Hvordan overlever man å miste et barn?

[Anonym bruker]

Jeg fatter ikke hvordan noen kommer seg gjennom noe slikt. Det må være så ufattelig grusomt. Jeg har to nydelige barn og er så redd noe skal skje med dem. Og jeg får vondt bare av tanken på at de kan bli borte fra meg. De som har opplevd det må være veldig sterke. Noen som vil dele noen ord om dette?

 

Anonymous poster hash: 58a57...b74

[Anonym bruker]

Jeg har kun et barn, og kan ikke tenke meg hva jeg hadde gjort hvis noe hadde skjedd henne. (Bank i bordet!) Hun lyser opp livet mitt og jeg gjør alt for å gi den den tryggeste og beste barndommen.

 

Jeg hadde nok ikke tatt mitt liv, tror jeg..

Men hadde nok fått en tung depresjon. Man vet egentlig ikke hvordan man reagerer før man er i situasjonen.

 

Tanta mi mistet barnet sitt og fikk hjertestopp og døde, så man vet liksom aldri.

 

Anonymous poster hash: f328b...3fd

[*Miss Marple*]

Man konsentrere seg om å puste. Og så klarer man dag for dag. Og plutselig har det gått en uke, en måned, et år.

 

Livet går videre med en selv som en litt nummen passasjer, og på en eller annen måte klarer man å lære seg å leve med sorgen og savnet.

 

Det er en fortvilelse så enorm at kun de som har opplevd det aner hvordan det er.

 

Alle er redde for å miste barna sine, heldigvis er det forholdsvis få som opplever det. Prøv å ikke fokuser på angsten, men nyt og lev i nuet. Det vil helst gå bra.

[Anonym bruker]

Jeg har opplevd det, og jeg vet ærlig talt ikke. 

Jeg lever, selv om jeg ikke sjønner det. Jeg puster, selv om jeg helst ikke har lyst til det.

Dagene går, samfunnet videre fortsetter som før. Det er så provoserendes at jeg holder på å klikke. Mitt liv er ødelagt, mitt liv har stoppet opp, men alle andre fortsetter.

 

Folk er lykkelige, ler, gleder seg til ditt og datt... Jeg er ikke glad lenger, jeg puster jeg. 

 

Folk spør meg om det går bedre med meg, og jeg har lyst til å slå de. Jeg er da for FAEN ikke syk, hvordan i h... kan det bli bedre når en mister barnet sitt?

 

For meg hater jeg nesten alle rundt meg, de forstår ingen verdens ting. Heldigvis har jeg blitt kjent med andre som har opplevd det som ingen skulle ha blitt nødt til å oppleve. De forstår, de VET, det er de som betyr noe for meg nå. 

 

Kunne ha skrevet mange sider om hvordan det er. Om misunnelsen over å slippe å oppleve dette, om urettferdigheten om hvorfor dette skjedde oss. Dere aner virkelig ikke. 

 

Og vi er ikke sterke som klarer dette, for vi klarer det ikke. Vi bare lever, selv om vi helst ønsker å dø. 

 

Det er noe som en aldri i livet klarer å sette seg inn i. Vi lever i det verste marerittet 24/7. Og når jeg smiler, så er det ikke i fra hjertet, det er knust......

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 2bc04...25c

[Anonym bruker]

Man eksisterer bare. For lang tid er det verre å leve enn å opphøre å leve. Etter hvert går man over til å i det minste eksistere. Grensen mellom de to er veldig vag og er veldig vag i lang tid. Leve? Det tar mange år. Noen er sikkert heldigere og kommer seg over det på kort tid. Smerten blir aldri borte. Selv mange år senere går man våken og tenker og og sint, trist, bitter, sliter med smertene. Ikke hver natt, heldigvis blir det sjeldnere og sjeldnere. Men det skjer.

