Når mannen blir en belastning

[Anonym bruker]

Sammen i 8 år, gift i snart 6 år. Av disse årene har han jobbet 1,5 år og studert nesten 6 mndr.

Ellers har han kun gått hjemme som arbeidssøker, uengasjert student og på AAP.

Han blir værre og værre. Helsa skranter mer og mer. Han deltar mindre og mindre. Og så er han bare 28 år.

 

Min dag: opp kl 05.45, gjøre klar meg og 3 barn. Levere i bhg, jobbe fra kl 8- hente i bhg kl 16.15. Handle, lage middag, hjelpe m lekser, kjøre til kamp/trening, rydde kjøkken, rydde og vaske klær, stelle og legge barn, pakke til neste dag, jobbe litt på kveld 1-3 timer. Tar all nattevakt, alle sykt barn dager, alt vedlikehold m hus og bil.

 

Han: kanskje hilse litt på barna når vi kommer hjem, sove og spise som han vil. Spille data time ut og time inn.

Kanskje tømme oppvaskmaskin, hvis han ikke fikk vondt i hodet før han kom på det.

Har kanskje 4-6 smertefrie timer pr dag og bruker 95% av den tiden på seg selv.

 

Føler meg grusom som forventer mer deltagelse, engasjement.

Men dette er ikke lenger et forhold, det er meg og barna og av og til ser vi pappa.

 

Ungene er irriterte, lei og kommenterer hans fravær.

 

Råd? Tanker?

 

Anonymous poster hash: d6333...51d

[Anonym bruker]

Å herregud. Dette hadde vært skilsmissegrunn for meg. Det må være bedre å være alenemor enn å stå å se på en slabbedask som ikke bidrar. Du er jo strengt talt alenemor allerede.

 

Anonymous poster hash: 174f3...fff

[Anonym bruker]

Tror du får det bedre om du kvitter deg med han, eller så må han skjerpe seg skikkelig!!! han er jo bare 28, kan ikke leve sånn. Har han en ekte diagnose? Få han til lege! Eller psykolog

Anonymous poster hash: 78488...7e5

[Anonym bruker]

Løp!

Anonymous poster hash: e1c5d...74c

[førskolelæreren]

Deprimerende å lese. . . . .

[Anonym bruker]

Jeg hadde pakket sekken og reist for lenge siden. Før du reiser , så søk han inn på nærmeste aldershjem, for det er vel der han strengt tatt hører hjemme, ihverfall etter aktivitetsnivået å dømme

Anonymous poster hash: 06564...8c1

[Gjest Lykkeliggift_]

I realiteten er du alenemor til 4. 3 barn og en forvokst baby. Unnskyld meg, men folk som har vondt i hodet bruker ikke å sitte timesvis på datamaskinen, det gjør ting bare 1000 ganger verre! Det man blir bedre av, er frisk luft, mosjon, riktig kosthold og minimalt med belastning på øynene. Så jeg tror nok han faker, en person som har hodepine hele døgnet klarer ikke å konsentrere seg foran data flere timer i strekk. Kast slabbedasken ut. Her er du både familieforsørger, husmor, mor og ekstramor til mannen din. At han ikke skjemmes...

[Anonym bruker]

Han er vel kanskje som meg. Jeg blir slik når jeg går for mye hjemme. 
Jeg trenger en jobb å gå til, et fast holdepunkt i hverdagen, mer enn bare det som er hjemme. 

Hvis jeg ikke har en jobb å gå til, da råtner jeg, omtrent som din mann har gjort. 

Har du prøvd å ta den store alvorspraten med han?

Han kan jo prøve arbeidstrening via NAV.

Anonymous poster hash: 9236a...3a0

[BellaSuz]

Han høres ut som et energisluk for deg, og slike har man ikke bruk for i livet sitt. Du er jo i realiteten alenemor, og da ville jeg i det minste ha vært ALENE. Kanskje han ble tvunget til p ta grep om livet sitt hvis han skulle hatt barna alene også?

[Serepta]

Foten i ræva !

[Anonym bruker]

dette hadde vært kroken på døren om det var min mann!!! Føler med deg HI, men setter du noen krav...økonomiske, krav til tilstedeværelse og krav til egeninnsats når det gjelder helse?

