriteringer etc. å gjøre. Hadde jeg kunnet hadde jeg selvfølgelig bare klippet gresset selv, men var da svært syk og kunne ikke gjøre noe fysisk.

Jeg fikk de samme beskyldningene om jeg luket foran huset, men da ville han på toppen av alt gjøre narr av meg mens jeg holdt på. Jeg hadde til og med feil prioriteringer i livet fordi jeg arbeidet heltid. Alt, absolutt alt jeg gjorde (som jeg anser som helt normalt) ble vridd på som om det var meg det var noe dyptliggende feil på. Jeg er den eneste som har møtt opp på foreldremøter etc. til og med det klarte han å vri til å være feilprioriteringer: jeg forsøkte jo bare å fremstå som en god mor ikke noe annet...

 

Ironien i det hele er at han kunne leke med barna i 2 timer, føle seg som verdens beste far for så å sitte klistret foran dataen resten av dagen! Han hadde ikke engang jobb fordi han mente det var feilprioritering: "man lever bare en gang" fikk jeg høre. Alltid alltid var det noe feil på meg... Julebakst med barna i desember var teit, pakke inn julegaver var bortkastet tid, skrive julekort var "imagebygging og overfladisk"...

 

Det verste av alt er at etter 8 år med en sånn mann så følte jeg at det virkelig var noe feil på meg, at alle vanlige ting man bruker tid på i hverdagen var bortkastet. Jeg fortsatte å gjøre alt, men med en vond klump i magen. 

 

Først i ettertid forsto jeg jo at dette handlet om han og hans latskap! Han hatet plikter, skulle være hevet over alle andre og dermed rakket ned på absolutt alle andre mennesker. Han brukte latet som han hadde diskutert min såkalte mani med andre og "ingen beiser terasse annet hvert år", "ingen klipper gresset oftere en ett par ganger i måneden", "ingen vasker huset en gang i uka". Jeg ble hele tiden beskylt for å være utro, og han sa det lå i min natur.... jeg forstår ikke hvor han har det fra, men det gjorde at jeg isolerte meg for å bevise at min natur ikke var slik etc. Beskyldninger om å være gal og at jeg burde bli innlagt, og at ingen som kjente meg kunne elske meg om jeg viste de mitt sanne jeg. Jeg har utallelige historier. 

 

Jeg er langt fra manisk, og har et relativt avslappet forhold til det meste, men han fikk meg til å føle meg verdiløs og gal! og som du HI, sier: han hadde utrolig mange flotte sider, men når man ser på "regnskapet" så trykket han meg ned til de grader.

 

Så HI, gå etter magefølelsen, og bare at du skriver her inne viser at noe er riv ruskende galt! Slik vil du vel ikke ha det resten av ditt liv!

 

Anonymous poster hash: 2c6f7...e2c

 

 

 

Herregud, det er sykt å høre. Sånn var min eks og.

 

Var det oversvømmelse med kloakken var det min feil.

Var han sliten eller dårlig humør var det min feil.

Han kritiserte jevnlig hvordan jeg gikk kledd og sminket meg.

Han snakket om alle mine mangler, alt jeg ikke hadde av kunnskap og ferdigheter. Dette var en endeløs liste.

Han fikk meg til å blir så selvkritisk at det gikk på selvrespekten løs.

 

Heldigvis klarte jeg å gå. Han godtok ikke dette og fortsatte å oppsøke meg i lang tid. Forsto etterhvert at jeg var den sterke og han den svake  dette forholdet. Han hadde forsøkt å sug min kraft ut av meg og var nå blitt avhengig av min styrke.

 

Nå har jeg en nydelig mann som støtter meg i alt, og 3 nydelige barn.

Jeg har doktorgrad og toppjobb, og tror på meg selv.

 

Slå opp med denne mannen, HI, du fortjener noe mye bedre!

 

 

 

Anonymous poster hash: 0a147...6f7

[Anonym bruker]

 

 

Jeg vet at han aldri ville være fysisk mot meg. Men med dette psykiske hadde det nesten vært enklere å forholde seg til. For han får meg til å tro at jeg er ustabil og krevende...

