Hvordan overlever man å miste et barn?

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

 

 

Jeg fatter ikke hvordan noen kommer seg gjennom noe slikt. Det må være så ufattelig grusomt. Jeg har to nydelige barn og er så redd noe skal skje med dem. Og jeg får vondt bare av tanken på at de kan bli borte fra meg. De som har opplevd det må være veldig sterke. Noen som vil dele noen ord om dette?Anonymous poster hash: 58a57...b74

Det som jeg blir mest provosert av å høre er at du er så seter, jeg hadde aldri overlevd dette. Hvis du har sagt at jeg hadde vært sterk, hadde jeg glefset til deg, og inni meg hadde jeg håpet at det hadde skjedd ditt barn istedet, så skulle du fått oppleve hvordan det er å bli kalt for sterk. Det er PROVOSERENDE!!!! Anonymous poster hash: 2bc04...25c

Kan jeg få spørre hvorfor du synes det er provoserende å bli kalt sterk? Mener ikke å være nedlatende, men jeg har også tenkt at mennesker som kommer seg gjennom en slik tragedie er sterk.Anonymous poster hash: 69c52...6eb

Når du mister barnet ditt, og du bare sitter der helt ribbet. Etter noen mnd går du på butikken og handler mat, du går deg en tur , du puster. Alt er ødelagt, all lykke, all glede alt som var før er fullstendig ødelagt, men du puster og du har puls. Og så kommer det en hjernedød person til deg og sier: "Du er så sterk, jeg aner ikke hvordan jeg hadde klart det å miste mitt barn. " For dere som ikke har mistet et barn, så nytter det ikke å forklare. Dere sjønner det ikke. Vi kan snakkes når du opplever det, så kan jeg gå bort til deg å kalle deg sterk jeg når du sitter der og puster og har puls. Anonymous poster hash: 2bc04...25c

Sorry. Men du framstår skikkelig smakløs. Uansett hva en sier så tar du det negativt eller? Anonymous poster hash: 58a57...b74

Mens du poengterer, virkelig poengterer, at de som ikke har opplevd å miste et barn ikke skjønner hva dette dreier seg om. Hvordan kan du kalle en mors sorg og reaksjon på omgivelsene etter tapet av et barn for smakløs?

For tydeligvis er vi som ikke har opplevd dette hjernedøde?!? Og uansett hva en sier eller prøver så er man bare dum, ufølsom osv? Hvordan skal en forholde seg til slike folk? Jeg skjønner jo at det de har opplevd er utenkelig, men derfor er det da altså greit å bare bite hodet av alle som prøver forstå eller støtte?Anonymous poster hash: 58a57...b74

Det er aldri noen som har kalt dere for hjernedøde, heller ikke jeg. Men dere (som ikke har opplevd dette) har en tendens til å si mye og mangt på en flåsete måte som sikkert ikke er vondt ment. Det er bare det at det heller ikke er godt ment, men heller rett og slett bare tankeløst. For mange er det denne tankeløsheten som er vond å oppleve.

Forresten, å kalle noen for smakløs fordi de er sliten og oppspist av sorg er ikke et særlig godt forsøk på å prøve å forstå eller støtte, men det tror jeg du skjønner selv også.

Joda. Hjernedød ble brukt over her. Slike som den som svarer der vil jeg ikke forstå. Men mange andre her kom med fine svar som gjør at en kan bedre forstå hvor fælt det er. Det du kaller tankeløshet er jo bare deres tolkning av forsøk på å forholde seg til "dere". Og det er ikke lett. Foretrekker de fleste at folk bare holder seg langt unna da eller? Siden forsøk på kontakt er tankeløst? Ikke lett å vite hva en skal si eller gjøre da.

