Alle er så slitne....

[Anonym bruker]

Må bare syte litt og syns litt synd på meg selv.

 

Jeg er eneste i venninnegjengen som er alenemamma. Har vært alene fra fødselen med minimalt med avlastning. Barnet mitt er snart 3 år så har jo vært i denne situsjonen lenge.

 

Jeg er sliten og trøtt men kan ikke tillate meg å være det pga jeg må være ved mine fulle fem. Jobber 100% og har litt pendlevei.

 

Nå til frustrasjonen min...noen venninner har akkurat fått barn og noen har hatt en stund. Spør om noen vil være med på ting som er om 3 mnd men ingen kan. De planlegger at de er slitne???? Hvordan er det mulig? Alle vennene mine er sammen med faren til barna pluss har mye familiehjelp. Hvordan kan man alltid være sliten?

 

Hvis de finner på noe så skal de alltid finne på noe i par.

 

Nei ble bare dumt men er litt lei meg og fortvilet for er alltid alene. Vurderer å flytte slik at jeg kan få nytt nettverk rundt meg og bare kutte ut alle som er delvis i livet mitt nå.

 

Anonymous poster hash: cc00b...4f8

[Anonym bruker]

Må bare syte litt og syns litt synd på meg selv.

 

Jeg er eneste i venninnegjengen som er alenemamma. Har vært alene fra fødselen med minimalt med avlastning. Barnet mitt er snart 3 år så har jo vært i denne situsjonen lenge.

 

Jeg er sliten og trøtt men kan ikke tillate meg å være det pga jeg må være ved mine fulle fem. Jobber 100% og har litt pendlevei.

 

Nå til frustrasjonen min...noen venninner har akkurat fått barn og noen har hatt en stund. Spør om noen vil være med på ting som er om 3 mnd men ingen kan. De planlegger at de er slitne???? Hvordan er det mulig? Alle vennene mine er sammen med faren til barna pluss har mye familiehjelp. Hvordan kan man alltid være sliten?

 

Hvis de finner på noe så skal de alltid finne på noe i par.

 

Nei ble bare dumt men er litt lei meg og fortvilet for er alltid alene. Vurderer å flytte slik at jeg kan få nytt nettverk rundt meg og bare kutte ut alle som er delvis i livet mitt nå.

 

Anonymous poster hash: cc00b...4f8

 

Jeg har og vært alenemamma, men er nå tobarnsmor og samboer. Har baby og det er faktisk slitsomt, selv det å være hjemme i permisjon. Føler det er en fulltidsjobb å levere i bhg, trøste, bære, mate gråtende baby, lage middag og hente i barnehage. Kanskje husarbeid om man er heldig. Men nå er babyen bare to mnd gammel. Sært at de ikke kan avse tid til deg, ville nok ha prioritert å finne flere venner, kansje bli kjent med flere alenemødre

 

Anonymous poster hash: 20824...213

[Ladybird2014]

Så spesielt! Høres ærlig talt ikke ut som gode venninner dette. Hadde det vært denne uken du spurte om, og de sa de var slitne, ja vel. Men om tre mnd? Merkelig! Kanskje ikke så dumt å se seg om etter nye bekjentskaper...

 

Jeg er selv ofte sliten, men det er ikke noe man kan gå og tenke på hele tiden. Man stiller jo opp og treffer venner innimellom likevel. All ære til deg som er alenemor!

[Anonym bruker]

Jeg er også alenemor og har vært det så og si siden fødsel. Nå er poden hos faren annehver helg, men jeg er jo alene om alt i hverdagen.

 

Syns det høres ut som du har dårlige venninner! Hvor bor du? Jeg får gjerne flere venner med barn

Anonymous poster hash: 8d562...d0a

[Anonym bruker]

Det pleier som regel å være sånn ja. Er ganske dårlig nettverkingsmuligheter for personer i samme situasjon her. Hvis jeg hadde flyttet dit jobben min er så hadde kunne vært litt friere på en måte.

 

Har bodd på hjemstedet mitt nå i 5 år etter å ha vært vekke i mange år og merker jeg blir mindre og mindre lykkelig hver dag.

 

Klarer ikke helt å venne meg til det å være alene hele tiden.

 

Idag er virkelig min gråtedag...

