Når mannen blir en belastning

[Anonym bruker]

 

Ja, han er et energisluk.

Han har fått 3 diagnoser på 3 år, og utredes nå pga hodet. Holdt på med siste utredning i 1 år, mye pga han stopper opp med medisiner som ikke fungerer og ikke tar kontakt med legen igjen.

Det har gått så langt at han har fått støttekontakt for å komme seg ut av huset. Ham kan han tilbringe 6-7 timer med uten å sove eller få smerteanfall. Familien er det derimot verre med.

Dette har gradvis blitt værre, hadde det vært slik for 7 år siden, ville jeg løpt, men så tolererer man litt etter litt og jeg er ikke den som vil gi opp, jeg vil ikke være egoistisk.

Men det er hardt.

Han drikker ikke, er ikke slem, slår ikke. Han er rusfri og snakker ikke stygt til meg. Han er ikke utro og spiller ikke bort pengene våre.

Dette mener han er kriterier for å være en god mann og han synes det er dårlig gjort av meg å ønske å gå fra en god mann fordi han har blitt syk.

Har jeg blitt ei dørmatte??Anonymous poster hash: d6333...51d

En ting er at han er syk, det kunne jeg ha levd med. Med det virker ikke som han er genuint interessert i å bli frisk/bedre. DET hadde jeg ikke tolerert! Jeg hadde gitt et ultimatum; ta i mot ALL hjelp du kan få og ta sykdom(mene) dine alvorlig, ellers orker jeg ikke mer!

Av og til kan et element av sykdommen være nettopp det at man mister interesse og initiativ..

 

Anonymous poster hash: f0bb5...4eb

[Anonym bruker]

HI, hvordan var denne mannen da dere først møttes?

 

Anonymous poster hash: f0bb5...4eb

[ærlig talt]

 

 

Ja, han er et energisluk.

Han har fått 3 diagnoser på 3 år, og utredes nå pga hodet. Holdt på med siste utredning i 1 år, mye pga han stopper opp med medisiner som ikke fungerer og ikke tar kontakt med legen igjen.

Det har gått så langt at han har fått støttekontakt for å komme seg ut av huset. Ham kan han tilbringe 6-7 timer med uten å sove eller få smerteanfall. Familien er det derimot verre med.

Dette har gradvis blitt værre, hadde det vært slik for 7 år siden, ville jeg løpt, men så tolererer man litt etter litt og jeg er ikke den som vil gi opp, jeg vil ikke være egoistisk.

Men det er hardt.

Han drikker ikke, er ikke slem, slår ikke. Han er rusfri og snakker ikke stygt til meg. Han er ikke utro og spiller ikke bort pengene våre.

Dette mener han er kriterier for å være en god mann og han synes det er dårlig gjort av meg å ønske å gå fra en god mann fordi han har blitt syk.

Har jeg blitt ei dørmatte??Anonymous poster hash: d6333...51d

En ting er at han er syk, det kunne jeg ha levd med. Med det virker ikke som han er genuint interessert i å bli frisk/bedre. DET hadde jeg ikke tolerert! Jeg hadde gitt et ultimatum; ta i mot ALL hjelp du kan få og ta sykdom(mene) dine alvorlig, ellers orker jeg ikke mer!

Av og til kan et element av sykdommen være nettopp det at man mister interesse og initiativ..

 

Anonymous poster hash: f0bb5...4eb

Ja, det skjønner jeg. Og de elementene kunne jeg rett og slett ikke levd med år inn og år ut. Om mannen min ikke orket ta tak i sin situasjon/sykdom, så får han ødelegge sitt eget liv, ikke dra med seg kone og barn ned i gjørma!

[Anonym bruker]

HI, hvordan var denne mannen da dere først møttes?

 

Anonymous poster hash: f0bb5...4eb

Nyinnflyttet til området, fått jobb gjennom vikarbyrå. Forsiktig, litt stillferdig. Snill og omtenksom. En spennende samtalepartner. Litt blyg.