Anonymous poster hash: 044f0...ccf

[Anonym bruker]

Jeg fatter ikke hvordan noen kommer seg gjennom noe slikt. Det må være så ufattelig grusomt. Jeg har to nydelige barn og er så redd noe skal skje med dem. Og jeg får vondt bare av tanken på at de kan bli borte fra meg. De som har opplevd det må være veldig sterke. Noen som vil dele noen ord om dette?

 

Anonymous poster hash: 58a57...b74

 

Det som jeg blir mest provosert av å høre er at du er så seter, jeg hadde aldri overlevd dette.  

 

Hvis du har sagt at jeg hadde vært sterk, hadde jeg glefset til deg, og inni meg hadde jeg håpet at det hadde skjedd ditt barn istedet, så skulle du fått oppleve hvordan det er å bli kalt for sterk. Det er PROVOSERENDE!!!!

 

Anonymous poster hash: 2bc04...25c

[Hjertefru]

Jeg tenker at det er ganske dårlig gjort å si sånn til noen som har opplevd noe forferdelig, at jeg hadde aldri overlevd osv.,

Man har vel ikke noe annet valg tenker jeg. Enn å slepe seg videre... til smerten blir mildere.

Klem til dere som har opplevd dette.

[Anonym bruker]

Jeg tenker at det er ganske dårlig gjort å si sånn til noen som har opplevd noe forferdelig, at jeg hadde aldri overlevd osv.,

Man har vel ikke noe annet valg tenker jeg. Enn å slepe seg videre... til smerten blir mildere.

Klem til dere som har opplevd dette.

Jeg har ikke sagt det. Jeg sa at jeg ikke forstår -hvordan- man greier det. Umulig å sette seg inn i dette uten å ha vært der. Ikke ment negativt på noen måte til noen. Utrolig hvordan alt skal tolkes i verste mening.

 

Anonymous poster hash: 58a57...b74

[Hjertefru]

 

Jeg tenker at det er ganske dårlig gjort å si sånn til noen som har opplevd noe forferdelig, at jeg hadde aldri overlevd osv.,

Man har vel ikke noe annet valg tenker jeg. Enn å slepe seg videre... til smerten blir mildere.

Klem til dere som har opplevd dette.

Jeg har ikke sagt det. Jeg sa at jeg ikke forstår -hvordan- man greier det. Umulig å sette seg inn i dette uten å ha vært der. Ikke ment negativt på noen måte til noen. Utrolig hvordan alt skal tolkes i verste mening.Anonymous poster hash: 58a57...b74

Nå tenkte jeg ikke på deg hi når jeg svarte, svaret mitt var mer ment som en støtte til #6 tror jeg det var. Sorry at det ikke kom bedre frem.

[Iiiiik]

En av mine venninner mistet datteren sin og jeg har aldri vært vitne til tilsvarende smerte. Det føltes så hjelpesløst, så vondt og så umulig å være på siden av det. Hvordan det da er å være midt i det svarte hullet, kan jeg kanskje ane konturene av, men ikke forstå. Allikevel er det vel sånn at de fleste av oss hadde tålt det på et vis hvis vi måtte. Hvis alternativet er å dø selv, så gjør man kanskje ikke det. For min venninne tror jeg noe av det verste er å vite at verden går videre og at verden tror at det har hun også gjort. 

[Anonym bruker]

 

Jeg fatter ikke hvordan noen kommer seg gjennom noe slikt. Det må være så ufattelig grusomt. Jeg har to nydelige barn og er så redd noe skal skje med dem. Og jeg får vondt bare av tanken på at de kan bli borte fra meg. De som har opplevd det må være veldig sterke. Noen som vil dele noen ord om dette?Anonymous poster hash: 58a57...b74

 Det som jeg blir mest provosert av å høre er at du er så seter, jeg hadde aldri overlevd dette.   Hvis du har sagt at jeg hadde vært sterk, hadde jeg glefset til deg, og inni meg hadde jeg håpet at det hadde skjedd ditt barn istedet, så skulle du fått oppleve hvordan det er å bli kalt for sterk. Det er PROVOSERENDE!!!! Anonymous poster hash: 2bc04...25c

Kan jeg få spørre hvorfor du synes det er provoserende å bli kalt sterk? Mener ikke å være nedlatende, men jeg har også tenkt at mennesker som kommer seg gjennom en slik tragedie er sterk.

