Huske egen barndom?

[Anonym bruker]

Hva og hvor mye husker dere fra egen barndom? Og hvor langt tilbake husker dere episoder?

Jeg husker minimalt, fra konfirmasjonsdagen husker jeg foreksempel ingenting, det er rart å se bilder fra det. Har få minner fra før den dagen også. Mamma og pappa har fortalt at jeg tidlig(fra 9-10 år) var i opprør og enormt sint, var voldsom i krangler med dem og søsken, og hadde det aldri særlig bra. Hadde et selvmordsforsøk på ungdomsskolen, heller ikke dette husker jeg noe veldig fra. Jeg har som voksen litt vanskelig for å leve i forhold, klarer aldri å ha hverdag, det er alltid krangling/sinne fra min side. Fungerer normalt med andre mennesker altså, er sjelden uvenner eller kranglete med de, kanskje heller konfliktsky.

Dette ble litt rotete, men det jeg kanskje lurer på er hvor normalt det er å huske så lite? Fra tid til annen lurer jeg på om noe har skjedd med meg i veldig tidlig alder, som jeg har fortrengt, og at dette siden har lagd vanskeligheter for meg.

 

Anonymous poster hash: 69cd7...3ec

[Anonym bruker]

Adhd? Dette høres ikke normalt ut, ville tatt kontakt med lege..

 

 

 

 

 

Jeg er kanskje litt unormal igjen, jeg husker ALT fra barndommen, men husker ikke at vi trenger melk på butikken..

Anonymous poster hash: 28baa...f34

[Anonym bruker]

Jeg husker ganske mye fra jeg var 2-3 til jeg ble ca 8. Fra 8 til 13 husker jeg bare enkelthendelser. Det er ikke blankt, men jeg husker lite fra barneskolen. Det regner jeg med at skyldes langvarig mobbing.

Fra jeg begynte på ungdomskolen husker jeg mye mer. Da ble det mye mindre av mobbingen også.

Anonymous poster hash: 89b35...c4f

[Anonym bruker]

Jeg husker også omtrent alt...

Husker tilogmed at jeg måtte sove på dagtid og det likte jeg ikke

 

Anonymous poster hash: cc8e7...238

[Anonym bruker]

Jeg husker omtrent alt fra 2 år og oppover. 

Anonymous poster hash: e57be...44c

[Anonym bruker]

Mitt første minne er fra før jeg fylte to år. Husker mye fra jeg var ca 2,5 og oppover.

Anonymous poster hash: af6c7...337

[Gjest Syltebærtyttetøy]

Det du forklarer høres ut som forgreninger av egne minner. Jeg snakker av erfaring. Nå vet jeg hva mine "svarte hull" kommer av, så jeg kan ikke si jeg er helt i din situasjon.. Ble tilbudt hypnose for noen år siden, men jeg er livredd for å se de tingene, faktisk ikke klar for å huske det, og det vet tydeligvis hjernen min. Jeg husker nye ting stadig, og det ender oftest opp med mareritt i noen dager, ikke en veldig behagelig opplevelse.

 

Nå virker jeg kanskje hard, og kald, men ut fra egne erfaringer vil jeg tro at du har opplevd noe en gang som kroppen har fortrengt.. Det finnes muligheter for å komme til bunns i det om du vil. Uansett vil jeg anbefale at du finner en profesjonell å snakke med, selvom du ikke vil finne ut av roten til problemene er det fullt mulig å endre egen atferd og eget reaksjonamønster med hjelp fra fagpersoner

[Anonym bruker]

Husker mye. Husker feks. at jeg brukte bleier. så ca fra 2-3 års alderen husker jeg godt.

Anonymous poster hash: 675fb...b7a

[Anonym bruker]

Jeg husker skremmende mye. Jeg husker så langt tilbake som til 1 års alder. Jeg husker bl. a at jeg i en periode tisset i buksen. Grunnen til dette var fordi at gelenderet på trappen lagde skygger som lignet hunder og dermed turte jeg ikke gå på potten på toalettet. Jeg kunne ikke si dette til mine foreldre fordi jeg ikke kunne snakke Var 1,5 år da i følge min mor.

Jeg var rundt 1 år da jeg var hos dagmamma. Jeg husker mye detaljer fra stedet uten at jeg har sett bilder. Jeg kan gjenfortelle episoder som jeg ikke har blitt fortalt. Jeg var livredd dagmammaens venninne. Hun hadde et spesielt utseende. Igjen husker jeg at det var frustrerende fordi at de voksne ikke skjønte hvorfor jeg skrek. Jeg visste hvorfor, men kunne ikke snakke. Jeg husker også drømmene mine fra 2 års alder. Jeg drømte samme drøm hver natt, men som en serie. Fortsettelse av drømmen hver natt. 

