Uff - disse stemor/stebarn-trådene....

[Anonym bruker]

Skulle ønske jeg aldri hadde begynt å lese disse trådene, det vekker mange såre følelser. Jeg er stebarn selv, og det mange av dere stemødre uttrykker er en slags «bekreftelse» på min barndoms stor frykt: At jeg ikke hørte like mye til i min fars/stemors familie som mine halvsøsken og at min stemor innerst inne egentlig skulle ønske at jeg ikke hadde vært der da hun møtte min far. Faktisk fortalte hun meg for noen år tilbake at hun ikke hadde de samme følelsene for meg som for sine biologiske barn, selv om hun var veldig glad i meg (Vi hadde en liten konflikt på den tiden, selv om forholdet generelt sett har vært preget av få konflikter). Naturlig, vil kanskje dere si, men for meg var det et slags sjokk å faktisk høre det. Jeg ble rett og slett litt deprimert i ettertid. Og jeg tenkte at hun kan ikke være riktig skrudd sammen, hehe. (Her ser jeg jo at mange er skrudd sammen sånn, gitt.) Samtidig var det mange biter som falt på plass, jeg hadde jo alltid «visst» dette. Men jeg tror barn på en måte forventer betingelsesløs kjærlighet fra sine omsorgspersoner, uansett, og når det ikke er sånn, blir man usikker og utrygg.

 

Vet ikke helt hva jeg vil med dette, men ber i alle fall dere stemødre tenke over at barn er sårbare, selv om de også er sterke og tilpasningsdyktige. Skilsmissebarn har ikke bedt om å havne i denne situasjonen, og de er faktisk BARN - som har krav på full kjærlighet, omsorg og raushet av alle de nære voksne rundt seg. Og de merker mer enn dere kanskje tror.

Anonymous poster hash: 3855a...3d6

[Anonym bruker]

Må ærlig innrømme at jeg forstår ikke at de skal ha så store problemer med å ha stebarn. Riktig nok var det ikke et langvaring forhold, men jeg var kjæreste med en som hadde et barn. Dette før jeg fikk mine egne. Fantastisk unge, storkoste oss sammen. Desverre tok dette forholdet slutt på grunn av moren til barnet. Hun mente at jeg ikke var skikket til å være sammen med han fordi jeg hadde ikke egne barn og dermed fikk jeg ikke lov til å være i nærheten av hennes barn. Veldig trist, men han prioriteret sin sønn. Noe som på sett og vis er veldig bra det også. Det er barn det er snakk om og de skal komme først.

 

Min nåværende samboer skulle hatt et barn med sin tidligere samboer, desverre døde barnet i mors liv. Vi har mange ganger snakket om hvordan det hadde vært vis de hadde fått beholde dette barnet og om hvor viktig det var at barna fikk være sammen og søsken.

 

Elsker min samboer og det kunne ikke falt meg inn å behandle 2 av hans 3 barn bedre enn det ene. Det hadde vært et svik ovenfor både han og barnet. Barn fortjener ubetinget kjærlighet.

Anonymous poster hash: 1dbb0...fed

[Anonym bruker]

Helt enig og jeg føler meg rimelig unormal som gir min stedatter like mye alenetid med meg som eget barn.

For meg er det naturlig at hun ikke merker noen forskjell og føler at hun er like høyt prioritert som min datter.

Jeg får en vond smak i munnen av å lese hva enkelte føler for stebarn.

Herregud, de er sårbare små barn som aldri kan få for mye kjærlighet.

Nå vil jeg juge om jeg sier jeg elsker henne like høyt som eget barn. Selvsagt er det anderledes med eget barn kontra stebarn. Men jeg har masse kjærlighet å gi og klarer fint å elske begge barna på hvert sitt sted i hjertet mitt.

