min livredde 4mnd gammel baby!

[Anonym bruker]

Lurer på om dette er noe som skjer hos flere:

Min lille trives best hos mamma, pappa og storesøstrene sine. Besteforeldre og tanter kan bare holde henne i noen få min før hun beg å sippe litt.

Men idag da jeg var på et arrangement me 3-åringen så tippet hun helt over :/

D var mange barn der, skrik og skrål. Lillegull lå fint i vogna si, men hun skalv litt (d var ikke kaldt). Jeg tok henne opp sånn at hun kunne få være med å se på alt rundt seg. Dette gikk fint, helt til en bekjent kom bort og bare tok henne fra armene mine. Dette var jo godt ment, for hun ville jo kose litt med henne. Men lillegull brølte som om hun ble skamslått med en gang. Dama begynte å herje litt som om hun skulle få henne til å slutte å gråte liksom.. men da ble d jo enda galnere!

Huff jeg tok henne tilbake å trøstet så godt jeg kunne..men ungen var hysterisk og utrøstelig. Vi gikk bare hjem, da jeg tenkte at d skulle roe henne. Babyen hylte panisk i en og en halv time.. måtte ut i vogna til slutt å gå tur. Da sovnet hun av utmattelse, og våknet blid som ei lerke etterpå.

D har skjedd noe lignende før, så jeg vet at hun er livredd og ikke har vondt. Grusomt mens d sto på! Stakkars lille..

Noen andre som har så redde babyer?

 

Anonymous poster hash: 1a17c...86a

[Tired mama]

Oj. Det der hørtes ikke normalt ut. Ingen av mine har vært sånn, og jeg har heller ikke møtt andre barn som har reagert så kraftig.

 

Men kanskje noen andre har lik erfaring?

[Anonym bruker]

Høres ikke normalt ut egentlig. Uff, så slitsomt.

Anonymous poster hash: 5f266...c34

[Anonym bruker]

Aldri opplevd før. Har 3 barn.

 

Men kan være at din lille har alt begynt med fremmedfrykt, event redselen av å miste mor...

 

Ville ha tatt det opp med helsesøster om du kan. Kanskje dere kan finne ut av det. Bare vær obs på at slike ting ikke skjer igjen.

Anonymous poster hash: cde3f...eff

[Mamma til tre gutter]

Min minste var sånn.. Godtok ingen andre enn mamma, pappa og søsken men var mamma som var best.. Besteforeldre kunne ikkje sitte barnevakt for da var han utrøstelig.. Men så fort han blei eit år så gikk alt mykje bedre.. første 6 månedene i barnehagen var et mareritt.. nå nærmer han seg 2 år og er som andre barn.. Litt skeptisk i starten men mjukner opp fort.. Men liker ikkje skarpe og skremmende lyder.. så dette kommer nok til å gå seg til og for noen barn er dette normalt og vanlig. Synd at andre da sier at det ikkje er det..

[Anonym bruker]

Det ene barnet mitt var sånn ved 4 måneders alder. Er fremmedfrykt. Det vanligste er litt senere, men ikke uanlig på den alderen.

Anonymous poster hash: a21cc...d1d

[Sjokoladebanan]

Har skjedd her også at ene jenta har blitt livredd og nesten utrøstelig når noen fremmede har holdt henne. Hva som utløser det er jeg ikke sikker på, men er jo ikke uvanlig at babyer kan bli redd noen typer mennesker. Har trodd det har vært normalt jeg da jeg har hørt om dette flere ganger. Hadfe en søster som var livredd for mørkhårede da hun var baby.

 

Man kan jo bare tenke seg selv hvor ukomfortabel man hadde blitt om en vilt fremmed hadde begynt å styre med oss uten videre Men hør med helsestasjonen du. Men du er ikke alene om å ha opplevd dette.