 

Kanskje begynne der?

 

Lykke til!

Anonymous poster hash: bc282...62d

[Anonym bruker]

Gå sammen til legen, der du også forklarer din situasjon. Gå i familieterapi. Så kan du gå hvis det ikke bilr bedre eller dere får noen plan på hvordan dere kan bedre det her. Høres ut som om han får deg til å sy store puter under armene sine...

Anonymous poster hash: a7c8e...f5e

[Anonym bruker]

Synes det er useriøst med alle dere som sier "løp". Det er lett å være bråtøff når det gjelder andres liv! HI - høres ut som at mannen din har havnet i en ond sirkel. Til mindre man gjør, til altere blir man. Muligens er han også deprimert. Du må ta en ORDENTLIG prat med ham, og gjøre ham oppmerksom på hva han står i fare for å miste, og hvor nær det er!

 

Anonymous poster hash: f0bb5...4eb

[Anonym bruker]

Hvorfor har du funnet deg i å bli utnyttet sånn? Han kan gjøre det fordi du lar ham! Sett foten ned, gi ham ett ultimatum og kast ham på dør hvis han ikke innfrir. Han er ingen god rollemodell for barna dine !

 

Anonymous poster hash: 17c41...231

[Anonym bruker]

Han er kanskje deprimert? Hvis du ønsker å fortsette forholdet og han er villig til å få hjelp til å ta tak i dette så er det håp for han. Og for dere.

 

Vil han ikke bedre seg er det skilsmissegrunn!

 

Anonymous poster hash: e6f4a...14a

[Anonym bruker]

Ja, han er et energisluk.

Han har fått 3 diagnoser på 3 år, og utredes nå pga hodet. Holdt på med siste utredning i 1 år, mye pga han stopper opp med medisiner som ikke fungerer og ikke tar kontakt med legen igjen.

 

Det har gått så langt at han har fått støttekontakt for å komme seg ut av huset. Ham kan han tilbringe 6-7 timer med uten å sove eller få smerteanfall. Familien er det derimot verre med.

 

Dette har gradvis blitt værre, hadde det vært slik for 7 år siden, ville jeg løpt, men så tolererer man litt etter litt og jeg er ikke den som vil gi opp, jeg vil ikke være egoistisk.

 

Men det er hardt.

Han drikker ikke, er ikke slem, slår ikke. Han er rusfri og snakker ikke stygt til meg. Han er ikke utro og spiller ikke bort pengene våre.

 

Dette mener han er kriterier for å være en god mann og han synes det er dårlig gjort av meg å ønske å gå fra en god mann fordi han har blitt syk.

 

Har jeg blitt ei dørmatte??

 

Anonymous poster hash: d6333...51d

[Anonym bruker]

Han høres kronisk lat ut...

 

Anonymous poster hash: bdce2...48d

[Anonym bruker]

Da stiller det seg jo ganske annerledes enn i hovedinnlegget ditt der du nesten legger opp til at han er lat eller har vondt i vilja! Mannen er jo syk, og det er bra å støtte ham hvis du klarer det. Hvis du ikke lenger klarer det, er det også greit. Har dere ikke krav på noe hjelp fra kommunen? Og kan ikke han få noe coaching ifht hva han burde bruke den lille energien sin på? Nemlig barna sine.

 

Om du er en dørmatte? Jeg tenker du har de beste intensjonene, men det er ikke alltid resultatet blir vellykket for det..

 

Hilsen anonym #14

 

Anonymous poster hash: 17c41...231

[Anonym bruker]

 

dette hadde vært kroken på døren om det var min mann!!! Føler med deg HI, men setter du noen krav...økonomiske, krav til tilstedeværelse og krav til egeninnsats når det gjelder helse?

 

Kanskje begynne der?

 

Lykke til!

 

Anonymous poster hash: bc282...62d

Økonomiske krav: ja

Tilstedeværelse: heller en pappa som sover/spiller enn en som kjefter ungene huden full pga støy/impulsiviter/trass

Helse: han har eget ansvar for alle avtaler pga det ble for mye for meg. Har skaffet kalender å notere i så han husker det.

 

Innsats med familien- vanskelig pga hodet og smerteanfall. Og de gode timene... Vel, han mener selv han også har rett på å ha en hobby. Og jeg kan bare si ifra så skal han hjelpe til, men på sin måte og i sitt tempo.

