Hvis barnefaren døde...

[Anonym bruker]

Hvordan hadde dere greid dere da, både prakisk og økonomisk?

 

Tenker da på dere hvor barnefaren faktisk er innvolvert nå både praktisk og økonomisk, enten sammen med dere eller selv om dere har skilt lag.

Anonymous poster hash: ecb79...d50

[Anonym bruker]

Mannen min døde i en bilulykke for noen år siden. Praktisk og økonomisk klarte jeg meg helt fint. Han var innvolvert i alt, men jeg har egen jobb som jeg tjener penger på og jeg er god på det praktiske.

Psykisk slet jeg en god stund etter på og jeg savner ham hver eneste dag.

Anonymous poster hash: 2fc5d...ae1

[Daquiry]

Det hadde gått fint. 

[Anonym bruker]

Han er forsikret for nesten to millioner. Så økonomisk skulle vi klart oss, men jeg tørr ikke tenke tanken..

 

Han er utrolig flink til å samarbeide, god på oppdragelse, grensesetting, ros og positiv oppmerksomhet.

Han er flink til å ta godt vare på meg.

 

Jeg har svigerforeldre som jeg er sammen med når vi har lyst, uavhengig av hva mannen gjør.

Har en mor som ungene forguder og ett par besteforeldre som gjerne stiller opp.

 

Jeg vil ha mannen min til vi blir gamle og rare

 

Anonymous poster hash: 6121e...280

[Anonym bruker]

Eksen min døde plutselig 2 mnd etter at skilsmissen gikk gjennom, så jeg ble alene med barna. Det er nå snart et år siden og vi har det helt fint. Jeg greier meg fint både økonomisk og praktisk.

Anonymous poster hash: ecb79...d50

[Gjest cd0da]

Hadde gått helt fint. I tillegg er mannen min rimelig godt forsikra så hadde han dødd hadde jeg hatt bedre råd enn nå Hehe. Heldigvis er det ikke verdt det

[Ugl@ ruger...]

Økonomisk hadde det gått greit, vi har gode forsikringer, er gift så hadde sluppet å løse ut noe arv også. Praktisk har vi stor familie, hadde fått mye hjelp. Tre av barna er store og skulle fint klart minsten i magen. Men savnet og sorgen ville blitt tøft. Jeg er vant til å klare mye selv fra før.

[Anonym bruker]

Har god forsikring, så det går bok bra..

 

Anonymous poster hash: 87290...b91

[Kanutten83]

Økonomisk og praktisk hadde det gått helt fint. Psykisk derimot... Jeg hadde nok klart det også, men det hadde blitt grusomt tøft i og med at jeg elsker mannen min.

[Anonym bruker]

Nå er barnefar nesten ikke tilstede i livet til barna. Han blir trukket bidrag av inntekten sin, så det er vel mest der vi hadde merket det. Men klarer meg fint uten det og. Så hadde klart meg fint.

Anonymous poster hash: 814ae...98a

[Anonym bruker]

Aldri samvær her så hadde ikke blitt noen forskjell sånn sett. Likevel vet barnet hvem faren er så hadde nok blitt en sorg- også fra min side.

 

Praktisk og økonomisk hadde det ikke hatt noen betydning.

 

Anonymous poster hash: 0ca98...f00

[Anonym bruker]

økonomisk skulle det nok trolig gå greit da vi begge to har ganske bra livsforsikring samt testamente der det står spesifisert opp hva som skal skje økonomisk. Men praktisk, det er en annen sak. Jeg vil nok klare meg, men det vil bli veldig tøft. 

Anonymous poster hash: 5e2c7...f59

[sug lut]

Helt uproblematisk.

[Anonym bruker]

Jeg og barnet flyttet da mannen min døde. Praktisk og økonomisk klarte vi oss helt fint, men sorgen var vond i mange år.

 

Anonymous poster hash: f3eb7...d4d

[elinna]

Det praktiske og økonomiske er vel det siste jeg hadde bekymret meg for. 

[Gjest Sekretøsa]

Man er forsikret mot pengene...sorgen derimot....

[Anonym bruker]

For de som sier at det praktiske hadde de ikke bekymret seg for, kan komme til å fåen stor overraskelse om de skulle havne i situasjonen. Jeg har vært der, og det var det praktiske som måtte gjøres uansett hvordan man følte seg som virkelig var tøft.

