Jeg blir skremt av kjæresten min...

[Anonym bruker]

Jeg vet at han aldri ville være fysisk mot meg. Men med dette psykiske hadde det nesten vært enklere å forholde seg til. For han får meg til å tro at jeg er ustabil og krevende...

 

Han kan reagere på alt jeg gjør - uansett om det er å tilbringe tid med familien min eller venner. Jeg blir alltid mistrodd. Hvis jeg er uenig med han eller reagerer på noe han gjør så trekker han seg unna med "dette var enda en ting du gjør som viser at vi har forskjellige verdier og moralske synspunkter. Det er helt greit det altså, men jeg tror du og jeg må ta forholdet vårt opp til vurdering".

 

Det er alltid min feil, jeg får alltid "jeg er ikke sint på deg eller skuffet over deg, men....". Han er i følge ham selv ikke sjalu, han er en stor mann som ikke bryr seg om småting. Likevel blir jeg beskyldt for å beføle folk, være utro, drikke i smug, skjule ting, se ned på han... Og han klarer ALDRI å se ting fra min side. Jeg har hatt flere grunner til å reagere kraftig, men om jeg gjør det så er jeg ustabil, egoistisk, sjalu eller smålig. Og forholdet må igjen tas opp til vurdering. Og jeg vet at jeg ikke er noen av disse tingene

 

I andre øyeblikk skryter han meg opp i skyene og alt er bare rosenrødt. Før vi igjen møter på LITT motstand (eller at jeg er sosial). Han er utrolig god i de gode periodene, men jeg tror han er ufattelig utrygg på seg selv etter en turbulent barndom hvor han ble mye oversett og dummet ut.

 

Er det noen som kjenner seg igjen og kan gi meg noen råd? Eller forklare meg hvorfor han er som han er? For nå har han virkelig bikket helt over og det går bare dager mellom kaosene...

 

Det må sies at han selvfølgelig er en mann som er godt likt av alle og med en høy og respektert stilling. Og alle har bare godt å si om han... Nå begynner jeg snart å tro at det er jeg som er sprø her...

 

Anonymous poster hash: 4dced...d0f

[Anonym bruker]

Har i gen råd, men det virket som at han prøver å kontrollere deg, har deg i sin hule hånd. Gjør deg utrygg på situasjoner som ikke er rettferdig, samtidig som han prøver å rose deg for at du skal føle deg vel! Psykisk mishandling vil jeg påstå!

 

Anonymous poster hash: 1a630...346

[Anonym bruker]

Hadde dumpet han. Har dere barn? Hvis ikke så kaster du han ut asap!

Anonymous poster hash: d3afc...001

[Sint naken biltyv]

Prøv å les det du selv skriver mens du later som det er en fremmed som har skrevet det... Kanskje du selv ser hvordan det står til i forholdet

[Anonym bruker]

Ja, prøv å tenk at du er en vennine som leser dette om henne

 

Anonymous poster hash: 72c61...f37

[Anonym bruker]

PSYKOPAT!!!

 

Løp!

 

Anonymous poster hash: 72c61...f37

[calalalala]

Tusen takk for svar!

 

Jeg klarer fortsatt å se det utenfra i blant og da ser jeg jo hvor håpløst det er. Men så er han god igjen da, og alle rundt skryter jo sånn av han og han er den tryggeste, snilleste mannen de vet om. Men han stakkarsliggjør seg selv sånn mens han samtidig skryter seg selv opp i skyene... Han stoler ikke på noen andre enn seg selv og føler at det er han mot alle... Til og med meg..

 

Vi har ingen barn sammen.

 

HI

[calalalala]

Og der røyk anonymknappen

[Anonym bruker]

Klassisk psykopat. Les litt om dem, så kjenner du han nok igjen.

Anonymous poster hash: 76283...b86

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar!

Jeg klarer fortsatt å se det utenfra i blant og da ser jeg jo hvor håpløst det er. Men så er han god igjen da, og alle rundt skryter jo sånn av han og han er den tryggeste, snilleste mannen de vet om. Men han stakkarsliggjør seg selv sånn mens han samtidig skryter seg selv opp i skyene... Han stoler ikke på noen andre enn seg selv og føler at det er han mot alle... Til og med meg..

Vi har ingen barn sammen.

HI

Du er blind! Du sier du ser det selv, men du unnskylder og ser de " gode" sidene hans, istedenfor å ta innover deg det faktiske tilfelle at han kontrollerer deg til de grader :-( gå mens du kan!!

 

Anonymous poster hash: 1a630...346

[calalalala]

Ja, jeg vet Jeg har bestemt meg for å gå nå, jeg bare lurer på hvordan reaksjonen hans blir på det...