 

Anonymous poster hash: cc00b...4f8

[Anonym bruker]

Noen mennesker er bare slitne generelt, har flere i vennegjengen og i familien som har så enormt lite kapasitet, fordi de er "slitne". Det blir iallefall ikke bedre om en hele tiden går rundt og tenker at "nei, det blir slitsomt for da er jeg sikkert sliten". Jeg blir nesten sliten av å høre på det haha. Har snart 3 barn og blir sjeleglad når det kommer forslag om jentekvelder på restaurant, svigerinnekvelder på kino etc samtidig som jeg selv foreslår en del. 

Anonymous poster hash: e3444...b96

[Anonym bruker]

Noen mennesker er bare slitne generelt, har flere i vennegjengen og i familien som har så enormt lite kapasitet, fordi de er "slitne". Det blir iallefall ikke bedre om en hele tiden går rundt og tenker at "nei, det blir slitsomt for da er jeg sikkert sliten". Jeg blir nesten sliten av å høre på det haha. Har snart 3 barn og blir sjeleglad når det kommer forslag om jentekvelder på restaurant, svigerinnekvelder på kino etc samtidig som jeg selv foreslår en del.  Anonymous poster hash: e3444...b96

Å tenke at man er sliten er man jo garantert sliten. Men skjønner det at folk har forskjellig kapasitet men det jeg ikke skjønner er når man har all verden med avlastning hvordan det går an å være sliten om 3 mnd til.

 

Kunne ønske noen ville være med på slike kvelder her og. Men jeg tar ikke initiativ til de lenger for jeg må og ordne alt. Betaler alltid mest og ordner alt. Jo mer jeg skriver og tenker så må jeg få nye venner...

 

Anonymous poster hash: cc00b...4f8

[Anonym bruker]

Men hva er det du spør om de vil være med på da? 

 

Jeg tenker at når man har små barn og man gjerne jobber, så blir fritiden dyrebar og man ønsker å tilbringe tid med mann og barn. Med liten baby så vil man kanskje være mest hjemme. Da barna var mindre syntes jeg det var pes å ha sosiale ting "hengende over meg", men det har blitt bedre nå som barna er 3 og 6. Ikke fordi jeg var så sliten nødvendigvis, men jeg hadde nok med mitt.

Anonymous poster hash: 919a4...def

[Anonym bruker]

 

Men hva er det du spør om de vil være med på da?

 

Jeg tenker at når man har små barn og man gjerne jobber, så blir fritiden dyrebar og man ønsker å tilbringe tid med mann og barn. Med liten baby så vil man kanskje være mest hjemme. Da barna var mindre syntes jeg det var pes å ha sosiale ting "hengende over meg", men det har blitt bedre nå som barna er 3 og 6. Ikke fordi jeg var så sliten nødvendigvis, men jeg hadde nok med mitt.

 

Anonymous poster hash: 919a4...def

Enig med deg.

I den "verste" småbarnsperioden ønsket jeg å prioritere den lille fritiden jeg hadde med familien min. En periode ble jeg stressa bare det peip i telefonen, ville bare at vi skulle få være i fred.

Nå som barna er større er vi mye mer sosiale.

 

Anonymous poster hash: 19a1e...f1a

[Anonym bruker]

Slitne? Ja.... jeg tenker det er en annen måte å si nei på. De har ikke lyst. Kjenner meg selv igjen (desverre), jeg synes det er hyggeligere å sitte hjemme med mannen forann TVn enn å ut å farte på byen med venner... 

Men forstår deg, du er kanskje litt ensom, og har lyst til å være litt sosial... men de med mann de får på en måte "fylt" opp det sosiale automatisk.... 

 

Anonymous poster hash: a2448...1ec

[Anonym bruker]

Men hva er det du spør om de vil være med på da?  Jeg tenker at når man har små barn og man gjerne jobber, så blir fritiden dyrebar og man ønsker å tilbringe tid med mann og barn. Med liten baby så vil man kanskje være mest hjemme. Da barna var mindre syntes jeg det var pes å ha sosiale ting "hengende over meg", men det har blitt bedre nå som barna er 3 og 6. Ikke fordi jeg var så sliten nødvendigvis, men jeg hadde nok med mitt. Anonymous poster hash: 919a4...def

En middag ute.....

 

Har og ett barn på snart 3 år og jobber hele tiden. Har skjønt det at de i par er redd for å gjøre noe uten den andre parten.

 

Er ikke venner dyrebar for deg? Forventer du at de venter på til du er klar igjen?