[Anonym bruker]

D var litt godt å se at d skjer hos flere, d må jeg innrømme. Fælt å ikke kunne trøste sin egen baby :/

Hi

 

Anonymous poster hash: 1a17c...86a

[Anonym bruker]

Svigermor røsket sønnen vår ut av våre armer når han var 1-2 mnd gammel, og forsvant i full fart inn i et annet rom. Første gangen var vi i sjokk, hvem røsker en baby ut av armene til noen? Jeg gjør ikke det på samboer og ikke han på meg. Vi tenkte at det skjer aldri igjen men joda det skjedde neste gang så da sa vi i fra på en ordentlig og blid måte. Svigermor ble kjempe sur, hun er ikke helt god psykisk. Så hun har prøvd flere ganger i ettertid men vi har vært raske med å snu oss bort, hun ble sint hver gang, det tok henne 6 mnd før hun tok et hint og ikke ble dødelig fornærmet lenger. Vi har aldri nektet hun å holde han men vi vil gi han fra oss, ikke få han røsket hardt ut av armene våre.

 

Begge gangene ble sønnen vår hysterisk, og etter da hysertisk bare han så henne komme inn i rommet/være i rommet vi gikk inn i. En gang når han var trøtt så hylte han i nesten en time. Men det fordi svigermor var der hele tiden, jeg tok han inn på badet et par ganger og han roet seg litt. Hylte når han så henne igjen. Dette var ikke lenge før leggetid så jeg la han men måtte holde han i armene til han sluttet å gråte og da sovnet han helt utslitt. Han "overdrev" nok hylingen pga trøtt.

 

Pga dette har han vært livredd kvinner med svart hår og briller, som svigermor. Dessverre ble han og redd min mor som også har svart hår og briller, bare han så en dame med svart hår og briller hylte han. Men siden svigermor tok hintet så har det gått bedre men det måtte en lang tilvenning til.

 

Anyway... kan det være noe lignende? At hun er redd personer med et bestemt utseende pga. noe som har skjedd? Eller redd enkelte personer for hvordan de er? Eller virker det veldig tilfeldig? Kan hun ha vært veldig trøtt de gangene selv om hun nettopp sov? At det bare er en trøtt-ting?

 

Anonymous poster hash: 7c474...611

[n74]

Eldste til venninnen min ble redd for alle utenom mor og far fra ca fire måneds alder. Før det kunne jeg bære og holde henne lenge av gangen.

Ingen kunne være barnevakt og besteforeldre og tanter måtte bare ikke komme i nærheten. Barnehagestart var et mareritt.

I dag er hun 9 år og en trygg jente:-). Ga seg så smått og da hun var halvannet satt vi barnevakt igjen.

[Anonym bruker]

Takk for at du tok deg tid til å svare

Jeg tror at d var alt bråket rundt som gjorde henne nervøs og redd i utgangspunktet, siden hun skalv oppi vogna. Så d at noen tok henne så brått fra meg fikk nok bare begeret til å flyte over. Tenker jeg. Så jeg tror ikke d har noe med utseende/stemmen osv å gjøre. Dama kom så brått på at hun fikk nok ikke registrert hva slags person d var.

D er vel kanskje d man kaller for høysensitive barn ?

Hi

 

Anonymous poster hash: 1a17c...86a

[Anonym bruker]

Jeg trodde ikke det var mulig, men gutten min var ekstremt skeptisk til fremmede fra ca. 3 mnd alder. Var ikke forberedt på det i det hele tatt, og syns det var kjipt med barseltreff og lignende fordi han nesten bare ville være med meg, og lett ble urolig og redd for de andre der... Om noen prøvde å holde han uten at han var varm i trøya først reagerte han akkurat sånn som jenta di. Foreldrene mine bor en time unna, så han såg de ikke så ofte at han kjente de fra gang til gang sånn til å begynne med. Hver gang vi var på besøk tok vi en liten tilvenning, at noen bare røsker barnet fra deg er jo egentlig ganske uhøflig da...