 

Anonymous poster hash: 4d975...659

[Anonym bruker]

Men forventer du virkelig som voksen at stemoren din har de samme følelsene for deg som hun har for sine egne barn som hun har bodd sammen med 100%? Veldig merkelig! Jeg er stebarn selv, og det er da opplagt at jeg stiller hakket bak mine halvsøsken for mine steforeldre.. Skjønner ikke at det er mulig å ikke skjønne det engang jeg. De har aldri sagt eller gjort noe for å få meg til å føle meg som nr 2, en det er da allikevel opplagt. Skjønner ikke at man kan bli deprimert av noe slikt... 

Anonymous poster hash: e2dd8...60c

[Anonym bruker]

Enig med siste anonym

 

Anonymous poster hash: 6001e...6fa

[Anonym bruker]

Det er ikke viktig hva dibbere mener om relasjonen man har til sine stebarn, eller andre mennesker eller ting. Jeg har fått passet mitt påskrevet her inne for å være stemor fra helvete, at jeg har tenkt, følt og handlet feil i forhold til dem.

 

Mine stebarn er nå blitt ungdommer og unge voksne. Vi har gode forhold, min mann er fornøyd og var fornøyd med hvordan mitt og barna hans sine relasjoner utviklet seg.

 

Det er mange ganger at jeg har tenkt hvor mye lettere livet hadde vært uten stebarna, og de har sikkert tenkt mange ganger at livet hadde vært bedre både uten meg og uten sine nye halvsøsken. Men det betyr jo ikke at man ikke samtidig både aksepterer og setter pris på situasjonen og hverandre.

 

Livet er ikke bare svart/kvitt og beint fram! Livet er litt mer komplekst.

 

 

Anonymous poster hash: 5ea01...94d

[Anonym bruker]

 

Men forventer du virkelig som voksen at stemoren din har de samme følelsene for deg som hun har for sine egne barn som hun har bodd sammen med 100%? Veldig merkelig! Jeg er stebarn selv, og det er da opplagt at jeg stiller hakket bak mine halvsøsken for mine steforeldre.. Skjønner ikke at det er mulig å ikke skjønne det engang jeg. De har aldri sagt eller gjort noe for å få meg til å føle meg som nr 2, en det er da allikevel opplagt. Skjønner ikke at man kan bli deprimert av noe slikt... 

 

Anonymous poster hash: e2dd8...60c

 

 

Som voksen kan jeg skjønne det, jo. (Men jeg var ikke helt voksen da hun sa det... Skulle presisert det.) Men litt av poenget er vel at jeg også merket det som barn. Og at det var sårt. Og med den uviljen mange stemødre her legger for dagen er jeg ikke tvil om at disse stebarna merker det, for å si det sånn. Nå er selvsagt unger forskjellige, jeg kanskje mer nærtagende enn det du var som barn. Men jeg hadde ikke valgt situasjonen. Det var trist å dra fra mamma når jeg skulle til pappa, det var trist å dra fra pappa, stemor, og mine kjære søsken, når jeg skulle tilbake. Jeg bar alltid på en vag følelse av at jeg ikke hørte like mye til som de andre. Og min stemor hadde faktisk litt den følelesen (som jeg ser mange stemødre har) og hun greide da ikke å føle annerledes eller skjule det 100%. Og få høre det rett ut var et sjokk, ja, selv om du syns det er naivt.

 

De følelsene mange er her uttrykker, skremmer meg, og det virker ikke som alle tar innover seg at det er barn det er snakk om.

 

 

Anonymous poster hash: 3855a...3d6

[Anonym bruker]

Ha ha ha, forvente at stemor skal føle deg samme for stebarn, som for biologiske? Dagens! 👼

 

Anonymous poster hash: 793a6...a83

[Anonym bruker]

Ha ha ha, forvente at stemor skal føle deg samme for stebarn, som for biologiske? Dagens!

