Uff - disse stemor/stebarn-trådene....

[smiia]

 

 

 

Stefedre synes å ha langt mindre problemer enn stemødre.

Jeg tror mye av problemene bunner i at mange stemødre karrer til seg mest mulig ansvar for stebarna, for å på en måte skaffe seg "kontroll", og for å bevise ovenfor barnefar at de er flinke med barn. Og tøffelpappaene gir med glede bort dette ansvaret så de heller kan være sirkuspappa.

Så får stemor egne barn, og hun blir mer og mer lei av ansvaret for stebarn. De er jo ikke hennes / hvorfor skal hun vaske klærne dems og følge til fotballtrening?

 

Nei, man kan ikke forvente at man skal elske andres barn like høyt som andres. Men da er der viktig at også PAPPAENE innser dette, og fokuserer på å gi barna sine all sin kjærlighet og oppmerksomhet, også den delen stemor ikke klarer å gi. Da føler i hvert fall barna at de har sin fars ubetingede kjærlighet og føler seg kanskje mindre utenfor og som gjest.

 

Men gjør pappa dette så er selvsagt det feil også, for da forskjellsbehandler han i stemors øyne...

På den måten blir det å føle samhørighet og ubetinget kjærlighet en luksus bare stemors barn får kjenne på i fars hjem.

 

Anonymous poster hash: 03af8...9a7

Stemødre som "karrer" til seg ansvar/omsorg for stebarna?

Aldri hørt om, og høres helt usannsynlig ut.

Er vel heller snakk om en del sirkusfedre som mer enn gjerne lemper ansvaret for ungene sine over på stemor.

Fedre som ikke er innstilt på å ta hovedansvaret for ungene sine selv når de er hos han, skulle aldri hatt dem 50/50. Det er jo han de er der for å ha samvær med, stemor skal være en støttespiller - ikke hovedomsorgstaker.

Er helt enig i at pappaene må stille opp og ta (like mye eller mest) ansvar. Men, når man starter opp et forhold der det er barn fra før, så er jo stemor også med på å danne en ny familie der dette/disse barn(a) har sin helt selvsagte plass som familiens barn. Er barna små, er det ikke sikkert de reflekterer over hvem som "naturlig" skal bestemme mest/gi mest kjærlighet. De kommer til ett av sine to hjem, og forventer vel stort sett å være midtpunkt blant de voksne, slik alle barn gjør. Hjemme hos oss er våre tre barn midtpunktet og ser det som naturlig at deres behov blir tilfredsstilt, på barns vis. (Misforstå meg rett, de får selvsagt ikke viljen sin i ett og alt... ) Hvis ett av barna våre hadde vært særkullsbarn, så skulle dette barnet ikke kunne forvente samme fokus fra begge voksne som sine søsken...? Blir rart for meg.

 

 

Anonymous poster hash: 3855a...3d6

Barn er veldig klar over hvem som er "ekte" får og mor. Det er her lojaliteten ligger, det er de som får betingelsesløs kjærlighet og ikke kan gjøre noe galt i barnas øyne.

Stemor/stefar derimot, er den som får skylden dersom de føler seg forskjellsbehandlet eller noe annet negativt, selv om det kanskje i realiteten mange ganger kan skrives tilbake til mor/far.

Se bare på alle her inne som skriver om vonde opplevelser som stebarn. Det er sjelden noen som ser nøkternt nok på det til å si at "pappa var kanskje litt mye ute og reiste og overlot mye til stemor". Eller "mamma kunne gjerne vært litt vennligere innstilt mot stemor og dermed gjort det litt enklere for oss barna å leve midt i dette".

Det er så godt som alltid steforeldre som får skylden dersom ting ikke er bra nok, påtross av at det var foreldrene som tok valget om å løse opp familien ved å gå fra hverandre. De burde derfor virkelig ta hovedansvaret for å få de nye konstellasjonene til å fungere. Men ansvaret blir forskjøvet til steforeldrene, så igjen, man ser hvor barns lojalitet ligger.

Endret 2. mai 2014 av smiia

[Anonym bruker]

 

Men forventer du virkelig som voksen at stemoren din har de samme følelsene for deg som hun har for sine egne barn som hun har bodd sammen med 100%? Veldig merkelig! Jeg er stebarn selv, og det er da opplagt at jeg stiller hakket bak mine halvsøsken for mine steforeldre.. Skjønner ikke at det er mulig å ikke skjønne det engang jeg. De har aldri sagt eller gjort noe for å få meg til å føle meg som nr 2, en det er da allikevel opplagt. Skjønner ikke at man kan bli deprimert av noe slikt... 

 

Anonymous poster hash: e2dd8...60c

 

 

100% enig!