[Anonym bruker]

Ja, jeg vet Jeg har bestemt meg for å gå nå, jeg bare lurer på hvordan reaksjonen hans blir på det...

Så bra hi, det er til det beste! Masse lykke til :-)

Si til han, akkurat det du har beskrevet her. Og IKKE fall for den manipulerende og sjarmerende personen han mest sannsynlig vil snu om til når han ser at han holder på å miste deg, det er en del av gamet!

 

Anonymous poster hash: 1a630...346

[Anonym bruker]

Ja, jeg vet Jeg har bestemt meg for å gå nå, jeg bare lurer på hvordan reaksjonen hans blir på det...

Reaksjonen blir verre til mer han snarer nettet rundt deg. Når han skal ta forholdet deres opp til vurdering, er det for å sjekke ståa.. Hvor han har deg, og om du er såpass svak for ham, at han kan stramme grepet litt mer. Tror  du skal være takknemlig at dere ikke har fått barn sammen, og komme deg unna, så fort du får sjansen.

 

Anonymous poster hash: 76283...b86

[calalalala]

Tusen takk <3 Det som irriterer meg mest er at jeg egentlig er sterk, men at han har fått meg til å tvile på meg selv og hvem jeg egentlig er. Fordi han har sagt så mye negativt... Det var da jeg innså at dette at jeg virkelig ble skremt. For han har faktisk fram til nå nylig klart å pakke det inn så jeg ikke har sett det klart. Men det er kanskje klassisk, at han får meg til å framstå som urimelig og dum og at han er den forståelsesfulle og snille og "store personen" som ikke blir skuffet og sint på meg.

[Anonym bruker]

Høres ut som om han sliter, og trenger profesjonell hjelp. Jeg har faktisk vært i hans sko en gang, om enn ikke fullt så ille altså... Jeg fikk hjelp, og fikk også diagnosen bipolar lidelse. Jeg er depressiv store deler av året, da særlig når mørketida slår inn. Heldigvis hadde jeg en flott mann som støttet meg hele veien, selv om det tok nesten 10 år før jeg faktisk ble "meg selv". 

Anonymous poster hash: 62d3c...43b

[Anonym bruker]

Har også en slik mann. Jeg er vell egentlig blitt så vant med det at det er blitt normalt for meg. Det er hele tiden at det er jeg som er ustabil og diagnosen min blir brukt mot meg HELE TIDEN (bipolar) selv om jeg vet at jeg er stabil. Har følt på en stund å ende forholdet, men jeg er så feig Han er på ingen måte voldelig eller noe slikt, men det er konstant at han skal sette grenser for meg. Vi har et stykke til foreldrene våre og jeg og ungene bruker å dra dit sammen blir jo da borte en mnd's tid mens han er hjemme. Med en gang er det beskyldninger om utroskap, jeg bruker for mye penger osv enda han vet at jeg KUN har vært sammen med familiene våre pluss at jeg har ingen venner der. Han kan mene det ved f.eks si etter at vi har hatt sex første gang etter at vi kommer hjem med å si at det kjennes ut som om at jeg har hatt masse sex - noe jeg selvfølgelig ikke har hatt. Veldig slitsomt å gå på tå hev til en hver stund. 

Håper du finner ut av det! 

Anonymous poster hash: 3ba64...94f

[monson]

Tusen takk <3 Det som irriterer meg mest er at jeg egentlig er sterk, men at han har fått meg til å tvile på meg selv og hvem jeg egentlig er. Fordi han har sagt så mye negativt... Det var da jeg innså at dette at jeg virkelig ble skremt. For han har faktisk fram til nå nylig klart å pakke det inn så jeg ikke har sett det klart. Men det er kanskje klassisk, at han får meg til å framstå som urimelig og dum og at han er den forståelsesfulle og snille og "store personen" som ikke blir skuffet og sint på meg.

jeg har vært i forholdt til to stk som er slik.. Den første var værst og den andre var litt mildere. (Nå har jeg en kjærne kar)

Det som er så merkelig med slike gutter eller menn er at de ofte ender opp med sterke damer. Jeg tror de liker utfordringen, pluss at vi (jeg sier vi, for jeg er også en sterk persjon) gjør de utrygge, og de føler de må tramppe oss skikkelg ned for å få kontroll på oss. Desverre så wnder det aldri bra..

 

For gudsskyld løp mens du enda kan! det blir aldri bedre med slike karer, og du kan i stede ende opp med å miste deg selv helt! vær så snill å dra, og vær obs på varselstegnene til neste gang.

 

håper du har klart å fått med deg varselstegnene??

[Anonym bruker]

Kom deg unna så fort som f...!!!!!!!