 

Grrr. Nå dukker frustrasjonstrollet snart opp igjen. Er litt sliten av å røyke det.

 

Anonymous poster hash: d6333...51d

[Anonym bruker]

Ja, han er et energisluk.

Han har fått 3 diagnoser på 3 år, og utredes nå pga hodet. Holdt på med siste utredning i 1 år, mye pga han stopper opp med medisiner som ikke fungerer og ikke tar kontakt med legen igjen.

 

Det har gått så langt at han har fått støttekontakt for å komme seg ut av huset. Ham kan han tilbringe 6-7 timer med uten å sove eller få smerteanfall. Familien er det derimot verre med.

 

Dette har gradvis blitt værre, hadde det vært slik for 7 år siden, ville jeg løpt, men så tolererer man litt etter litt og jeg er ikke den som vil gi opp, jeg vil ikke være egoistisk.

 

Men det er hardt.

Han drikker ikke, er ikke slem, slår ikke. Han er rusfri og snakker ikke stygt til meg. Han er ikke utro og spiller ikke bort pengene våre.

 

Dette mener han er kriterier for å være en god mann og han synes det er dårlig gjort av meg å ønske å gå fra en god mann fordi han har blitt syk.

 

Har jeg blitt ei dørmatte??

 

Anonymous poster hash: d6333...51d

Hvis legen har gitt han ulike diagnoser og han er til utredning så er han jo syk. Men når han ikke kan følge opp medisin, kontakte legen ved behov for å bli frisk så gjør han ikke "jobben" sin.

 

Hans oppgave burde være å fokusere på å bli frisk. Jeg syns det er rimelig at du stiller krav til han, til tross for sykdom. Han kan ikke sitte så mye på pcen, det bedrer ikke hodepine av å stirre i skjerm halve dagen. Han må delta i barnas hverdag når de er hjemme og hjelpe til litt hjemme. For at han skal orke disse tingene så må han kutte ut pc/tv, eller i hvert fall begrense det betraktelig. Han kan gå seg en liten tur hver dag, om det er mulig. Jeg hadde stilt krav til aktivitet og deltagelse i barna i tillegg til å kutte ned/ut pc.

 

Snakk med han om det. Si at du ikke vil ha et slik liv du lever nå. Du jobber hardt for å få det til å gå rundt, og han må faktisk gjøre noe for at hverdagen deres sammen skal fungere.

 

Man kan kanskje si at det er egoistisk å gå fra en som har blitt syk. Men når den som er syk motsetter seg å bli frisk så hjelper det ikke å være en "bra" mann av den grunn. Det er ikke egoistisk å gi opp dersom han ikke vil bidra til at livene deres skal bli bedre. Du fortjener å være lykkelig, og barna dine fortjener en lykkelig mor.

 

Anonymous poster hash: e6f4a...14a

[Anonym bruker]

Da stiller det seg jo ganske annerledes enn i hovedinnlegget ditt der du nesten legger opp til at han er lat eller har vondt i vilja! Mannen er jo syk, og det er bra å støtte ham hvis du klarer det. Hvis du ikke lenger klarer det, er det også greit. Har dere ikke krav på noe hjelp fra kommunen? Og kan ikke han få noe coaching ifht hva han burde bruke den lille energien sin på? Nemlig barna sine.

 

Om du er en dørmatte? Jeg tenker du har de beste intensjonene, men det er ikke alltid resultatet blir vellykket for det..

 

Hilsen anonym #14

 

Anonymous poster hash: 17c41...231

Det står i hovedinnlegget at han har 4-6 smertefrie timer daglig. Men før dette startet i 2012 var han nok mye lat/deprimert/arbeidssky. Hodet har ikke akkurat gjort situasjonen bedre.

 

Hjelp til å organisere hans hverdag og hans gode timer fikk vi ikke, pga den ene diagnosen gjør ham særdeles vanskelig å veilede.

 

Vet dere ikje kan hjelpe, men når man går midt oppi dette må jeg ventilere et sted.