 

Anonymous poster hash: 793a6...a83

 

Ja, du må bare le. Men har du tenkt over at unger ikke nødvendigvis setter seg ned og filosoferer over biologien? At de ofte styres av følelser og tar innover seg alt det usagte uten å kanskje greie å uttrykke det? Som barn tror jeg nok jeg forventet like følelser fra alle mine foreldre ja (de var der fra jeg var små), uten at jeg satte ord på det eller kunne utrykke den vage usikkerheten som fulgte med at jeg ikke var like høyt elsket som mine stesøsken.  

 

Anonymous poster hash: 3855a...3d6

[Anonym bruker]

Jeg tror nok de som ikke har opplevd å ha vokst opp med steforelder selv, ikke klarer å skjønne hva du mener. Det virker enkelt i teorien, men følelseslivet er mye mer komplisert enn det.

 

Jeg har selv vokst opp med stefar, og jeg har aldri følt at mine søsken, hans biologiske barn, har vært mer verdt enn meg. Heldigvis! For jeg vet at om jeg hadde følt jeg var mindre verdt, hadde jeg slitt veldig med det. Det må være utrolig vanskelig for mange barn i dag, som vokser opp med steforeldre man leser om her inne.... Lurer på om de skjønner, virkelig skjønner, at sjansen er stor for at disse barna blir merket for livet!

 

Anonymous poster hash: e935a...51b

[Anonym bruker]

 

Ha ha ha, forvente at stemor skal føle deg samme for stebarn, som for biologiske? Dagens!

 

Anonymous poster hash: 793a6...a83

 

Ja, du må bare le. Men har du tenkt over at unger ikke nødvendigvis setter seg ned og filosoferer over biologien? At de ofte styres av følelser og tar innover seg alt det usagte uten å kanskje greie å uttrykke det? Som barn tror jeg nok jeg forventet like følelser fra alle mine foreldre ja (de var der fra jeg var små), uten at jeg satte ord på det eller kunne utrykke den vage usikkerheten som fulgte med at jeg ikke var like høyt elsket som mine stesøsken.  

 

Anonymous poster hash: 3855a...3d6

 

 

 

Man kan ikke tvinge folk til å føle noe akkurat. Men man kan forvente at folk som har påtatt seg ansvar for andres barn tar vare på dem på ordentlig måte, viser dem omtanke og omsorg, sørger for de materielle og følelsesmessige behov hos disse barna og så videre. Men ingen kan forvente eller tvinge en person til å elske andres barn som sine egne. På samme måte som ingen kan diktere at man skal elske den og den personen, det går ikke an å bestemme seg for å elske noen.

 

Anonymous poster hash: 9eaf5...3b1

[humlemamma]

Hvordan skal man som mor takle at stemor ikke ønsker særlig kontakt med barnet? Dere som har vokst opp som stebarn, er det noe vi kunne gjort? 

 

Min datter har nesten ingen kontakt med stemor, enda de bor sammen når hun er hos dem. Hun elsker sine småsøsken, og pappaen sin, men stemor nevnes ikke lenger etter at hun ikke ville komme på bursdagen hennes. Vet fra de andre i familien at stemor ikke snakker med min datter, og at hun ikke inkluderes. Jeg synes dette er så vondt å vite, men har vært forsiktig med å spørre så jeg ikke legger til følelser hun ikke kjenner på enda. Men en 8-åring merker da dette.. 

 

Går ikke ann å snakke med hverken far eller stemor om saken, så det er veldig vanskelig synes jeg. 

[Anonym bruker]

Jeg er også stebarn og ser nå at jeg må ha verdens mest fantastiske stefar. 

Han ble min stefar når jeg var i den verste fjortisalderen og jeg kunne ikke hatt en bedre stefar. Han er bedre enn selv min egen far. 

Det stiller seg kanskje litt annerledes siden hele min familie på farssiden er død og har vært død nesten siden han ble en del av min familie. 

Likevel, han fortjener en blomst.

Anonymous poster hash: 7d91b...05a

[Anonym bruker]

Det går da vel begge veier, at steforelderen ikke skal blande seg for mye i oppdragelsen av stebarnet (dersom det er et pendlerbarn altså).