Anonymous poster hash: fccda...fab

[calalalala]

 

Høres ut som om han sliter, og trenger profesjonell hjelp. Jeg har faktisk vært i hans sko en gang, om enn ikke fullt så ille altså... Jeg fikk hjelp, og fikk også diagnosen bipolar lidelse. Jeg er depressiv store deler av året, da særlig når mørketida slår inn. Heldigvis hadde jeg en flott mann som støttet meg hele veien, selv om det tok nesten 10 år før jeg faktisk ble "meg selv".

 

Anonymous poster hash: 62d3c...43b

Så godt du kom deg ut av det sammen med en god mann:) Jeg har tenkt tanken at han kan bli kvitt det, men han synes jo ikke han har noe problem, så jeg tviler... Det er i følge han jeg som er problemet..

[calalalala]

 

Har også en slik mann. Jeg er vell egentlig blitt så vant med det at det er blitt normalt for meg. Det er hele tiden at det er jeg som er ustabil og diagnosen min blir brukt mot meg HELE TIDEN (bipolar) selv om jeg vet at jeg er stabil. Har følt på en stund å ende forholdet, men jeg er så feig Han er på ingen måte voldelig eller noe slikt, men det er konstant at han skal sette grenser for meg. Vi har et stykke til foreldrene våre og jeg og ungene bruker å dra dit sammen blir jo da borte en mnd's tid mens han er hjemme. Med en gang er det beskyldninger om utroskap, jeg bruker for mye penger osv enda han vet at jeg KUN har vært sammen med familiene våre pluss at jeg har ingen venner der. Han kan mene det ved f.eks si etter at vi har hatt sex første gang etter at vi kommer hjem med å si at det kjennes ut som om at jeg har hatt masse sex - noe jeg selvfølgelig ikke har hatt. Veldig slitsomt å gå på tå hev til en hver stund.

 

Håper du finner ut av det!

 

Anonymous poster hash: 3ba64...94f

Jeg håper du også klarer å gå... For sånne beskyldninger er forferdelige å takle, det vet jeg... Uansett hva man svarer eller ikke svarer så blir det bare verre...

[calalalala]

 

Tusen takk <3 Det som irriterer meg mest er at jeg egentlig er sterk, men at han har fått meg til å tvile på meg selv og hvem jeg egentlig er. Fordi han har sagt så mye negativt... Det var da jeg innså at dette at jeg virkelig ble skremt. For han har faktisk fram til nå nylig klart å pakke det inn så jeg ikke har sett det klart. Men det er kanskje klassisk, at han får meg til å framstå som urimelig og dum og at han er den forståelsesfulle og snille og "store personen" som ikke blir skuffet og sint på meg.

jeg har vært i forholdt til to stk som er slik.. Den første var værst og den andre var litt mildere. (Nå har jeg en kjærne kar)

Det som er så merkelig med slike gutter eller menn er at de ofte ender opp med sterke damer. Jeg tror de liker utfordringen, pluss at vi (jeg sier vi, for jeg er også en sterk persjon) gjør de utrygge, og de føler de må tramppe oss skikkelg ned for å få kontroll på oss. Desverre så wnder det aldri bra..

 

For gudsskyld løp mens du enda kan! det blir aldri bedre med slike karer, og du kan i stede ende opp med å miste deg selv helt! vær så snill å dra, og vær obs på varselstegnene til neste gang.

 

håper du har klart å fått med deg varselstegnene??

Ja, men jeg har lukket øynene fram til det tok av nå nylig... Men nå vet jeg varselstegnene til neste gang.

 

Han hater forøvrig at jeg er sterk. Selvom han skryter av meg for det når han har gode perioder. Og jeg er i ferd med å miste meg selv, så nå løper jeg før det er for sent. Takk <3

[Anonym bruker]

 

Høres ut som om han sliter, og trenger profesjonell hjelp. Jeg har faktisk vært i hans sko en gang, om enn ikke fullt så ille altså... Jeg fikk hjelp, og fikk også diagnosen bipolar lidelse. Jeg er depressiv store deler av året, da særlig når mørketida slår inn. Heldigvis hadde jeg en flott mann som støttet meg hele veien, selv om det tok nesten 10 år før jeg faktisk ble "meg selv".

 

Anonymous poster hash: 62d3c...43b

Så godt du kom deg ut av det sammen med en god mann:) Jeg har tenkt tanken at han kan bli kvitt det, men han synes jo ikke han har noe problem, så jeg tviler... Det er i følge han jeg som er problemet..