 

Anonymous poster hash: 58a57...b74

[Anonym bruker]

Jeg kjenner to som har mistet sine barn, ene på 19 måneder, andre på 2 år. De ønsker forksjellige ting. HUn ene vil gjerne bli spurt om hvordan det går, hvordan hun har det osv. Den andre vil gjerne bli tatt med på sosiale ting som er mosomme, bli inkludert i normale aktiviteter. Sorg kan uttrykkes på mange ulike måter. 

Anonymous poster hash: 0e959...934

[Gjest MammaTilKidsa]

De fleste av oss ønsker kontakt med venner og familie, det er veldig viktig. Men det er veldig forskjell på mennesker og det er mange som klarer å forholde seg til foreldre som har mistet på en fin og empatisk måte. Dessverre er det en del andre som er tankeløse i kommentarene, selv om det sikkert er et forsøk på å trøste. Jeg tror disse menneskene ikke egentlig orker å høre om døde barn og heller orker de ikke å se sørgende foreldre. De ønsker ikke at livsløgnen deres om at alt er rosenrødt skal ødelegges. For min del ble sorgen over mitt eget barn stadig forsøkt trøstet bort med kommentarer at jeg tross alt hadde to andre barn igjen, som om de to andre var trøstebarn, eller at jeg "måtte legge det bak meg" osv. Det er utrolig slitsomt å sørge, og jeg synes du skal være ytterst forsiktig med å føle deg fornærmet over sørgendes reaksjoner mot deg. Prøv heller å være takknemlig over at du har sluppet unna og at du tross alt kan gå videre i livet som før, mens vi som har mistet må lære oss å leve på nytt.

[Anonym bruker]

Jeg unner ingen å miste et barn. Absolutt ingen. Men det er igrunn trist å lese at man blir så provosert over folk som trister "feil" at man ønsker at deres barn heller skulle dø.

 

Anonymous poster hash: 69c52...6eb

[Gjest MammaTilKidsa]

Jeg unner ingen å miste et barn. Absolutt ingen. Men det er igrunn trist å lese at man blir så provosert over folk som trister "feil" at man ønsker at deres barn heller skulle dø. Anonymous poster hash: 69c52...6eb

Men hvor har noen skrevet det? Det er ingen som ønsker at andre skal få oppleve noe av det jævligste som finnes, selv om man "trøster" feil. Jeg unner ikke min verste fiende å oppleve noe slikt.

 

Når man møter uventede reaksjoner fra de som sørger på ens egen tilnærming til dem så bør man kanskje gå inn i seg selv og tenke gjennom hva man sier og gjør. Jeg vet at det er vanskelig å tilnærme seg noen som har mistet noen, jeg har også vært der selv, men jeg husker at jeg leste meg opp litt på forhånd om hvordan forholde seg til noen som har mistet sitt barn. Det er ofte ikke så mye som skal til, en hånd på skulderen eller en klem kan være nok. Ofte trenger man ikke si noe i det hele tatt. Det som dessverre oftest skjer er at "dere andre" har et stort behov for å fikse, trøste og ordne opp i det triste og ubalanserte, og ender opp med kommentarer som kan svi så ufattelig. Det koster ikke mye å prøve litt ekstra, det kan bety så uendelig mye for den sørgende forelder.

[Anonym bruker]

 

Jeg unner ingen å miste et barn. Absolutt ingen. Men det er igrunn trist å lese at man blir så provosert over folk som trister "feil" at man ønsker at deres barn heller skulle dø. Anonymous poster hash: 69c52...6eb

Men hvor har noen skrevet det? Det er ingen som ønsker at andre skal få oppleve noe av det jævligste som finnes, selv om man "trøster" feil. Jeg unner ikke min verste fiende å oppleve noe slikt.