 

Anonymous poster hash: 69c52...6eb

[*Miss Marple*]

 

 

Jeg fatter ikke hvordan noen kommer seg gjennom noe slikt. Det må være så ufattelig grusomt. Jeg har to nydelige barn og er så redd noe skal skje med dem. Og jeg får vondt bare av tanken på at de kan bli borte fra meg. De som har opplevd det må være veldig sterke. Noen som vil dele noen ord om dette?Anonymous poster hash: 58a57...b74

Det som jeg blir mest provosert av å høre er at du er så seter, jeg hadde aldri overlevd dette. Hvis du har sagt at jeg hadde vært sterk, hadde jeg glefset til deg, og inni meg hadde jeg håpet at det hadde skjedd ditt barn istedet, så skulle du fått oppleve hvordan det er å bli kalt for sterk. Det er PROVOSERENDE!!!! Anonymous poster hash: 2bc04...25c

Kan jeg få spørre hvorfor du synes det er provoserende å bli kalt sterk? Mener ikke å være nedlatende, men jeg har også tenkt at mennesker som kommer seg gjennom en slik tragedie er sterk.

 

Anonymous poster hash: 69c52...6eb

Man blir ikke automatisk sterk av å miste et barn. Selvsagt ikke. Man lever ikke videre fordi man er sterk. Den første tiden lever man egentlig ikke, man eksisterer og registrerer såvidt at livet fortsetter.

 

Så er man sånn laget da at sorgen kommer litt på avstand. Man opplever at man faktisk lever og at det er andre mennesker rundt oss som også trenger oss. Det jeg fant 'styrken' til å stå opp om morgenen til var at barna mine hadde mistet et søsken, mannen min barnet sitt og foreldrene mine barnebarnet - jeg kunne ikke utsette dem for å miste meg også.

 

Når noen sier at de ikke hadde overlevd å miste barnet sitt, ikke hadde klart det jeg gjør, så sårer det faktisk, for det jeg EGENTLIG hører da er at de er gladere i sitt barn enn meg og at de hadde sørget mer enn meg. Det er nok ikke intensjonen til de som sier sånt, men man blir hudløs og sårbar av å leve i marerittet.

 

Heldigvis har jeg aldri kjent på misunnelsen over at andre ikke har opplevd det samme og at de har barn på samme alder som vår engel. Hvorfor fortjener de sorgen mer enn meg? Jeg er ikke bitter, bare ufattelig trist.

[NovemberLykke<3]

Jeg mistet min bror bare 8 måneder gammel. Jeg var 25 år. Den smerten min far og stemor har enda er tungt å se på, tungt å komme videre, men ikke bare for de men vi søsken også. Smerten av å vite at dette var en feil legene gjorde, som ikke tok stemor på alvor. Bitterheten over at dette kunne vært unngått. Kommer nok aldri over en slik sorg, man lever men ikke som før. Jeg gråter ofte enda over det som har skjedd. Fra et frisk barn til syk og 12 timer etter er han død. Hyle vi hørte fra min stemor da vi kom hjem fra sykehuse kommer jeg aldri til å glemme. Det er det verste som kan skje å miste det kjæreste man har. 25 mai er det 1 år siden, gruer meg til den dagen.

[Anonym bruker]

Det vet jeg ikke. Er 99% sikker på at jeg ikke hadde overlevd det.

 

Anonymous poster hash: a9752...fd8

[Anonym bruker]

En kollega mistet et barn i en ulykke. Hun møtte på jobb dagen etter, samlet alle 50 stk i kantina. Forklarte hva som hadde skjedd og gav klar beskjed: jeg orker ikke at dere syns synd på meg. Vil dere si noe så gi meg en klem og si "Petra, du er sterk, dette klarer du"!

