Hvis barnefaren døde...

[Anonym bruker]

 

 

For de som sier at det praktiske hadde de ikke bekymret seg for, kan komme til å fåen stor overraskelse om de skulle havne i situasjonen. Jeg har vært der, og det var det praktiske som måtte gjøres uansett hvordan man følte seg som virkelig var tøft.

 

Anonymous poster hash: ecb79...d50

 

Selvfølgelig kan det praktiske være tøft, men likevel nummer 1000 på listen etter sorgen. 

 

Saken er jo at selv om sorgen kveler deg og barna så må du uansett hver dag, hele dagen også være den sterke og ta deg av det praktiske. Ikke bare det vanlige daglige, men du må ta deg av begravelse og arveoppgjør i tillegg.

 

 

Anonymous poster hash: ecb79...d50

[elinna]

 

 

 

For de som sier at det praktiske hadde de ikke bekymret seg for, kan komme til å fåen stor overraskelse om de skulle havne i situasjonen. Jeg har vært der, og det var det praktiske som måtte gjøres uansett hvordan man følte seg som virkelig var tøft.

 

Anonymous poster hash: ecb79...d50

 

Selvfølgelig kan det praktiske være tøft, men likevel nummer 1000 på listen etter sorgen. 

 

Saken er jo at selv om sorgen kveler deg og barna så må du uansett hver dag, hele dagen også være den sterke og ta deg av det praktiske. Ikke bare det vanlige daglige, men du må ta deg av begravelse og arveoppgjør i tillegg.

 

 

Anonymous poster hash: ecb79...d50

 

Jeg er veldig klar over det, men det endrer ikke min innstilling. 

[LillaGorilla♥♥]

Ja, økonomisk og praktisk hadde det gått, som alle her skriver.

Men sorgen over å miste mannen i mitt liv og min nærmeste støttespiller i livet,- og ikke minst, far til mine barn-, står for meg som nærmest lammende.

 

Jeg _måtte_ jo greid meg emosjonelt og mentalt også, for mine barns skyld, men det hadde jaggu ikke vært lett. Det verste ville nok faktisk vært å takle mine barns sorg over å miste sin far.

 

Gud forby at det noen gang skulle skje før vi er gamle og skrukkete, og ungene voksne.