Nå begynner mitt eremitt-tilværelse...

[Anonym bruker]

Har i alle år, fra jeg var lite barn, hatt problemer med de sosiale kodene. Har vært grovt mobbet i barnehagen og på barneskolen (av en og samme gjeng faktisk),  opplevd mye svik og dritt fra såkalte "venninner", misbruk fra en voksen mann da jeg var 13, fysisk og psykisk mishandling fra mine foreldre, utroskap i samtlige forhold uten at man gjorde noe for å fortjene det. Nå er det slik at mine kollegaer har sluttet å snakke til meg og overser meg.

 

Jeg har bestemt meg at nå gidder jeg ikke mer. Skal kutte ut kontakt med andre til det minimale og forsøke å drite i det. Ikke forvente noe som helst fra noen, ikke stole på noen, ikke åpne meg for noen. Hvis noen trenger hjelp så bidrar jeg gjerne, men kommer aldri igjen til å be om hjelp selv. Eneste gang jeg skal ha kontakt med folk er når jeg absolutt MÅ - når hele familien drar på besøk til mannens slekt, når jeg er på barnas treninger, på skoletilstelninger, foreldremøter, jobb osv.

 

Hvordan takle slik tilværelse, gi meg styrke?

Anonymous poster hash: b1038...6d3

[Anonym bruker]

Har du ingen i din krets du stoler på?

Er forøvrig enig i at å kutte folk som ikke tilfører livet ditt noe.

Men å være HELT alene er ikke å anbefale.

 

Anonymous poster hash: 1e879...24a

[Anonym bruker]

Har du ingen i din krets du stoler på?

Er forøvrig enig i at å kutte folk som ikke tilfører livet ditt noe.

Men å være HELT alene er ikke å anbefale.

 

Anonymous poster hash: 1e879...24a

 

 

Har dessverre ingen annen valg. Siste stikk var fra henne som jeg trodde var min venninne, som sa at hun ikke gadd å dele noe med meg eller høre på meg, og at hvis jeg ville snakke om noe som angikk meg så kunne jeg gå til psykolog og betale folk for å høre på meg. Så jeg anser meg ferdig med alt som heter venninner, gode bekjente og annen slabberas. Skal forholde meg høflig og hyggelig overfor folk, men slipper nok ingen innpå meg igjen. Har heller ikke familie her, så blir nok helt alene.

 

Og før noen nevner det, selvfølgelig er det sannsynlig at det er MEG det er noe galt med, og ikke alle andre, jeg er dårlig på de sosiale kodene, hovedsakelig på grunn av mobbing og utfrysing under oppveksten, noe mine foreldre fyrte opp under, slik at jeg ikke er vant til å omgås folk, ikke flink til small-talk og så videre.

 

Anonymous poster hash: b1038...6d3

[Cruella De Vil]

Går du til psykolog, da? Jeg tenker at det nok er lurt for deg å få hjelp utenfra til nettopp å lære å forstå sosiale koder, og hvordan man omgås sosialt.

 

Det høres ut som om du har hatt en veldig tøft og vanskelig liv, og det er ikke rettferdig at du skal slite med dette fortsatt. Derfor håper jeg du kan få masse hjelp til å komme deg videre og finne venner som betyr noe for deg.

[Anonym bruker]

Men det kan ikke bli et bra liv. Tror du ikke det blir bedre hvis du får hjelp til å takle alt som har skjedd deg, gå til psykolog. For du kan få det mye bedre, og lære deg å klare deg mye bedre i sosiale sammenhenger.

Og få noen gode venner. De som ikke behandler deg bra, er det jo bare fint at du kutter ut.

 

Jeg har selv hatt et liv med seksuelt, psykisk og fysisk misbruk fra jeg var veldig liten. Og opplevd mye svik fra mennesker i voksen alder. Men jeg fortsetter å åpne hjerte mitt. Og på veien finner jeg noen fantastiske mennesker som er der for meg uansett.