Vi bodde i samme leilighetskompleks og møttes ute når vi skulle røyke. (Jeg har heldigvis sluttet) vi begynte å spille brettspill sammen, se filmer, spise middager.. Han tok initiativ, tok vare på seg selv. Og vips- 9 mndr inn i datingen var vi gravide på P-pillen.

Vi flyttet sammen og 2 mndr før termin ble han litt rar, egosentrisk, deprimert. Men kom seg igjen.

 

Etter fødsel begynte han å få gode og dårlige perioder. Vi giftet oss, Og så var det bare downhill derifra..

 

 

Anonymous poster hash: d6333...51d

[Anonym bruker]

Så tøff du er som har taklet dette så lenge.

 

Jeg er ikke lege eller psykolog, men han høres deprimert ut og det virker som han ikke takler livets realiteter.

 

Hvordan reagerer familien din og hans på dette?

 

Jeg synes du har vært alt for snill, alt for lenge. Det virker som han orker det som passer han, hva med deg, tviler på at du har tid til.hobbyer?

 

Du må stille mer krav til han, han må mer aktivt prøve å bli frisk.

Hvis det ikke fungerer synes jeg ikke du er egoistisk hvis du velger h

gå fra han.

 

Anonymous poster hash: 48bb6...55e

[Anonym bruker]

Beklager skrivefeil.

 

Anonymous poster hash: 48bb6...55e

[Anonym bruker]

Har dere gått sammen til lege eller psykolog?

 

Høres rart ut å orke data time etter time, lange aktiviteter med støttekontakt, men nesten ingen tid med barna. For ikke å snakke om null husarbeid.

 

 

 

Anonymous poster hash: 48bb6...55e

[Mia_73]

Som en annen skrev, ikke hans feil at han er syk, men veldig mye hans feil når han ikke bidrar til å bli bedre. Det hadde jeg ikke godtatt.

 

Og jeg skjønner at han syns han trenger litt tid til seg selv, men ikke mer enn du har som drar mesteparten av lasset allerede. Har du ikke tid men er hamster i hjul døgnet rundt er det helt feil at han får spille dataspill.

[Himmel og hav]

Jeg er vanligvis ikke den første som roper løp, men i denne situasjonen lurer jeg veldig på hva som skjer om du møter veggen. Hvor lenge til orker du det å leve et liv der det er du som gir, tilrettelegger, tilpasser og sørger for alle, og ingen ser deg og dine behov? Det gavner ingen av dere om du en dag er tom.

 

Kanskje dere skulle leve fra hverandre en stund? Det trenger ikke å bety slutten på forholdet, men om dere bor i hver deres bolig så kan du styre dagen til deg og barna, og han kan styre seg selv. Han må da ta vare på seg selv, eller det offentlige må inn og ta vare på han om han ikke er i stand til det, og så kunne dere vært sammen som familie når han føler seg bra.

 

Det skal mer til for å kalles en god mann enn å ikke være slem. Om han ikke kan gi deg og ungene noe, og forventer at all frisk tid skal brukes på egne hobbyer, så er han ingen god mann. Han gjør det antagelig ikke med vilje, men han bruker deg opp. Har dere egentlig et ekteskap med to likeverdige parter, eller er du hans "mor"?

[Anonym bruker]

Du er jo i praksis alenemor. Jeg er selv helt alene med to barn, og ekstra belastninger og energisluk må jeg kvitte meg med. Jeg trenger all energien jeg har for å være en så god mor som mulig, og for å kunne ta vare på meg selv. Slik du beskriver situasjonen, ville jeg gått. Det hadde vært en helt annen sak dersom han ivaretok hjem og familie i sine gode perioder, i stedet for å kun pleie seg selv og hobbyene sine.

 

Anonymous poster hash: a1c64...a82

[Anonym bruker]

Hei HI,
her var det mye å kjenne seg igjen i.. står i noe av det samme som du beskriver selv. Men her er det "heldigvis" kun et barn (i tillegg til mannen da..). 

Er det lov å spørre hvilke diagnoser han har? Personlighetsforstyrrelser?

