Hvordan forholde seg til .... (mangler ord som beskriver her)?

[PrinsesseHengepupp]

Slike mennesker som har en helt motsatt tankegang enn deg? Som ser ut for å blitt født under den steinen du ble født på? Jeg snakker ikke om mennesker med spesielle behov, det har jeg utdannelse til å takle. Men jeg snakker om de som jeg bare aldri ville valgt å ha nær meg, men som er der likevel. Drap utgår forøvrig pga gris, og min manglende evne til å lyve troverdig. 

 

Altså, jeg har to mennesker, ufrivillig, i min nærmeste krets. De kan dessverre ikke velges bort eller avlives og jeg sliter med å forholde meg til dem. Dette er mennesker som kommer med utsagn som: 

- Bra Erna ikke møtte han der kineser'n for tenk om vi ikke hadde fått flere deler til Sony. 

- Feite folk burde betale dobbel veiavgift for de sliter mer på veiene, de både kjører mer og bilene veier mer.

- Vi valgte å snu bilstolen til han på 9 mnd for å få plass til hundeburet ved siden av. 

- "Bevar ulven, drep bia!"

...and the list goes on. 

 

Jeg sliter! Jeg lar meg provosere og har lyst til å filleriste/opplyse/kneble og forstumme disse vesenene, men det ender ofte med at jeg sitter med haka halvveis nedpå knærne og forsøker å finne ut hvordan jeg best skal gripe dette an, helt til de har pakket sammen og forlatt. Noen ganger smeller det og jeg får sagt fra, men jeg vet liksom ikke hvordan jeg skal forholde meg på generelt grunnlag? Overse? Opplyse? Rottegift i kaffen? Kan man søke fritak fra omgang på humanitært grunnlag? 

[Anonym bruker]

Jeg velger å opplyse forsiktig. Eller stille et "intelligent" spørsmål til utsagn som er helt blåst, slik at tilsiktede forhåpentligvis begynner å tenke. 

Anonymous poster hash: a890c...ed2

[Anonym bruker]

Jeg og hadde en slik i nærmeste omgangskrets som irriterte vettet av meg, men jeg har nok kommet lenger enn deg i akseptfasen. Jeg har nå kommet dithen at jeg vet jeg ikke kan "banke" fornuft inn i vedkommende, ei heller prøve å utvide hans horisont så jeg sier bare "jaja, du om det og man kan jo ikke forvente mer av deg så uopplyst som du er". Noen ganger blir vedkommende enda mer oppsatt på å overbevise meg, men da bare rister jeg oppgitt på hodet og ler overbærende, og det pleier å resulterer i at vedkommende holder munn og forstår at han ikke kan hente noe støtte for sine utsagn hos meg.

Anonymous poster hash: 61c9b...39c

[PrinsesseHengepupp]

Altså, jeg vet det er lenge siden fornuften vinka farvel til disse to. Men jeg lurer på hvordan jeg skal klare å forholde meg til dem, selv om alt håp er ute. Av prinsipp bør ikke kunnskap vike for min komfort, men jeg lar meg friste. 

[Anonym bruker]

Kanskje noen synes at DU er drit irriterende at du kommer med teite utsagn! Ikke glem det....

 

Anonymous poster hash: db288...123

[Anonym bruker]

Huff...jeg har en svigerinne med tilsvarende sosiale utfordringer, hun er ung, så jeg klamrer meg til halmstrået at hun "våkner opp" når hun passerer de berømmelige 25

 

Slik takler jeg situasjonen:

1. treffes kun i familiesammenhenger, selv om vi bor i samme by

2. treffes kun kortere besøk

3. setter meg konsekvent langt unna henne, slik at jeg slipper å snakke så mye

4. tenker hardt og instendig på hvor glad hun er i min bror, og hvor fint de to ser ut til å ha det

5. tvinger meg selv til å tenke EN positiv side hun har etter hver gang vi har møtt dem

 

 

Anonymous poster hash: 2c85a...8bc

[sug lut]

Jeg løser det ved å spise mer kake. Prøvde i tredve år å løse det ved å opplyse eller gå inn i samtale med, men kunne like godt stukket tunga ut vinduet. Siden dette er folk jeg bare må se i sosiale lag og med ujevne mellomrom har jeg resignert de siste årene.