Anonymous poster hash: 1f43c...408

[Anonym bruker]

Går du til psykolog, da? Jeg tenker at det nok er lurt for deg å få hjelp utenfra til nettopp å lære å forstå sosiale koder, og hvordan man omgås sosialt.

 

Det høres ut som om du har hatt en veldig tøft og vanskelig liv, og det er ikke rettferdig at du skal slite med dette fortsatt. Derfor håper jeg du kan få masse hjelp til å komme deg videre og finne venner som betyr noe for deg.

 

 

Har vært hos psykolog. Psykologen hører og lytter, og gir råd. Han er ikke en reell samtalepartner som man kan lære å konversere med. Samtidig som jeg synes det blir for galt at jeg må betale 500 kr timen for å snakke med noen, når alle andre snakker gratis med sine venner og bekjente.

 

Anonymous poster hash: b1038...6d3

[Anonym bruker]

 

Men det kan ikke bli et bra liv. Tror du ikke det blir bedre hvis du får hjelp til å takle alt som har skjedd deg, gå til psykolog. For du kan få det mye bedre, og lære deg å klare deg mye bedre i sosiale sammenhenger.

Og få noen gode venner. De som ikke behandler deg bra, er det jo bare fint at du kutter ut.

 

Jeg har selv hatt et liv med seksuelt, psykisk og fysisk misbruk fra jeg var veldig liten. Og opplevd mye svik fra mennesker i voksen alder. Men jeg fortsetter å åpne hjerte mitt. Og på veien finner jeg noen fantastiske mennesker som er der for meg uansett.

 

Anonymous poster hash: 1f43c...408

 

 

 

Har gått til psykolog, synes ikke det hjalp noe særlig. Han bare satt og hørte på og jattet med, synes ikke jeg fikk noen reelle råd hos ham. Vet ikke om jeg tør å åpne meg igjen og oppleve å bli dolket i ryggen enda en gang. Har ikke helse eller tålmodighet til å oppleve det samme en gang til.

 

Anonymous poster hash: b1038...6d3

[Anonym bruker]

Er de sosiale kodene du ønsker å ta tak i og bli bedre på? Har du øvd, prøvd, vært åpen om det, fått hjelp i grupper el.?

Hva har du gjort for å bedre problemet ditt?

Anonymous poster hash: 75034...d86

[Cruella De Vil]

 

Går du til psykolog, da? Jeg tenker at det nok er lurt for deg å få hjelp utenfra til nettopp å lære å forstå sosiale koder, og hvordan man omgås sosialt.

 

Det høres ut som om du har hatt en veldig tøft og vanskelig liv, og det er ikke rettferdig at du skal slite med dette fortsatt. Derfor håper jeg du kan få masse hjelp til å komme deg videre og finne venner som betyr noe for deg.

 

 

Har vært hos psykolog. Psykologen hører og lytter, og gir råd. Han er ikke en reell samtalepartner som man kan lære å konversere med. Samtidig som jeg synes det blir for galt at jeg må betale 500 kr timen for å snakke med noen, når alle andre snakker gratis med sine venner og bekjente.

 

Anonymous poster hash: b1038...6d3

 

Hvis psykologen ikke fungerte, prøv å bytt til en annen. Har du sjekket om du kan få noe av det dekket? Jeg kjenner ikke til disse ordningene for det i det hele tatt, men det er jo verdt å forsøke, i hvert fall?

 

Psykologen skal ikke være din venn, nei, men han/hun kan kanskje hjelpe deg å takle det som har skjedd deg bedre og lære deg hvordan du skal omgås venner.

 

Jeg skjønner at du ønsker å ha venner du kan diskutere ting med, men hvis du "bruker dem som psykolog" kan det rett og slett bli for mye for dem...

[Anonym bruker]

 

Er de sosiale kodene du ønsker å ta tak i og bli bedre på? Har du øvd, prøvd, vært åpen om det, fått hjelp i grupper el.?

