Jeg har ikke lyst til å være mamma mere!

[Anonym bruker]

Jeg har så kompliserte følelser rundt exen, så mye sorg og sinne at det eter meg opp fullstendig! Går til psykolog, men det hjælper ikke fort nok! Har hatt det sånn i 8 mnd! Når ungene kommer hjem og fortæller at "Anette" (aner ikke hvem hun er), sover i samme seng (som dem alle sammen), de møtte henne første gang i februar (det fikk jeg også først vite av ungene) så føles det som om jeg skal spy!

Exen har tilgode å vise noen som helst respekt for meg som mor, ift. Samarbeid...han planlegger ny familie med henne, i mellomtiden hygger de seg med å leke mor og far med mine, men har ikke syns at det var respektfult å hilse på meg først!

Jeg har fjernet ALT vi har hatt sammen, bilder, møbler osv. Ville kaste ut senga, men den ville han ha...det er så vår ekteseng de alle sover i nå!

Jeg føler mest for å bare gi ham ungene og dra min vei...har ikke lyst til å være mamma mer, og slett ikke bli minnet om ham!!!! Vil bare vidre med mitt liv, og glemme alt om de siste 10 åra. Og det kan jeg ikke med tre unger som skal ha noe med den dritten å gjøre. Så jeg vurderer å bare la dem få dem. Han er en god far og de elsker ham.

Og Jeg elsker ungene mine, men det er sånn jeg har det, noe er helt galt....hvordan blir jeg kvitt denne ødelæggende følelsen av sorg og sinne og galskab? Jeg kan slett ikke være i det!

Er det andre som noensinne har hatt det sånn, og hvor det gikk over?

 

 

Anonymous poster hash: 1435a...3f6

[Anonym bruker]

Han er en x og SKAL gå videre med livet sitt, det er sånn det virker. Så flott dersom han har funnet en dame som er grei og snill med barna dine!

 

Du virker misunnelig på han. Du må gjøre noe med ditt eget liv. Tenk å ikke ville være mamma lenger for xen har fått seg dame, tenk på hvordan ungene dine har det.

 

Anonymous poster hash: f8a65...a9c

[Anonym bruker]

Kan hende du bør vurdere at barna bor hos faren og har helgesamvær med deg?

 

Dermed kan barna få noen som "leker" familie med dem ikke en sur og gretten mor som sutrer over xen.

 

Anonymous poster hash: f8a65...a9c

[Anonym bruker]

du er kanskje deprimert? Ikke gi fra deg ungene, de er det mest verdifulle du har og når du kommer til deg selv vil du angre på det.

Fortsett å få hjelp.. det er en hard kamp, men stå på! 

Anonymous poster hash: 41fb0...cff

[Anonym bruker]

Godt du går til psykolog. Du virker ekstremt bitter, og evner ikke å tenke positivt. Hvem faen bryr seg om hvilken seng han har nydama i? Når du ga ham senga, trodde du han kom til å kaste den ut hvis han fikk ny dame? 

 

Du har tydeligvis noen forventninger som ikke henger på greip, og du må røske opp i deg selv og komme deg ut av den bitterheten du luller deg inn i. 

 

 

Anonymous poster hash: abd2c...4ea

[Anonym bruker]

Du virker fortsatt i sorgfasen. Snakk med legen å få henvinsning til psykolog, du trenger hjelp til å komme deg gjennom denne perioden. Det er tungt, vanskelig, trist og mer til, det kommer til å bli bedre, men få deg hjelp nå. Du er ikke den eneste som er/har vært i en sånn situasjon og det finnes hjelp å få.

Uffa meg, fint at du klarer å sette ord på følelsene dine Bedre at du tar utblåsning her inne!

Anonymous poster hash: a4377...ee5

[Anonym bruker]

Ser nå at du går til psykolog, men sånne ting tar tid! Det er en stor jobb! Skaff deg en hobby som du fokuserer på, ikke fokuser på de andres lykke. Forsøk å se barnas side, at det er godt at de er trygge og har flere voksne i livet sitt. Ikke fokuser på ex'n sitt forhold, men barna sin velvære.