 

Han kan reagere på alt jeg gjør - uansett om det er å tilbringe tid med familien min eller venner. Jeg blir alltid mistrodd. Hvis jeg er uenig med han eller reagerer på noe han gjør så trekker han seg unna med "dette var enda en ting du gjør som viser at vi har forskjellige verdier og moralske synspunkter. Det er helt greit det altså, men jeg tror du og jeg må ta forholdet vårt opp til vurdering".

 

Det er alltid min feil, jeg får alltid "jeg er ikke sint på deg eller skuffet over deg, men....". Han er i følge ham selv ikke sjalu, han er en stor mann som ikke bryr seg om småting. Likevel blir jeg beskyldt for å beføle folk, være utro, drikke i smug, skjule ting, se ned på han... Og han klarer ALDRI å se ting fra min side. Jeg har hatt flere grunner til å reagere kraftig, men om jeg gjør det så er jeg ustabil, egoistisk, sjalu eller smålig. Og forholdet må igjen tas opp til vurdering. Og jeg vet at jeg ikke er noen av disse tingene

 

I andre øyeblikk skryter han meg opp i skyene og alt er bare rosenrødt. Før vi igjen møter på LITT motstand (eller at jeg er sosial). Han er utrolig god i de gode periodene, men jeg tror han er ufattelig utrygg på seg selv etter en turbulent barndom hvor han ble mye oversett og dummet ut.

 

Er det noen som kjenner seg igjen og kan gi meg noen råd? Eller forklare meg hvorfor han er som han er? For nå har han virkelig bikket helt over og det går bare dager mellom kaosene...

 

Det må sies at han selvfølgelig er en mann som er godt likt av alle og med en høy og respektert stilling. Og alle har bare godt å si om han... Nå begynner jeg snart å tro at det er jeg som er sprø her...

 

Anonymous poster hash: 4dced...d0f

jeg har levd 8 år med en sånn mann... og takk gud for at det er slutt! han kunne vri de mest banale ting til å handle om min personlighet og moral, mens det i bunn og grunn handlet om han og hans følelse av utilstrekkelighet. Et eksempel er om jeg spurte om det var på tide å klippe gresset (ikke gjort på 4 uker og barna kunne ikke leke i hagen lenger pga brennesle etc). Da fikk jeg et angrep uten like om at jeg prioriterte feil, vi kunne da ikke bruke tiden vår på sånt, men heller leke med barna og gi de oppmerksomhet. At jeg prioriterte alt annet foran barna. At jeg var overfladisk og bare tenkte på hva naboer tenkte og på å opprettholde en fasade for alle andre. Jeg ble alltid stående igjen som et spørsmålstegn og forsøkte å forklare at det ikke er uvanlig å klippe gresset en gang i uka og at dette ikke hadde med feilprioriteringer etc. å gjøre. Hadde jeg kunnet hadde jeg selvfølgelig bare klippet gresset selv, men var da svært syk og kunne ikke gjøre noe fysisk.

Jeg fikk de samme beskyldningene om jeg luket foran huset, men da ville han på toppen av alt gjøre narr av meg mens jeg holdt på. Jeg hadde til og med feil prioriteringer i livet fordi jeg arbeidet heltid. Alt, absolutt alt jeg gjorde (som jeg anser som helt normalt) ble vridd på som om det var meg det var noe dyptliggende feil på. Jeg er den eneste som har møtt opp på foreldremøter etc. til og med det klarte han å vri til å være feilprioriteringer: jeg forsøkte jo bare å fremstå som en god mor ikke noe annet...

 

Ironien i det hele er at han kunne leke med barna i 2 timer, føle seg som verdens beste far for så å sitte klistret foran dataen resten av dagen! Han hadde ikke engang jobb fordi han mente det var feilprioritering: "man lever bare en gang" fikk jeg høre. Alltid alltid var det noe feil på meg... Julebakst med barna i desember var teit, pakke inn julegaver var bortkastet tid, skrive julekort var "imagebygging og overfladisk"...

 

Det verste av alt er at etter 8 år med en sånn mann så følte jeg at det virkelig var noe feil på meg, at alle vanlige ting man bruker tid på i hverdagen var bortkastet. Jeg fortsatte å gjøre alt, men med en vond klump i magen. 