Hva har du gjort for å bedre problemet ditt?

 

Anonymous poster hash: 75034...d86

 

 

 

Vi har ingen grupper eller noe her jeg bor. For å bedre problemet mitt prøvde jeg å være sosial, lytte til folk, observere hvordan de kommuniserer. Men i tillegg til de sosiale kodene som jeg har noe problemer med, så har jeg opplevd løgner, mobbing og svik. For eksempel to "venninner" som delte med meg, og jeg delte med dem, og det jeg fortalte dem i fortrolighet ble fortalt videre på bygda, og brukt som grunnlag for å gjøre narr av meg. "Venninner" som gikk til min mann og ba ham droppe meg siden jeg var så teit og fæl. Uten å si noe konkret om hvorfor jeg var så teit.

 

Mobbing nå i voksen alder foregår slik at folk himler tydelig med øynene av det jeg sier, snakker med belærende stemme til meg og prøver å fremstille meg som dum. For eksempel, fortalte jeg i min tidligere vennegjeng at jeg har utdanning innen viss felt, i tillegg til utdanningen jeg bruker på jobben. Hørte i ettertid at den ene "venninna" fortalte andre at jeg sikkert lyver om den første utdanningen og ikke kan noe om det feltet. Uten å ha snakket med meg om temaet i det hele tatt.

 

And the list goes on.

 

Anonymous poster hash: b1038...6d3

[Anonym bruker]

 

 

Går du til psykolog, da? Jeg tenker at det nok er lurt for deg å få hjelp utenfra til nettopp å lære å forstå sosiale koder, og hvordan man omgås sosialt.

 

Det høres ut som om du har hatt en veldig tøft og vanskelig liv, og det er ikke rettferdig at du skal slite med dette fortsatt. Derfor håper jeg du kan få masse hjelp til å komme deg videre og finne venner som betyr noe for deg.

 

 

Har vært hos psykolog. Psykologen hører og lytter, og gir råd. Han er ikke en reell samtalepartner som man kan lære å konversere med. Samtidig som jeg synes det blir for galt at jeg må betale 500 kr timen for å snakke med noen, når alle andre snakker gratis med sine venner og bekjente.

 

Anonymous poster hash: b1038...6d3

 

Hvis psykologen ikke fungerte, prøv å bytt til en annen. Har du sjekket om du kan få noe av det dekket? Jeg kjenner ikke til disse ordningene for det i det hele tatt, men det er jo verdt å forsøke, i hvert fall?

 

Psykologen skal ikke være din venn, nei, men han/hun kan kanskje hjelpe deg å takle det som har skjedd deg bedre og lære deg hvordan du skal omgås venner.

 

Jeg skjønner at du ønsker å ha venner du kan diskutere ting med, men hvis du "bruker dem som psykolog" kan det rett og slett bli for mye for dem...

 

 

 

Forstår det selvfølgelig, at det kan bli for mye. Men da sier man fra på en ordentlig måte, ikke går bak ryggen på folk til bygda og forteller alle hvor teit jeg er, slik at jeg hører det fra en lite kjent dame på bensinstasjon. At det går slike og slike rykter om meg. Venninna som rådet meg til å gå til psykolog mener at ting man kan diskutere med venner er været, interiør, Paradise Hotel og lignende. Man skal ikke dele personlige problemer med hverandre, men holde alt inn i seg. Samme venninna klaget i nesten 2 år over hennes udugelige mann og hennes forferdelige jobb. Så det er sikkert lov å klage bare den ene veien.

 

Anonymous poster hash: b1038...6d3

[Anonym bruker]

Når det gjelder bytte av psykolog, så har vi bare to psykologer her, og laaang ventetid. Har prøvd å gå via fastlege, havnet hos en ung vikar som mente at hvis jeg ikke er veldig fortrolig med sosiale koder og heller ikke har noe særlig til familie her så er det noe som skader barna alvorlig og da må han melde meg til barnevernet for omsorgsovertagelse. Klaget på vikaren og han fikk seg ordentlig skyllebøtte av kommunelegen her. Så jeg tør ikke gå via fastlegen, og heller betaler selv.