[Anonym bruker]

Jeg har en sånn en i min krets og.Lar bare vær å kommentere, hvis vedkommende krever svar svarer jeg at jeg ikke gidder å diskutere hva det nå enn er. 

Anonymous poster hash: 967c4...8ab

[Anonym bruker]

Jeg har også noen slike rundt meg..

Ei har flere ganger sagt "Jeg fødte jo på 7cm åpning, så ikke rart at jeg sprakk" (er nå 20 år siden ho fødte og jeg vet jammen ikke hva jeg skal svare til sånnt)

Ei anna påstår at ho fikk epidural ved full åpning og da lå med full åpning i flere timer før de tok keisersnitt på ho..

Mange andre rare ting som folk sier… Men prøver å stille litt spm uten å være for påståelig..

Anonymous poster hash: b5452...619

[sug lut]

Eller kjøp den boka Overlord linka til her til dem til jul http://www.klikk.no/forum/dinbaby/index.php/topic/144141012-det-endelige-m%C3%A5let-p%C3%A5-om-man-b%C3%B8r-ta-seg-i-nakken-og-skaffe-seg-en-kunnskapsbase/

[Englenemine]

Jeg argumenterte høylydt og hoppet raskt i det før, nå litt eldre , klokere, sindigere pga fler barn sitter jeg litt på sidelinjen med haka på knærna.... Men tilslutt sier jeg noe men ikke like høylydt som før hehe. Men inni meg fillerister jeg dem og noen få ganger blir jeg nesten så ivrig som før

[Ziva]

Tenker i for meg selv ut 261 måter å bli kvitt de på og ikke etterlate spor, mens jeg smiller gjennom tenna og nikker. Andre ganger gir jeg faan og dytter inn kake, ikke pent å prate med mat i munnen.

[Anonym bruker]

 

Jeg har også noen slike rundt meg..

Ei har flere ganger sagt "Jeg fødte jo på 7cm åpning, så ikke rart at jeg sprakk" (er nå 20 år siden ho fødte og jeg vet jammen ikke hva jeg skal svare til sånnt)

Ei anna påstår at ho fikk epidural ved full åpning og da lå med full åpning i flere timer før de tok keisersnitt på ho..

Mange andre rare ting som folk sier… Men prøver å stille litt spm uten å være for påståelig..

 

Anonymous poster hash: b5452...619

Jeg hadde full åpning og epidural i over halvannen time før min første ble født. Da var det ingen som i det heletatt begynte å snakke om muligheten for keisersnitt. Det utsagnet trenger det ikke være noe rart ved.

 

At noen har fått pressrier og dermedstartet selve fødselen mens de bare hadde 7 cm åpning er heller ikke helt usansynlig, selv om det ikke er vanlig. I disse tilfellene tror jeg heller jeg ville regnet med at utsagnene var sanne enn å avskrive personen som "idiot".

 

 

Anonymous poster hash: f2f41...751

[Anonym bruker]

Jeg velger ofte sug lut sin strategi - spiser mer kake. Eller jeg blir ekstremt hjelpsom overfor vertskapet - "INGEN problem, jeg rydder av bordet." "Nei, nei, sett deg her du, jeg henter kaffen og skjenker!" "Jeg tror definitivt den hunden trenger en tur ut i hagen - jeg tar det!" Jeg går heller ute i minus 20 og plukker hundeetterlatenskaper frivillig enn å bli sittende og høre på slike personer - ingen problemer overhodet tross tynne strømper, kjole og høye hæler. Hunden forstår i hvert fall det meste man sier til den.

 

Jeg tror kunsten å holde ut er å ha mange nok overlevelsesstrategier til å dekke de fleste situasjoner.

Du kan alltid bruke klassikeren å gå på toalettet selv, men det er ofte begrenset hvor mange ganger man kan gjøre det på en halv time. Noen ganger ser jeg bare for meg den gamle tv-bildet til Nrk, det som koblet inn etter at sendingen var slutt for kvelden/natten - den skurrete svart-hvitt-gråe tåken som laget sånn bzzzzzzz-lyd. Jeg ser for meg at den tåken legger seg som et sceneteppe mellom meg og personen det gjelder, slipper bare nok gjennom til at jeg kan si "mh-hm" og "sier du det" på noenlunde riktige steder.