 

Først i ettertid forsto jeg jo at dette handlet om han og hans latskap! Han hatet plikter, skulle være hevet over alle andre og dermed rakket ned på absolutt alle andre mennesker. Han brukte latet som han hadde diskutert min såkalte mani med andre og "ingen beiser terasse annet hvert år", "ingen klipper gresset oftere en ett par ganger i måneden", "ingen vasker huset en gang i uka". Jeg ble hele tiden beskylt for å være utro, og han sa det lå i min natur.... jeg forstår ikke hvor han har det fra, men det gjorde at jeg isolerte meg for å bevise at min natur ikke var slik etc. Beskyldninger om å være gal og at jeg burde bli innlagt, og at ingen som kjente meg kunne elske meg om jeg viste de mitt sanne jeg. Jeg har utallelige historier. 

 

Jeg er langt fra manisk, og har et relativt avslappet forhold til det meste, men han fikk meg til å føle meg verdiløs og gal! og som du HI, sier: han hadde utrolig mange flotte sider, men når man ser på "regnskapet" så trykket han meg ned til de grader.

 

Så HI, gå etter magefølelsen, og bare at du skriver her inne viser at noe er riv ruskende galt! Slik vil du vel ikke ha det resten av ditt liv!

 

Anonymous poster hash: 2c6f7...e2c

 

 

 

Herregud, det er sykt å høre. Sånn var min eks og.

 

Var det oversvømmelse med kloakken var det min feil.

Var han sliten eller dårlig humør var det min feil.

Han kritiserte jevnlig hvordan jeg gikk kledd og sminket meg.

Han snakket om alle mine mangler, alt jeg ikke hadde av kunnskap og ferdigheter. Dette var en endeløs liste.

Han fikk meg til å blir så selvkritisk at det gikk på selvrespekten løs.

 

Heldigvis klarte jeg å gå. Han godtok ikke dette og fortsatte å oppsøke meg i lang tid. Forsto etterhvert at jeg var den sterke og han den svake  dette forholdet. Han hadde forsøkt å sug min kraft ut av meg og var nå blitt avhengig av min styrke.

 

Nå har jeg en nydelig mann som støtter meg i alt, og 3 nydelige barn.

Jeg har doktorgrad og toppjobb, og tror på meg selv.

 

Slå opp med denne mannen, HI, du fortjener noe mye bedre!

 

 

 

Anonymous poster hash: 0a147...6f7

 

Det er nok flust av sånne sjarmører der ute;) Jeg er også høyt utdannet, har god jobb og virker utad som veldig sterk, men gråt meg i søvn hver kveld... Jeg forsvant fra sosiale medier og alle sosiale tilstellninger (alltid med en god unnskyldning)... 

Jeg har ikke funnet meg noen ny mann for jeg vet rett og slett ikke om jeg klarer å stole på en mann igjen, men jeg har det veeldig godt alene med barna mine:)

 

Anonymous poster hash: 2c6f7...e2c

[calalalala]

 

 

Jeg vet at han aldri ville være fysisk mot meg. Men med dette psykiske hadde det nesten vært enklere å forholde seg til. For han får meg til å tro at jeg er ustabil og krevende...

 

Han kan reagere på alt jeg gjør - uansett om det er å tilbringe tid med familien min eller venner. Jeg blir alltid mistrodd. Hvis jeg er uenig med han eller reagerer på noe han gjør så trekker han seg unna med "dette var enda en ting du gjør som viser at vi har forskjellige verdier og moralske synspunkter. Det er helt greit det altså, men jeg tror du og jeg må ta forholdet vårt opp til vurdering".

 

Det er alltid min feil, jeg får alltid "jeg er ikke sint på deg eller skuffet over deg, men....". Han er i følge ham selv ikke sjalu, han er en stor mann som ikke bryr seg om småting. Likevel blir jeg beskyldt for å beføle folk, være utro, drikke i smug, skjule ting, se ned på han... Og han klarer ALDRI å se ting fra min side. Jeg har hatt flere grunner til å reagere kraftig, men om jeg gjør det så er jeg ustabil, egoistisk, sjalu eller smålig. Og forholdet må igjen tas opp til vurdering. Og jeg vet at jeg ikke er noen av disse tingene

 

I andre øyeblikk skryter han meg opp i skyene og alt er bare rosenrødt. Før vi igjen møter på LITT motstand (eller at jeg er sosial). Han er utrolig god i de gode periodene, men jeg tror han er ufattelig utrygg på seg selv etter en turbulent barndom hvor han ble mye oversett og dummet ut.