 

Jeg så nettopp en video på youtube, der ei dame fikk møte Jesus. Hun tryglet Jesus om å få bli i himmelen, men han sa; Du må tilbake. Hun fortsatte å trygle: Jeg vil ikke tilbake. Men Jesus sa: Du MÅ tilbake. Dersom du blir her, kommer mannen din til å gifte seg på nytt. Og den nye kona vil ikke elske barna dine like mye som du gjør!

 

Da gikk det opp for henne at hun hadde glemt barna sine og familien, fordi det var så fint å være i himmelen. Men hun måtte da tilbake til jorda igjen og leve videre...

Anonymous poster hash: 1ffe0...909

[Anonym bruker]

Hvordan skal man som mor takle at stemor ikke ønsker særlig kontakt med barnet? Dere som har vokst opp som stebarn, er det noe vi kunne gjort? 

 

Min datter har nesten ingen kontakt med stemor, enda de bor sammen når hun er hos dem. Hun elsker sine småsøsken, og pappaen sin, men stemor nevnes ikke lenger etter at hun ikke ville komme på bursdagen hennes. Vet fra de andre i familien at stemor ikke snakker med min datter, og at hun ikke inkluderes. Jeg synes dette er så vondt å vite, men har vært forsiktig med å spørre så jeg ikke legger til følelser hun ikke kjenner på enda. Men en 8-åring merker da dette.. 

 

Går ikke ann å snakke med hverken far eller stemor om saken, så det er veldig vanskelig synes jeg. 

 

 

Det at stemor ikke inkluderer datteren din er dårlig gjort, og må tas opp. Men at hun ikke ville komme i ditt hus for å feire bursdag til stedatter (regner med at hun feiret også hjemme hos far?) er veldig forståelig, jeg ville heller ikke ha hatt noe i min manns eks' hus å gjøre. Hva mener du med at det ikke går an å snakke med far eller stemor om saken? Du må bare bestille time på familievernkontoret og innkalle far og forklare hvordan din datter har det.

 

Anonymous poster hash: 9eaf5...3b1

[Anonym bruker]

Helt ærlig så vil si at det er bedre at vi som er stemødre får lov til å sette ord på ting og lette hjertene våres på en anonym forum uten at vi blir dømt nord og ned. Jeg har hatt det bein tøft selv og kjenne meg igjen i det mange skriver om. I forhold til følelser så hater jeg å si det, men det å få egne barn forandret mine følelser for de andre barna. Men det betyr IKKE at jeg ikke er glad i dem og vil stå på for at de skal ha det bra og hjelpe dem så godt jeg kan. Stemødre er forskjellige, mennesker, og vi reagerer forskjellig til ting som skjer rundt oss. 

Anonymous poster hash: 206b8...264

[Anonym bruker]

 

Helt ærlig så vil si at det er bedre at vi som er stemødre får lov til å sette ord på ting og lette hjertene våres på en anonym forum uten at vi blir dømt nord og ned. Jeg har hatt det bein tøft selv og kjenne meg igjen i det mange skriver om. I forhold til følelser så hater jeg å si det, men det å få egne barn forandret mine følelser for de andre barna. Men det betyr IKKE at jeg ikke er glad i dem og vil stå på for at de skal ha det bra og hjelpe dem så godt jeg kan. Stemødre er forskjellige, mennesker, og vi reagerer forskjellig til ting som skjer rundt oss. 

 

Anonymous poster hash: 206b8...264

 

 

Å lufte seg er selvsagt lov, og ingen kan diktere følelser, som noen andre over her nevner. Det viktige er jo hvordan barna oppfatter deg. Selv om vi som voksne kan tenke/mene/føle at det er naturlig at du ikke føler like sterkt eller annerledes for dine stebarn, så er det ikke sikkert at de som barn føler det samme. De merker kanskje bare at det ikke er det samme båndet, og det kan gjøre dem usikker. Jeg mener det er viktig å huske på at barn ofte tenker annerledes og opplever situasjoner annerledes enn vi voksne. Vi vet jo at barn ofte tar på seg skylden for en skilsmisse, feks, kanskje også uten å gi uttrykk for det. For oss voksne er dette helt urimelig og usant, men for barnet logisk og noe som kan skape problemer.