 

Jeg syntes heller ikke jeg hadde problemer da jeg hadde det. Jeg klarte ikke se det selv. Jeg fikk øynene opp først da jeg fikk diagnosen (fikk prof. hjelp pga depresjoner, og deretter diagnose), og jeg så hva diagnosen faktisk innebar. Det tok mange, mange år før jeg klarte å skjønne når jeg var såkalt "høy" (følte meg bedre enn alle andre på en måte, jeg trampa vel på alle og trodde jeg klarte alt jeg ville klare), og samboeren har vært til vesentlig hjelp her. Han har måtte fortelle meg utallige ganger at "nå har det rabla for deg igjen", og han var skikkelig hard med meg flere ganger. Etterhvert klarte jeg å merke selv at det hadde "rabla for meg", og så lærte jeg meg å skjønne det før det skjedde, fant ut hva som trigga det, og nå er det veldig sjeldent det klarer å få overhånd! Men jeg har mange nedturer enda, men de "høye" periodene er heldigvis under kontroll... 

 

Men det er tøft, både for mannen og meg selv. Gå, om du ikke klarer det. Gå så fort du makter. Det er ikke lett å leve med en slik person (om han av din er bipolar da, det er det eneste jeg kan sammenligne med). Det krever MYE, og han må være villig til å innse at han er syk, han trenger hjelp. og han må jobbe hardt med seg selv og/eller bli medisinert. Det krever mye av deg også. Så gå om du ikke makter, for det er ikke et enkelt liv. Jeg ville dratt.

 

Anonymous poster hash: 62d3c...43b

[monson]

 

 

Høres ut som om han sliter, og trenger profesjonell hjelp. Jeg har faktisk vært i hans sko en gang, om enn ikke fullt så ille altså... Jeg fikk hjelp, og fikk også diagnosen bipolar lidelse. Jeg er depressiv store deler av året, da særlig når mørketida slår inn. Heldigvis hadde jeg en flott mann som støttet meg hele veien, selv om det tok nesten 10 år før jeg faktisk ble "meg selv".Anonymous poster hash: 62d3c...43b

Så godt du kom deg ut av det sammen med en god mann:) Jeg har tenkt tanken at han kan bli kvitt det, men han synes jo ikke han har noe problem, så jeg tviler... Det er i følge han jeg som er problemet..

Jeg syntes heller ikke jeg hadde problemer da jeg hadde det. Jeg klarte ikke se det selv. Jeg fikk øynene opp først da jeg fikk diagnosen (fikk prof. hjelp pga depresjoner, og deretter diagnose), og jeg så hva diagnosen faktisk innebar. Det tok mange, mange år før jeg klarte å skjønne når jeg var såkalt "høy" (følte meg bedre enn alle andre på en måte, jeg trampa vel på alle og trodde jeg klarte alt jeg ville klare), og samboeren har vært til vesentlig hjelp her. Han har måtte fortelle meg utallige ganger at "nå har det rabla for deg igjen", og han var skikkelig hard med meg flere ganger. Etterhvert klarte jeg å merke selv at det hadde "rabla for meg", og så lærte jeg meg å skjønne det før det skjedde, fant ut hva som trigga det, og nå er det veldig sjeldent det klarer å få overhånd! Men jeg har mange nedturer enda, men de "høye" periodene er heldigvis under kontroll... Men det er tøft, både for mannen og meg selv. Gå, om du ikke klarer det. Gå så fort du makter. Det er ikke lett å leve med en slik person (om han av din er bipolar da, det er det eneste jeg kan sammenligne med). Det krever MYE, og han må være villig til å innse at han er syk, han trenger hjelp. og han må jobbe hardt med seg selv og/eller bli medisinert. Det krever mye av deg også. Så gå om du ikke makter, for det er ikke et enkelt liv. Jeg ville dratt. Anonymous poster hash: 62d3c...43b

Jeg har flere familie medlemer som er bipolar. og vet hva det innebærer.. Jeg har også vært sammen med to stk som er temmelig like his kjæreste. og jeg kan så klart ikke " sette" en diagnose, men jeg er veldig sikker på at his kjæreste heller mere mot antisosialpersonlighets forstyrrelse eller på folke munn"psykopat".. enn en bi polar diagnose.. en med den diagnosen får deprisjoner og angst eller en mani eller hypomani.. utifra hva hun har nevnt her virker han heller ikke til å være veldig energisk i perioder, eller deprimert..

[Anonym bruker]

Jeg hang meg opp i barndommen hans. "Mye oversett og dummet ut".. Uff, får helt vondt av ham.

Ikke at det er ditt problem, HI, du må sette deg selv først, men håper virkelig han får hjelp til å sortere både det ene og det andre.

 

Anonymous poster hash: 2a4fb...439

[BareMas]

Gjør som han sier, ta forholdet opp til vurdering, og vurder deg ut av det!! Det kommer ingen ting godt ut av et slikt forhold, og det vil nok heller aldri bli bedre.