Anonymous poster hash: b1038...6d3

[Anonym bruker]

 

 

Går du til psykolog, da? Jeg tenker at det nok er lurt for deg å få hjelp utenfra til nettopp å lære å forstå sosiale koder, og hvordan man omgås sosialt.

 

Det høres ut som om du har hatt en veldig tøft og vanskelig liv, og det er ikke rettferdig at du skal slite med dette fortsatt. Derfor håper jeg du kan få masse hjelp til å komme deg videre og finne venner som betyr noe for deg.

 

 

Har vært hos psykolog. Psykologen hører og lytter, og gir råd. Han er ikke en reell samtalepartner som man kan lære å konversere med. Samtidig som jeg synes det blir for galt at jeg må betale 500 kr timen for å snakke med noen, når alle andre snakker gratis med sine venner og bekjente.

 

Anonymous poster hash: b1038...6d3 [/quotze]

 

Ikke bruk venner som psykolog. Det sliter dem ut. 500,- timen er mye for en psykolog, men jeg mener det ikke blir mange timene før du får frikort dvs. Resten av timene det året gratis!

 

Anonymous poster hash: c2779...898

[Kronesis]

Det høres ut som du bor på er lite sted.

Kan det være aktuelt å flytte til et større sted og begynne litt med blanke ark. Hvor du kan melde deg inn en forening eller gå på kurs om du har intresse av. Så kan du treffe ny mennesker og ingen vet noe om deg fra før?

Og når det gjelder venninner så har man gjerne noen fortrolige venninner. Som man snakker om fortrolige ting med. Men det er en grense også. Det kan ikke bare være vanskelige ting. Da får man ikke noe påfyll fra venninnen, men man blir tappet. En god blanding av alt mulig annet og litt fortrolighet uten at man klager og er misfornøyd vil være bra.

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Går du til psykolog, da? Jeg tenker at det nok er lurt for deg å få hjelp utenfra til nettopp å lære å forstå sosiale koder, og hvordan man omgås sosialt.

 

Det høres ut som om du har hatt en veldig tøft og vanskelig liv, og det er ikke rettferdig at du skal slite med dette fortsatt. Derfor håper jeg du kan få masse hjelp til å komme deg videre og finne venner som betyr noe for deg.

 

 

Har vært hos psykolog. Psykologen hører og lytter, og gir råd. Han er ikke en reell samtalepartner som man kan lære å konversere med. Samtidig som jeg synes det blir for galt at jeg må betale 500 kr timen for å snakke med noen, når alle andre snakker gratis med sine venner og bekjente.

 

Anonymous poster hash: b1038...6d3 [/quotze]

 

Ikke bruk venner som psykolog. Det sliter dem ut. 500,- timen er mye for en psykolog, men jeg mener det ikke blir mange timene før du får frikort dvs. Resten av timene det året gratis!

 

Anonymous poster hash: c2779...898

 

 

Så det er vanlig at ingen venner deler noen ting med hverandre? Altså når du har noe du sliter med, så går alle til psykolog? Der jeg kommer fra bruker man å prate med vennene sine, dele, gråte sammen, finne løsninger for hverandre (det jeg har observert i min omgangskrets). Ikke noe rart det er lange køer hos psykolog hvis mennesker bruke psykolog som venn

 

Anonymous poster hash: b1038...6d3

[Anonym bruker]

Det høres ut som du bor på er lite sted.

Kan det være aktuelt å flytte til et større sted og begynne litt med blanke ark. Hvor du kan melde deg inn en forening eller gå på kurs om du har intresse av. Så kan du treffe ny mennesker og ingen vet noe om deg fra før?