Jeg er imponert over at du har klart å stå i noe slikt så lenge. Selv kjemper jeg for tiden en hard kamp for å gå fra min mann, har et helt team rundt meg, men det er nesten umulig. Han har meg i saksa, og spiller sympati-kortet konstant. "ååå du elsker meg ikke lenger bare fordi jeg er litt mentalt forstyrret? Iallefall er jeg ikke ute å drikker hver kveld!!" "den nye medisinen min er fantastisk! Nå må du se til å komme over fortiden"..osv osv.. han er en mester i manipulasjon. Enormt vanskelig. 

Personlig synes jeg at du skal gå fra denne mannen. Nå har du støttet ham i så mange år, nå må han ta ansvar for sitt eget liv!! Det er ikke din jobb. Og tenk på barna dine. I hovedsak er det derfor jeg MÅ gå fra min mann. Nei, jeg elsker ham ikke lengre, men aller viktigst; det er ikke sunt for barnet mitt å være rundt ham. Hun vil bli ødelagt, han vil bryte henne ned, hun vil vokse opp med konstant dårlig samvittighet for den stakkars pappaen sin hvis jeg ikke tar affære nå. 

Jeg ønsker deg alt hell og lykke uansett hvordan _du velger_ at din fremtid skal se ut

Nattaklem fra meg

Anonymous poster hash: a5815...10b

[Anonym bruker]

Huff, stakkars deg!

Skjønner det er vanskelig, og jeg vil gi deg all ære for å ha prøvd så lenge. Mange gir opp altfor lett. Men noen ganger må man se på helhetssituasjonen, og helsen til hele familien. Du har gitt alt, men nå har det gått så langt at det er fare for den psykiske og eventuelt fysiske helsen til deg og dine barn. Det er kjempevanskelig, utmattende og til slutt deprimerende å bo med en så psykisk syk person.

Ta vare på deg selv. Har du mulighet så flytt enten til en bolig nærme han, hvor dere kan ta kontakt når det passer dere/ham, eller flytt til et sted hvor du er nærme folk som kan støtte deg, f.eks. din familie. Så kan dere se an forholdet deres derifra.

Masse lykke til. Sender deg en klem. Og god bedring til din mann

 

Anonymous poster hash: f2740...398

[Anonym bruker]

 

Hei HI,

her var det mye å kjenne seg igjen i.. står i noe av det samme som du beskriver selv. Men her er det "heldigvis" kun et barn (i tillegg til mannen da..).

 

Er det lov å spørre hvilke diagnoser han har? Personlighetsforstyrrelser?

 

Jeg er imponert over at du har klart å stå i noe slikt så lenge. Selv kjemper jeg for tiden en hard kamp for å gå fra min mann, har et helt team rundt meg, men det er nesten umulig. Han har meg i saksa, og spiller sympati-kortet konstant. "ååå du elsker meg ikke lenger bare fordi jeg er litt mentalt forstyrret? Iallefall er jeg ikke ute å drikker hver kveld!!" "den nye medisinen min er fantastisk! Nå må du se til å komme over fortiden"..osv osv.. han er en mester i manipulasjon. Enormt vanskelig.

 

Personlig synes jeg at du skal gå fra denne mannen. Nå har du støttet ham i så mange år, nå må han ta ansvar for sitt eget liv!! Det er ikke din jobb. Og tenk på barna dine. I hovedsak er det derfor jeg MÅ gå fra min mann. Nei, jeg elsker ham ikke lengre, men aller viktigst; det er ikke sunt for barnet mitt å være rundt ham. Hun vil bli ødelagt, han vil bryte henne ned, hun vil vokse opp med konstant dårlig samvittighet for den stakkars pappaen sin hvis jeg ikke tar affære nå.

 

Jeg ønsker deg alt hell og lykke uansett hvordan _du velger_ at din fremtid skal se ut

 

Nattaklem fra meg

 

Anonymous poster hash: a5815...10b

Jeg har ikke lyst til å legge ut alle diagnosene i frykt for å bli gjenkjent.

Men ja, noe i den duren, pluss litt til.

 

Jeg har hatt lyst til å gå i 3 år. Men ungene holder meg igjen, og at han gir meg dårlig samvittighet.