Anonymous poster hash: ecb79...d50

[Anonym bruker]

Det er mannen som har ansvaret for det økonomiske, så jeg burde vel sette meg inn i det jeg og. Vi er i starten av 30- åra (32 og 33), og det er vel på sin plass av jeg og har litt peil..! Men, han har så god oversikt og jeg hakke peiling på forsikringene vi har.

 

Det høres fryktelig tafatt ut, jeg skjønner og ser den, men han har ordna det helt fra starten. Vi har felles økonomi.

 

Om han hadde falt bort, hadde jeg klart meg helt greit økonomisk og praktisk (utenom at jeg er litt sløv på det økonomiske), men som sagt er jeg usikker på forsikringene. Tror de er bra.

 

Anonymous poster hash: 06c19...04d

[Anonym bruker]

Jeg er usikker på det økonomiske. Mannen er godt forsikret, men ikke nok til at det vi dekke tap av hans inntekt. Dersom man blir alene med små barn, så regner jeg jo med man har rett på en stønad eller noe? I så fall burde det gå fint økonomisk.

 

Praktisk hadde blitt et blodslit, men det hadde vel gått fordi det måtte gå. Vi har fire barn, stort hus og to biler (den ene ville jeg jo så klart solgt da), og det er mye for en person å plutselig skulle ta ansvar for alt i tillegg til å håndtere sorgen til både barna og en selv.

 

Helt ærlig tror jeg at jeg hadde slitt - lenge! Men også at jeg hadde klart meg til slutt.

Anonymous poster hash: 754a7...502

[Englenemine]

Hadde gått helt fint.

[moota m storebror&lillebror]

Han er forsikret så hadde nok klart meg økonomisk, men ikke mer heller siden jeg går på aap.

Han pendler og er borte 5-14 dager i slengen så det praktiske hadde det blitt lite endringer i faktisk. Barna er vandt med at han er borte og jeg er vandt med at han stiller lite opp.

 

Vil likevel ikke være uten han og håper jeg slipper å miste han før vi er ybergamle og ferdige med livet.

[Anonym bruker]

Økonomisk og rent praktisk skulle jeg klart meg bra. Det store spørsmålet i vårt tilfelle, er "hva med særkullsbarnet hans?" Et barn som bor fast hos oss, og med en mor som ikke er aktuell som daglig omsorgsperson. Jeg er glad i barnet, men har siden starten vært klar på at om mannen faller bort, er det ingen automatikk i at jeg tar ansvaret for det (på mange måter et barn med store utfordringer).

Anonymous poster hash: d2211...c5e

[elinna]

 

For de som sier at det praktiske hadde de ikke bekymret seg for, kan komme til å fåen stor overraskelse om de skulle havne i situasjonen. Jeg har vært der, og det var det praktiske som måtte gjøres uansett hvordan man følte seg som virkelig var tøft.

 

Anonymous poster hash: ecb79...d50

 

Selvfølgelig kan det praktiske være tøft, men likevel nummer 1000 på listen etter sorgen. 

[☆☆☆]

Hadde måtte revurdert turnusyrke, men det er ikkje det praktiske og økonomiske som hadde blitt vanskelig.

[Anonym bruker]

Gud forby.. Økonomisk hadde det vel gått greit. Man får vel noen stønader regner jeg med? Jeg er student så uten stønader ville det blitt hardt, men det er et lite krevende studie så jeg kunne ha hatt jobb ved siden av så lenge den er på dagtid. Har foreldre i nærheten som ville ha stillt opp masse ellers.

Praktisk.. Jeg vet ikke, jeg ville jo klart meg, men nå er det mannen som tar seg av det meste. Jeg måtte ha tatt lappen rimelig fort bl.a. Måtte lært meg masse ting som jeg tar for gitt at han gjør.

 

Når jeg er ferdig som student venter nok en jobb(ingen mangel i markedet for å si det sånn), og vi ville vel med tiden fått lån til å kjøpt oss en leilighet.

 

Så praktisk og økonomisk hadde det gått bra.

 

Men sorgen blir verst. Ikke bare min sorg, men barnets sorg. Han forguder pappaen sin.. Så tomt det ville vært. Ingen mann ved siden av meg i senga, ingen støttespiller, ingen å diskutere barnet med, hjelpe med beslutninger, ingen som du vet hundre prosent ville gitt alt for familien. Nei, jeg vet ikke hvordan jeg skulle klart det. Det ville vært grusomt.

 

Anonymous poster hash: 061d9...62b