 

En annen venninne mista også sønnen i en ulykke. De er sterkt religiøse og tror virkelig på at de skal få møte barnet igjen i himmelen. De virkelig tror på at barnet var Guds utvalgte og at Gud hadde brukt for akkurat dette barnet oppe i himmelen.

 

Jeg har mistet barn rett etter fødselen. Jeg bare gråt og var tom. Verken sterk eller troen på Gud. Bare sint og lei meg. Det hjalp litt da jeg fikk et nytt barn, men jeg glemmer aldri hva som har skjedd.

 

Alle reagerer ulikt. Ingenting er mer rett eller galt. Man kan ikke planlegge hvilken reaksjon man får.

 

Man lever fordi man har andre kjære rundt seg. Fordi mann og andre barn trenger deg og elskervdeg. Fordi man har et håp om at ting blir bedre.

 

Jeg såg flyktningehjelpen i går. Man kan lure på hvorfor barn på 8-12 år som er helt alene i denne verden orker å overleve. De har mistet mor og far. De har ingenting, de må klare seg selv, helt alene i denne verden.

 

Men mennesker har noe i seg, en styrke som kan hentes fram, en styrke som gjør at man orker å overleve. Man har et håp om at ting blir bedre, at man trengs......

 

Anonymous poster hash: b20ba...494

[Anonym bruker]

Jeg blir så trist på deres vegne som har opplevd det. Det er så meningsløst at et lite barn skal dø. Jeg vet ikke hvordan det hadde gått om det skulle skje meg og jeg håper jeg aldri finner det ut. Likevel er det så mange som finner styrken til å komme seg gjennom og dette er sikkert mennesker som selv tidligere har tenkt at de aldri ville overlevd noe slikt.

 

Anonymous poster hash: 69c52...6eb

[Anonym bruker]

Alt snakket om at man er så sterk som greier å overleve ett sånt traume er så j....provoserende! Når man ikke har noe valg MÅ man bare la livet gå videre selv om man er i ett svart hull uten noen lysning. Som mange skriver, en bare eksisterer og håper at noe skal føles litt bedre med tiden selv om trua ikke er tilstede. Ofte er det kun andre barn og evt mann som gjør at man fortsetter å eksistere. Det har ingenting med styrke å gjøre i det hele tatt.

 

Og bullshit som at ' det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere' kommer fra tåper som ikke har opplevd traumatiske ting. Man blir ikke sterkere, heller mer sårbar og tåler mindre enn før. Robustheten i psyken man trodde man hadde tidligere, er bare ikke der lenger.

 

Anonymous poster hash: d2efd...dea

[Anonym bruker]

 

Jeg har opplevd det, og jeg vet ærlig talt ikke.

Jeg lever, selv om jeg ikke sjønner det. Jeg puster, selv om jeg helst ikke har lyst til det.

Dagene går, samfunnet videre fortsetter som før. Det er så provoserendes at jeg holder på å klikke. Mitt liv er ødelagt, mitt liv har stoppet opp, men alle andre fortsetter.

 

Folk er lykkelige, ler, gleder seg til ditt og datt... Jeg er ikke glad lenger, jeg puster jeg.

 

Folk spør meg om det går bedre med meg, og jeg har lyst til å slå de. Jeg er da for FAEN ikke syk, hvordan i h... kan det bli bedre når en mister barnet sitt?

 

For meg hater jeg nesten alle rundt meg, de forstår ingen verdens ting. Heldigvis har jeg blitt kjent med andre som har opplevd det som ingen skulle ha blitt nødt til å oppleve. De forstår, de VET, det er de som betyr noe for meg nå.

 

Kunne ha skrevet mange sider om hvordan det er. Om misunnelsen over å slippe å oppleve dette, om urettferdigheten om hvorfor dette skjedde oss. Dere aner virkelig ikke.

 

Og vi er ikke sterke som klarer dette, for vi klarer det ikke. Vi bare lever, selv om vi helst ønsker å dø.