Anonymous poster hash: a4377...ee5

[Anonym bruker]

Det er en vanskelig periode du går igjennom nå, tro meg det går over. Det kommer til å være vondt å sårt en god stund til men jeg kan love deg du kommer ut som et mye bedre og sterkere menneske til slutt:) De følelsene.du har over barna nå er nok bare sorg etter tap av barnefar og sorg over at familieidyllen du så for deg forsvant. Du elsker barnene dine men kanskje far kan ha de en uke og du kan lade batteriene og få brukt litt tid på deg og sorgen? Jeg skjønner du har det vondt, det er naturlig. bare ta tiden til hjelp og søk lykken i barna dine, selv om det er vanskelig å se situasjonen med far og ny kone. Husk at en mann kan forsvinne men barna dine er er der for alltid og vil alltid elske deg uansett:) De trenger deg og kjærligheten din:)) Håper alt ordner seg for deg til slutt og prøv å vær sterk for de.små

 

Anonymous poster hash: a28c1...c28

[Ladybird2014]

Stakkars deg! Jeg synes du høres deprimert ut. Fastlegen kan henvise til psykolog. Ikke si du ikke vil ha barna, om du ombestemmer deg blir det garantert brukt mot deg i en evt barnefordelingssak. Sender deg en stor klem♡

 

Helt enig i at han burde introdusert nyedama for deg! Hun er tross alt stemor til dine barn.

[Anonym bruker]

Hvorfor spør du ikke bare om du kan droppe innom neste gang du henter eller leverer ungene så du får sagt hei til denne dama? 

 

 

Anonymous poster hash: abd2c...4ea

[Gulltopp&Lillebjørn]

Synes du virker ekstremt bitter og sjalu. Ikke minst deprimert :/

 

Er det ikke bare flott at exen din har funnet en kvinne som klarer å ta godt vare på barna dine under samvær?

Tenk om han fant seg en som hatet unger?

 

Har du nevnt for barnefar at du gjerne vil møte denne nye kvinnen? Og da kan du selvfølgelig si (på en hyggelig måte!) at du fortjener å vite hvem dine barn bor med under samvær For det gjør du!

 

Og hvis du møter denne kvinnen, vis henne samme respekt du ønsker fra henne. 

Gjør mot andre det du vil at de skal gjøre mot deg, er det noe som heter. Og slik jeg leser innlegget ditt, så har du ikke for høye tanker om henne? 

 

Ja kjærlighetssorg er vondt. Det kan gjøre så usannsynlig vondt at man mister all fornuft, rett og slett.

Men ikke la det gå ut over barna. De er uskyldige i dette.

[Anonym bruker]

Flotte svar du får her, men det er vel ikke mer å forvente på dette forumet.

 

Selv om et brudd går rolig for seg og man er enige, så er det sårt når den andre går videre. Spesielt ille blir det om dem ene på en måte er Friere fordi den ikke har ungene like mye.

 

Dersom du synes han er en sånn dritt, så Bør du kanskje tenke at det er bra han har funnet en annen og at du er kvitt han.

Men kanskje var ikke du klar for brudd, kanskje var det utroskap som førte til dette og at du egentlig er glad i han?

 

Jeg tror ungene dine har den beste mamma de kan få, og du kan ikke erstattes av en ny dame.

 

Når det er sagt synes jeg ikke ungene har noe i sengen sammen med eksen din og hans nye dame å gjøre det er for meg litt ekkelt faktisk. ..

 

Anonymous poster hash: 85858...fd2

[Anonym bruker]

Flotte svar du får her, men det er vel ikke mer å forvente på dette forumet.

 

Selv om et brudd går rolig for seg og man er enige, så er det sårt når den andre går videre. Spesielt ille blir det om dem ene på en måte er Friere fordi den ikke har ungene like mye.

 

Dersom du synes han er en sånn dritt, så Bør du kanskje tenke at det er bra han har funnet en annen og at du er kvitt han.

Men kanskje var ikke du klar for brudd, kanskje var det utroskap som førte til dette og at du egentlig er glad i han?

 

Jeg tror ungene dine har den beste mamma de kan få, og du kan ikke erstattes av en ny dame.

 

Når det er sagt synes jeg ikke ungene har noe i sengen sammen med eksen din og hans nye dame å gjøre det er for meg litt ekkelt faktisk. ..

 

Anonymous poster hash: 85858...fd2

 

"Flotte svar du får her, men det er vel ikke mer å forvente på dette forumet?"

 

Nå er det vel strengt tatt flere her som prøver å gi gode råd?