 

Når man møter uventede reaksjoner fra de som sørger på ens egen tilnærming til dem så bør man kanskje gå inn i seg selv og tenke gjennom hva man sier og gjør. Jeg vet at det er vanskelig å tilnærme seg noen som har mistet noen, jeg har også vært der selv, men jeg husker at jeg leste meg opp litt på forhånd om hvordan forholde seg til noen som har mistet sitt barn. Det er ofte ikke så mye som skal til, en hånd på skulderen eller en klem kan være nok. Ofte trenger man ikke si noe i det hele tatt. Det som dessverre oftest skjer er at "dere andre" har et stort behov for å fikse, trøste og ordne opp i det triste og ubalanserte, og ender opp med kommentarer som kan svi så ufattelig. Det koster ikke mye å prøve litt ekstra, det kan bety så uendelig mye for den sørgende forelder.

 

Kjære deg, det er ufattelig trist og grusomt at du har opplevd å miste ett av dine barn. Barn er umistelige, og ingen foreldre burde få oppleve den sorgen.

 

Denne debatten er veldig vanskelig, siden ulike mennesker ønsker ulike ting. Og man vet ikke hva hver enkelt trenger uten å spørre dem først. Noen ønsker å snakke om barnet, andre ønsker det ikke. Noen ønsker å bli fortalt at de er sterke, andre provoseres av dette. Det er vanskelig for de "uvitende" å vite hvordan man skal oppføre seg uten å provosere eller gjøre det verre. Man føler at det blir feil uansett hva man sier eller gjør. Resultatet kan være at man unngår vedkommende i frykt for å ikke si noe galt, noe som også kan oppfattes som sårt for vedkommende. 

 

Anonymous poster hash: 27fcf...2c7

[Anonym bruker]

Jeg fatter ikke hvordan noen kommer seg gjennom noe slikt. Det må være så ufattelig grusomt. Jeg har to nydelige barn og er så redd noe skal skje med dem. Og jeg får vondt bare av tanken på at de kan bli borte fra meg. De som har opplevd det må være veldig sterke. Noen som vil dele noen ord om dette?

 

Anonymous poster hash: 58a57...b74

Man kommer vel aldri helt igjennom det. Etter å ha mistet sønnen min for 15 år siden, så er det fremdeles ufattelig tungt. Jeg liker å tenke på det som at noen stakk en kniv i hjertet mitt, nå blør det ikke lengre, i hvert fall ikke hver dag, men det har etterlatt seg et forferdelig stygt arr. Livet måtte gå videre, jeg hadde andre barn jeg måtte ta hensyn til og en jobb jeg måtte tilbake til. Heldigvis. Når jeg tenker tilbake, så oppleves den første tiden som et vakuum og jeg husker faktisk ikke så mye av den perioden. Det er rart, men det jeg husker aller best fra tiden rett etterpå er lukten. Vi hadde fått så mange blomster at hele huset duftet. Når jeg går forbi blomsterbutikker nå, så får jeg en følelse av å være tilbake i perioden rett etter at han døde.

 

Jeg ser at andre her inne har reagert på betegnelsen "sterk". Det gjorde jeg også. Ikke på den måten at det var krise at andre sa det, jeg visste jo at de sa det for å trøste - og det er ikke lett å finne ord i en slik stund. Poenget var vel at jeg absolutt ikke følte meg sterk, jeg følte bare sorg. For meg dreide mine tanker seg om alt annet enn meg selv og det var rart å plutselig få en egenskap tildelt av noen andre. Det var på en måte så irrelevant for meg om jeg var sterk eller ikke, samtidig følte jeg ikke at det passet. Det blir som å få et stempel på seg, som man verken ønsker eller kjenner seg igjen i. 

 

Når jeg først er inne på ting man ikke trenger å si til en person i sorg, så har jeg et eksempel til som jeg vil nevne. Ikke si "så godt at du har det bedre" eller liknende. Jeg husker den første gangen jeg i noen minutter "glemte" at han var død. Jeg var sammen med noen venninner, vi skravlet og hadde det gøy i flere minutter og jeg lo! Like etterpå sier en av dem "så godt å se at du har det bedre" og smiler til meg. Jeg fikk sååå dårlig samvittighet. TENK at jeg kunne glemme at jeg hadde mistet en sønn, tenk at jeg kunne le når jeg egentlig burde sørget. For i noen få minutter så hadde jeg faktisk det, jeg tenkte på noe helt annet og ikke på gutten min. Jeg vet at ordene var velmenende, men de fikk motsatt effekt hos meg, jeg følte meg som et forferdelig menneske og fikk vanvittig dårlig samvittighet ovenfor gutten min. 

