Huske egen barndom?

[PrinsesseHengepupp]

Det er ikke alle som husker like godt, det trenger ikke bety at det ligger noe bak i form av fortrengte overgrep eller en fæl barndom. Selv husker jeg detaljer fra "min" første jaktsesong, da var jeg 13 mnd og satt i bæremeisen til pappa. Husker både bruddstykker og detaljer fra hele oppveksten, noen minner er selvsagt bleknet, mens andre står sterkt og klart for meg. Men mannen derimot, han husker faktisk ingenting fra før midten av tenårene. Når han ser bilder fra oppveksten kjenner han igjen hus og biler, men ikke folk. Han er eldst i en stor søskenflokk, men husker ikke å ha fått småsøsken, de har bare alltid vært der i hans verden. Han kan ikke huske å ha hverken hatt, eller vært i en en eneste bursdag feks, og første skoledag er helt blank. Og han er vokst opp i et trygt og solid hjem, aldri hatt mistanke om at noe ikke har vært som det skulle. 

 

Og på sett og vis er jo han mer konstruktivt bygget, jeg gjør jo fint lite med alle de rare minnene mine, mens han husker det som er relevant for nåtiden. Jeg har rett og slett kasta bort plass i hjernen til tøv  

[Anonym bruker]

 

Det du forklarer høres ut som forgreninger av egne minner. Jeg snakker av erfaring. Nå vet jeg hva mine "svarte hull" kommer av, så jeg kan ikke si jeg er helt i din situasjon.. Ble tilbudt hypnose for noen år siden, men jeg er livredd for å se de tingene, faktisk ikke klar for å huske det, og det vet tydeligvis hjernen min. Jeg husker nye ting stadig, og det ender oftest opp med mareritt i noen dager, ikke en veldig behagelig opplevelse.

 

Nå virker jeg kanskje hard, og kald, men ut fra egne erfaringer vil jeg tro at du har opplevd noe en gang som kroppen har fortrengt.. Det finnes muligheter for å komme til bunns i det om du vil. Uansett vil jeg anbefale at du finner en profesjonell å snakke med, selvom du ikke vil finne ut av roten til problemene er det fullt mulig å endre egen atferd og eget reaksjonamønster med hjelp fra fagpersoner

Jeg har gått til flere psykologer, men det blir aldri noe ut av det:/ jeg sitter der bare og sier ting som høres riktig ut. Ble du tilbudt hypnose for å huske, eller for å få det bedre, som en form for behandling?

Takk for svar, alle sammen, jeg skjønner at man normalt sett kanskje husker mer enn jeg gjør. Er det noen som ikke husker noe?

HI.

 

Anonymous poster hash: 69cd7...3ec

 

Jeg husker og veldig lite, og som deg husker jeg ingenting fra konfirmasjonsdagen min heller. Var på mange ferieturer i mange land når jeg var barn, mamma er litt fortvilet over at jeg husker veldig lite av det. Faren min døde da jeg var tenåring, og det er med klump i magen jeg sier at jeg nesten ikke husker hvordan han var.

 

 

 

Anonymous poster hash: f4710...3f9

[Anonym bruker]

Husker heller ingenting, men det er et traume som voksen som gjør at jeg har hatt hukommelsestap. Før hendelsen husket jeg det aller meste. 

 

Litt frustrerende er det jo, men jeg tenker ikke såå mye på det.

Anonymous poster hash: 1df9d...ea5

[Kokken 81]

Jeg husker mye.. Mye rare detaljer som betyr mye for meg. Husker gjerne ikke de største begivenheter like godt som små flotte øyeblikk.

Mine beste minner omhandler det å være ute. Fra ca 2-3 års alder. Husker jeg ennå sov litt på dagtid.

Husker til å med at jeg lå i grindseng i Danmark. Sommeren jeg var 2,5 år.

Men sjølufta. Og lukten av fisk. Bensin. Tang og tare elsker jeg. Minner meg om min far.. Nyklippet gress og avsagd tømmer lukt gir meg en lykke følelse! Lukten av våt jord og poteter blandet i kjellerlukt er også himmelsk!

Rart. Men slike ting husker jeg best. Ikke dager gennerelt. Men sanseinntrykk fra tidlig alder ))

[Anonym bruker]

Her var det merkelig mange som husker ting fra veldig tidlig barndom...

Det vanlige er å huske fra ca tre års alder.