 

Jeg er bare lei at det med å være sliten er en unnskyldning hele tiden. Føler bare ikke vennene bryr seg lenger etter de har fått mann og barn. Jeg har vært der for de opp igjennom hele veien alltid noen de kan støtte seg til men nå er jeg nesten bannlyst fordi jeg er alenemamma. Syns det er leit at man ikke har tid til venner lenger bare man får mann og barn.

 

Men skjønner at alle prioriterer forskjellig

 

Anonymous poster hash: cc00b...4f8

[Anonym bruker]

Ikke meningen å være krass er bare litt lei pga situasjonen.

 

Anonymous poster hash: cc00b...4f8

[Anonym bruker]

Da har du bare truffet feil damer! Jeg er gravid med nr 3 og sier aldri nei til sosiale happenings med venninner. Blir helt kvalt om jeg ikke får luftet meg på egenhånd. Selv om jeg har både mann og barn, er det veldig godt med litt meg-tid også!

Foreslå gjerne ulike aktiviteter, mine favoritter er å invitere med venninner på tur og ha med kaffe og sjokolade i sekken, gå på quiz, spise middag ute, samles en venninne-gjeng hjemme hos noen, konserter og kino.

Mannen min er bortreist 2-3 dager i uka på jobb, så da bytter jeg og en venninne( alenemor) på å lage enkel middag etter jobb. Vi spiser hos dem annenhver onsdag og de spiser hos oss annenhver onsdag. Anbefales!

 

Let videre, så finner du noen å være sosiale med!

 

Anonymous poster hash: c3cb2...03c

[Anonym bruker]

Utrolig dårlig.

 

Jeg er sosial med venner flere ganger i uka. Jobber og studerer. Har barn og samboer men inviterer ofte venninner over hit til middag etter jobb hvor vi kan sitte å skravle et par timer. Kan også gå ut å spise eller ta en fest innimellom også. Samboeren min er sjeldent hjemme da. Kanskje derfor jeg har behov for å være sosial.

 

Anonymous poster hash: 7f82a...b63

[Anonym bruker]

Da har du bare truffet feil damer! Jeg er gravid med nr 3 og sier aldri nei til sosiale happenings med venninner. Blir helt kvalt om jeg ikke får luftet meg på egenhånd. Selv om jeg har både mann og barn, er det veldig godt med litt meg-tid også!

Foreslå gjerne ulike aktiviteter, mine favoritter er å invitere med venninner på tur og ha med kaffe og sjokolade i sekken, gå på quiz, spise middag ute, samles en venninne-gjeng hjemme hos noen, konserter og kino.

Mannen min er bortreist 2-3 dager i uka på jobb, så da bytter jeg og en venninne( alenemor) på å lage enkel middag etter jobb. Vi spiser hos dem annenhver onsdag og de spiser hos oss annenhver onsdag. Anbefales!

Let videre, så finner du noen å være sosiale med! Anonymous poster hash: c3cb2...03c

De vennene jeg har her er de jeg har hatt siden jeg gikk på barne og ungdomsskolen.

 

Foreslår alt mulig til og med det du sier. Må bare finne meg nye :-)

 

Anonymous poster hash: cc00b...4f8

[Anonym bruker]

 

Men hva er det du spør om de vil være med på da?  Jeg tenker at når man har små barn og man gjerne jobber, så blir fritiden dyrebar og man ønsker å tilbringe tid med mann og barn. Med liten baby så vil man kanskje være mest hjemme. Da barna var mindre syntes jeg det var pes å ha sosiale ting "hengende over meg", men det har blitt bedre nå som barna er 3 og 6. Ikke fordi jeg var så sliten nødvendigvis, men jeg hadde nok med mitt. Anonymous poster hash: 919a4...def

En middag ute.....

 

Har og ett barn på snart 3 år og jobber hele tiden. Har skjønt det at de i par er redd for å gjøre noe uten den andre parten.

 

Er ikke venner dyrebar for deg? Forventer du at de venter på til du er klar igjen?

 

Jeg er bare lei at det med å være sliten er en unnskyldning hele tiden. Føler bare ikke vennene bryr seg lenger etter de har fått mann og barn. Jeg har vært der for de opp igjennom hele veien alltid noen de kan støtte seg til men nå er jeg nesten bannlyst fordi jeg er alenemamma. Syns det er leit at man ikke har tid til venner lenger bare man får mann og barn.