 

Min søster husker nesten ingen ting fra sin barndom. 

Anonymous poster hash: 45ebc...24d

[Anonym bruker]

Det du forklarer høres ut som forgreninger av egne minner. Jeg snakker av erfaring. Nå vet jeg hva mine "svarte hull" kommer av, så jeg kan ikke si jeg er helt i din situasjon.. Ble tilbudt hypnose for noen år siden, men jeg er livredd for å se de tingene, faktisk ikke klar for å huske det, og det vet tydeligvis hjernen min. Jeg husker nye ting stadig, og det ender oftest opp med mareritt i noen dager, ikke en veldig behagelig opplevelse.

 

Nå virker jeg kanskje hard, og kald, men ut fra egne erfaringer vil jeg tro at du har opplevd noe en gang som kroppen har fortrengt.. Det finnes muligheter for å komme til bunns i det om du vil. Uansett vil jeg anbefale at du finner en profesjonell å snakke med, selvom du ikke vil finne ut av roten til problemene er det fullt mulig å endre egen atferd og eget reaksjonamønster med hjelp fra fagpersoner

Jeg har gått til flere psykologer, men det blir aldri noe ut av det:/ jeg sitter der bare og sier ting som høres riktig ut. Ble du tilbudt hypnose for å huske, eller for å få det bedre, som en form for behandling?

Takk for svar, alle sammen, jeg skjønner at man normalt sett kanskje husker mer enn jeg gjør. Er det noen som ikke husker noe?

HI.

 

Anonymous poster hash: 69cd7...3ec

[Gjest Syltebærtyttetøy]

 

Det du forklarer høres ut som forgreninger av egne minner. Jeg snakker av erfaring. Nå vet jeg hva mine "svarte hull" kommer av, så jeg kan ikke si jeg er helt i din situasjon.. Ble tilbudt hypnose for noen år siden, men jeg er livredd for å se de tingene, faktisk ikke klar for å huske det, og det vet tydeligvis hjernen min. Jeg husker nye ting stadig, og det ender oftest opp med mareritt i noen dager, ikke en veldig behagelig opplevelse.

 

Nå virker jeg kanskje hard, og kald, men ut fra egne erfaringer vil jeg tro at du har opplevd noe en gang som kroppen har fortrengt.. Det finnes muligheter for å komme til bunns i det om du vil. Uansett vil jeg anbefale at du finner en profesjonell å snakke med, selvom du ikke vil finne ut av roten til problemene er det fullt mulig å endre egen atferd og eget reaksjonamønster med hjelp fra fagpersoner

Jeg har gått til flere psykologer, men det blir aldri noe ut av det:/ jeg sitter der bare og sier ting som høres riktig ut. Ble du tilbudt hypnose for å huske, eller for å få det bedre, som en form for behandling?

Takk for svar, alle sammen, jeg skjønner at man normalt sett kanskje husker mer enn jeg gjør. Er det noen som ikke husker noe?

HI.

 

Anonymous poster hash: 69cd7...3ec

Ja, psykologer kan bare hjelpe om du er 100% ærlig, husk at de har hjulpet mange med mye, så det er bare deg selv du lyver for.. Jeg ble tilbudt hypnose for å huske, terapauten mente at jeg muligens ville kunne bearbeide ting bedre om jeg hadde hele historien å forholde meg til. Men på den tiden i livet mitt hadde jeg absolutt ikke taklet det. Var 19 år, og hadde nettopp klart å dra meg ut av en depresjon.

[Anonym bruker]

Gjør det egentlig noe om du ikke husker barndomen din? Det er nå du lever. Nyt den tiden du har nå og ikke tenk på at du "burde" husket mer fra du var liten.

Anonymous poster hash: 89b35...c4f

[Anonym bruker]

 

 

Det du forklarer høres ut som forgreninger av egne minner. Jeg snakker av erfaring. Nå vet jeg hva mine "svarte hull" kommer av, så jeg kan ikke si jeg er helt i din situasjon.. Ble tilbudt hypnose for noen år siden, men jeg er livredd for å se de tingene, faktisk ikke klar for å huske det, og det vet tydeligvis hjernen min. Jeg husker nye ting stadig, og det ender oftest opp med mareritt i noen dager, ikke en veldig behagelig opplevelse.