 

Personer reagerer forskjellig på sorg, så jeg skjønner at det ikke er lett for utenforstående å vite hva man skal si eller gjøre. For min del, så var det godt å ha folk rundt meg. Den første stunden husker jeg som sagt ikke så mye av, men jeg husker det at vi hadde gode venner som ordnet alt med begravelse og slikt. DET satt jeg vanvittig stor pris på. Etter hvert som tiden gikk var det godt å kunne være sosial, godt å bli invitert på ting, enten det var cafebesøk, middag eller turer i skogen. Og godt at noen innimellom, selv etter at det var gått 3-4-5 år, spurte meg om hvordan jeg hadde det. 

 

Anonymous poster hash: b61fb...e55

[Gjest MammaTilKidsa]

 

 

Jeg unner ingen å miste et barn. Absolutt ingen. Men det er igrunn trist å lese at man blir så provosert over folk som trister "feil" at man ønsker at deres barn heller skulle dø. Anonymous poster hash: 69c52...6eb

Men hvor har noen skrevet det? Det er ingen som ønsker at andre skal få oppleve noe av det jævligste som finnes, selv om man "trøster" feil. Jeg unner ikke min verste fiende å oppleve noe slikt.Når man møter uventede reaksjoner fra de som sørger på ens egen tilnærming til dem så bør man kanskje gå inn i seg selv og tenke gjennom hva man sier og gjør. Jeg vet at det er vanskelig å tilnærme seg noen som har mistet noen, jeg har også vært der selv, men jeg husker at jeg leste meg opp litt på forhånd om hvordan forholde seg til noen som har mistet sitt barn. Det er ofte ikke så mye som skal til, en hånd på skulderen eller en klem kan være nok. Ofte trenger man ikke si noe i det hele tatt. Det som dessverre oftest skjer er at "dere andre" har et stort behov for å fikse, trøste og ordne opp i det triste og ubalanserte, og ender opp med kommentarer som kan svi så ufattelig. Det koster ikke mye å prøve litt ekstra, det kan bety så uendelig mye for den sørgende forelder.

Kjære deg, det er ufattelig trist og grusomt at du har opplevd å miste ett av dine barn. Barn er umistelige, og ingen foreldre burde få oppleve den sorgen. Denne debatten er veldig vanskelig, siden ulike mennesker ønsker ulike ting. Og man vet ikke hva hver enkelt trenger uten å spørre dem først. Noen ønsker å snakke om barnet, andre ønsker det ikke. Noen ønsker å bli fortalt at de er sterke, andre provoseres av dette. Det er vanskelig for de "uvitende" å vite hvordan man skal oppføre seg uten å provosere eller gjøre det verre. Man føler at det blir feil uansett hva man sier eller gjør. Resultatet kan være at man unngår vedkommende i frykt for å ikke si noe galt, noe som også kan oppfattes som sårt for vedkommende.  Anonymous poster hash: 27fcf...2c7

Det er også derfor jeg anbefaler folk å lese seg opp litt på forhånd samt prøve å gå inn i seg selv. Det er nemlig mange reaksjoner som er felles for dem som mister sine barn. Uansett, mye av denne diskusjonen føler jeg dreier seg om at det er de uvitende som føler seg såret og avvist, men jeg synes de kan vise storsinn i en slik situasjon og tåle nettopp dette. En sørgende mor kan være avvisende i det ene øyeblikket, men føle seg utrolig trengende etter omsorg og empati i det neste. Som lege har jeg også litt erfaring fra dette, slik at det er ikke bare min personlige opplevelse som brukes som utgangspunkt i denne diskusjonen, men også den faglige.