 

Er det noen som kjenner seg igjen og kan gi meg noen råd? Eller forklare meg hvorfor han er som han er? For nå har han virkelig bikket helt over og det går bare dager mellom kaosene...

 

Det må sies at han selvfølgelig er en mann som er godt likt av alle og med en høy og respektert stilling. Og alle har bare godt å si om han... Nå begynner jeg snart å tro at det er jeg som er sprø her...

 

Anonymous poster hash: 4dced...d0f

jeg har levd 8 år med en sånn mann... og takk gud for at det er slutt! han kunne vri de mest banale ting til å handle om min personlighet og moral, mens det i bunn og grunn handlet om han og hans følelse av utilstrekkelighet. Et eksempel er om jeg spurte om det var på tide å klippe gresset (ikke gjort på 4 uker og barna kunne ikke leke i hagen lenger pga brennesle etc). Da fikk jeg et angrep uten like om at jeg prioriterte feil, vi kunne da ikke bruke tiden vår på sånt, men heller leke med barna og gi de oppmerksomhet. At jeg prioriterte alt annet foran barna. At jeg var overfladisk og bare tenkte på hva naboer tenkte og på å opprettholde en fasade for alle andre. Jeg ble alltid stående igjen som et spørsmålstegn og forsøkte å forklare at det ikke er uvanlig å klippe gresset en gang i uka og at dette ikke hadde med feilprioriteringer etc. å gjøre. Hadde jeg kunnet hadde jeg selvfølgelig bare klippet gresset selv, men var da svært syk og kunne ikke gjøre noe fysisk.

Jeg fikk de samme beskyldningene om jeg luket foran huset, men da ville han på toppen av alt gjøre narr av meg mens jeg holdt på. Jeg hadde til og med feil prioriteringer i livet fordi jeg arbeidet heltid. Alt, absolutt alt jeg gjorde (som jeg anser som helt normalt) ble vridd på som om det var meg det var noe dyptliggende feil på. Jeg er den eneste som har møtt opp på foreldremøter etc. til og med det klarte han å vri til å være feilprioriteringer: jeg forsøkte jo bare å fremstå som en god mor ikke noe annet...

 

Ironien i det hele er at han kunne leke med barna i 2 timer, føle seg som verdens beste far for så å sitte klistret foran dataen resten av dagen! Han hadde ikke engang jobb fordi han mente det var feilprioritering: "man lever bare en gang" fikk jeg høre. Alltid alltid var det noe feil på meg... Julebakst med barna i desember var teit, pakke inn julegaver var bortkastet tid, skrive julekort var "imagebygging og overfladisk"...

 

Det verste av alt er at etter 8 år med en sånn mann så følte jeg at det virkelig var noe feil på meg, at alle vanlige ting man bruker tid på i hverdagen var bortkastet. Jeg fortsatte å gjøre alt, men med en vond klump i magen.

 

Først i ettertid forsto jeg jo at dette handlet om han og hans latskap! Han hatet plikter, skulle være hevet over alle andre og dermed rakket ned på absolutt alle andre mennesker. Han brukte latet som han hadde diskutert min såkalte mani med andre og "ingen beiser terasse annet hvert år", "ingen klipper gresset oftere en ett par ganger i måneden", "ingen vasker huset en gang i uka". Jeg ble hele tiden beskylt for å være utro, og han sa det lå i min natur.... jeg forstår ikke hvor han har det fra, men det gjorde at jeg isolerte meg for å bevise at min natur ikke var slik etc. Beskyldninger om å være gal og at jeg burde bli innlagt, og at ingen som kjente meg kunne elske meg om jeg viste de mitt sanne jeg. Jeg har utallelige historier.

 

Jeg er langt fra manisk, og har et relativt avslappet forhold til det meste, men han fikk meg til å føle meg verdiløs og gal! og som du HI, sier: han hadde utrolig mange flotte sider, men når man ser på "regnskapet" så trykket han meg ned til de grader.

 

Så HI, gå etter magefølelsen, og bare at du skriver her inne viser at noe er riv ruskende galt! Slik vil du vel ikke ha det resten av ditt liv!

 

Anonymous poster hash: 2c6f7...e2c

Det det hørtes helt forferdelig ut

[calalalala]

Hvordan går det HI ? Har du kommet fram til en avgjørelse/gjort det slutt?