 

Eller den aller siste strategien... og den er jeg ikke spesielt stolt av, men en sjelden gang så er den infamt deilig.

Jeg begynner å stille ledende spørsmål tilbake til personen. Tar utgangspunkt i det de sier og ta dem på alvor. F.eks. eksemplet med at feite folk bør betale høyere veiavgift. Si deg enig i at veislitasje er et alvorlig problem, både miljømessig og med tanke på vedlikeholdsutgifter, sikkerhetsmessig osv. osv.

Få dem gode og varme ved å la dem få utbrodere det de mener (les få dem til å grave sin egen grav dypere og dypere), la dem få legge ut hvor de mener grensen bør gå. Spør om de tenker seg at det skal være en generell vektgrense uansett kjønn, eller skal man ha den differensiert ift kjønn, Hva da med en person som er 2 meter høy og ikke overvektig, men likevel i antall kilo kanskje kvalifiserer vektmessig?

Bør det samme gjelde for den lille spinkle mannen på 165 cm og 55 kilo som bare har bil pga sin elskede kone Gunda - 185 cm på strømpelesten og 180 kg?

Hva da med store herr Nilsen som alltid kjører alene ift herr Olsen som alltid kjører med sin store kone, sine 7 barn og to store new foundlander-hunder?

Eller hva med feite enkefru Andersen som kun kjører til butikken fem minutter hjemmefra to ganger i måneden - sammenlignet med normalvektige enkefru Hansen som elsker sine roadtrips i SUV'en til alle landets utposter og alltid er på en eller annen tur og som elsker hver eneste kilometer som legges til kilometertelleren på bilen?

Du fortsetter å ta personen på alvor ved å spørre om det ikke er mer rettferdig at man lager et system hvor bilens last avgjør veiavgiften? Og denne sett i forhold til antall kjørte kilometer pr år?

Til slutt setter du inn nådestøtet - har du tenkt på Fredrik som veier 150 kg og kjører rundt i sin gamle Ford Fiesta belaster veiene med ca 1.200 kg totalt - mens du som er normalvektig og kjører rundt i mercen din belaster veiene med over 2,5 tonn......??

 

Jada, jada.... jeg vet det er stygt..... men på rette dagen er det en riktig så god følelse. Kombineres gjerne med en pms-dag Da vil du kunne rose deg selv over at du er så utrolig tålmodig at du tar personen på alvor og spør i detalj hvordan ordningen bør fungere... for deretter å bare komme med et lite puff så de faller den i den graven de selv har gravd

 

Og til slutt har du selvfølgelig den mest opplagte løsningen - spleise de to personene du selv sliter med

Anonymous poster hash: 358a9...e7d

[monson]

jeg må ofte overse, for å holde blodtrykket noen lunde i sjakk..

[PrinsesseHengepupp]

Kake! *klaske panna*

[Gjest Sekretøsa]

Jeg anser ikke meg selv som noe lynende glupis, men akkurat slike ting får jeg litt gåsehud av og (Og de som skriver de får fnatt av ting, vet de egentlig hva det er??)

 

Min tilnærming ble mangel på tilnærming. Rett og slett. Jeg orker ikke. Jeg klarer ikke holde kjeft, jeg bare må kommentere det på et vis. Dessverre har det sett ut til at voksenlivet og mammarollen har gjort noe med meg slik at jeg ikke lenger orker å forholde meg til disse menneskene... Men, noe er jo bare der, uansett hva man gjør. Smil, nikk, og gjør som luten, spis mer kake!

[Anonym bruker]

Da jeg gikk på folkehøgskole kom jeg ofte opp i opphetede diskusjoner med en klikk hvor alle hadde noen holdninger som rett og slett var brune.

 

I fortvilelse ringte jeg min kloke gamle far, og spurte: "Hva skal jeg gjøre? Hvordan skal jeg argumentere ovenfor disse menneskene?".

 

Husker min far trakk pusten dypt og sa: "Du får bare le av slike holdninger...".

 

Og, det har jeg prøvd å følge. Altså ikke le noen opp i ansiktet, men bare le litt inni deg. 

Anonymous poster hash: 34899...094

[valkyrien]

Har ingen gode råd, men du har min fulle sympati... Har en mor som kan beskrives med alle eksemplene dine...