 

Nå virker jeg kanskje hard, og kald, men ut fra egne erfaringer vil jeg tro at du har opplevd noe en gang som kroppen har fortrengt.. Det finnes muligheter for å komme til bunns i det om du vil. Uansett vil jeg anbefale at du finner en profesjonell å snakke med, selvom du ikke vil finne ut av roten til problemene er det fullt mulig å endre egen atferd og eget reaksjonamønster med hjelp fra fagpersoner

Jeg har gått til flere psykologer, men det blir aldri noe ut av det:/ jeg sitter der bare og sier ting som høres riktig ut. Ble du tilbudt hypnose for å huske, eller for å få det bedre, som en form for behandling?

Takk for svar, alle sammen, jeg skjønner at man normalt sett kanskje husker mer enn jeg gjør. Er det noen som ikke husker noe?

HI.

 

Anonymous poster hash: 69cd7...3ec

Ja, psykologer kan bare hjelpe om du er 100% ærlig, husk at de har hjulpet mange med mye, så det er bare deg selv du lyver for.. Jeg ble tilbudt hypnose for å huske, terapauten mente at jeg muligens ville kunne bearbeide ting bedre om jeg hadde hele historien å forholde meg til. Men på den tiden i livet mitt hadde jeg absolutt ikke taklet det. Var 19 år, og hadde nettopp klart å dra meg ut av en depresjon.

Takk for svar igjen. Jeg vet at jeg må være ærlig, og jeg dikter ikke fritt mens jeg sitter der, men jeg opplever at ordene ikke betyr noe. Hvis psykologen foreksempel spør hva jeg følte ved en spesiell anledning eller hva det fikk meg til å tenke, så aner jeg ikke! Og da sier jeg noe, for å komme videre i samtalen. Ga dette mening? gurimalla, jeg ser plutselig at jeg sikkert er et skikkelig case...

 

Anonymous poster hash: 69cd7...3ec

[Anonym bruker]

Jeg husker veldig lite. Samme som deg. Enkeltepisoder, men få av disse også. Søsknene mine sitter og snakker om "husker dere den skatten vi gravde ned, men aldri fant igjen?" Og jeg husker det ikke selv om det visstnok var jeg som tegnet kartet for å finne igjen skatten.

 

Husker ikke mye fra konfirmasjonen. Husker at vi tok masse bilder og så oppdaget vi at vi hadde glemt å sette film i kameraet, så det er nesten ingen bilder av den heller.

 

Mamma forteller og sier "husker du.....?" Husker ingenting.

 

Og noen ganger er jeg usikker på om jeg faktisk husker eller om jeg tror jeg husker fordi noen har fortalt meg det. Som da jeg var 2 år og måtte sy to sting på kinnet. Historien er fortalt så mange ganger at jeg ikke vet om minnene er mine egne.

 

Jeg var også en rebell i tenårene. Endte med at jeg ble flyttet i fosterhjem og bodde der. Husker ikke mye fra den tiden heller egentlig, men husker en del fra jeg ble mamma og til nå. Men egentlig ikke like mye som søsknene mine husker.

 

Jeg husker bruddstykker av at farfaren min misbrukte meg. Ikke de helt voldsomme tingene (samleie), men andre ting. Han døde da jeg var 12 og frem til da trodde jeg at han var en vanlig bestefar. Så kom minnene litt og litt. Men de fleste er fortsatt uklare.

 

Noen dager etter han døde fikk jeg en lillesøster og jeg var fra dag en fast barnevakt og etterhvert fikk jeg på et vis mammarollen for henne. Faren min og nye kjæresten likte best tanken på å ha et barn, ikke barnet i seg selv.

 

Synes det er litt trist egentlig. Blir få mimrekvelder fra barndomstiden med søsknene mine.

 

 

Anonymous poster hash: 72459...d99

[Anonym bruker]

Jeg husker mye, men episoder fra jeg var veldig liten er jeg usikker på om jeg faktisk husker eller om det er minner jeg har sett på bilder og blitt fortalt, og derfor tror at jeg husker det.

Anonymous poster hash: e8577...64e

[Gjest Syltebærtyttetøy]

 

 

 

Det du forklarer høres ut som forgreninger av egne minner. Jeg snakker av erfaring. Nå vet jeg hva mine "svarte hull" kommer av, så jeg kan ikke si jeg er helt i din situasjon.. Ble tilbudt hypnose for noen år siden, men jeg er livredd for å se de tingene, faktisk ikke klar for å huske det, og det vet tydeligvis hjernen min. Jeg husker nye ting stadig, og det ender oftest opp med mareritt i noen dager, ikke en veldig behagelig opplevelse.