Og når det gjelder venninner så har man gjerne noen fortrolige venninner. Som man snakker om fortrolige ting med. Men det er en grense også. Det kan ikke bare være vanskelige ting. Da får man ikke noe påfyll fra venninnen, men man blir tappet. En god blanding av alt mulig annet og litt fortrolighet uten at man klager og er misfornøyd vil være bra.

 

 

Det forstår jeg, at det er grenser for slik. Men de to siste gangene jeg snakket fortrolig med mine "venninner", kom alt ut på bygda. Den ene fortalte min meget kristne mor på telefon at jeg har tatt abort for noen år siden og ble mishandlet som barn. Noe jeg overhode IKKE ville at mine foreldre skulle vite. Ei annen fortalte sin bekjent, som er kjent for å lage ondsinnede rykter, det jeg delte med henne, slik at hele bygda visste det dagen etterpå, pluss masse annet som denne sladrekjerringa la til, som ikke hadde rot i virkeligheten. Da blir man skremt og ønsker ikke å dele noe med noen. Har aldri i mitt liv opplevd at det jeg forteller til andre forblir hemmelig, det lekker alltid ut ganske så med en gang slik at alle vet.

 

Har selvfølgelig masse feil og mangler jeg også, men blir såret av at folk KUN ser ting i meg de kan kritisere. Jeg får så å si aldri takk og skryt hvis jeg gjør noe bra, hjelper til osv. Men gjør jeg en liten feil - da er folk kjemperaske med å kritisere.

 

Anonymous poster hash: b1038...6d3

[Anonym bruker]

 

 

 

Går du til psykolog, da? Jeg tenker at det nok er lurt for deg å få hjelp utenfra til nettopp å lære å forstå sosiale koder, og hvordan man omgås sosialt.

 

Det høres ut som om du har hatt en veldig tøft og vanskelig liv, og det er ikke rettferdig at du skal slite med dette fortsatt. Derfor håper jeg du kan få masse hjelp til å komme deg videre og finne venner som betyr noe for deg.

 

Har vært hos psykolog. Psykologen hører og lytter, og gir råd. Han er ikke en reell samtalepartner som man kan lære å konversere med. Samtidig som jeg synes det blir for galt at jeg må betale 500 kr timen for å snakke med noen, når alle andre snakker gratis med sine venner og bekjente.

 

Anonymous poster hash: b1038...6d3 [/quotze]

 

Ikke bruk venner som psykolog. Det sliter dem ut. 500,- timen er mye for en psykolog, men jeg mener det ikke blir mange timene før du får frikort dvs. Resten av timene det året gratis!

 

Anonymous poster hash: c2779...898

 

 

Så det er vanlig at ingen venner deler noen ting med hverandre? Altså når du har noe du sliter med, så går alle til psykolog? Der jeg kommer fra bruker man å prate med vennene sine, dele, gråte sammen, finne løsninger for hverandre (det jeg har observert i min omgangskrets). Ikke noe rart det er lange køer hos psykolog hvis mennesker bruke psykolog som venn

Anonymous poster hash: b1038...6d3

 

 

Ikke psykolog som venn og venn som psykolog. Det er som flere påpeke over her grenser for hvor mye venner kan hjelpe deg med. Du har opplevd voldsomt mye tøft i ditt liv og mesteparten av det er for psykologen -rett og slett fordi det blir for tøft for "menigmann". Håper du fortsetter hos psykolog og får nøstet opp i livet ditt. Ha tolmodighet med degselv. Dette vil ta tid. Be psykologen om hjelp og råd i hverdagen. Kanskje han ikke tenker på at du ønsker det. Plei kontaktene dine og kutt ut dem som tapper deg. Hold tilbake med de tøffe opplevelsene dine og prøv å ha det moro med andre mennesker. Lykke til! Ønsker virkelig et liv for deg som lykkelig!

 

Anonymous poster hash: c2779...898

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

Går du til psykolog, da? Jeg tenker at det nok er lurt for deg å få hjelp utenfra til nettopp å lære å forstå sosiale koder, og hvordan man omgås sosialt.