 

Han spurte meg om jeg løy i kirka da jeg lovte i gode og onde dager, siden jeg går når vi har motgang.

Og da føler jeg meg som et dårlig menneske og prøver hardere..

 

Hi

 

 

Anonymous poster hash: d6333...51d

[Anonym bruker]

Jeg kjenner igjen mye av det du skriver. Er i samme situasjon på 11. året... men min gjør mer enn din da. Han tar seg av bilene og hjelper til med husarbeid.

 

Men han står ikke opp om morgenen, passer ikke på at lekser blir gjort, kjører ikke til trening, lager aldri sunn middag, passer ikke på at ungene har det de trenger av utstyr og klær i bhg og på skolen..

 

Han har også flere diagnoser dessverre..

Men han går til behandling på psykiatrisk og prøver å bli bedre da...

 

skulle ønske jeg var sterk nok til å klare meg selv, men var uten han i 1 år og jeg klarte bare ikke at han var sammen med andre damer.. så her sitter jeg da..

 

Anonymous poster hash: 41b1c...9c6

[Anonym bruker]

Been there done that - i dag lever jeg et avbalansert liv som alenemor. Vendepunktet i mitt og barnet sitt liv.

 

20 år hadde jeg med en alvorlig syk mann. Det knakk meg ned litt etter litt til jeg holdt på å gå under.

Han løftet ikke en finger i huset, handlet ikke , lekte ikke med barnet. Sov hele dagen og spilte data om natten. Laget seg masse mat på natten og det så ut som et helvete når vi sto opp for jobb og bhg. Til slutt hadde jeg så mye aggresjon i meg at jeg kunne ha slått ham ihjel.

Hans latskap og mangel på omsorg for barnet vårt og meg fikk meg til å gå. Det hadde vært direkte skadelig for barnet å vokse opp med en slik voksenperson.

 

Da han ble alene så viste han nye sider. Det var noe av det som såret meg mest. Da var det kjekt å holde leiligheten fin, rydde, vaske, ordne klær, handle osv.

 

Mitt råd et at selv om personen er syk har han ikke lov å utnytte deg til fulle. Hvis forholdet bryter deg ned så gå.

 

Anonymous poster hash: e900e...796

[Anonym bruker]

 

dette hadde vært kroken på døren om det var min mann!!! Føler med deg HI, men setter du noen krav...økonomiske, krav til tilstedeværelse og krav til egeninnsats når det gjelder helse?

 

Kanskje begynne der?

 

Lykke til!

 

Anonymous poster hash: bc282...62d

Økonomiske krav: ja

Tilstedeværelse: heller en pappa som sover/spiller enn en som kjefter ungene huden full pga støy/impulsiviter/trass

Helse: han har eget ansvar for alle avtaler pga det ble for mye for meg. Har skaffet kalender å notere i så han husker det.

 

Innsats med familien- vanskelig pga hodet og smerteanfall. Og de gode timene... Vel, han mener selv han også har rett på å ha en hobby. Og jeg kan bare si ifra så skal han hjelpe til, men på sin måte og i sitt tempo.

 

Grrr. Nå dukker frustrasjonstrollet snart opp igjen. Er litt sliten av å røyke det.

 

Anonymous poster hash: d6333...51d

 