[Fero]

Jeg lever med en mann som har mistet er barn, og jeg må helt ærlig si at jeg synes det er vanskelig å vite hva jeg skal si. Jeg har lest masse om temaet, for både å prøve og forstå, og for å lære litt om hvordan jeg skal forholde meg til andre menneskers sorg. Det jeg vil frem til er at til tross for alt dette driter jeg fremdeles på draget til tider, og sier av og til ting som ikke faller i veldig god jord.

 

Jeg vil så godt, men jeg får det ikke alltid til med ord. Etterhvert har jeg begynt å stoppe opp litt når samtalene tar den retningen. Legge en hånd på skuldra, la tankene hans fylle stillheten heller enn at jeg skal komme med en eller annen velmenende kommentar han sikkert har hørt hundre ganger før.

 

Jeg prøver å forstå sorgen, men jeg klarer ikke. Jeg har jo ikke noe barn selv enda, så jeg har ingen referanser å koble det til.

 

Moren hans hadde veldig god kontakt med barnet, og har også i ettertid veldig god kontakt med barnets mor. Jeg ser at de uttrykker sorgen annerledes enn mannen. Mens han sliter veldig med å snakke om datteren, vil de andre helst ikke slutte å snakke om henne. Folk er forskjellige. Det er ikke lett for utenforstående å vite hvem som foretrekker hva, og av og til kommer vi med utsagn som faktisk er velmenende, men som likevel oppfattes som tankeløst eller hjernedødt.

 

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, men det ble nå plutselig bare til, så noe var det vel som ville ut.

[Anonym bruker]

Vet ikke helt hva jeg skal svare på dette spørsmålet. Selv har vi mistet tvillinger som døde noen timer etter de ble født, og jeg hadde aldri i min villeste fantasi sett for meg hvor jævlig det kom til å bli. Man overlever, men samtidig er livet på en måte dødt. Jeg har aldri blitt meg selv, og det kommer jeg aldri til å bli. Til å begynne med hadde jeg nok med å ta vare på meg selv, men etterhvert måtte jeg ta meg sammen og begynne å fokusere på di tre barna vi allerede hadde. Jeg kunne ikke la det gå utover dem på den måten slik at dem mistet meg også. I ettertid har jeg tenkt utrolig mye over hvordan den første tiden var. Jeg bodde i et svart hull og lå i senga fra morgen til kveld. Jeg orket ikke å prate med noen, ble sint på alle som ville ta vare på meg og orket ikke å høre noen snakke til meg. Jeg gravde meg selv mer og mer ned, gråt mer og mer for hver dag. Men en dag klarte jeg å snu tankene, men det tok lang tid. Prøve å ta små steg, jobbe oss sammen mot en ny hverdag, fokusere på de positive tingene og gjøre litt det jeg følte for og hadde kapasitet til. Det aller største steget var å komme seg ut. Møte folk, dra på butikken og begynne opp med en vanlig hverdag igjen. Og ikke minst begynne å prate med andre!

For oss har det vært en kamp, og dagene er enda tunge. Sorgen blir nesten verre, men jeg har funnet metoder å takle den bedre på enn tidligere. Nå er det snart 1,5 år siden, tiden har fløyet avgårde, men samtidig står den stille. Det går ikke en dag uten at jeg tenker, feller noen tårer, og tenker på hvordan de ville vært. Jeg er også den som ser andre barn i den alderen og blir sjalu på foreldrene som er så heldige å ha klart å bært frem vidundrene som er friske og raske. Jeg er ikke sjalu i den forstand at jeg ønsker at dem ikke fikk ha barna, men skulle ønske jeg var i samme båt som dem. 