 

Anonymous poster hash: c60de...a5a

[Anonym bruker]

Flotte svar du får her, men det er vel ikke mer å forvente på dette forumet.

 

Selv om et brudd går rolig for seg og man er enige, så er det sårt når den andre går videre. Spesielt ille blir det om dem ene på en måte er Friere fordi den ikke har ungene like mye.

 

Dersom du synes han er en sånn dritt, så Bør du kanskje tenke at det er bra han har funnet en annen og at du er kvitt han.

Men kanskje var ikke du klar for brudd, kanskje var det utroskap som førte til dette og at du egentlig er glad i han?

 

Jeg tror ungene dine har den beste mamma de kan få, og du kan ikke erstattes av en ny dame.

 

Når det er sagt synes jeg ikke ungene har noe i sengen sammen med eksen din og hans nye dame å gjøre det er for meg litt ekkelt faktisk. ..

 

Anonymous poster hash: 85858...fd2

 

Enig med deg. For noen svar her inne, de fleste her nyter aa sparke noen som ligger nede.

Dine folelser er helt legitime og helt vanlige. Du er nok deprimert.

Men jeg tror nok selv de mest skinnhellige her inne ville faatt litt bakoversveis av en ny stemor som deler seng med ungene.

 

Anonymous poster hash: 6c0ca...f88

[Anonym bruker]

 

 

Flotte svar du får her, men det er vel ikke mer å forvente på dette forumet.

 

Selv om et brudd går rolig for seg og man er enige, så er det sårt når den andre går videre. Spesielt ille blir det om dem ene på en måte er Friere fordi den ikke har ungene like mye.

 

Dersom du synes han er en sånn dritt, så Bør du kanskje tenke at det er bra han har funnet en annen og at du er kvitt han.

Men kanskje var ikke du klar for brudd, kanskje var det utroskap som førte til dette og at du egentlig er glad i han?

 

Jeg tror ungene dine har den beste mamma de kan få, og du kan ikke erstattes av en ny dame.

 

Når det er sagt synes jeg ikke ungene har noe i sengen sammen med eksen din og hans nye dame å gjøre det er for meg litt ekkelt faktisk. ..

 

Anonymous poster hash: 85858...fd2

"Flotte svar du får her, men det er vel ikke mer å forvente på dette forumet?"

 

Nå er det vel strengt tatt flere her som prøver å gi gode råd?

 

Anonymous poster hash: c60de...a5a

Beklager... begynte på svaret mitt etter de tre første, men ble avbrutt av ungene. .. kom flere bra svar etterhvert

 

Anonymous poster hash: 85858...fd2

[Pengetreet]

Du sørger. Tror du virkelig at du vil få det bedre hvis du gir fra deg barna? Bli alene med tankene uten noen som distraherer deg? Tror du virkelig at du kan rømme fra dine egne tanker og følelser?  

 

Tillat deg å sørge, men vær obs på at du ikke synker ned i bitterhet. 

Det er kun en person du straffer ved å være bitter - og det er deg selv.

 

Jeg har vært der du er. Jeg følte et intenst behov for å straffe han fordi han hadde sviktet meg og deretter behandlet meg som om jeg var fullstendig betydningsløs. 

heldigvis forsto jeg gradvis at det beste jeg kunne gjøre var å gi slipp. Lettere sagt enn gjort tenker du kanskje. Nei, det går ikke av seg selv og ja, du må jobbe knallhardt med deg selv. 

 

Men det er verd det.

[Anonym bruker]

Jeg er både bitter og deprimert ja...og ja, det er også riktig at det var omstendigheter snarere enn at kjærligheten forsvant, som gjorde at vi ikke er sammen mer.

Jeg trodde nok at han ville jobbe med seg selv, og kjempe for å få meg tilbake....veldig naivt! Å gå fra ham var det siste kortet jeg hadde på hånda for å få ham til å forstå at han måtte jobbe for å gjøre ting godt igjen, at ikke alt bare blir bra av seg sjøl alltid... . Efterfølgende sa han flere ganger at han elsker meg, men kom aldrig med noe proaktivt...og jeg syns ikke det var nok etter hva han hadde gjort!