Men har ikke du rett til en hobby? Slik du beskriver det så er jo dagen din fylt opp med plikter fordi han ikke deltar. Hvis han har 5 - 6 gode timer i løpet av en dag så burde han brukt den tiden på familien og innsett at hobbyen (ikke skjønner jeg å sitte foran dataen er en sunn hobby, men han om det) måtte vike da han har de problemene han har. Jeg er veldig delt her om hva jeg ville gjort, men hadde han over lengre tid valgt data og å være ute med støttekontakten all den tiden han er i form til å delta i familielivet hadde det vært en dealbreaker for meg. Jeg kan ha forståelse for at vedkommende har sine problemer og utfordringer, men uansett utfordringer så ønsker jeg en mann som velger familielivet så langt det er mulig. Jeg sier ikke at han ikke skal prioritere data i det hele tatt og å være ute med støttekontakten spiller nok positivt for han, men han må jo se at du blir sliten også og det burde han hatt empati med og avlastet deg så godt som mulig. Det er ikke slik at som syk har man lov til å lulle seg inn i sin egen verden og forvente at alle andre skal synes det er helt greit. Man skal forstå de syke, men skal ikke forstå dem "ihjel". Ofte er det å sette krav til og faktisk vise at det blir konsekvenser hvis man totalt velger å overse den friske part sine behov en måte å få den syke til å våkne litt, og se mer positivt på sin situasjon, og ta seg selv litt i nakken. Det høres iallefall ut som at det kan være en måte å gå i forhold til din mann da det virker som han har diffuse smertetilstander som også kan føre til depresjoner hvis man ikke tar tak i sitt eget liv og spiller på lag med den helsen man har fått utdelt.

 

Anonymous poster hash: 40002...c37

[Anonym bruker]

Sånn er det!

 

Du er sammen med ham, lev deg gjennom det. Jeg har vært sammen med en psykisk syk gunne i seks år, og ofret alt av meg selv. Sånm er det!

 

Anonymous poster hash: 311a8...fcd

[veslaogjeg]

 

Hei HI,

her var det mye å kjenne seg igjen i.. står i noe av det samme som du beskriver selv. Men her er det "heldigvis" kun et barn (i tillegg til mannen da..).

 

Er det lov å spørre hvilke diagnoser han har? Personlighetsforstyrrelser?

 

Jeg er imponert over at du har klart å stå i noe slikt så lenge. Selv kjemper jeg for tiden en hard kamp for å gå fra min mann, har et helt team rundt meg, men det er nesten umulig. Han har meg i saksa, og spiller sympati-kortet konstant. "ååå du elsker meg ikke lenger bare fordi jeg er litt mentalt forstyrret? Iallefall er jeg ikke ute å drikker hver kveld!!" "den nye medisinen min er fantastisk! Nå må du se til å komme over fortiden"..osv osv.. han er en mester i manipulasjon. Enormt vanskelig.

 

Personlig synes jeg at du skal gå fra denne mannen. Nå har du støttet ham i så mange år, nå må han ta ansvar for sitt eget liv!! Det er ikke din jobb. Og tenk på barna dine. I hovedsak er det derfor jeg MÅ gå fra min mann. Nei, jeg elsker ham ikke lengre, men aller viktigst; det er ikke sunt for barnet mitt å være rundt ham. Hun vil bli ødelagt, han vil bryte henne ned, hun vil vokse opp med konstant dårlig samvittighet for den stakkars pappaen sin hvis jeg ikke tar affære nå.

 

Jeg ønsker deg alt hell og lykke uansett hvordan _du velger_ at din fremtid skal se ut

 

Nattaklem fra meg

 

Anonymous poster hash: a5815...10b

Jeg har ikke lyst til å legge ut alle diagnosene i frykt for å bli gjenkjent.

Men ja, noe i den duren, pluss litt til.

 

Jeg har hatt lyst til å gå i 3 år. Men ungene holder meg igjen, og at han gir meg dårlig samvittighet.

 

Han spurte meg om jeg løy i kirka da jeg lovte i gode og onde dager, siden jeg går når vi har motgang.

Og da føler jeg meg som et dårlig menneske og prøver hardere..

 

Hi

 

 

Anonymous poster hash: d6333...51d

 

Ok, skjønner det, du skal slippe å brette ut om diagnosene hans her.

 

Men kan du ikke sende meg en PM dersom du trenger å prate. 

Ser ut til at vi står i noe av det samme.

Jeg har fått akkurat samme argument som du nevner over brukt mot meg mange ganger. Hva skal man svare? Det blir så håpløst..