 

Jeg tenkte med skrekk og gru på hvordan det skulle bli å begynne i barnehagen (han var da 15 mnd), men det gikk over all forventning og han stortrives der. Den voldsomme fremmedfrykten ga seg tidligere, men han er veldig selektiv på "sine" mennesker fortsatt og sitter ikke i fanget på hvem som helst :-)

Anonymous poster hash: c3b60...f93

[Snabeltann]

helt normalt at barn i denne alderen kan begynne å vise at de ikke er komfortable rundt andre enn mamma og andre nære. Min eldste var livredd menn med briller og mennesker med mørkt hår. i 6-7 mnd alder så fikk han totalangst hvis han så ansiktet til  hunder. Han gråt som om hans siste time var kommet. Bjeffing, høye lyder, borring osv var heller ikke pupulært. Kunne skvette til og gråte som bare det. Hvis noen fremmede kom brått mot han og begynte å dulle med han, begynte han ogå å hyle. Han ville heller ikke bli holdt av noen andre enn de han kjente godt. Som nevnt, det startet i 4 mnd alder og ga seg vel i 8-9 mnd alder. Han er verdens mest harmoniske i dag, ikke redd noe eller noen, og elsker hunder hehe

[Anonym bruker]

Du får la henne overnatte,ikke bra for barnet når det blir eldre og kun være knyttet til de helt nærmeste

Anonymous poster hash: ee8c0...722

[samlex]

Jeg tenker som du sier også, at det ble for mye stimuli. Lyder og folk gjorde henne ekstra sårbar. Og at andre kommer og tar babyen , uten å være særlig ydmyk overfor det lille menneske, har jeg lite tilovers for. Ikke noe unormalt i at mamma er tryggest i den situasjonen der. At den "fremmede" også begynner å tulle for at babyen skal finne det beroligende , er også uvitenhet, etter min mening.

Fire mnd er ingen alder hvor babyen trenger å sove borte alene , for å bli trygg på andre.

[Anonym bruker]

Vår var 5 uker prematur og derfor litt liten, men ellers alt ok.

Det var bare EN ting som ikke gikk så bra, og det var støy. Hun kunne hylskrike i en halvtime om noen smalt en bildør i nærheten av henne, røsket opp en borrelås osv osv.

Vi skjermet henne derfor mye den første tiden (men så vidt jeg skjønner har ikke du den muligheten).

Jeg hadde kjøpt meg et bæresjal for å bruke i slike anledninger. Da er hun tett inntil deg og  det er ikke naturlig for andre å holde babyen.

Det høres også sikkert sprøtt ut - men sørg for en lue som dekker ørene. Det demper jo en liten anelse! (ev hørselsvern på steder med ekstremt bråk).

Anonymous poster hash: 6997a...49c

[Anonym bruker]

 

Du får la henne overnatte,ikke bra for barnet når det blir eldre og kun være knyttet til de helt nærmeste

 

Anonymous poster hash: ee8c0...722

Haha! Ikke så gjennomtenkt du?

 

Anonymous poster hash: 67ada...78d

[.Lillemy.]

Eldstemann her var veldig var for høye lyder når han var baby. Og hvis barn kom for nærmt han så begynte han å hyle. Det ble bedret etterhvert.

[Anonym bruker]

Barn som voksne har forskjellige comfortsoner. Jeg var veldig sensitiv som barn og i overkant knyttet til mamma og pappa. Livredd for å bli tatt på av fremmede og gråt bare noen så for lenge på meg. Utrolig slitsomt sikkert for mine foreldre. Begynte i barnehage når jeg bar 6 måneder men etter tre måneder med konstant gråt fra jeg ble levert og hentet valgte mamma å ta meg ut å bli hjemme. Hun var sykepleier så de ordnet det slik at hun var hjemme dagtid og pappa på kvelden så hun kunne jobbe.