Vi bor ikke sammen, så til nå har jeg bare ignorert henvendelser fra han. Og det fungerer virker det som. Enn så lenge, det kan vel være han fortsatt tror han vet hvor han har meg og bruker det her som en taktikk til å psyke ut meg... Men nå har jeg fått nok, det går ikke mer.

[calalalala]

 

 

 

 

Jeg vet at han aldri ville være fysisk mot meg. Men med dette psykiske hadde det nesten vært enklere å forholde seg til. For han får meg til å tro at jeg er ustabil og krevende...

 

Han kan reagere på alt jeg gjør - uansett om det er å tilbringe tid med familien min eller venner. Jeg blir alltid mistrodd. Hvis jeg er uenig med han eller reagerer på noe han gjør så trekker han seg unna med "dette var enda en ting du gjør som viser at vi har forskjellige verdier og moralske synspunkter. Det er helt greit det altså, men jeg tror du og jeg må ta forholdet vårt opp til vurdering".

 

Det er alltid min feil, jeg får alltid "jeg er ikke sint på deg eller skuffet over deg, men....". Han er i følge ham selv ikke sjalu, han er en stor mann som ikke bryr seg om småting. Likevel blir jeg beskyldt for å beføle folk, være utro, drikke i smug, skjule ting, se ned på han... Og han klarer ALDRI å se ting fra min side. Jeg har hatt flere grunner til å reagere kraftig, men om jeg gjør det så er jeg ustabil, egoistisk, sjalu eller smålig. Og forholdet må igjen tas opp til vurdering. Og jeg vet at jeg ikke er noen av disse tingene

 

I andre øyeblikk skryter han meg opp i skyene og alt er bare rosenrødt. Før vi igjen møter på LITT motstand (eller at jeg er sosial). Han er utrolig god i de gode periodene, men jeg tror han er ufattelig utrygg på seg selv etter en turbulent barndom hvor han ble mye oversett og dummet ut.

 

Er det noen som kjenner seg igjen og kan gi meg noen råd? Eller forklare meg hvorfor han er som han er? For nå har han virkelig bikket helt over og det går bare dager mellom kaosene...

 

Det må sies at han selvfølgelig er en mann som er godt likt av alle og med en høy og respektert stilling. Og alle har bare godt å si om han... Nå begynner jeg snart å tro at det er jeg som er sprø her...

 

Anonymous poster hash: 4dced...d0f

jeg har levd 8 år med en sånn mann... og takk gud for at det er slutt! han kunne vri de mest banale ting til å handle om min personlighet og moral, mens det i bunn og grunn handlet om han og hans følelse av utilstrekkelighet. Et eksempel er om jeg spurte om det var på tide å klippe gresset (ikke gjort på 4 uker og barna kunne ikke leke i hagen lenger pga brennesle etc). Da fikk jeg et angrep uten like om at jeg prioriterte feil, vi kunne da ikke bruke tiden vår på sånt, men heller leke med barna og gi de oppmerksomhet. At jeg prioriterte alt annet foran barna. At jeg var overfladisk og bare tenkte på hva naboer tenkte og på å opprettholde en fasade for alle andre. Jeg ble alltid stående igjen som et spørsmålstegn og forsøkte å forklare at det ikke er uvanlig å klippe gresset en gang i uka og at dette ikke hadde med feilprioriteringer etc. å gjøre. Hadde jeg kunnet hadde jeg selvfølgelig bare klippet gresset selv, men var da svært syk og kunne ikke gjøre noe fysisk.

Jeg fikk de samme beskyldningene om jeg luket foran huset, men da ville han på toppen av alt gjøre narr av meg mens jeg holdt på. Jeg hadde til og med feil prioriteringer i livet fordi jeg arbeidet heltid. Alt, absolutt alt jeg gjorde (som jeg anser som helt normalt) ble vridd på som om det var meg det var noe dyptliggende feil på. Jeg er den eneste som har møtt opp på foreldremøter etc. til og med det klarte han å vri til å være feilprioriteringer: jeg forsøkte jo bare å fremstå som en god mor ikke noe annet...

 

Ironien i det hele er at han kunne leke med barna i 2 timer, føle seg som verdens beste far for så å sitte klistret foran dataen resten av dagen! Han hadde ikke engang jobb fordi han mente det var feilprioritering: "man lever bare en gang" fikk jeg høre. Alltid alltid var det noe feil på meg... Julebakst med barna i desember var teit, pakke inn julegaver var bortkastet tid, skrive julekort var "imagebygging og overfladisk"...