 

Vi kan ikke direkte sammenligne voksnes og barns virkelighetsoppfatning. Mener jeg. Så som barn regnet jeg med at min stemor elsket meg som en datter, mens de fleste voksne her tydeligvis rister oppgitt på hodet over dette...

 

 

 

Anonymous poster hash: 3855a...3d6

[Anonym bruker]

Hvordan skal man som mor takle at stemor ikke ønsker særlig kontakt med barnet? Dere som har vokst opp som stebarn, er det noe vi kunne gjort? 

 

Min datter har nesten ingen kontakt med stemor, enda de bor sammen når hun er hos dem. Hun elsker sine småsøsken, og pappaen sin, men stemor nevnes ikke lenger etter at hun ikke ville komme på bursdagen hennes. Vet fra de andre i familien at stemor ikke snakker med min datter, og at hun ikke inkluderes. Jeg synes dette er så vondt å vite, men har vært forsiktig med å spørre så jeg ikke legger til følelser hun ikke kjenner på enda. Men en 8-åring merker da dette.. 

 

Går ikke ann å snakke med hverken far eller stemor om saken, så det er veldig vanskelig synes jeg. 

 

Uff, får virkelig vondt av 8-åringen din! Og av deg. Jeg vet ikke hva som kan være løsningen her. At far ikke kommer på banen er rett og slett utrolig dårlig! Det må da gjøre vondt langt inn i farshjertet? Ville prøvd en gang til, for ser for meg at han må involveres sterkt for å løse opp i dette... Og er ikke enig i vedkommende over som skjønte at stemor ikke ville komme i bursdagen. Jeg syns man skal strekke seg laaaaangt for ungene, og det å komme i bursdag synes jeg høres ut som en liten oppofrelse, for å si det sånn. Stor klem til deg, håper det løser seg.

 

 

Anonymous poster hash: 3855a...3d6

[Anonym bruker]

Stefedre synes å ha langt mindre problemer enn stemødre.

Jeg tror mye av problemene bunner i at mange stemødre karrer til seg mest mulig ansvar for stebarna, for å på en måte skaffe seg "kontroll", og for å bevise ovenfor barnefar at de er flinke med barn. Og tøffelpappaene gir med glede bort dette ansvaret så de heller kan være sirkuspappa.

Så får stemor egne barn, og hun blir mer og mer lei av ansvaret for stebarn. De er jo ikke hennes / hvorfor skal hun vaske klærne dems og følge til fotballtrening?

 

Nei, man kan ikke forvente at man skal elske andres barn like høyt som andres. Men da er der viktig at også PAPPAENE innser dette, og fokuserer på å gi barna sine all sin kjærlighet og oppmerksomhet, også den delen stemor ikke klarer å gi. Da føler i hvert fall barna at de har sin fars ubetingede kjærlighet og føler seg kanskje mindre utenfor og som gjest.

 

Men gjør pappa dette så er selvsagt det feil også, for da forskjellsbehandler han i stemors øyne...

På den måten blir det å føle samhørighet og ubetinget kjærlighet en luksus bare stemors barn får kjenne på i fars hjem.

 

Anonymous poster hash: 03af8...9a7

[humlemamma]

Det at stemor ikke inkluderer datteren din er dårlig gjort, og må tas opp. Men at hun ikke ville komme i ditt hus for å feire bursdag til stedatter (regner med at hun feiret også hjemme hos far?) er veldig forståelig, jeg ville heller ikke ha hatt noe i min manns eks' hus å gjøre. Hva mener du med at det ikke går an å snakke med far eller stemor om saken? Du må bare bestille time på familievernkontoret og innkalle far og forklare hvordan din datter har det.