For min del lever jeg nå for de 3 barna vi allerede har, jobber med å få dagene til å gå og fokusere på at dem skal ha det best mulig. Vi prater og er åpne om det som har skjedd, men ikke for mye slik at vi "dytter" sorgen vår over på dem. Det er vanskelig å ha små barn som ikke forstår så mye om døden, hvordan man skal forklare det som er skjedd og hva som er best for dem uten å skremme. 
Jeg vet ikke hvordan det ville vært om jeg ikke hadde hatt dem, da hadde jeg nok hatt det mye verre med å komme meg opp på beina. 

Det er jævlig, fins ikke ord! Og det verste jeg vet er de som spørr "går det bra med dere?"! Hvordan i hampen kan det gå bra med oss? Vi kjemper oss gjennom dagene, energien er ikke der den en gang var. Humøret er ikke der lengre. Jeg smiler og ler, men bak det skjuler den største sorgen foreldre kan bære. Sorgen er der hele tiden, ikke ett sekund at det glemmes, uansett hvor morsom vi kan ha det. Men jeg har vært deprimert, hatt en langt vei for å komme hit, og enda har jeg langt å gå. 

Som sagt, man overlever fordi man MÅ og overlevelsesinnstinket gjør at man kjemper for å komme seg opp fremfor å ta en annen enklere utvei. Men som mange kan si og tenke "hadde barnet dødd ville jeg tatt selvmord"- man kan nok ønske det noen ganger, men samtidig ønsker man det ikke. Du vil alltid være like mye glad i det barnet som ikke er her, følelsene er like sterke og du har en smerte som ingen andre enn vi som har mistet kan føle. 

 

Anonymous poster hash: 199df...801

[Anonym bruker]

 

Jeg unner ingen å miste et barn. Absolutt ingen. Men det er igrunn trist å lese at man blir så provosert over folk som trister "feil" at man ønsker at deres barn heller skulle dø. Anonymous poster hash: 69c52...6eb

Men hvor har noen skrevet det? Det er ingen som ønsker at andre skal få oppleve noe av det jævligste som finnes, selv om man "trøster" feil. Jeg unner ikke min verste fiende å oppleve noe slikt.

Når man møter uventede reaksjoner fra de som sørger på ens egen tilnærming til dem så bør man kanskje gå inn i seg selv og tenke gjennom hva man sier og gjør. Jeg vet at det er vanskelig å tilnærme seg noen som har mistet noen, jeg har også vært der selv, men jeg husker at jeg leste meg opp litt på forhånd om hvordan forholde seg til noen som har mistet sitt barn. Det er ofte ikke så mye som skal til, en hånd på skulderen eller en klem kan være nok. Ofte trenger man ikke si noe i det hele tatt. Det som dessverre oftest skjer er at "dere andre" har et stort behov for å fikse, trøste og ordne opp i det triste og ubalanserte, og ender opp med kommentarer som kan svi så ufattelig. Det koster ikke mye å prøve litt ekstra, det kan bety så uendelig mye for den sørgende forelder.

Les gjennom innleggene til anonym med kode 2bc04 25c. Hun kaller andre som prøver å trøste både hjernedød og at hun har lyst å si til de som kaller henne sterk at hun skulle ønske det var deres barn.

 

Anonymous poster hash: 69c52...6eb

[*Miss Marple*]

 

Vet ikke helt hva jeg skal svare på dette spørsmålet. Selv har vi mistet tvillinger som døde noen timer etter de ble født, og jeg hadde aldri i min villeste fantasi sett for meg hvor jævlig det kom til å bli. Man overlever, men samtidig er livet på en måte dødt. Jeg har aldri blitt meg selv, og det kommer jeg aldri til å bli. Til å begynne med hadde jeg nok med å ta vare på meg selv, men etterhvert måtte jeg ta meg sammen og begynne å fokusere på di tre barna vi allerede hadde. Jeg kunne ikke la det gå utover dem på den måten slik at dem mistet meg også. I ettertid har jeg tenkt utrolig mye over hvordan den første tiden var. Jeg bodde i et svart hull og lå i senga fra morgen til kveld. Jeg orket ikke å prate med noen, ble sint på alle som ville ta vare på meg og orket ikke å høre noen snakke til meg. Jeg gravde meg selv mer og mer ned, gråt mer og mer for hver dag. Men en dag klarte jeg å snu tankene, men det tok lang tid. Prøve å ta små steg, jobbe oss sammen mot en ny hverdag, fokusere på de positive tingene og gjøre litt det jeg følte for og hadde kapasitet til. Det aller største steget var å komme seg ut. Møte folk, dra på butikken og begynne opp med en vanlig hverdag igjen. Og ikke minst begynne å prate med andre!