[Iiiiik]

Uff, det er jo vanskelig å vite når nok er nok. På et vis er jeg enig med mannen din - man har tatt et valg ved å gifte seg og da står man på for å få det til. Ekteskapet byr på mer enn solskinnsdager. Samtidig tenker jeg at i det store bildet skal et ekteskap bestå av både å gi og å få og sånn noenlunde likeverdighet i det store bildet. Vi har et vennepar der han har vært deprimert i 14 år. Jobber ikke, bidrar ikke ift barna, ikke med det praktiske i hjemmet. Orker imidlertid å bruke temmelig mye tid på en dyr hobby. Jeg har mange ganger spurt henne hva som gjør at hun blir.

 

I en relasjon der den ene er syk, blir jo gjerne den andre en problemopprettholdende faktor. Det at du yter service, gjør det sannsynligvis enda vanskeligere for ham å endre mønsteret. Han stilles overfor få krav og blir stadig mer apatisk og passiv. Vi har vel alle kjent på at det kan være vanskelig å ta seg selv i nakken hvis vi har hatt en pause i form av ferie eller permisjon. Din mann synes dessuten å være en mester i å spille på din dårlige samvittighet. Joda, du lovte "i gode og onde dager", men han har vel lovet deg mer enn å kun være en byrde også?  

 

Jeg ville nok sagt at det nærmer seg tålegrensen. Hvis det er sant da, kanskje er han over tålegrensen for lenge siden. Vet ikke om dere har noen ansvarsgruppe eller tilsvarende rundt dere. Si til ham at dere må snakke om at nå er familien i for stor grad skadelidende av hans sykdomsbilde. Hvis noen i din egen familie kan backe deg opp, så allier deg med dem. Eller med en venninne. De som bryr seg om deg, er nok bekymret. Ta opp i møte med hjelpeinstansene at hverdagssituasjonen  ikke er holdbar for deg. Dette har de opplevd før og de vil ikke møte deg med pekefingeren. Sannsynligvis vil han da få høre at dine tanker og følelser ikke er urimelige og at du har strukket deg langt lengre enn man kan forvente.

[Anonym bruker]

Han høres ut som en helt gjennomsnittlig dibber spør du meg. Virker som om de fleste her inne er "deprimerte", late og uengasjerte.

Anonymous poster hash: b5cb1...b3a

[Anonym bruker]

Mannen din er syk, og det ER din oppgave å støtte og hjelpe ham.  Men du er ikke slaven hans.   

Men jeg tenker at begge i et forhold skal gi etter evne og få etter behov. 

Du gjør ALT du kan for å tilfredsstille ungenes og hans behov. 

Hva gjør han for å tilfredsstille ungenes og dine behov???

 

Jeg var selv svært syk i en periode, ventet på en operasjon, hadde store smerter, var sykemeldt og ofte ikke i stand til å gå ut av huset uten hjelp (heldigvis frisk igjen nå).  Jeg prioriterte tre ting, samvær med ungene (jeg kunne f.eks. ligge på gulvet og kjøre leketog, ligge og lese for dem osv), avlaste mannen min (jeg kunne ikke gjøre så mye, men på gode dager prioriterte jeg å gjøre husarbeid, betale regninger, skrive handeliste osv, dermed ble dagene hans lettere) og å gjøre det jeg kunne for å forbedre egen helse (øvelser, gå tur de dagene jeg klarte det, varme bad osv). 

 

Mannen din utnytter deg, kanskje han ikke engang ser det selv, men han bidrar jo ikke med noe.  Sannsynligvis vet han heller ikke hvor mye du faktisk gjør, hva med at du en dag bare går på jobb, og lar ham ta seg av ungenes morgenstell og levering?  Eller at du tar med ungene på middag på vei hjem fra jobb, og ikke lager middag hjemme?  Ellers kan du gjøre et forsøk på å vise ham hvilke oppgaver som må gjøres hjemme, og f.eks. kreve at han skal tømme/fylle oppvaskmaskin, ha middag klar når dere kommer hjem osv.  Du kan bli med ham til legen, og be om å få en plan over hva mannen din SELV kan gjøre for å bli bedre.  Du kan bestille familierådgivning.  Alt dette kan hjelpe, og det gir det etter hvert et litt bedre grunnlag for å avgjøre om du vil bli eller om du vil gå ifra ham.   

Anonymous poster hash: 94ce0...7d9