 

Anonymous poster hash: 640d5...ce3

[Anonym bruker]

 

 

 

Stefedre synes å ha langt mindre problemer enn stemødre.

Jeg tror mye av problemene bunner i at mange stemødre karrer til seg mest mulig ansvar for stebarna, for å på en måte skaffe seg "kontroll", og for å bevise ovenfor barnefar at de er flinke med barn. Og tøffelpappaene gir med glede bort dette ansvaret så de heller kan være sirkuspappa.

Så får stemor egne barn, og hun blir mer og mer lei av ansvaret for stebarn. De er jo ikke hennes / hvorfor skal hun vaske klærne dems og følge til fotballtrening?

 

Nei, man kan ikke forvente at man skal elske andres barn like høyt som andres. Men da er der viktig at også PAPPAENE innser dette, og fokuserer på å gi barna sine all sin kjærlighet og oppmerksomhet, også den delen stemor ikke klarer å gi. Da føler i hvert fall barna at de har sin fars ubetingede kjærlighet og føler seg kanskje mindre utenfor og som gjest.

 

Men gjør pappa dette så er selvsagt det feil også, for da forskjellsbehandler han i stemors øyne...

På den måten blir det å føle samhørighet og ubetinget kjærlighet en luksus bare stemors barn får kjenne på i fars hjem.

 

Anonymous poster hash: 03af8...9a7

Stemødre som "karrer" til seg ansvar/omsorg for stebarna?

Aldri hørt om, og høres helt usannsynlig ut.

Er vel heller snakk om en del sirkusfedre som mer enn gjerne lemper ansvaret for ungene sine over på stemor.

Fedre som ikke er innstilt på å ta hovedansvaret for ungene sine selv når de er hos han, skulle aldri hatt dem 50/50. Det er jo han de er der for å ha samvær med, stemor skal være en støttespiller - ikke hovedomsorgstaker.

Er helt enig i at pappaene må stille opp og ta (like mye eller mest) ansvar. Men, når man starter opp et forhold der det er barn fra før, så er jo stemor også med på å danne en ny familie der dette/disse barn(a) har sin helt selvsagte plass som familiens barn. Er barna små, er det ikke sikkert de reflekterer over hvem som "naturlig" skal bestemme mest/gi mest kjærlighet. De kommer til ett av sine to hjem, og forventer vel stort sett å være midtpunkt blant de voksne, slik alle barn gjør. Hjemme hos oss er våre tre barn midtpunktet og ser det som naturlig at deres behov blir tilfredsstilt, på barns vis. (Misforstå meg rett, de får selvsagt ikke viljen sin i ett og alt... ) Hvis ett av barna våre hadde vært særkullsbarn, så skulle dette barnet ikke kunne forvente samme fokus fra begge voksne som sine søsken...? Blir rart for meg.

 

 

Anonymous poster hash: 3855a...3d6

Barn er veldig klar over hvem som er "ekte" får og mor. Det er her lojaliteten ligger, det er de som får betingelsesløs kjærlighet og ikke kan gjøre noe galt i barnas øyne.

Stemor/stefar derimot, er den som får skylden dersom de føler seg forskjellsbehandlet eller noe annet negativt, selv om det kanskje i realiteten mange ganger kan skrives tilbake til mor/far.

Se bare på alle her inne som skriver om vonde opplevelser som stebarn. Det er sjelden noen som ser nøkternt nok på det til å si at "pappa var kanskje litt mye ute og reiste og overlot mye til stemor". Eller "mamma kunne gjerne vært litt vennligere innstilt mot stemor og dermed gjort det litt enklere for oss barna å leve midt i dette".

Det er så godt som alltid steforeldre som får skylden dersom ting ikke er bra nok, påtross av at det var foreldrene som tok valget om å løse opp familien ved å gå fra hverandre. De burde derfor virkelig ta hovedansvaret for å få de nye konstellasjonene til å fungere. Men ansvaret blir forskjøvet til steforeldrene, så igjen, man ser hvor barns lojalitet ligger.

 

 

Det er ikke mitt inntrykk at steforeldre får skylden, så jeg er ikke enig. Alle voksne som er involvert har et stort ansvar. Mor og far for å være så gode foreldre som de kan, samtidig som de skal gjøre byrden av skilsmissen så liten som mulig. Dette innebærer også å strekke seg langt for å legge tilside konflikter og åpne opp for et godt forhold til og god kommunikasjon med steforeldre. Steforeldre har et like klart ansvar for å inkludere barna som en helt naturlig del av familien, mener du ikke det, bør du ikke involverer deg med noen med barn fra før. Mener jeg da. Barna er de eneste som er uten ansvar, da de aldri har hatt noe valg og er BARN.

 

 

Anonymous poster hash: 3855a...3d6