 

Det høres ut som om du har hatt en veldig tøft og vanskelig liv, og det er ikke rettferdig at du skal slite med dette fortsatt. Derfor håper jeg du kan få masse hjelp til å komme deg videre og finne venner som betyr noe for deg.

 

Har vært hos psykolog. Psykologen hører og lytter, og gir råd. Han er ikke en reell samtalepartner som man kan lære å konversere med. Samtidig som jeg synes det blir for galt at jeg må betale 500 kr timen for å snakke med noen, når alle andre snakker gratis med sine venner og bekjente.

 

Anonymous poster hash: b1038...6d3 [/quotze]

 

Ikke bruk venner som psykolog. Det sliter dem ut. 500,- timen er mye for en psykolog, men jeg mener det ikke blir mange timene før du får frikort dvs. Resten av timene det året gratis!

 

Anonymous poster hash: c2779...898

 

 

Så det er vanlig at ingen venner deler noen ting med hverandre? Altså når du har noe du sliter med, så går alle til psykolog? Der jeg kommer fra bruker man å prate med vennene sine, dele, gråte sammen, finne løsninger for hverandre (det jeg har observert i min omgangskrets). Ikke noe rart det er lange køer hos psykolog hvis mennesker bruke psykolog som venn

Anonymous poster hash: b1038...6d3

 

 

Ikke psykolog som venn og venn som psykolog. Det er som flere påpeke over her grenser for hvor mye venner kan hjelpe deg med. Du har opplevd voldsomt mye tøft i ditt liv og mesteparten av det er for psykologen -rett og slett fordi det blir for tøft for "menigmann". Håper du fortsetter hos psykolog og får nøstet opp i livet ditt. Ha tolmodighet med degselv. Dette vil ta tid. Be psykologen om hjelp og råd i hverdagen. Kanskje han ikke tenker på at du ønsker det. Plei kontaktene dine og kutt ut dem som tapper deg. Hold tilbake med de tøffe opplevelsene dine og prøv å ha det moro med andre mennesker. Lykke til! Ønsker virkelig et liv for deg som lykkelig!

 

Anonymous poster hash: c2779...898

 

 

Problemet mitt er at selv om jeg kun prater om det som opptar mine bekjente så er det alltid JEG som tar kontakt med dem og initiativ til samtaler, besøk osv. Det fremstår som de bare tåler meg, og ikke er interessert i noe kontakt. Hvis jeg ikke ringer noen, kan telefonen stå stille i opptil 1 måned, det samme med Facebook. Chatten blir hovedsakelig brukt til samtaler med sjefen på fritiden, avtaler vedrørende hobbyen og barna.

 

Det mine venninner mente at jeg måtte snakke med psykolog om, var absolutt ALT jeg hadde å klage på. Dvs, man diskuterer ikke med venninner at mannen en periode er dårlig på husarbeid, at barnet har slitt litt på skolen og andre helt hverdagslige ting - det mener de er stoff for psykolog, ikke venner. Med venner skal man snakke om hjernedøde realityserier, shabby chic, siste sladder om hvem som har ligget med hvem, hvem har kjøpt nytt hus, at naboen til den ene er skikkelig bitch og så videre. Men det er vel slik det fungerer kanskje?

 

Anonymous poster hash: b1038...6d3

[Anonym bruker]

Veldig leit å høre om alle opplevelsene dine! Skjønner godt at du ønsker å melde deg ut. Håper du ikke gir opp og at du finner en god venn som kan være en støtte, i tillegg til at du går til psykolog (for det burde du ha, du har opplevd mer enn det som er vanlig)

 

Vil bare si at en god pekepinn på hvem du kan åpne deg for, er å lytte til hvordan de snakker om andre. Snakker de mye sladder og kommer med privatinformasjon om personer i deres omgangskrets, ville jeg aldri åpnet meg for dem. De vennene jeg åpner meg for snakker aldri stygt om felles bekjente og jeg vet de sitter inne med mange betroelser...mine egne og andres. Jeg selv er veldig bevisst på å være en man kan stole på. Forteller aldri noe privat videre til andre. 