Hadde forberedt meg på at han kom til å date en dag, men var ikke forberedt på å få vite at han hadde fått ny dame av naboen to uker etter han sist sa at han elsket meg, og at jeg efterfølgende måtte spørre ham, han kom aldrig å fortalte det selv. I den samtalen (tre uker etter at han sa han elsket meg), sa han at de snakket om å få barn og flytte sammen...Så introduserer han henne til ungene uten å informere meg, så det får jeg vite av ungene over frokosten en lørdag. På toppen av det og tidligere historik (svikt) kommer en masse små ting, som tilsammen blir et veldig fullt glas:-(

Så følelsen nå er panikkangst og kvalme hver gang jeg tenker på ham! Og hun...hun er sikkert søt og grei, men hun leker mor for ungene mine,og sover i min gamle ekteseng (han har hatt den i tre uker så det er ikke som om han hadde den før de møttes) men har ikke hatt anstendighet nok til å introdusere seg.

 

Jeg føler meg fullstendig neddritt for å være ærlig, og sorgen og sinne har fullstendig tatt over, føler meg såååå latterliggjort og føler at alt han gjør sier du.betyr.ingenting.

Han bor 200 m vekk, aaargghhh, virket også som en god ide at the time....og jeg finner ikke en kjøper til huset!

Hadde jeg hatt en av-knapp på dette her, så hadde jeg virkelig brukt den for lenge siden.

 

Klart han har lov til å gå vidre. Men å gjøre som han gjør er hele tiden å vise meg hvor lite jeg betyr. Føles det som. Og det håndterer jeg dårlig. Så dårlig at det affekterer forholdet jeg har til ungene, for jeg tåler næsten ikke å se dem heller, sånn lengst inni, og tro meg JEG ELSKER UNGENE MINE!!!!!!! Men det gjør vondt å merke at jeg bare helst ville si:her, ta det hele, versegod, du har tatt selvtilliten min, du har tatt håpene mine, du har tatt drømmene og du tok meg, så ta det og lek lykkelig familie med Anette, lykke til med det hele, og så sette meg på første fly til....

 

Jeg vil bare ha det til å slutte!

 

Takk til alle som gidder å svare, selv om det bare er for å fortelle at jeg er en dust....

hi

 

Anonymous poster hash: 1435a...3f6

[Anonym bruker]

Jeg er både bitter og deprimert ja...og ja, det er også riktig at det var omstendigheter snarere enn at kjærligheten forsvant, som gjorde at vi ikke er sammen mer.

Jeg trodde nok at han ville jobbe med seg selv, og kjempe for å få meg tilbake....veldig naivt! Å gå fra ham var det siste kortet jeg hadde på hånda for å få ham til å forstå at han måtte jobbe for å gjøre ting godt igjen, at ikke alt bare blir bra av seg sjøl alltid... . Efterfølgende sa han flere ganger at han elsker meg, men kom aldrig med noe proaktivt...og jeg syns ikke det var nok etter hva han hadde gjort!

Hadde forberedt meg på at han kom til å date en dag, men var ikke forberedt på å få vite at han hadde fått ny dame av naboen to uker etter han sist sa at han elsket meg, og at jeg efterfølgende måtte spørre ham, han kom aldrig å fortalte det selv. I den samtalen (tre uker etter at han sa han elsket meg), sa han at de snakket om å få barn og flytte sammen...Så introduserer han henne til ungene uten å informere meg, så det får jeg vite av ungene over frokosten en lørdag. På toppen av det og tidligere historik (svikt) kommer en masse små ting, som tilsammen blir et veldig fullt glas:-(

Så følelsen nå er panikkangst og kvalme hver gang jeg tenker på ham! Og hun...hun er sikkert søt og grei, men hun leker mor for ungene mine,og sover i min gamle ekteseng (han har hatt den i tre uker så det er ikke som om han hadde den før de møttes) men har ikke hatt anstendighet nok til å introdusere seg.

 

Jeg føler meg fullstendig neddritt for å være ærlig, og sorgen og sinne har fullstendig tatt over, føler meg såååå latterliggjort og føler at alt han gjør sier du.betyr.ingenting.

Han bor 200 m vekk, aaargghhh, virket også som en god ide at the time....og jeg finner ikke en kjøper til huset!

Hadde jeg hatt en av-knapp på dette her, så hadde jeg virkelig brukt den for lenge siden.