 

http://illvit.no/spor-oss/hvorfor-husker-vi-sa-lite-fra-var-tidlige-barndom

 

Anonymous poster hash: 5bdbf...7b0

[Anonym bruker]

Jeg husker absolutt ikke noe fra barndommen. Ikke fra ungdomstiden heller. Og heller ikke fra ung voksen alder. Det virker som teknikken min med å fortrenge fortsatt forfølger meg. Jeg husker ikke stort fra da sønnen min var baby, for ti år siden. Jeg husker ingenting fra farfars begravelse, da var jeg 18 år gammel. Jeg har bare fortrengt alt! Jeg har alltid syntes det er kjempeflaut å ikke huske noe. Og det er først da jeg ble 23 år at jeg forsto sammenhengen med at jeg hadde fortrengt vonde minner. Jeg vet enda ikke om jeg det er mer og vondere ting jeg har fortrengt også, selvom det er vondt nok det jeg vet om, men...

 

Anonymous poster hash: f57b9...133

[Anonym bruker]

Jeg husker veldig lite fra før skolealder, og egentlig mest enkeltepisoder fra barneskolealder.

 

Husker ikke at jeg ble storesøster som 4-åring, heller ikke at det kom enda et søsken da jeg var 7 år. Men jeg husker at mamma fikk et nyresteinanfall da jeg var 6 år og jeg måtte løpe og hente naboen. Jeg husker at jeg fikk huskestativ til 4-års dagen min, og at lillesøsteren min bæsjet i vannet da vi badet når hun var baby. Husker noe glimt fra noen ferier, men lite hverdag.

 

Husker at jeg ble mobbet første 2 årene på skolen, husker ingen gode dager, men episoder som var veldig vonde. Husker at jeg byttet skole da jeg begynte i 3.klasse og husker vel mer fra siste tre årene på barneskolen. Husker mye fra ungdomsskolen, det meste tror jeg, selv om bagateller og småting selvfølgelig er vekk fra minnet.

 

Jeg har hatt en fin barndom jeg altså, med kjærlige og gode foreldre, ingen dramatiske hendelser eller traumatiske hendelser (annet enn mobbingen første tiden på barneskolen). Hvor mye man husker fra barndommen tror jeg er veldig individuelt, uten at det nødvendigvis er noe galt med det ene eller andre.

Anonymous poster hash: 1187a...e1d

[Anonym bruker]

Her var det merkelig mange som husker ting fra veldig tidlig barndom...

Det vanlige er å huske fra ca tre års alder.

 

http://illvit.no/spor-oss/hvorfor-husker-vi-sa-lite-fra-var-tidlige-barndom

 

Anonymous poster hash: 5bdbf...7b0

 

Det "vanlige" betyr jo også at det er en del som vil falle utenfor det vanlige

 

Mitt aller første minne er fra da jeg var ca 9 måneder. Jeg husker det veldig godt, men det er et minne som ikke er preget av språk. Jeg satt på fanget til min oldefar som døde rett etterpå. Da jeg var fire-fem år gammel begynte jeg å snakke om den gangen jeg satt på fanget til min oldefar, da sa de voksne at det hadde jeg ikke gjort, for han døde da jeg var så liten. Jeg kunne imidlertid fortelle hvor vi var, hvor min oldefar satt da han holdt meg og hva han lot meg leke med mens jeg satt på fanget hans - og jeg husket hvem som var tilstede og hvor de var i rommet da jeg satt hos min oldefar. Da først husket de voksne den turen, men så sa de at jeg var for liten til å kunne huske det. Men jeg har alltid hadde det minnet med meg

Jeg husker også en helt spesiell episode fra jeg var 1 år og 9 måneder gammel, men det husker jeg med språk, selv om jeg husker tankegangen som helt klart var et lite barns. Jeg husker alt som skjedde i minuttene før jeg skadet meg, men ingenting av det som skjedde etterpå.

 

Så det er fullt mulig å huske mye fra man var liten

 

 

 

HI - en person som står meg nær husket heller ikke noe av sin barndom. Jeg tror personen hadde to minner før 7-8 års alderen. Ikke før personen var rundt 50 år fant den ut hva som var årsaken. Det var nok så mye den ønsket å fortrenge at den fortrengte alt annet også.

Men som et par andre her skrev, man kan ha hatt en flott oppvekst og likevel ikke huske stort av den.

 

Hvis du synes det er vanskelig å si at du ikke husker til en psykolog, så kan du skrive det ned. Skriv ned at du ikke husker noe, og skriv ned hvordan du føler rundt det å ikke huske. Og bare bestem deg for å være helt og fullt ærlig med psykologen

 

Anonymous poster hash: b39e7...26c

[det er berre mordi]

Sjølv om ein ikkje hugser så mykje, treng du ikkje å trekke konklusjonane at noko fælt har skjedd.

 

Eg hugser berre bruddstykkjer sjølv, og eg er heilt viss på at ingenting forferdeleg har skjedd meg. Eg hugser bruddstykkjer, og små episoder, men kva som er eigne minner og kva som er fortalte minner, aner eg ikkje. Vi er alle forskjellege, og det at vi hugser forskjelleg vil eg anta er innanfor normalen. Ikkje automatisk anta at du har blitt seksuelt misbrukt i alle fall.