 

Anonymous poster hash: 9eaf5...3b1

 

 

De ble invitert, og takket ja til å komme i bursdagen. Hun skulle kun feire hos meg, og hadde iløpet av ett år fått både stemor, stebror og halvbror. De kunne ikke komme på selve dagen, så vi avtalte dagen etter. Datteren min gledet seg stort til å vise frem rommet sitt til stebroren og å få besøk av alle. Hun pyntet selv muffins og dekket på og pyntet veldig rundt omkring.

 

Kun far dukket opp, uten forklaring eller noe. Datteren min gråt på kveldene i ettertid og spurte hvorfor stemor ikke ville komme i bursdagen hennes. Det var veldig vondt å være vitne til. Hva sier man i en slik situasjon! Jeg prøvde å komme med mulige forklaringer, men hun var like lei seg uansett. 

 

Hadde de bare takket nei med en gang, så hadde hun sluppet å få så store forventninger, men når de sier de skal komme så bør de komme. 

 

Familievernkontor fungerer ikke, han snakker de rundt og blir sint på meg i ettertid. 

Uff, får virkelig vondt av 8-åringen din! Og av deg. Jeg vet ikke hva som kan være løsningen her. At far ikke kommer på banen er rett og slett utrolig dårlig! Det må da gjøre vondt langt inn i farshjertet? Ville prøvd en gang til, for ser for meg at han må involveres sterkt for å løse opp i dette... Og er ikke enig i vedkommende over som skjønte at stemor ikke ville komme i bursdagen. Jeg syns man skal strekke seg laaaaangt for ungene, og det å komme i bursdag synes jeg høres ut som en liten oppofrelse, for å si det sånn. Stor klem til deg, håper det løser seg.

 

 

Anonymous poster hash: 3855a...3d6

 

 

Skulle tro det, men han bryr seg ikke sånn det virker. Vet han har hatt noen prater med henne om det, men det blir jo ikke bedring. 

 

Jeg mener også at det er barnet som skal stå i fokus på en bursdag, og at man legger bort alle motforestillinger mot felles feiring om det er det barnet ønsker. 

[Anonym bruker]

 

Det at stemor ikke inkluderer datteren din er dårlig gjort, og må tas opp. Men at hun ikke ville komme i ditt hus for å feire bursdag til stedatter (regner med at hun feiret også hjemme hos far?) er veldig forståelig, jeg ville heller ikke ha hatt noe i min manns eks' hus å gjøre. Hva mener du med at det ikke går an å snakke med far eller stemor om saken? Du må bare bestille time på familievernkontoret og innkalle far og forklare hvordan din datter har det.

 

Anonymous poster hash: 9eaf5...3b1

 

 

De ble invitert, og takket ja til å komme i bursdagen. Hun skulle kun feire hos meg, og hadde iløpet av ett år fått både stemor, stebror og halvbror. De kunne ikke komme på selve dagen, så vi avtalte dagen etter. Datteren min gledet seg stort til å vise frem rommet sitt til stebroren og å få besøk av alle. Hun pyntet selv muffins og dekket på og pyntet veldig rundt omkring.

 

Kun far dukket opp, uten forklaring eller noe. Datteren min gråt på kveldene i ettertid og spurte hvorfor stemor ikke ville komme i bursdagen hennes. Det var veldig vondt å være vitne til. Hva sier man i en slik situasjon! Jeg prøvde å komme med mulige forklaringer, men hun var like lei seg uansett. 

 

Hadde de bare takket nei med en gang, så hadde hun sluppet å få så store forventninger, men når de sier de skal komme så bør de komme. 

 

 

 

At voksne folk kan oppføre seg sånn mot et barn, er rett og slett hjerteskjærende... Stakkars jenta di. Å tillate seg selv å gjøre noe sånn mot en 8-åring, jeg fatter det ikke...