 

Klart han har lov til å gå vidre. Men å gjøre som han gjør er hele tiden å vise meg hvor lite jeg betyr. Føles det som. Og det håndterer jeg dårlig. Så dårlig at det affekterer forholdet jeg har til ungene, for jeg tåler næsten ikke å se dem heller, sånn lengst inni, og tro meg JEG ELSKER UNGENE MINE!!!!!!! Men det gjør vondt å merke at jeg bare helst ville si:her, ta det hele, versegod, du har tatt selvtilliten min, du har tatt håpene mine, du har tatt drømmene og du tok meg, så ta det og lek lykkelig familie med Anette, lykke til med det hele, og så sette meg på første fly til....

 

Jeg vil bare ha det til å slutte!

 

Takk til alle som gidder å svare, selv om det bare er for å fortelle at jeg er en dust....

hi

 

Anonymous poster hash: 1435a...3f6

 

Vil gi deg en god og lang klem. Du har all rett til å føle det du føler.

 

Anonymous poster hash: 6c0ca...f88

[Anonym bruker]

Jeg forstår så utrolig godt hvordan du har det!!! For noen år siden hadde jeg det som deg. Jeg savnet alldeles ikke x-en min og når jeg tenker tilbake er jeg kjempeglad for at jeg fikk muligheten til å bli kjent med en annen - MEN det jeg aldri kommer over er skuffelsen over ikke å ha kunnet gi barna mine den stabile barndommen med mor og far under samme tak som jeg fikk...

 

Jeg husker spesielt en gang jeg stakk innom ham med noen småting til barna. Der satt han rundt middagsbordet med sin nye kjæreste, mine barn og nabofamilien på besøk... Jeg klarte ikke holde tårene tilbake - det var så utrolig vondt å se utenfra det jeg selv burde ha vært en del av...

 

Jeg har kommet meg videre nå, men det ville vært løgn å si at det ikke stikker litt i morshjertet en sjelden gang når barna drar avgårde og jeg sitter alene tilbake. Men samtidig ser jeg nye muligheter jeg ikke hadde før; nye hobbyer, nye vennskap, bedre tid til å trene etc.

 

Finn noe positivt å holde på med!! Lær noe nytt, møt nye mennesker - se mulighetene og fokuser på deg selv!! Barna har det tross alt fint med far, så når de ikke er hos deg, trenger du ikke bekymre deg, men har du allverdens tid til å finne tilbake til deg selv og finne ut hva du ønsker for ditt og barnas liv.

 

Lykke til og ikke gi opp!! Ting vil bli bedre!!!!

 

Anonymous poster hash: 6013b...9ca

[Anonym bruker]

Du sørger. Tror du virkelig at du vil få det bedre hvis du gir fra deg barna? Bli alene med tankene uten noen som distraherer deg? Tror du virkelig at du kan rømme fra dine egne tanker og følelser?  

 

Tillat deg å sørge, men vær obs på at du ikke synker ned i bitterhet. 

Det er kun en person du straffer ved å være bitter - og det er deg selv.

 

Jeg har vært der du er. Jeg følte et intenst behov for å straffe han fordi han hadde sviktet meg og deretter behandlet meg som om jeg var fullstendig betydningsløs. 

heldigvis forsto jeg gradvis at det beste jeg kunne gjøre var å gi slipp. Lettere sagt enn gjort tenker du kanskje. Nei, det går ikke av seg selv og ja, du må jobbe knallhardt med deg selv. 

 

Men det er verd det.

Det har gått 8 mnd og jeg føler meg ikke i nærheten....finner ikke formularet 'gi slipp', det er som om alt det vonde har makta...men det er helt sikkert riktig, det er også derfor jeg bare vil vekk tror jeg. For å glemme alt om de siste ti åra, og ikke konstant bli minnet på dem!

 

Anonymous poster hash: 1435a...3f6

[Gulltopp&Lillebjørn]

Uffda!

 

Å i det hele tatt vurdere barn og samboerskap med en kvinne man nettopp har møtt, er jo rimelig spesielt.

 

Du har lov å være sint. Rasende til og med! Men å vurdere å gi fra deg barna, er da umulig noen løsning?

Ungene dine har overhodet ikke noe forhold til Anette. Ingen tilknytning eller trygghet. 

DU er mamma. DU er trygghet, og barna dine trenger deg. Ikke la et brudd knuse deg så langt ned.

Snakk med psykolog, få hjelp til å komme over dette her.

 

Nå har det gått 8 mnd. På tide å gi slipp, litt etter litt. 