 

Men skjønner at alle prioriterer forskjellig

 

Anonymous poster hash: cc00b...4f8

 

 

Jeg tror nok ikke at jeg har venner på den måten du har det. Har vennepar som vi er en del sammen med på dagtid med barn. Finner på noe med damene av og til på kveldstid. Får dekket mye sosial gjennom jobben. Er på kurs og seminarer som tillitsvalgt og har bekjente i andre foreldre. Har noen gamle venner som det alltids er hyggelig å treffe igjen, men vi er alle opptatte på hver vår kant og har en felles forståelse for det. Jeg har ikke venner som forlanger veldig hyppig samvær og er glad for det, for jeg er får helt hetta hvis det blir krevet for mye av meg. Med andre ord, jeg liker å være sosial og omgås andre, men orker ikke (for meg) intense venninneforhold.

 

Anonymous poster hash: 919a4...def

[Anonym bruker]

 

 

Men hva er det du spør om de vil være med på da?  Jeg tenker at når man har små barn og man gjerne jobber, så blir fritiden dyrebar og man ønsker å tilbringe tid med mann og barn. Med liten baby så vil man kanskje være mest hjemme. Da barna var mindre syntes jeg det var pes å ha sosiale ting "hengende over meg", men det har blitt bedre nå som barna er 3 og 6. Ikke fordi jeg var så sliten nødvendigvis, men jeg hadde nok med mitt. Anonymous poster hash: 919a4...def

En middag ute.....Har og ett barn på snart 3 år og jobber hele tiden. Har skjønt det at de i par er redd for å gjøre noe uten den andre parten.Er ikke venner dyrebar for deg? Forventer du at de venter på til du er klar igjen?Jeg er bare lei at det med å være sliten er en unnskyldning hele tiden. Føler bare ikke vennene bryr seg lenger etter de har fått mann og barn. Jeg har vært der for de opp igjennom hele veien alltid noen de kan støtte seg til men nå er jeg nesten bannlyst fordi jeg er alenemamma. Syns det er leit at man ikke har tid til venner lenger bare man får mann og barn.Men skjønner at alle prioriterer forskjelligAnonymous poster hash: cc00b...4f8

 Jeg tror nok ikke at jeg har venner på den måten du har det. Har vennepar som vi er en del sammen med på dagtid med barn. Finner på noe med damene av og til på kveldstid. Får dekket mye sosial gjennom jobben. Er på kurs og seminarer som tillitsvalgt og har bekjente i andre foreldre. Har noen gamle venner som det alltids er hyggelig å treffe igjen, men vi er alle opptatte på hver vår kant og har en felles forståelse for det. Jeg har ikke venner som forlanger veldig hyppig samvær og er glad for det, for jeg er får helt hetta hvis det blir krevet for mye av meg. Med andre ord, jeg liker å være sosial og omgås andre, men orker ikke (for meg) intense venninneforhold. Anonymous poster hash: 919a4...def

 

Det her ikke snakk om intense venninneforhold på noen som helst måte. Har ei venninne her som jeg har sett to ganger på 1 år nå og vi bor 1 km fra hverandre. Har sett barnet hennes 1 gang. Har og noen andre som jeg ser ett par ganger i året. Jeg er oftere sammen med de som bor i en annen by enn de som bor her jeg bor. Sist jeg så noen av mine nære venninner var 15. Mai så vil ikke si det er så intenst.

 

Jeg får mye dekket på jobb og men nå var jeg så lei av at alle de jeg kaller for gode venninner alltid er slitne. Jeg vet akkurat hvordan det er å ha mye på tapeten men noen ganger går det vel an å ofre noe .

 

Mennene til venninnene mine er alltid flink til p finne på ting med hverandre. Men vi klarer ikke å få til å ha en jentekveld engang og nå tenker jeg ikke på drikking osv. Alle har vært single ganske langt oppi åra så de vet hvordan det er å være single rundt par så litt merkelig at de oppfører seg helt likt de de sa de aldri skulle være like. Altså de som ikke bryr seg om venner

 

Anonymous poster hash: cc00b...4f8

[Anonym bruker]

Jeg veit dette ikke er sammenlignbart i utgangspunktet. Og jeg kjenner ikke til situasjonen til venninnene dine.