 

 

 

Anonymous poster hash: 3855a...3d6

[humlemamma]

At voksne folk kan oppføre seg sånn mot et barn, er rett og slett hjerteskjærende... Stakkars jenta di. Å tillate seg selv å gjøre noe sånn mot en 8-åring, jeg fatter det ikke...

 

Anonymous poster hash: 3855a...3d6

 

Det var på 6årsdagen hennes, så nå er det over to år siden, men hun husker det veldig godt enda. I fjor glemte de å kjøpe gave til henne og glemte at hun skulle feires, så jeg ringte til hennes farmor og nevnte at hun ønsket seg feiring hos far. Han fortalte henne at han ikke hadde rukket å kjøpe gave, så jeg skrev hele familien der på mitt kort og gave.

 

Det er veldig vanskelig å vite hva man skal gjøre i slike situasjoner. Så derfor spurte jeg i denne tråden nå, dere som har vært stebarn, er det noe jeg kan gjøre? Noe jeg kan si for at ting ikke skal føles så vondt? Vi har et veldig nært forhold jeg og min datter. Men mange av tingene må jeg love å ikke ta opp med far. Tror hun er redd han skal bli sint på henne eller meg, og jeg synes ikke jeg skal bryte den tilliten.

Endret 2. mai 2014 av humlemamma

[smiia]

Stefedre synes å ha langt mindre problemer enn stemødre.

Jeg tror mye av problemene bunner i at mange stemødre karrer til seg mest mulig ansvar for stebarna, for å på en måte skaffe seg "kontroll", og for å bevise ovenfor barnefar at de er flinke med barn. Og tøffelpappaene gir med glede bort dette ansvaret så de heller kan være sirkuspappa.

Så får stemor egne barn, og hun blir mer og mer lei av ansvaret for stebarn. De er jo ikke hennes / hvorfor skal hun vaske klærne dems og følge til fotballtrening?

 

Nei, man kan ikke forvente at man skal elske andres barn like høyt som andres. Men da er der viktig at også PAPPAENE innser dette, og fokuserer på å gi barna sine all sin kjærlighet og oppmerksomhet, også den delen stemor ikke klarer å gi. Da føler i hvert fall barna at de har sin fars ubetingede kjærlighet og føler seg kanskje mindre utenfor og som gjest.

 

Men gjør pappa dette så er selvsagt det feil også, for da forskjellsbehandler han i stemors øyne...

På den måten blir det å føle samhørighet og ubetinget kjærlighet en luksus bare stemors barn får kjenne på i fars hjem.

 

Anonymous poster hash: 03af8...9a7

Stemødre som "karrer" til seg ansvar/omsorg for stebarna?

Aldri hørt om, og høres helt usannsynlig ut.

Er vel heller snakk om en del sirkusfedre som mer enn gjerne lemper ansvaret for ungene sine over på stemor.

Fedre som ikke er innstilt på å ta hovedansvaret for ungene sine selv når de er hos han, skulle aldri hatt dem 50/50. Det er jo han de er der for å ha samvær med, stemor skal være en støttespiller - ikke hovedomsorgstaker.

[Anonym bruker]

 

At voksne folk kan oppføre seg sånn mot et barn, er rett og slett hjerteskjærende... Stakkars jenta di. Å tillate seg selv å gjøre noe sånn mot en 8-åring, jeg fatter det ikke...

 

Anonymous poster hash: 3855a...3d6

 

Det var på 6årsdagen hennes, så nå er det over to år siden, men hun husker det veldig godt enda. I fjor glemte de å kjøpe gave til henne og glemte at hun skulle feires, så jeg ringte til hennes farmor og nevnte at hun ønsket seg feiring hos far. Han fortalte henne at han ikke hadde rukket å kjøpe gave, så jeg skrev hele familien der på mitt kort og gave.