Å kaste bort tid på å være sint, bitter og sjalu hjelper ingen. Spesielt ikke deg!

Og barna dine trenger masse kjærlighet, klemmer og oppmerksomhet fra deg. At du sier at du ikke orker å se på barna dine, er skummelt. Det er det absolutt FØRSTE du må ta tak i.

Hva i alle dager dytter du dem unna for? De er ikke sin far. De er dine barn og de trenger deg!

[Anonym bruker]

Uffda!

 

Å i det hele tatt vurdere barn og samboerskap med en kvinne man nettopp har møtt, er jo rimelig spesielt.

 

Du har lov å være sint. Rasende til og med! Men å vurdere å gi fra deg barna, er da umulig noen løsning?

Ungene dine har overhodet ikke noe forhold til Anette. Ingen tilknytning eller trygghet. 

DU er mamma. DU er trygghet, og barna dine trenger deg. Ikke la et brudd knuse deg så langt ned.

Snakk med psykolog, få hjelp til å komme over dette her.

 

Nå har det gått 8 mnd. På tide å gi slipp, litt etter litt. 

Å kaste bort tid på å være sint, bitter og sjalu hjelper ingen. Spesielt ikke deg!

Og barna dine trenger masse kjærlighet, klemmer og oppmerksomhet fra deg. At du sier at du ikke orker å se på barna dine, er skummelt. Det er det absolutt FØRSTE du må ta tak i.

Hva i alle dager dytter du dem unna for? De er ikke sin far. De er dine barn og de trenger deg!

Du har helt rett, og jeg dytter dem ikke unna...jeg er like kjærlig og omsorgsfull som jeg alltid har vært. Føler heller ikke at jeg er sint på DEM, men den hemmelige, onde følelsen er jo at hver gang jeg ser på dem, blir jeg minnet om ham....og så har vi det kjørende:-(

Det er ikke ok, og jeg tar meg sammen hver dag! Men jeg vil så gjerne tro på at det en dag, helt av seg selv, ble sånn at jeg ikke skulle ta meg sammen for å være mamma....for jeg vet ikke hvor lenge det holder, og det føles derfor bare som det enkleste å gi opp. Bare gi ham (og Anette) det siste jeg har og dra min vei.

Jeg kan ikke forestille meg, meg som en som faktisk ville svikte ungene sine på den måten, men bare det at jeg har ønske om det er såååå skremmende, og forteller meg hvor lite styr jeg egentlig har på det her!

 

 

Anonymous poster hash: 1435a...3f6

[Preggie]

Jeg synes ikke du er dust! Men det er trist at du har det så vanskelig, jeg håper at terapien på sikt vil hjelpe deg.

 

Når det gjelder å sove i samme seng som barna dine, er jeg helt enig med deg! Det hadde jeg ikke likt. Det at de ligger i deres gamle ekteseng skjønner jeg at du synes er kipt, men det tror jeg at du bør prøve å fortrenge.

 

Det viktigste er at barna dine trenger deg! Det er ikke deres skyld at faren deres dro fra deg, og deres situasjon vil ikke bli bedre av at du forsvinner ut av livene deres. Hold ut og prøv å jobb med deg selv, det vil bli lettere!

 

Sender en god klem din vei

[Tired mama]

Kjære deg!

 

Ikke gi opp barna dine! Du er mammaen deres. MAMMAEN. Du betyr mest. Mer enn nye dama til x'en!

 

Jeg forstår du har det vondt nå. Forstår deg så godt, selv om jeg ikke har vært der selv.

 

Håper du snakker med psykologen om akkurat disse følelsene også?

 

Du høres deprimert ut. Kanskje du kan få noe antidepressiva som kan hjelpe deg over kneika og som kanskje virker litt fortere enn psykologhjelp?

 

Føler sånn med deg, og håper du får det bedre snart.

 

Bare lov meg og ikke gi opp de tre barna dine!!!

 

Klem

[Anonym bruker]

Jeg synes heller ikke du er en dust!

I motsetning til de andre ville jeg fråtset i sorgen en helg du ikke har ungene. Ras, vær sint, sett på Rage Against the Machine, se Hunndjevelen (!), få alt det sinte, bitre og destruktive ut i lyset, så skal du se at det går lettere å bli kvitt det etterpå.

 

Anonymous poster hash: fe445...335