Jeg har ikke lyst til å være mamma mere!

[Iiiiik]

Det er ikke uvanlig å ha det som du har det. Du blir lei deg fordi han sammen med henne har alt du skulle ønske han hadde hatt sammen med deg. Den teite ektesenga blir liksom det ultimate beviset på at hun har overtatt alt du drømte om at skulle være ditt.

 

Og så må jeg nok si at dere høres litt umodne ut når det gjelder å håndtere følelser begge to. Å avslutte forholdet for å vekke ham, er jo i etterkant ikke en lur løsning. Og å sause sammen dine følelser for ham med dine følelser for barna er heller ikke bra på sikt. Jeg tror jeg ville begynt akkurat der i samtalene med psykologen - hvordan skal du opprettholde kjærligheten til barna? Og han eksen din, han som ikke våkner av noe og som trekker en ny dame inn i livet sitt med det samme han har møtt henne, introduserer henne for barna, deler seng med henne og barna, som ber om ektesenga og legger henne i den, som ikke kan fortelle deg hva som skjer før han forteller det til barna, han rister jeg på hodet av.

 

Til syvende og sist er det (som du for tiden smertelig erfarer) ingen andre du har innvirkning på enn deg selv. Akkurat nå er bare det i meste laget leser jeg. Jeg tror du må ta inn over deg at et brudd kan innebære at man mister all innvirkning på den man har barn med. Akkurat når det gjelder ham, bør det vel ikke være så overraskende. Hvis han ikke hørte på deg mens dere var gift, hvis han ikke brydde seg om hva du syntes da, så gjør han det neppe nå. Lag deg en huskeregel eller strofe du synger for deg selv hver gang du ergrer deg over ham "Det kan jeg ikke gjøre noe med, mitt anvar er det som skjer her hos meg". Du er jo heldig i den forstand at du ser at han elsker dem, at de elsker ham og at han tar godt vare på dem.

 

Det går over, helt sikkert! Kanskje det alltid vil være et lite sår der, men det vil ikke alltid være så vondt som nå. Se om du kan finne kraft i deg selv til å bestemme deg for at han skal f... ikke få ødelegge resten av livet ditt. For hver dag du tillater deg å sørge over alt han har og alt du savner, så lar du ham være den som definerer deg. Kjenn etter hva du er sånn ellers og hva du kan tilby barna dine som kan ikke kan. Let etter skuldre å gråte på og bruk psykologen godt. Det går over, helt helt sikkert!

[Anonym bruker]

Jeg kjøpte punchingball. Hadde et bilde av ham rett bak og jammen var det godt å slå til, igjen og igjen.

Anonymous poster hash: f50a9...3b3

[Anonym bruker]

Det er ikke uvanlig å ha det som du har det. Du blir lei deg fordi han sammen med henne har alt du skulle ønske han hadde hatt sammen med deg. Den teite ektesenga blir liksom det ultimate beviset på at hun har overtatt alt du drømte om at skulle være ditt.

 

Og så må jeg nok si at dere høres litt umodne ut når det gjelder å håndtere følelser begge to. Å avslutte forholdet for å vekke ham, er jo i etterkant ikke en lur løsning. Og å sause sammen dine følelser for ham med dine følelser for barna er heller ikke bra på sikt. Jeg tror jeg ville begynt akkurat der i samtalene med psykologen - hvordan skal du opprettholde kjærligheten til barna? Og han eksen din, han som ikke våkner av noe og som trekker en ny dame inn i livet sitt med det samme han har møtt henne, introduserer henne for barna, deler seng med henne og barna, som ber om ektesenga og legger henne i den, som ikke kan fortelle deg hva som skjer før han forteller det til barna, han rister jeg på hodet av.

 

Til syvende og sist er det (som du for tiden smertelig erfarer) ingen andre du har innvirkning på enn deg selv. Akkurat nå er bare det i meste laget leser jeg. Jeg tror du må ta inn over deg at et brudd kan innebære at man mister all innvirkning på den man har barn med. Akkurat når det gjelder ham, bør det vel ikke være så overraskende. Hvis han ikke hørte på deg mens dere var gift, hvis han ikke brydde seg om hva du syntes da, så gjør han det neppe nå. Lag deg en huskeregel eller strofe du synger for deg selv hver gang du ergrer deg over ham "Det kan jeg ikke gjøre noe med, mitt anvar er det som skjer her hos meg". Du er jo heldig i den forstand at du ser at han elsker dem, at de elsker ham og at han tar godt vare på dem.

 

Det går over, helt sikkert! Kanskje det alltid vil være et lite sår der, men det vil ikke alltid være så vondt som nå. Se om du kan finne kraft i deg selv til å bestemme deg for at han skal f... ikke få ødelegge resten av livet ditt. For hver dag du tillater deg å sørge over alt han har og alt du savner, så lar du ham være den som definerer deg. Kjenn etter hva du er sånn ellers og hva du kan tilby barna dine som kan ikke kan. Let etter skuldre å gråte på og bruk psykologen godt. Det går over, helt helt sikkert!

Griner nå....ja sier jeg bare. Og den krafta, kan man kjøpe den et sted? Jeg har akkurat krefter nok til å late som, fremdrift er det dårlig med:-(

 

Anonymous poster hash: 1435a...3f6

[Anonym bruker]

Det du føler er helt normalt. Hilsen en som har vært veeeeeldig langt nede pga omtrent samme historie. 