 

Nå virker jeg kanskje hard, og kald, men ut fra egne erfaringer vil jeg tro at du har opplevd noe en gang som kroppen har fortrengt.. Det finnes muligheter for å komme til bunns i det om du vil. Uansett vil jeg anbefale at du finner en profesjonell å snakke med, selvom du ikke vil finne ut av roten til problemene er det fullt mulig å endre egen atferd og eget reaksjonamønster med hjelp fra fagpersoner

Jeg har gått til flere psykologer, men det blir aldri noe ut av det:/ jeg sitter der bare og sier ting som høres riktig ut. Ble du tilbudt hypnose for å huske, eller for å få det bedre, som en form for behandling?

Takk for svar, alle sammen, jeg skjønner at man normalt sett kanskje husker mer enn jeg gjør. Er det noen som ikke husker noe?

HI.

 

Anonymous poster hash: 69cd7...3ec

Ja, psykologer kan bare hjelpe om du er 100% ærlig, husk at de har hjulpet mange med mye, så det er bare deg selv du lyver for.. Jeg ble tilbudt hypnose for å huske, terapauten mente at jeg muligens ville kunne bearbeide ting bedre om jeg hadde hele historien å forholde meg til. Men på den tiden i livet mitt hadde jeg absolutt ikke taklet det. Var 19 år, og hadde nettopp klart å dra meg ut av en depresjon.

Takk for svar igjen. Jeg vet at jeg må være ærlig, og jeg dikter ikke fritt mens jeg sitter der, men jeg opplever at ordene ikke betyr noe. Hvis psykologen foreksempel spør hva jeg følte ved en spesiell anledning eller hva det fikk meg til å tenke, så aner jeg ikke! Og da sier jeg noe, for å komme videre i samtalen. Ga dette mening? gurimalla, jeg ser plutselig at jeg sikkert er et skikkelig case...

 

Anonymous poster hash: 69cd7...3ec

Nettopp slike ting du ikke må si/gjøre! Vet du ikke hvordan du følte det da, så si oppriktig at du ikke aner! Selvom det føles merkelig å sitte der og få spm man ikke har svar på, så har de en prosess for å hjelpe, men om man pynter bare ørlite grann på sannheten, så blir det jo helt feil.. Ville tatt en ny tur, begynt helt på scratch og vært 100% ærlig, uansett hvor rart det føles

[Anonym bruker]

Jeg husker ikke mye fra barndommen. Har hatt flotte foreldre og en flott oppvekst. Husker mest fra bildene som ble tatt. Da kjenner jeg igjen den barnslige tanken jeg hadde akkurat da. Regner med det er pga at jeg har sett på albumene ved jevne mellomrom og husket følelsen og tankegangen. Husker barnehodet mitt fra 4-5 års alder. Morsomt

 

Tenker jeg ikke husker så mye fordi hodet fylles med ny informasjon hele tiden, "harddisken" er full og man siler ut det om man ikke synes er så viktig lengre..

Anonymous poster hash: 6516e...d96

[Anonym bruker]

Jeg husker mye helt fra jeg var to år og oppover. Egentlig vil jeg bare si at det er aldri for sent å få en god barndom. Med det mener jeg at det er du som bestemmer hva som skal definere deg i dag. Barndommen eller (de manglende) minnene kan du ikke gjøre noe med, men nuet og fremtiden ligger i dine hender.

 

Når du ikke husker eller vet hva du følte i ulike situasjoner så bør du ikke lyve om det til psykologen. Si det som det er, for det betyr også noe. Kanskje du ikke et hva du følte fordi du ikke visste hvordan du skulle sette ord på følelsene? Det skjer av og til hvis foreldre ikke hjelper barna til å forstå seg selv og hva følelsene betyr.

 

Anonymous poster hash: 3469d...be6

[Von Hertelhofen]

Jeg husker mye, og det plager meg virkelig for jeg var slik en merkelig unge

 

Neida, mange minner er koselige og fine (og rare).

[Anonym bruker]

jeg husker veldig  mye. masse detaljer. husker mye av hvordan jeg tenkte som barn. de tidligste minnene mine er fra da jeg var 2 år. Gikk i familiebarnehage da og husker en god del derfra.

Anonymous poster hash: c8cdd...467

[Anonym bruker]

Jeg husker også ganske mye fra min barndom, fra ganske langt tilbake. Men enkelte ting har ikke satt seg som f.eks noen ferieturer som jeg absolutt var gammel nok til å huske, men som jeg ikke kan forestille meg har skjedd (men har sett bilder).