Jeg ble gradvis tøffere og hadde ingen problemer når skolen begynte. Synes det er unødvendig å trekke konklusjoner om at din lille er unormal. Følg hjertet ditt og se barnets behov. Et barn på fire måneder driver ikke med skuespill og gjør seg til. Hun er tydelig sart og engstelig. Dere må selvsagt jobbe med at hun føler seg utrygg men ikke mal fanden på veggen. La henne få utforske verden i sitt eget tempo og gi henne den tryggheten hun trenger. De fleste reaksjoner fra henne er kun instinkter.

Som sagt var jeg slik og jeg er en sosial og veltilpasset i dag. Takket være mine foreldre som så at jeg var den jeg var.

 

Anonymous poster hash: fdc1e...c80

[Førstemann]

Min yngste var også sånn. Helt avhengig av mamma frem til hun var 2 år. Kunne hyle i opp til 2 timer hvis noen kom for nær.

 

Idag er hun en trygg og god 5-åring.

[Tro smo konosoro]

Takk for at du tok deg tid til å svare

Jeg tror at d var alt bråket rundt som gjorde henne nervøs og redd i utgangspunktet, siden hun skalv oppi vogna. Så d at noen tok henne så brått fra meg fikk nok bare begeret til å flyte over. Tenker jeg. Så jeg tror ikke d har noe med utseende/stemmen osv å gjøre. Dama kom så brått på at hun fikk nok ikke registrert hva slags person d var.

D er vel kanskje d man kaller for høysensitive barn ?

Hi

 

Anonymous poster hash: 1a17c...86a

Ja, helt sikkert et høysensitivt barn.

Jeg har en sånn type

 

Vil råde deg til å ta hensyn til det, og skjerme barnet for høye lyder og bråkete situasjoner helt til hun er så stor at hun selv kan si ifra hva som er ubehagelig og hvor grensa går.

[Gjest deterbaremeg:):)]

 

Du får la henne overnatte,ikke bra for barnet når det blir eldre og kun være knyttet til de helt nærmeste

 

Anonymous poster hash: ee8c0...722

 

Hva i all verden er det for et råd? Høres direkte skadelig ut!

[Anonym bruker]

 

Du får la henne overnatte,ikke bra for barnet når det blir eldre og kun være knyttet til de helt nærmeste

 

Anonymous poster hash: ee8c0...722

Du kan ikke mye om tilknytning...

 

Skaff et bæresjal. Da unngår du både røsking og at barnet blir så hysterisk. Min eldste var lik

 

Anonymous poster hash: 1a89d...38a

[Anonym bruker]

Synes det er så rart at andre mennesker skal føle at de har rett på å holde barnet bare de kjenner mammaen! Og jeg synes det er helt merkelig at de føler seg så berettiget til det at de bare tar barnet ut av mors fang uten å spørre først!! Min søster gjorde det samme med mitt barn, og det mens jeg prøvde å amme han! Må jo innrømme at jeg ble ganske sjokkert og satt ut og fikk ikke til å si noen ting...

Nå er det sagt, tilbake til saken Min var også veldig skeptisk til andre rundt den alderen, og ble helt hysterisk når det i tillegg var mye støy rundt. Han er fortsatt litt skeptisk til andre nå, han er 13mnd, men gråter ikke like sårt. Han må bli varm i trøya før han tør å leke med andre barn. Jeg tror rett og slett det er hans personlighet, en liten observatør, en som ser an situasjonen og ikke bare hopper ut i det.

Anonymous poster hash: 878f5...fe2

[samlex]

Vi kan jo tenke med oss selv; jeg trenger også tid når jeg møter mennesker som jeg ikke kjenner så godt. Går jo ikke rett bort og setter meg på fanget. Eller om jeg er i en ny setting, bruker jo tid på smalltalk først, finner ut litt mer hvem jeg har med å gjøre.😊