 

Det er noe som en aldri i livet klarer å sette seg inn i. Vi lever i det verste marerittet 24/7. Og når jeg smiler, så er det ikke i fra hjertet, det er knust......

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 2bc04...25c

Så utrolig trist å lese. Måtte bare sende deg en klem!

 

Jeg skjønner (selvom jeg ikke har opplevd det du har opplevd) at du blir sint og lei deg når folk spør om det går bra med deg osv. Håper du bare ser at se spør pga de ikke vet hva de skal spørre om.

Da en god kompis mistet moren sin gav jeg han en klem og spurte om det gikk bra (noe det såklart ikke gjorde....), men han ble heldigvis ikke sint eller mer lei seg.

Og jeg angret med en gang jeg spurte... Det bare glapp ut av meg, for jeg ante virkelig ikke hva jeg skulle si.

 

Jeg har et nært familiemedlem som mistet barnet sitt i en ulykke og bare noen måneder etter døde mannen hennes helt uventet. Og jeg må ærlig innrømme at jeg har tenkt at hun er søren meg en sterk dame. Og jeg tror at de som opplever dette finner slags styrke som gjør at de tilslutt klarer å møte hverdagen igjen.

Dette skriver jeg ikke for å provosere, så håper ikke jeg tråkker noen på tærne her.

 

Igjen.. Stor klem til deg og til dere som har opplevd dette <3

 

Anonymous poster hash: 11e64...2d5

[Anonym bruker]

 

 

Jeg fatter ikke hvordan noen kommer seg gjennom noe slikt. Det må være så ufattelig grusomt. Jeg har to nydelige barn og er så redd noe skal skje med dem. Og jeg får vondt bare av tanken på at de kan bli borte fra meg. De som har opplevd det må være veldig sterke. Noen som vil dele noen ord om dette?Anonymous poster hash: 58a57...b74

 Det som jeg blir mest provosert av å høre er at du er så seter, jeg hadde aldri overlevd dette.   Hvis du har sagt at jeg hadde vært sterk, hadde jeg glefset til deg, og inni meg hadde jeg håpet at det hadde skjedd ditt barn istedet, så skulle du fått oppleve hvordan det er å bli kalt for sterk. Det er PROVOSERENDE!!!! Anonymous poster hash: 2bc04...25c

Kan jeg få spørre hvorfor du synes det er provoserende å bli kalt sterk? Mener ikke å være nedlatende, men jeg har også tenkt at mennesker som kommer seg gjennom en slik tragedie er sterk.

 

Anonymous poster hash: 69c52...6eb

 

 

Når du mister barnet ditt, og du bare sitter der helt ribbet. Etter noen mnd går du på butikken og handler mat, du går deg en tur , du puster. Alt er ødelagt, all lykke, all glede alt som var før er fullstendig ødelagt, men du puster og du har puls.

 

Og  så kommer det en hjernedød person til deg og sier: "Du er så sterk, jeg aner ikke hvordan jeg hadde klart det å miste mitt barn. " 

 

For dere som ikke har mistet et barn, så nytter det ikke å forklare. Dere sjønner det ikke. 

 

Vi kan snakkes når du opplever det, så kan jeg gå bort til deg å kalle deg sterk jeg når du sitter der og puster og har puls.  

 

Anonymous poster hash: 2bc04...25c

[Gulltopp med Knoll og Tott]

 

Jeg har opplevd det, og jeg vet ærlig talt ikke.

Jeg lever, selv om jeg ikke sjønner det. Jeg puster, selv om jeg helst ikke har lyst til det.

Dagene går, samfunnet videre fortsetter som før. Det er så provoserendes at jeg holder på å klikke. Mitt liv er ødelagt, mitt liv har stoppet opp, men alle andre fortsetter.

 

Folk er lykkelige, ler, gleder seg til ditt og datt... Jeg er ikke glad lenger, jeg puster jeg.

 

Folk spør meg om det går bedre med meg, og jeg har lyst til å slå de. Jeg er da for FAEN ikke syk, hvordan i h... kan det bli bedre når en mister barnet sitt?