 

Men, for min del så er jeg mamma til to barn. Et i skolealder og et i barnehage. Jeg bor sammen med far. Så i følge deg og mange andre så har jeg dermed en veldig begrenset belastning i familiesituasjonen min. Problemet er bare det at jeg bor sammen med en som er gift med jobben. Så lenge han skal på kontoret så drar han rundt kl 0615. Når han er hjemme vet jeg stort sett ikke. Men, siden jeg veit at blodsukkeret hans er heilt ræva og jeg ikke ønsker en konflikt når han kommer sjekker jeg alltid opp når han kommer for å ha middagen klar.

 

Etter middag er det stort sett noe som må ordnes i garasjen eller på bilen. Så da rydder jeg etter middag og underholder barna.

 

Når klokka er rundt 19-20 stikker han stort sett avgårde og trener. Så da er det kveldsstellet og legging på meg. Etter at de små er i seng er det bare å se til at hus og klær er ordnet og vasket før han kommer hjem rundt kl 22. Da har vi litt voksentid hvor vi snakker litt løst og fast om hvordan dagen har vært. Når helgen kommer så har ikke vi planlagt noe særlig. Dette pga man vet aldri hva som skjer og hvilket vêr det blir. Men, han må prøve å rekke en treningsøkt begge dagene uansett. Dessuten så skal vi finne på noe så må vi ut i naturen. Teknisk museum, Frognerparken og reptilparken kommer ikke under denne kategorien.

 

Så for min del så har jeg en mye enklere hverdag når mannen min er på reise. Da legger jeg opp dagen slik det passer meg. Jeg har ikke behov for potete til middag hver dag, og ser gleden i å ta med barna på toget bare for å kjøre tog.

 

Så med å være i full jobb, og studere ved siden i tillegg til å prøve å sjonglere dagene på et slikt vis at alle har det godt er mye mer slitsomt når mannen er hjemme en når jeg er aleine.

 

I tillegg HI, hvordan er samværsavtalen med far? Eller har du barnet 100% aleine?

 

Anonymous poster hash: ecca3...e13

[Anonym bruker]

 

 

 

Men hva er det du spør om de vil være med på da? Jeg tenker at når man har små barn og man gjerne jobber, så blir fritiden dyrebar og man ønsker å tilbringe tid med mann og barn. Med liten baby så vil man kanskje være mest hjemme. Da barna var mindre syntes jeg det var pes å ha sosiale ting "hengende over meg", men det har blitt bedre nå som barna er 3 og 6. Ikke fordi jeg var så sliten nødvendigvis, men jeg hadde nok med mitt. Anonymous poster hash: 919a4...def

En middag ute.....Har og ett barn på snart 3 år og jobber hele tiden. Har skjønt det at de i par er redd for å gjøre noe uten den andre parten.Er ikke venner dyrebar for deg? Forventer du at de venter på til du er klar igjen?Jeg er bare lei at det med å være sliten er en unnskyldning hele tiden. Føler bare ikke vennene bryr seg lenger etter de har fått mann og barn. Jeg har vært der for de opp igjennom hele veien alltid noen de kan støtte seg til men nå er jeg nesten bannlyst fordi jeg er alenemamma. Syns det er leit at man ikke har tid til venner lenger bare man får mann og barn.Men skjønner at alle prioriterer forskjelligAnonymous poster hash: cc00b...4f8

Jeg tror nok ikke at jeg har venner på den måten du har det. Har vennepar som vi er en del sammen med på dagtid med barn. Finner på noe med damene av og til på kveldstid. Får dekket mye sosial gjennom jobben. Er på kurs og seminarer som tillitsvalgt og har bekjente i andre foreldre. Har noen gamle venner som det alltids er hyggelig å treffe igjen, men vi er alle opptatte på hver vår kant og har en felles forståelse for det. Jeg har ikke venner som forlanger veldig hyppig samvær og er glad for det, for jeg er får helt hetta hvis det blir krevet for mye av meg. Med andre ord, jeg liker å være sosial og omgås andre, men orker ikke (for meg) intense venninneforhold. Anonymous poster hash: 919a4...def

Det her ikke snakk om intense venninneforhold på noen som helst måte. Har ei venninne her som jeg har sett to ganger på 1 år nå og vi bor 1 km fra hverandre. Har sett barnet hennes 1 gang. Har og noen andre som jeg ser ett par ganger i året. Jeg er oftere sammen med de som bor i en annen by enn de som bor her jeg bor. Sist jeg så noen av mine nære venninner var 15. Mai så vil ikke si det er så intenst.