 

Det er veldig vanskelig å vite hva man skal gjøre i slike situasjoner. Så derfor spurte jeg i denne tråden nå, dere som har vært stebarn, er det noe jeg kan gjøre? Noe jeg kan si for at ting ikke skal føles så vondt? Vi har et veldig nært forhold jeg og min datter. Men mange av tingene må jeg love å ikke ta opp med far. Tror hun er redd han skal bli sint på henne eller meg, og jeg synes ikke jeg skal bryte den tilliten.

 

 

Skulle gjerne ha hjulpet deg, men jeg vet ikke hvordan det er best å gripe det an. Selv om jeg er skilsmissebarn, har jeg ikke vært borti denne problemstillingen. Men jeg ville personlig snakket med noen (feks en barnepsykolog) om hvordan du snakker med din datter om dette? Vet ikke opptil hvilken alder man er tilknyttet helsestasjonen, men på vår finnes det et lavterskeltilbud hos barnepsykolog, der det går an å få en time (med eller uten barn) og snakke om bekymringer man har. (Meningen er at man ikke skal trenge å ha store problemer for å gå dit.)

 

 

Anonymous poster hash: 3855a...3d6

[Anonym bruker]

 

Stefedre synes å ha langt mindre problemer enn stemødre.

Jeg tror mye av problemene bunner i at mange stemødre karrer til seg mest mulig ansvar for stebarna, for å på en måte skaffe seg "kontroll", og for å bevise ovenfor barnefar at de er flinke med barn. Og tøffelpappaene gir med glede bort dette ansvaret så de heller kan være sirkuspappa.

Så får stemor egne barn, og hun blir mer og mer lei av ansvaret for stebarn. De er jo ikke hennes / hvorfor skal hun vaske klærne dems og følge til fotballtrening?

 

Nei, man kan ikke forvente at man skal elske andres barn like høyt som andres. Men da er der viktig at også PAPPAENE innser dette, og fokuserer på å gi barna sine all sin kjærlighet og oppmerksomhet, også den delen stemor ikke klarer å gi. Da føler i hvert fall barna at de har sin fars ubetingede kjærlighet og føler seg kanskje mindre utenfor og som gjest.

 

Men gjør pappa dette så er selvsagt det feil også, for da forskjellsbehandler han i stemors øyne...

På den måten blir det å føle samhørighet og ubetinget kjærlighet en luksus bare stemors barn får kjenne på i fars hjem.

 

Anonymous poster hash: 03af8...9a7

Stemødre som "karrer" til seg ansvar/omsorg for stebarna?

Aldri hørt om, og høres helt usannsynlig ut.

Er vel heller snakk om en del sirkusfedre som mer enn gjerne lemper ansvaret for ungene sine over på stemor.

Fedre som ikke er innstilt på å ta hovedansvaret for ungene sine selv når de er hos han, skulle aldri hatt dem 50/50. Det er jo han de er der for å ha samvær med, stemor skal være en støttespiller - ikke hovedomsorgstaker.

 

 

Er helt enig i at pappaene må stille opp og ta (like mye eller mest) ansvar. Men, når man starter opp et forhold der det er barn fra før, så er jo stemor også med på å danne en ny familie der dette/disse barn(a) har sin helt selvsagte plass som familiens barn. Er barna små, er det ikke sikkert de reflekterer over hvem som "naturlig" skal bestemme mest/gi mest kjærlighet. De kommer til ett av sine to hjem, og forventer vel stort sett å være midtpunkt blant de voksne, slik alle barn gjør. Hjemme hos oss er våre tre barn midtpunktet og ser det som naturlig at deres behov blir tilfredsstilt, på barns vis. (Misforstå meg rett, de får selvsagt ikke viljen sin i ett og alt... ) Hvis ett av barna våre hadde vært særkullsbarn, så skulle dette barnet ikke kunne forvente samme fokus fra begge voksne som sine søsken...? Blir rart for meg.  

 

 

Anonymous poster hash: 3855a...3d6