[Anonym bruker]

Høres ut som min svigermor. Hun har et godt hjerte, men er dessverre ikke utstyrt med altfor mye intelligens. Hadde henne med på svangerskapskontroll på Riksen forrige uke, hvor hun legger ut for jordmoren om hvordan både sine egne fortreffelige 40 år gamle ammerutiner (hver tredje time døgnet rundt, må vite, uavhengig av gråt/sult hos babyen - skal sies at hun selv mistet melken tidlig) og maser på gynekologen om at JEG må få ta keisersnitt selv om jeg overhodet ikke selv har noe ønske om det. And the list goes on and on.

 

Enkle forestillinger, enkle forklaringsmodeller og enkle bilder av det som kanskje er mer komplekse utfordringer - over hele fjøla. Jeg har forsøkt å diskutere, argumentere for å belyse litt flere sider av saken, men det er bare fånyttes. Noen ganger er jeg litt slem helt bevisst (eks. nevner at hyppig amming og dagens anbefalinger jo reduserer risikoen for brystbetennelse, vel vitende om at hun hadde det og jeg ikke - selv om jeg ikke er sikker på årsakssammenhengen her...). 

 

Men for det meste sier jeg bare "åja", og "mm" og fortsetter å spise kake, som nevnt over. Tenker stille i mitt sinn at "ignorance is bliss" og at det jo er nokså synd for henne at hun er såpass enkel som hun er. 

Anonymous poster hash: dd523...997

[Anonym bruker]

Jeg løser det ved å spise mer kake. Prøvde i tredve år å løse det ved å opplyse eller gå inn i samtale med, men kunne like godt stukket tunga ut vinduet. Siden dette er folk jeg bare må se i sosiale lag og med ujevne mellomrom har jeg resignert de siste årene.

Er kake løsningen?

Synes de andre kan spise kake, for med munnen full av kake får man ikke sagt dumme ting.

Skal uansett løse alle utfordringer med å spise kake fra nå av.

Kniiiis.

 

Anonymous poster hash: 75d83...bd9

[Anonym bruker]

Kake, overse eller om det ikke virker skrive en melding med " ring meg" til min beste veninne. " å beklager jeg bare må ta denne"... Dårlig gjort ja men enkelte klarer jeg bare ikke.

 

Anonymous poster hash: 7acc7...9f9

[Fero]

Jeg lukker munnen, lukker ørene og skrur av hjernen. Så sitter jeg i grunn bare der og stirrer åndssvakt ut i luften. Tipper de andre tror jeg er helt fjern, og da har jeg oppnådd akkurat det jeg vil.

[sug lut]

 

Jeg løser det ved å spise mer kake. Prøvde i tredve år å løse det ved å opplyse eller gå inn i samtale med, men kunne like godt stukket tunga ut vinduet. Siden dette er folk jeg bare må se i sosiale lag og med ujevne mellomrom har jeg resignert de siste årene.

Er kake løsningen?

Synes de andre kan spise kake, for med munnen full av kake får man ikke sagt dumme ting.

Skal uansett løse alle utfordringer med å spise kake fra nå av.

Kniiiis.

 

Anonymous poster hash: 75d83...bd9

 

Det anbefales for de andre har aldri vett på å holde kjeften selv om de spiser. Dessuten er de oftest så opptatt av å fronte idiotien sin at de ikke har matvett samtidig så da kan jeg renske kakebordet med et litt tomt blikk.

[Anonym bruker]

Jeg anser ikke meg selv som noe lynende glupis, men akkurat slike ting får jeg litt gåsehud av og (Og de som skriver de får fnatt av ting, vet de egentlig hva det er??)

 

Min tilnærming ble mangel på tilnærming. Rett og slett. Jeg orker ikke. Jeg klarer ikke holde kjeft, jeg bare må kommentere det på et vis. Dessverre har det sett ut til at voksenlivet og mammarollen har gjort noe med meg slik at jeg ikke lenger orker å forholde meg til disse menneskene... Men, noe er jo bare der, uansett hva man gjør. Smil, nikk, og gjør som luten, spis mer kake!

Jeg lurer litt på hva det betyr å få fnatt av noe? Jeg bruker det ordet i mangel av andre ord når jeg ikke klarer å beskrive følelsen i settinger som brukt i denne tråden...?

 

Ønsker å bli opplyst

 

Anonymous poster hash: dc6dc...38b