 

Jeg får mye dekket på jobb og men nå var jeg så lei av at alle de jeg kaller for gode venninner alltid er slitne. Jeg vet akkurat hvordan det er å ha mye på tapeten men noen ganger går det vel an å ofre noe .

 

Mennene til venninnene mine er alltid flink til p finne på ting med hverandre. Men vi klarer ikke å få til å ha en jentekveld engang og nå tenker jeg ikke på drikking osv. Alle har vært single ganske langt oppi åra så de vet hvordan det er å være single rundt par så litt merkelig at de oppfører seg helt likt de de sa de aldri skulle være like. Altså de som ikke bryr seg om venner

 

Anonymous poster hash: cc00b...4f8

Jeg forstår at det er vondt for deg.

Mitt eneste tips er å invitere med på "lavterskel" ting, ting som ikke trenger å ta så lang tid eller kreve mye "ordnings". Gjerne med tidsbegrensning, jeg synes "diffuse" avtaler var kjipt fordi jeg visste jeg ville føle meg dum når jeg måtte dra igjen tidlig.

En kjapp kaffe etter jobb, pizza på fredag ettermiddag, møtes en tur på lekeplassen før leggetid for barna...

Ellers får du bare håpe og tro at det blir bedre når venninnene dine føler at de får hodene litt over vannet igjen.

 

Anonymous poster hash: 19a1e...f1a

[Anonym bruker]

Jeg veit dette ikke er sammenlignbart i utgangspunktet. Og jeg kjenner ikke til situasjonen til venninnene dine.

Men, for min del så er jeg mamma til to barn. Et i skolealder og et i barnehage. Jeg bor sammen med far. Så i følge deg og mange andre så har jeg dermed en veldig begrenset belastning i familiesituasjonen min. Problemet er bare det at jeg bor sammen med en som er gift med jobben. Så lenge han skal på kontoret så drar han rundt kl 0615. Når han er hjemme vet jeg stort sett ikke. Men, siden jeg veit at blodsukkeret hans er heilt ræva og jeg ikke ønsker en konflikt når han kommer sjekker jeg alltid opp når han kommer for å ha middagen klar.

Etter middag er det stort sett noe som må ordnes i garasjen eller på bilen. Så da rydder jeg etter middag og underholder barna.

Når klokka er rundt 19-20 stikker han stort sett avgårde og trener. Så da er det kveldsstellet og legging på meg. Etter at de små er i seng er det bare å se til at hus og klær er ordnet og vasket før han kommer hjem rundt kl 22. Da har vi litt voksentid hvor vi snakker litt løst og fast om hvordan dagen har vært. Når helgen kommer så har ikke vi planlagt noe særlig. Dette pga man vet aldri hva som skjer og hvilket vêr det blir. Men, han må prøve å rekke en treningsøkt begge dagene uansett. Dessuten så skal vi finne på noe så må vi ut i naturen. Teknisk museum, Frognerparken og reptilparken kommer ikke under denne kategorien.

Så for min del så har jeg en mye enklere hverdag når mannen min er på reise. Da legger jeg opp dagen slik det passer meg. Jeg har ikke behov for potete til middag hver dag, og ser gleden i å ta med barna på toget bare for å kjøre tog.

Så med å være i full jobb, og studere ved siden i tillegg til å prøve å sjonglere dagene på et slikt vis at alle har det godt er mye mer slitsomt når mannen er hjemme en når jeg er aleine.

I tillegg HI, hvordan er samværsavtalen med far? Eller har du barnet 100% aleine?Anonymous poster hash: ecca3...e13

Skjønner jo at folk har forskjellig hverdag og forlanger ikke mye.

 

Jeg har barnet mitt 100% far har noen timer i mnd.

 

Anonymous poster hash: cc00b...4f8

[Havhesten]

Jeg veit dette ikke er sammenlignbart i utgangspunktet. Og jeg kjenner ikke til situasjonen til venninnene dine.

 

Men, for min del så er jeg mamma til to barn. Et i skolealder og et i barnehage. Jeg bor sammen med far. Så i følge deg og mange andre så har jeg dermed en veldig begrenset belastning i familiesituasjonen min. Problemet er bare det at jeg bor sammen med en som er gift med jobben. Så lenge han skal på kontoret så drar han rundt kl 0615. Når han er hjemme vet jeg stort sett ikke. Men, siden jeg veit at blodsukkeret hans er heilt ræva og jeg ikke ønsker en konflikt når han kommer sjekker jeg alltid opp når han kommer for å ha middagen klar.