 

For oss har det vært en kamp, og dagene er enda tunge. Sorgen blir nesten verre, men jeg har funnet metoder å takle den bedre på enn tidligere. Nå er det snart 1,5 år siden, tiden har fløyet avgårde, men samtidig står den stille. Det går ikke en dag uten at jeg tenker, feller noen tårer, og tenker på hvordan de ville vært. Jeg er også den som ser andre barn i den alderen og blir sjalu på foreldrene som er så heldige å ha klart å bært frem vidundrene som er friske og raske. Jeg er ikke sjalu i den forstand at jeg ønsker at dem ikke fikk ha barna, men skulle ønske jeg var i samme båt som dem.

 

For min del lever jeg nå for de 3 barna vi allerede har, jobber med å få dagene til å gå og fokusere på at dem skal ha det best mulig. Vi prater og er åpne om det som har skjedd, men ikke for mye slik at vi "dytter" sorgen vår over på dem. Det er vanskelig å ha små barn som ikke forstår så mye om døden, hvordan man skal forklare det som er skjedd og hva som er best for dem uten å skremme.

Jeg vet ikke hvordan det ville vært om jeg ikke hadde hatt dem, da hadde jeg nok hatt det mye verre med å komme meg opp på beina.

 

Det er jævlig, fins ikke ord! Og det verste jeg vet er de som spørr "går det bra med dere?"! Hvordan i hampen kan det gå bra med oss? Vi kjemper oss gjennom dagene, energien er ikke der den en gang var. Humøret er ikke der lengre. Jeg smiler og ler, men bak det skjuler den største sorgen foreldre kan bære. Sorgen er der hele tiden, ikke ett sekund at det glemmes, uansett hvor morsom vi kan ha det. Men jeg har vært deprimert, hatt en langt vei for å komme hit, og enda har jeg langt å gå.

 

Som sagt, man overlever fordi man MÅ og overlevelsesinnstinket gjør at man kjemper for å komme seg opp fremfor å ta en annen enklere utvei. Men som mange kan si og tenke "hadde barnet dødd ville jeg tatt selvmord"- man kan nok ønske det noen ganger, men samtidig ønsker man det ikke. Du vil alltid være like mye glad i det barnet som ikke er her, følelsene er like sterke og du har en smerte som ingen andre enn vi som har mistet kan føle.

 

 

 

Anonymous poster hash: 199df...801

Du setter ord på sorgen på en veldig fin måte og jeg fikk bare lyst å sende deg en klem.

 

Nå er det tre år siden vi mistet vår lille engel og det blir faktisk bedre etterhvert. Det går aldri over og det blir aldri bra - hvordan kan det bli det når man mangler en del av seg selv - men det blir bedre og lettere å leve.

 

Jeg tenker at den lille vi mistet fortjener at vi lever livene våre og setter pris på de vi har igjen. Sorgen kommer i bølger. Noen ganger går det greit mens andre ganger er det såvidt man klarer å puste. Jeg prøver å akseptere at det kommer til å være sånn hele resten av mitt liv. Det er en utmattende og umenneskelig visshet å skulle leve med et så stort savn, men samtidig er det godt å kjenne på kjærligheten vi har og som absolutt ikke døde med den lille.