 

For meg hater jeg nesten alle rundt meg, de forstår ingen verdens ting. Heldigvis har jeg blitt kjent med andre som har opplevd det som ingen skulle ha blitt nødt til å oppleve. De forstår, de VET, det er de som betyr noe for meg nå.

 

Kunne ha skrevet mange sider om hvordan det er. Om misunnelsen over å slippe å oppleve dette, om urettferdigheten om hvorfor dette skjedde oss. Dere aner virkelig ikke.

 

Og vi er ikke sterke som klarer dette, for vi klarer det ikke. Vi bare lever, selv om vi helst ønsker å dø.

 

Det er noe som en aldri i livet klarer å sette seg inn i. Vi lever i det verste marerittet 24/7. Og når jeg smiler, så er det ikke i fra hjertet, det er knust......

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 2bc04...25c

Sender deg en klem <3

[Anonym bruker]

 

 

 

Jeg fatter ikke hvordan noen kommer seg gjennom noe slikt. Det må være så ufattelig grusomt. Jeg har to nydelige barn og er så redd noe skal skje med dem. Og jeg får vondt bare av tanken på at de kan bli borte fra meg. De som har opplevd det må være veldig sterke. Noen som vil dele noen ord om dette?Anonymous poster hash: 58a57...b74

 Det som jeg blir mest provosert av å høre er at du er så seter, jeg hadde aldri overlevd dette.   Hvis du har sagt at jeg hadde vært sterk, hadde jeg glefset til deg, og inni meg hadde jeg håpet at det hadde skjedd ditt barn istedet, så skulle du fått oppleve hvordan det er å bli kalt for sterk. Det er PROVOSERENDE!!!! Anonymous poster hash: 2bc04...25c

Kan jeg få spørre hvorfor du synes det er provoserende å bli kalt sterk? Mener ikke å være nedlatende, men jeg har også tenkt at mennesker som kommer seg gjennom en slik tragedie er sterk.Anonymous poster hash: 69c52...6eb

 Når du mister barnet ditt, og du bare sitter der helt ribbet. Etter noen mnd går du på butikken og handler mat, du går deg en tur , du puster. Alt er ødelagt, all lykke, all glede alt som var før er fullstendig ødelagt, men du puster og du har puls. Og  så kommer det en hjernedød person til deg og sier: "Du er så sterk, jeg aner ikke hvordan jeg hadde klart det å miste mitt barn. "  For dere som ikke har mistet et barn, så nytter det ikke å forklare. Dere sjønner det ikke.  Vi kan snakkes når du opplever det, så kan jeg gå bort til deg å kalle deg sterk jeg når du sitter der og puster og har puls.   Anonymous poster hash: 2bc04...25c

Sorry. Men du framstår skikkelig smakløs. Uansett hva en sier så tar du det negativt eller?

 

Anonymous poster hash: 58a57...b74

[Gjest MammaTilKidsa]

 

 

 

 

Jeg fatter ikke hvordan noen kommer seg gjennom noe slikt. Det må være så ufattelig grusomt. Jeg har to nydelige barn og er så redd noe skal skje med dem. Og jeg får vondt bare av tanken på at de kan bli borte fra meg. De som har opplevd det må være veldig sterke. Noen som vil dele noen ord om dette?Anonymous poster hash: 58a57...b74

Det som jeg blir mest provosert av å høre er at du er så seter, jeg hadde aldri overlevd dette. Hvis du har sagt at jeg hadde vært sterk, hadde jeg glefset til deg, og inni meg hadde jeg håpet at det hadde skjedd ditt barn istedet, så skulle du fått oppleve hvordan det er å bli kalt for sterk. Det er PROVOSERENDE!!!! Anonymous poster hash: 2bc04...25c

Kan jeg få spørre hvorfor du synes det er provoserende å bli kalt sterk? Mener ikke å være nedlatende, men jeg har også tenkt at mennesker som kommer seg gjennom en slik tragedie er sterk.Anonymous poster hash: 69c52...6eb