 

Etter middag er det stort sett noe som må ordnes i garasjen eller på bilen. Så da rydder jeg etter middag og underholder barna.

 

Når klokka er rundt 19-20 stikker han stort sett avgårde og trener. Så da er det kveldsstellet og legging på meg. Etter at de små er i seng er det bare å se til at hus og klær er ordnet og vasket før han kommer hjem rundt kl 22. Da har vi litt voksentid hvor vi snakker litt løst og fast om hvordan dagen har vært. Når helgen kommer så har ikke vi planlagt noe særlig. Dette pga man vet aldri hva som skjer og hvilket vêr det blir. Men, han må prøve å rekke en treningsøkt begge dagene uansett. Dessuten så skal vi finne på noe så må vi ut i naturen. Teknisk museum, Frognerparken og reptilparken kommer ikke under denne kategorien.

 

Så for min del så har jeg en mye enklere hverdag når mannen min er på reise. Da legger jeg opp dagen slik det passer meg. Jeg har ikke behov for potete til middag hver dag, og ser gleden i å ta med barna på toget bare for å kjøre tog.

 

Så med å være i full jobb, og studere ved siden i tillegg til å prøve å sjonglere dagene på et slikt vis at alle har det godt er mye mer slitsomt når mannen er hjemme en når jeg er aleine.

 

I tillegg HI, hvordan er samværsavtalen med far? Eller har du barnet 100% aleine?

 

Anonymous poster hash: ecca3...e13

Wow.

Hvorfor lar du ham ha slik en egotripp når han har valgt å stifte familie og få barn? Får du alenetid? Når får du trent? Når får du husmorferie? Er du fornøyd med denne situasjonen?

[Anonym bruker]

Nå har ikke jeg lest svarene som er kommet, men jeg svarer for det om. 

Jeg er samboer og ettbarnsmor. Jeg er sliten! Jeg jobber 40 %, og akkurat nå er mannen i permisjon (barnet er halvannet, han utsatte permisjonen sin litt). Jeg var hjemme med barnet til det var 17 måneder. Jeg gjorde alt i hjemmet, lagde mat, vasket gulv, vasket klær, ryddet... ALT sto på meg. Nattevåk/våkennettene også, uansett om han hadde fri eller ikke... 

Selv om samboer er hjemme i permisjon står fremdeles alt på meg. Jeg gjør alt hjemme. Alt venter på meg når jeg stuper inn døra hjemme, sliten etter en lang dag. Barnet er skikkelig mammadalt, og henger i bena mine konstant. Sutrete unge har jeg også, tåler ingenting, griner for alt, og får han ikke viljen er det full krig til jeg klarer å få ham på andre tanker. 

Vet du hva min samboer sa natt til i dag? Barnet våknet, først bare bablet han, og det er ok, da hender det han sovner igjen. Etter en times tid med babling (som holdt meg våken, men samboer sov videre), ble barnet sutrete. Jeg skjønte med det samme at han ikke kom til å sove uten hjelp, og vekket samboeren, og sa at han fikk ordne ungen. Han sa; "Hvorfor kan ikke du gjøre det?" Jeg skulle opp 5.30 for å rekke jobb! 

Jeg er utslitt. Jeg er så sliten at alt går rundt for meg. Men, jeg er ikke helt som dine venninner da, jeg drar ut uansett hvor sliten jeg er for å møte venner. Akkurat nå er de holdepunktet mitt for å ikke møte veggen. Synes venninnene dine burde gitt litt mer av seg selv, det er lov å være sliten når man treffes. Ofte er det godt å bare slappe av ilag. Ikke finne på noe, bare sitte sammen. Kanskje snakke, kanskje se litt tv, kanskje bare ligge i hver vår solseng og halvsove... Er barna med, går det an å sette opp aktiviteter så barna kan leke mye på egenhånd... 

Anonymous poster hash: 35d60...4bd

[Anonym bruker]

Hvordan holdere dere ut med disse late egoistiske mannfolka?? Er sjokkert!! Min har bidratt med så mye fra dag en at jeg har hatt mulighet til å være masse sosial, men jeg er litt introvert (el hva det heter) og har ikke stort behov for å være sosial. Jeg sliter meg ikke ut med alt av husarbeid og babyen, min samboer bidrar MASS. Og det er sånn det skal være. Mannfolka deres burde fått en klaps i bakhodet, man behandler ikke kjæresten sin så dårlig. Dessuten er det viktig for å knytte bånd med babyen at man ikke bare koser med den.