 

Det er jævlig. Og vanskelig. Og urettferdig. Og jeg skulle mer enn gjerne gitt barnet den familien jeg i utgangspunktet så for meg. Men ting skjer, og da må vi bare prøve å endre kurs. Se fremover, etter all driten er bearbeidet. 

 

Jeg ønsker deg masse lykke til. Og sender deg mange styrkeklemmer. Barna trenger deg, så dette fikser du. Uten problem! Du er mye sterkere enn du tror. 

Anonymous poster hash: 6c16b...55a

[Anonym bruker]

Jeg skjønner virkelig ikke hva som får voksne mennesker, for jeg antar de er voksne selv om de ikke fremstiller seg sånn, til å slenge så mye dritt til andre???? Et person spør etter råd og trøst og blir glefset etter, pass dere så sjebnen ikke kommer å biter dere i ræva.

 

Ikke gi fra deg barna dine HI! Dem er de mest dyrebare du har og dere betyr alt for hverandre. Det kan ta lang tid å komme over noe sånt, jeg vet..men jeg tror trikset er å fokusere tankene på noe annet og bruke engergien til andre ting enn å gå å tenke på dette. Hva om du tar opp en gammel hobby eller noe, går ut med venner, finne på ting.

 

Lykke til, dette klarer du selv om det er tungt nå.

Anonymous poster hash: c9848...20e

[Anonym bruker]

Jeg må helt ærlig si at, for en som har lukket seg inne (og ikke kommer ut), er å skrive dette indlegget det beste jeg har gjort på lang tid. Jeg setter så stor pris på tankene, meningene, rådene og klemmene! Griner i strie strømmer, men det er også fordi jeg har satt ord på den ondeste og mest forferdelige følelsen jeg har hatt, å ha 'lyst' til å svikte sine barn...og så få så mye opbackning og heiarop fra helt ukjente mennesker er veldig rørende. Jeg vet ikke hvordan jeg skal implementere noen av rådene, selv om jeg kan se at de er riktige,- følelsene tar overhånd hver dag, selv om jeg prøver å skifte fokus, hver dag....men dere som har svart skal bare vite at det for meg ligger mye omsorg i at dere tok dere tid, og det er faktisk veldig rørende, og får meg til å føle at hvis helt fremmede mennesker kan vise den omsorgen, og forstå (noen av svarene er jo så spot on at det nesten er som et spark i magen!), så er jeg ikke helt sinnsyk.

Hi

 

Anonymous poster hash: 1435a...3f6

[Anonym bruker]

En helt annen ting...burde jeg ta det opp med ham, at jeg syns det er grenseoverskridende å la dama sove sammen med mine unger, når de kun har kjent henne i to mnd, eller skal jeg holde kjeft?

 

Anonymous poster hash: 1435a...3f6

[Anonym bruker]

Det er å gå over streken å tro at du kan ha noe å si på om ungene sover i senga med faren sin eller ikke. At hun er der samtidig er ikke til å unngå, men ungene hadde ikke lagt seg der om de ikke var trygge på henne.

Anonymous poster hash: abd2c...4ea

[Anonym bruker]

Ta med deg barna og flytt lengre unna! Da er det lettere å fokusere på din og ungenes fremtid. Når det er han som har brutt ut, bør han være den som ser barna minst.

 

Anonymous poster hash: 81ca5...5a8

[Anonym bruker]

Off.. du er ikke drg srlv nå. Du vil angre om du gir opp barna. Du vil få det bedrr. Du vil finnne en mening med dette en dsg. Det er en grunn til at det blr slutt mellom dere. Du fortjener lykke.. en dag vil du finne en som elsker deg ubetinget. Du må jobbe med å komme over xen... et steg om gangen. Det tar lenger enn 8 mnd... du klarer dette. .. det er mange i samme situasjon. Jeg var så lei meg over at xen gjorde det slutt at jeg ikke klarte spise på mange mnd.. gikk ned i vekt i rekordfart og levdr ikke et normalt liv. Det er noe av det tyngste et menneske kan oppleve, men du kommer over det.si ril deg srlv hver enedte dag at du er verdifull, fortjener det beste og at du er sterkere enn du tror. Lykken kommer en dag. <3

 

Anonymous poster hash: 4e204...c9e

[Anonym bruker]

 

Jeg skjønner virkelig ikke hva som får voksne mennesker, for jeg antar de er voksne selv om de ikke fremstiller seg sånn, til å slenge så mye dritt til andre???? Et person spør etter råd og trøst og blir glefset etter, pass dere så sjebnen ikke kommer å biter dere i ræva.

 

Ikke gi fra deg barna dine HI! Dem er de mest dyrebare du har og dere betyr alt for hverandre. Det kan ta lang tid å komme over noe sånt, jeg vet..men jeg tror trikset er å fokusere tankene på noe annet og bruke engergien til andre ting enn å gå å tenke på dette. Hva om du tar opp en gammel hobby eller noe, går ut med venner, finne på ting.

 

Lykke til, dette klarer du selv om det er tungt nå.

 

Anonymous poster hash: c9848...20e

 

 

 

Glefset etter? Synes HI har fått veldig gode tilbakemeldinger, og det sier hun selv også. Til og med de som er veldig direkte. 

 

At noen har vært stygg her ser jeg ikke og jeg tror heller ikke skjebnen (slik staves det,ja) kommer å biter noen noe sted utifra noen av svarene her.

 

Ro deg ned, du!

 

Anonymous poster hash: c60de...a5a