Når du mister barnet ditt, og du bare sitter der helt ribbet. Etter noen mnd går du på butikken og handler mat, du går deg en tur , du puster. Alt er ødelagt, all lykke, all glede alt som var før er fullstendig ødelagt, men du puster og du har puls. Og så kommer det en hjernedød person til deg og sier: "Du er så sterk, jeg aner ikke hvordan jeg hadde klart det å miste mitt barn. " For dere som ikke har mistet et barn, så nytter det ikke å forklare. Dere sjønner det ikke. Vi kan snakkes når du opplever det, så kan jeg gå bort til deg å kalle deg sterk jeg når du sitter der og puster og har puls. Anonymous poster hash: 2bc04...25c

Sorry. Men du framstår skikkelig smakløs. Uansett hva en sier så tar du det negativt eller? Anonymous poster hash: 58a57...b74

Mens du poengterer, virkelig poengterer, at de som ikke har opplevd å miste et barn ikke skjønner hva dette dreier seg om. Hvordan kan du kalle en mors sorg og reaksjon på omgivelsene etter tapet av et barn for smakløs? Endret 28. april 2014 av Ejlis81

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

Jeg fatter ikke hvordan noen kommer seg gjennom noe slikt. Det må være så ufattelig grusomt. Jeg har to nydelige barn og er så redd noe skal skje med dem. Og jeg får vondt bare av tanken på at de kan bli borte fra meg. De som har opplevd det må være veldig sterke. Noen som vil dele noen ord om dette?Anonymous poster hash: 58a57...b74

Det som jeg blir mest provosert av å høre er at du er så seter, jeg hadde aldri overlevd dette. Hvis du har sagt at jeg hadde vært sterk, hadde jeg glefset til deg, og inni meg hadde jeg håpet at det hadde skjedd ditt barn istedet, så skulle du fått oppleve hvordan det er å bli kalt for sterk. Det er PROVOSERENDE!!!! Anonymous poster hash: 2bc04...25c

Kan jeg få spørre hvorfor du synes det er provoserende å bli kalt sterk? Mener ikke å være nedlatende, men jeg har også tenkt at mennesker som kommer seg gjennom en slik tragedie er sterk.Anonymous poster hash: 69c52...6eb

Når du mister barnet ditt, og du bare sitter der helt ribbet. Etter noen mnd går du på butikken og handler mat, du går deg en tur , du puster. Alt er ødelagt, all lykke, all glede alt som var før er fullstendig ødelagt, men du puster og du har puls. Og så kommer det en hjernedød person til deg og sier: "Du er så sterk, jeg aner ikke hvordan jeg hadde klart det å miste mitt barn. " For dere som ikke har mistet et barn, så nytter det ikke å forklare. Dere sjønner det ikke. Vi kan snakkes når du opplever det, så kan jeg gå bort til deg å kalle deg sterk jeg når du sitter der og puster og har puls. Anonymous poster hash: 2bc04...25c

Sorry. Men du framstår skikkelig smakløs. Uansett hva en sier så tar du det negativt eller? Anonymous poster hash: 58a57...b74

Mens du poengterer, virkelig poengterer, at de som ikke har opplevd å miste et barn ikke skjønner hva dette dreier seg om. Hvordan kan du kalle en mors sorg og reaksjon på omgivelsene etter tapet av et barn for smakløs?

For tydeligvis er vi som ikke har opplevd dette hjernedøde?!? Og uansett hva en sier eller prøver så er man bare dum, ufølsom osv? Hvordan skal en forholde seg til slike folk? Jeg skjønner jo at det de har opplevd er utenkelig, men derfor er det da altså greit å bare bite hodet av alle som prøver forstå eller støtte?