 

Men det er ikke unormalt å ikke huske mye. Har flere venner som knapt husker noe fra barndommen, og bl.a min mann kan bare huske et par episoder og det er det. Han husker det heller ikke når det blir gjenfortalt, men det betyr ikke at han har opplevd noe fælt. 

 

Håper ikek du går rundt og tenker at du må ha hatt det så fælt at du har fortrengt det, for mest sannsynlig festet bare ikke minnene seg. Trenger ikke å være verre enn det.

Anonymous poster hash: d9150...39a

[Anonym bruker]

Har en del minner om 3-4 års alderen, men minner om bestefar som døde da jeg var 6 husker jeg ingenting fra.. og han så jeg mange ganger i mnd frem til at han døde...

 

Jeg tror man ofte fortrenger vonde hendelser i livet.

 

Anonymous poster hash: 7000c...630

[Anonym bruker]

Hovedinnlegget kunne vært skrevet av meg..

Fikk for endel år siden vite at det bodde en pedofil i mitt barndoms nabolag og at han hadde forgrepet seg på noen av mine venner. Jeg hadde visst forsøkt å fortelle en voksen, men det endte med at den voksne trodde det var min morfar jeg mente.. Turte aldri åpne meg for en voksen igjen og har idag vansker med å skille mellom fantasi og ekte minner.

Sliter mye i voksen alder, forsøkte å få hjelp for 7 år siden, men opplevde at jeg ikke ble tatt seriøst. Nå har jeg verken tid eller råd til å gå til psykolog hvorfor må det være så dyrt å få hjelp?

 

Anonymous poster hash: f8cef...bf9

[Anonym bruker]

 

Det du forklarer høres ut som forgreninger av egne minner. Jeg snakker av erfaring. Nå vet jeg hva mine "svarte hull" kommer av, så jeg kan ikke si jeg er helt i din situasjon.. Ble tilbudt hypnose for noen år siden, men jeg er livredd for å se de tingene, faktisk ikke klar for å huske det, og det vet tydeligvis hjernen min. Jeg husker nye ting stadig, og det ender oftest opp med mareritt i noen dager, ikke en veldig behagelig opplevelse.

 

Nå virker jeg kanskje hard, og kald, men ut fra egne erfaringer vil jeg tro at du har opplevd noe en gang som kroppen har fortrengt.. Det finnes muligheter for å komme til bunns i det om du vil. Uansett vil jeg anbefale at du finner en profesjonell å snakke med, selvom du ikke vil finne ut av roten til problemene er det fullt mulig å endre egen atferd og eget reaksjonamønster med hjelp fra fagpersoner

Jeg har gått til flere psykologer, men det blir aldri noe ut av det:/ jeg sitter der bare og sier ting som høres riktig ut. Ble du tilbudt hypnose for å huske, eller for å få det bedre, som en form for behandling?

Takk for svar, alle sammen, jeg skjønner at man normalt sett kanskje husker mer enn jeg gjør. Er det noen som ikke husker noe?

HI.

 

Anonymous poster hash: 69cd7...3ec

 

Jeg husker ikke så mye. Jeg husker noe her og der fra jeg var ca 4-5, men jeg tror mye av det jeg husker, husker jeg fordi jeg har sett bilder/film eller blitt fortalt hendelser. 

 

Min bror fortalte meg nylig at vi hadde hatt kontakt med barnevernet da jeg var rundt 8 år gammel. Han fortalte om at bv var kommet på besøk, og vår mor hadde gitt oss beskjed om å sitte helt stille i sofaen, og ikke si et ord. Han hadde flere detaljer, som jeg mener var spesielle nok til at jeg normalt burde husket! Men det er helt blankt. Jeg ante ingenting om dette, faktisk, selv om min bror sa jeg satt rett ved siden av ham i sofaen. Lydig. 

 

Dette er bare en av mange ting jeg er blitt fortalt opp igjennom som jeg overhodet ikke "har kjennskap til", som har hendt meg! 

 

Jeg har psykiske problemer den dag i dag. Bipolar, angst, depresjoner... Og ingen klarer hjelpe meg, for ingen finner ut av meg. Trolig har det vært flere ting i barndommen som jeg har opplevd, og rett og slett bare har fortrengt. Det har derimot likevel gitt meg psykiske følger... Jeg har aldri blitt tilbudt hypnose, så dette kan jeg også tenke meg å høre mer om! 

 

Anonymous poster hash: 2580e...4b8

[RosaParasoll]

Jeg husker masse, ihvertfall fra 3 års alderen og oppover. Har minner som havner over alt på spekteret, noen helt grusomme, noen helt fantastiske. Ville ikke vært dem foruten