 

Det verste av alt er at etter 8 år med en sånn mann så følte jeg at det virkelig var noe feil på meg, at alle vanlige ting man bruker tid på i hverdagen var bortkastet. Jeg fortsatte å gjøre alt, men med en vond klump i magen.

 

Først i ettertid forsto jeg jo at dette handlet om han og hans latskap! Han hatet plikter, skulle være hevet over alle andre og dermed rakket ned på absolutt alle andre mennesker. Han brukte latet som han hadde diskutert min såkalte mani med andre og "ingen beiser terasse annet hvert år", "ingen klipper gresset oftere en ett par ganger i måneden", "ingen vasker huset en gang i uka". Jeg ble hele tiden beskylt for å være utro, og han sa det lå i min natur.... jeg forstår ikke hvor han har det fra, men det gjorde at jeg isolerte meg for å bevise at min natur ikke var slik etc. Beskyldninger om å være gal og at jeg burde bli innlagt, og at ingen som kjente meg kunne elske meg om jeg viste de mitt sanne jeg. Jeg har utallelige historier.

 

Jeg er langt fra manisk, og har et relativt avslappet forhold til det meste, men han fikk meg til å føle meg verdiløs og gal! og som du HI, sier: han hadde utrolig mange flotte sider, men når man ser på "regnskapet" så trykket han meg ned til de grader.

 

Så HI, gå etter magefølelsen, og bare at du skriver her inne viser at noe er riv ruskende galt! Slik vil du vel ikke ha det resten av ditt liv!

 

Anonymous poster hash: 2c6f7...e2c

 

Herregud, det er sykt å høre. Sånn var min eks og.

 

Var det oversvømmelse med kloakken var det min feil.

Var han sliten eller dårlig humør var det min feil.

Han kritiserte jevnlig hvordan jeg gikk kledd og sminket meg.

Han snakket om alle mine mangler, alt jeg ikke hadde av kunnskap og ferdigheter. Dette var en endeløs liste.

Han fikk meg til å blir så selvkritisk at det gikk på selvrespekten løs.

 

Heldigvis klarte jeg å gå. Han godtok ikke dette og fortsatte å oppsøke meg i lang tid. Forsto etterhvert at jeg var den sterke og han den svake dette forholdet. Han hadde forsøkt å sug min kraft ut av meg og var nå blitt avhengig av min styrke.

 

Nå har jeg en nydelig mann som støtter meg i alt, og 3 nydelige barn.

Jeg har doktorgrad og toppjobb, og tror på meg selv.

 

Slå opp med denne mannen, HI, du fortjener noe mye bedre!

 

 

 

Anonymous poster hash: 0a147...6f7

Det er godt å høre at det er håp om å finne noen <3 for jeg vet helt ærlig ikke om jeg klarer å stole på noen mer nå... Han her virket virkelig som drømmemannen en lang stund fram til disse egenskapene snek seg fram en etter en... Og jeg er redd for hvor lett påvirkelig jeg egentlig var.. Hadde aldri trodd det om meg selv. Utrolig at det går an å ta så feil.

[calalalala]

 

Anonymous poster hash: 0a147...6f7

Det er nok flust av sånne sjarmører der ute;) Jeg er også høyt utdannet, har god jobb og virker utad som veldig sterk, men gråt meg i søvn hver kveld... Jeg forsvant fra sosiale medier og alle sosiale tilstellninger (alltid med en god unnskyldning)...

Jeg har ikke funnet meg noen ny mann for jeg vet rett og slett ikke om jeg klarer å stole på en mann igjen, men jeg har det veeldig godt alene med barna mine:)

 

Anonymous poster hash: 2c6f7...e2c

 

Jeg tenkte samme tanken, kanskje jeg rett og slett får gjøre som deg - klare meg selv og nyte barn og livet. Med hvem jeg vil være sammen med når jeg vil være sammen med dem. Det her hadde endt med et asosialt liv hvor jeg alltid hadde blitt beskyldt for å gjøre noe galt...

[Anonym bruker]

Bra du har innsett at du må bli kvitt ham

Anonymous poster hash: 4e2b3...615