 

Beklager avsporingen, ble provosert.

 

HI, kanskje disse venninnene dine ikke vil være venninnene dine lenger? Jeg hadde ikke tatt mer kontakt med de.

 

Anonymous poster hash: 454d7...55f

[Anonym bruker]

 

 

Jeg veit dette ikke er sammenlignbart i utgangspunktet. Og jeg kjenner ikke til situasjonen til venninnene dine.

 

Men, for min del så er jeg mamma til to barn. Et i skolealder og et i barnehage. Jeg bor sammen med far. Så i følge deg og mange andre så har jeg dermed en veldig begrenset belastning i familiesituasjonen min. Problemet er bare det at jeg bor sammen med en som er gift med jobben. Så lenge han skal på kontoret så drar han rundt kl 0615. Når han er hjemme vet jeg stort sett ikke. Men, siden jeg veit at blodsukkeret hans er heilt ræva og jeg ikke ønsker en konflikt når han kommer sjekker jeg alltid opp når han kommer for å ha middagen klar.

 

Etter middag er det stort sett noe som må ordnes i garasjen eller på bilen. Så da rydder jeg etter middag og underholder barna.

 

Når klokka er rundt 19-20 stikker han stort sett avgårde og trener. Så da er det kveldsstellet og legging på meg. Etter at de små er i seng er det bare å se til at hus og klær er ordnet og vasket før han kommer hjem rundt kl 22. Da har vi litt voksentid hvor vi snakker litt løst og fast om hvordan dagen har vært. Når helgen kommer så har ikke vi planlagt noe særlig. Dette pga man vet aldri hva som skjer og hvilket vêr det blir. Men, han må prøve å rekke en treningsøkt begge dagene uansett. Dessuten så skal vi finne på noe så må vi ut i naturen. Teknisk museum, Frognerparken og reptilparken kommer ikke under denne kategorien.

 

Så for min del så har jeg en mye enklere hverdag når mannen min er på reise. Da legger jeg opp dagen slik det passer meg. Jeg har ikke behov for potete til middag hver dag, og ser gleden i å ta med barna på toget bare for å kjøre tog.

 

Så med å være i full jobb, og studere ved siden i tillegg til å prøve å sjonglere dagene på et slikt vis at alle har det godt er mye mer slitsomt når mannen er hjemme en når jeg er aleine.

 

I tillegg HI, hvordan er samværsavtalen med far? Eller har du barnet 100% aleine?

 

Anonymous poster hash: ecca3...e13

Wow.

Hvorfor lar du ham ha slik en egotripp når han har valgt å stifte familie og få barn? Får du alenetid? Når får du trent? Når får du husmorferie? Er du fornøyd med denne situasjonen?

Uvesentlig hva jeg tillater eller ikke. Det er ikke tema her. Det jeg derimot ønsket å belyse var at man fint kunne være kjempesliten selv om man "deler" belastningen med andre.

 

Anonymous poster hash: ecca3...e13

[Anonym bruker]

Jeg er kanskje litt rar ift mange andre, men for meg er det nettopp jentekveldene som gir meg et energiboost

 

Jeg er alenemor, har 4 barn, og ble alene i det siste svangerskapet. Jeg satt da igjen med en 10 åring, en på 4 år og en på 2 år.. og en baby... Faren hadde ikke samvær med babyen det første året, så jeg var alene 100% med den, men han hadde de eldste annenhver helg. Men selv om jeg var så sliten at jeg sovnet på sofaen hver kveld, eller i beste fall klarte å krabbe i seng, så var det noe i det å tilbringe tid med mine beste venninner. Å kunne bare være meg. Ikke trenge å stresse med å legge unger, kunne føre en lang samtale med voksne mennesker uten at det hørtes ut som om jeg hadde Tourettes, bare kunne lene seg tilbake og slappe av

Men nå har vi jentene alltid vært nøye med å holde kontakten. Vi er 5 damer som snakkes flere ganger i uka, vi møtes så fort vi har mulighet (er veldig ofte vi svinger innom i 10 min om vi er på vei forbi hverandres hus), og er generelt veldig sammensveiset

 

Hadde aldri klart meg uten kvalitetstid med mine venninner

Anonymous poster hash: 5497f...776