Anonymous poster hash: 61879...cef

[Anonym bruker]

Skaff deg en terapeut.

 

Det eneste du vil oppnå her, er at barna dine også får sosiale/psykiske vansker.

Anonymous poster hash: 61630...634

[Anonym bruker]

 

Skaff deg en terapeut.

 

Det eneste du vil oppnå her, er at barna dine også får sosiale/psykiske vansker.

 

Anonymous poster hash: 61630...634

 

 

 

Barna mine har drøssevis med venner, deltar på 2 aktiviteter hver 3 ganger i uka, er selvstendige og gjør det bra på skolen. Særlig eldste er veldig populær og går overens med så å si alle. Siden eldste straks skal på ungdomsskolen ser det ut som han klarer seg utmerket sosialt sammen med andre. Han har besøk hele tiden eller er på besøk selv, de to andre er litt mindre frempå, men er også flinke å leke med andre barn og til samspill med folk generelt. Heldigvis for det sier jeg bare

 

Anonymous poster hash: b1038...6d3

[Anonym bruker]

 

Veldig leit å høre om alle opplevelsene dine! Skjønner godt at du ønsker å melde deg ut. Håper du ikke gir opp og at du finner en god venn som kan være en støtte, i tillegg til at du går til psykolog (for det burde du ha, du har opplevd mer enn det som er vanlig)

 

Vil bare si at en god pekepinn på hvem du kan åpne deg for, er å lytte til hvordan de snakker om andre. Snakker de mye sladder og kommer med privatinformasjon om personer i deres omgangskrets, ville jeg aldri åpnet meg for dem. De vennene jeg åpner meg for snakker aldri stygt om felles bekjente og jeg vet de sitter inne med mange betroelser...mine egne og andres. Jeg selv er veldig bevisst på å være en man kan stole på. Forteller aldri noe privat videre til andre. 

 

Anonymous poster hash: 61879...cef

 

 

 

Tusen takk for konstruktivt tips

 

Anonymous poster hash: b1038...6d3

[PRobert]

Jeg vet hvordan du har det, og det er ikke deg det er noe galt med:) 

 

Send meg en pm hvis du har lyst på en ny venn, man trenger ikke nødvendigvis bo på samme sted for å kunne prate sammen

[Anonym bruker]

Jeg vet hvordan du har det, og det er ikke deg det er noe galt med:) 

 

Send meg en pm hvis du har lyst på en ny venn, man trenger ikke nødvendigvis bo på samme sted for å kunne prate sammen

 

 

Tusen takk, skal tenke litt på det

 

Anonymous poster hash: b1038...6d3

[Anonym bruker]

Har psykologen din sagt noe om hva han tenker om deg? Jeg tenker at hvis du har problemer med sosiale koder kan det skyldes mange ting, og kanskje hadde det vært aktuelt med en utredning - for din egen skyld. Hvis dette er noe du har hatt problemer med hele livet kan det så klart være "bare" noe som har kommet fordi du har hatt over gjennomsnittet mye å stri med, men kan det være at du feks har Aspergers i bunnen? 

http://www.autismesiden.no/userfiles/file/Brukerveiledning.pdf

 

Eller helt enkelt at du aldri har hatt muligheten til å "lære" det å være sosial? Jeg var aldri særlig sosial som liten (synes det rett og slett var kjedelig), og har ikke heeelt kontroll fremdeles, og trives egentlig best i eget selskap eller sammen med (få) mennesker jeg kjenner godt. Sånn er det bare, og jeg har lært meg til å godta det. Hvis jeg hadde vært i et slikt miljø som du beskriver hadde nok jeg og blitt eremitt, og heller funnet meg et liv på internett

Eventuelt flyttet, men det er jo ikke nødvendigvis så greit med barn...

Anonymous poster hash: 51831...2be