 

Anonymous poster hash: d6333...51d

[Anonym bruker]

Noe positivt har kommet ut av støttekontakt-biten. Han dusjer nå hver uke i stedet for en gang pr mnd. 👍

 

Får jobbe litt mer med meg selv for å finne det positive i situasjonen. Men det er vanskelig når man føler at man drar ladder alene.

 

Takk for deres tanker.

 

Hu

 

Anonymous poster hash: d6333...51d

[Anonym bruker]

Noe positivt har kommet ut av støttekontakt-biten. Han dusjer nå hver uke i stedet for en gang pr mnd. 👍

 

Får jobbe litt mer med meg selv for å finne det positive i situasjonen. Men det er vanskelig når man føler at man drar ladder alene.

 

Takk for deres tanker.

 

Hu

 

Anonymous poster hash: d6333...51d

Hu=hi

 

Anonymous poster hash: d6333...51d

[Anonym bruker]

 

dette hadde vært kroken på døren om det var min mann!!! Føler med deg HI, men setter du noen krav...økonomiske, krav til tilstedeværelse og krav til egeninnsats når det gjelder helse?

 

Kanskje begynne der?

 

Lykke til!

 

Anonymous poster hash: bc282...62d

Økonomiske krav: ja

Tilstedeværelse: heller en pappa som sover/spiller enn en som kjefter ungene huden full pga støy/impulsiviter/trass

Helse: han har eget ansvar for alle avtaler pga det ble for mye for meg. Har skaffet kalender å notere i så han husker det.

 

Innsats med familien- vanskelig pga hodet og smerteanfall. Og de gode timene... Vel, han mener selv han også har rett på å ha en hobby. Og jeg kan bare si ifra så skal han hjelpe til, men på sin måte og i sitt tempo.

 

Grrr. Nå dukker frustrasjonstrollet snart opp igjen. Er litt sliten av å røyke det.

 

Anonymous poster hash: d6333...51d

 

Jeg hadde gått fra han Om du har forsøkt og fyren ikke er villig til å endre seg. Greit nok at han er syk, selv om jeg må si at med hånden på hjertet ikke vet om jeg kunne levd med en kronisk syk person,  men han har tydelige gode perioder når det passer han/når det er noe han vil som feks dataspilling (!) så sååå syk kan han jo ikke være?

Det er ikke egoistisk eller slemt å gå fra noen som er syk. Man må man tenke på hva en selv klarer å leve med, man skal ikke bare holde ut hver eneste dag i årevis. Og du har tre små barn hvis hverdag skal være fungerende. Jeg tror ikke det er bra for unger å vokse opp med en slik far boende der i husstanden når han bidrar så minimalt og er så lite involvert!

 

Masser av lykke til HI, klart du trenger å ventilere, men jeg tror det er bedre om dere bor hver for dere en liten stund, så får du en pause fra elendet!

 

Anonymous poster hash: bc282...62d

[ærlig talt]

Ja, han er et energisluk.

Han har fått 3 diagnoser på 3 år, og utredes nå pga hodet. Holdt på med siste utredning i 1 år, mye pga han stopper opp med medisiner som ikke fungerer og ikke tar kontakt med legen igjen.

 

Det har gått så langt at han har fått støttekontakt for å komme seg ut av huset. Ham kan han tilbringe 6-7 timer med uten å sove eller få smerteanfall. Familien er det derimot verre med.

 

Dette har gradvis blitt værre, hadde det vært slik for 7 år siden, ville jeg løpt, men så tolererer man litt etter litt og jeg er ikke den som vil gi opp, jeg vil ikke være egoistisk.

 

Men det er hardt.

Han drikker ikke, er ikke slem, slår ikke. Han er rusfri og snakker ikke stygt til meg. Han er ikke utro og spiller ikke bort pengene våre.

 

Dette mener han er kriterier for å være en god mann og han synes det er dårlig gjort av meg å ønske å gå fra en god mann fordi han har blitt syk.

 

Har jeg blitt ei dørmatte??

 

Anonymous poster hash: d6333...51d

En ting er at han er syk, det kunne jeg ha levd med. Med det virker ikke som han er genuint interessert i å bli frisk/bedre. DET hadde jeg ikke tolerert! Jeg hadde gitt et ultimatum; ta i mot ALL hjelp du kan få og ta sykdom(mene) dine alvorlig, ellers orker jeg ikke mer!