 

Anonymous poster hash: 58a57...b74

[Gjest MammaTilKidsa]

 

 

 

 

 

 

Jeg fatter ikke hvordan noen kommer seg gjennom noe slikt. Det må være så ufattelig grusomt. Jeg har to nydelige barn og er så redd noe skal skje med dem. Og jeg får vondt bare av tanken på at de kan bli borte fra meg. De som har opplevd det må være veldig sterke. Noen som vil dele noen ord om dette?Anonymous poster hash: 58a57...b74

Det som jeg blir mest provosert av å høre er at du er så seter, jeg hadde aldri overlevd dette. Hvis du har sagt at jeg hadde vært sterk, hadde jeg glefset til deg, og inni meg hadde jeg håpet at det hadde skjedd ditt barn istedet, så skulle du fått oppleve hvordan det er å bli kalt for sterk. Det er PROVOSERENDE!!!! Anonymous poster hash: 2bc04...25c

Kan jeg få spørre hvorfor du synes det er provoserende å bli kalt sterk? Mener ikke å være nedlatende, men jeg har også tenkt at mennesker som kommer seg gjennom en slik tragedie er sterk.Anonymous poster hash: 69c52...6eb

Når du mister barnet ditt, og du bare sitter der helt ribbet. Etter noen mnd går du på butikken og handler mat, du går deg en tur , du puster. Alt er ødelagt, all lykke, all glede alt som var før er fullstendig ødelagt, men du puster og du har puls. Og så kommer det en hjernedød person til deg og sier: "Du er så sterk, jeg aner ikke hvordan jeg hadde klart det å miste mitt barn. " For dere som ikke har mistet et barn, så nytter det ikke å forklare. Dere sjønner det ikke. Vi kan snakkes når du opplever det, så kan jeg gå bort til deg å kalle deg sterk jeg når du sitter der og puster og har puls. Anonymous poster hash: 2bc04...25c

Sorry. Men du framstår skikkelig smakløs. Uansett hva en sier så tar du det negativt eller? Anonymous poster hash: 58a57...b74

Mens du poengterer, virkelig poengterer, at de som ikke har opplevd å miste et barn ikke skjønner hva dette dreier seg om. Hvordan kan du kalle en mors sorg og reaksjon på omgivelsene etter tapet av et barn for smakløs?

For tydeligvis er vi som ikke har opplevd dette hjernedøde?!? Og uansett hva en sier eller prøver så er man bare dum, ufølsom osv? Hvordan skal en forholde seg til slike folk? Jeg skjønner jo at det de har opplevd er utenkelig, men derfor er det da altså greit å bare bite hodet av alle som prøver forstå eller støtte?Anonymous poster hash: 58a57...b74

Det er aldri noen som har kalt dere for hjernedøde, heller ikke jeg. Men dere (som ikke har opplevd dette) har en tendens til å si mye og mangt på en flåsete måte som sikkert ikke er vondt ment. Det er bare det at det heller ikke er godt ment, men heller rett og slett bare tankeløst. For mange er det denne tankeløsheten som er vond å oppleve.

 

Forresten, å kalle noen for smakløs fordi de er sliten og oppspist av sorg er ikke et særlig godt forsøk på å prøve å forstå eller støtte, men det tror jeg du skjønner selv også.

[Anonym bruker]

En av mine beste venninner mistet barnet sitt rett før fødsel. Jeg var selv gravid da og syntes dette var veldig vanskelig.

Hva skulle jeg gjøre eller si? Hvordan skulle jeg bry meg?

 

Jeg besøkte henne etter begravelsen og jeg braste i gråt da jeg så henne. Ikke fordi hun så trist ut, men fordi jeg hadde så forferdelig vondt av henne. Jeg ga henne en klem og fokuserte hele tiden på å spørre hva hun tenkte og hvordan hun fikk dagene til å gå.

 

Det å spørre om hvordan det går blir for dumt. Jeg forsto at hun hadde det veldig vanskelig og sørget.

 

Jeg ville ikke trenge meg på, men sa hele tiden at hun måtte gjerne ringe eller møte meg så mye hun bare ville for jeg ville være der for henne.

 

Anonymous poster hash: 2f948...39a