samboeren min er sykelig overvektig

[Anonym bruker]

Hei,

 

jeg og samboeren min har vært sammen i 9 år.

 

Vi har en unge sammen og har et veldig bra forhold.

 

Hun var noen kilo overvektig da vi ble sammen, men siden den gang har hun lagt på seg stadig mer, og er nå godt over 100 kilo. Med en høyde på litt over 160 er det veldig tydelig at hun har et vektproblem. 

 

Hun er aktiv, spiser sunt, allikevel strømmer kiloene på. Dersom det er et eksempel på at gener spiller en rolle når det kommer til vekt er hun malen. 

 

Jeg har en BMI på 21,4 og trener for å holde meg i form. (Jeg mener ikke å skrive BMI for å virke overfladisk men for å være så anonym som mulig).

 

Grunnen til at jeg skriver her er at jeg er veldig usikker på forholdet vært, grunnet vekten hennes; jeg vil ikke ha sex med henne. Må innrømme at jeg ikke blir tent. Uansett når vi er ute, merker jeg at folk stirrer, og jeg blir flau over å vise meg med henne. 

 

Begge foreldrene mine nevner vekten hennes når vi er på besøk (uten at hun hører) og det gjør meg enda mer usikker og flau. Alle ser det, ingen sier noe. 

 

Vi er begge i begynnelsen av 30 årene. Ungen vår betyr så mye for meg at hver gang jeg engang tenker på å gå fra henne sørger tanken på å ikke se han/hun hver dag til at jeg forkaster tankene, og biter tennene sammen. Føler vel at jeg ofrer sexlivet for å kunne være med ungen. 

 

Med andre ord ville jeg sannsynligvis gått fra henne hadde det ikke vært for ungen.

 

Jeg vet at det er mange her inne som kommer til å tenke at jeg er overfladisk, hjerteløs, tenker med "det andre hodet" osv, men har dere vært/er dere i samme situasjon? Vi har et veldig fint forhold og er glade i hverandre, men sexlivet har forsvunnet så og si helt. 

 

Vekten er tabu, det vil si vi har aldri pratet om det, jeg er redd for å såre henne, men vi har speil, og hun er fullt klar over det selv. Allikevel tar hun ingen steg for å gå ned i vekt.

 

Vet jeg kommer til å få mange krasse tilbakemeldinger, man skal jo elske personen for den hun/han er, men på samme måte som noen sklir fra hverandre psykisk og får forskjellige interesser osv som så fører til brudd, har vi sklidd utrolig langt fra hverandre fysisk. Hadde vi møttes i dag hadde jeg aldri gått inn i et forhold med henne.

 

Et siste PS: Jeg hadde ikke skrevet dette innlegget dersom dette ikke allerede hadde plaget meg lenge. Dette er noe som har ligget og ulmet i hodet mitt i 6 år nå. 

Anonymous poster hash: c9aa2...6dd

[Anonym bruker]

En ting er sikkert, ingenting kommer til å endre seg om dere ikke gjør noe med det. Er det bedre å bare gå fordi du ikke vil ta den ubehagelige samtalen?

Hva med å begynne å trene/gjøre fysiske aktiviteter sammen, er det et alternativ?

 

Anonymous poster hash: d4a59...92a

[Gjest]

Og hva er hennes BMI?

[Anonym bruker]

Jeg har det likt, min mann er blitt feit rett og slett... Med ham var det likt ang tabu, men til slutt var det nok for meg! Ba ham ta seg sammen og ta vare på helsa, og etter 6 mndr med samtaler, mas og fornuftprat trener han 3 ganger i uka!

 

Jeg gikk foran med et godt eksempel, er sunn og trener, drar gubbedyret med meg på trening og lager sunn mat. Jeg gir ham ikke anledning til å bli feitere. Og jeg er ærlig..

 

Så prøv med ærlighet, hun blir nok sint og såret, men du må nesten, ikke rett at du skal ha det sånn her!

 

Anonymous poster hash: da9e2...769

[LillaGorilla♥♥]

Hva med å dra helsekortet? Altså, bruke argumenter som går på helsa?

Dere er jo foreldre, det burde være i begges interesse å leve noenlunde sunt slik at dere holder dere mest mulig friske og raske for ungens del.

 

Bli mer aktive som familie, uten å mase så mye med det. Ta med ungen ut på tur, sykle, kaste ball, gå tur osv, og prøv å få med samboeren din. Lek mer. 

Og lag mat selv- tilby deg å handle og å lage sunne middager en stund framover.

Gjør det enkelt, ikke kompliser det, da mister hun gjerne lett motivasjonen. 

[3 i april]

Om hun syns at det er vanskelig å gjøre noe med det eller rett og slett ikke aner hvordan hun skal gripe det ann, hadde det kanskje vært et alternativ å gått på et Grethe Roede kurs ?

 

MEN førat og fremst så MÅ du ha den ubehagelige samtalen med henne. Si at du er glad i henne men at du rett og slett er bekymret for helsen hennes. Fortell henne at dere har et barn sammen og at h*n fortjener og ha foreldre som går foran med et godt eksempel når det kommer til helse, kosthold og ikke minst det å kunne være aktiv med barnet som å leke, løpe, gå i svømmehallen, sykkelturer ol.

 

Men om hun er aktiv og spiser sunt så er det vel litt merkelig at hun allikevel bare legger mer og mer på seg.. Er det en mulighet for at hun trøstespiser ? Har hun uvaner som snop, litt chips og sjokolade på kveldene ?

Ellers så kan det være mulig at hun har problemer med forbrenningen og da bør hun kanskje skaffe seg en legetime for å få sjekket opp dette.

 

 

Har hun venninner hun kan trene med ? Gå turer, svømme,ta seg en sykkeltur feks ?

Om hun har hatt et overvekt problem i over mange år er det IKKE lett og plutselig snu om, mann har mange inngrodde uvaner som mann må kvitte seg med og hun må ha en helomvending når det kommer til kost og trening.

 

Men her må du være tålmodig for dette kan ta litt tid, dessuten må du være støttende. Dette er nok et fryktelig sårt tema for henne så her er det viktig at du trår varsomt

[Anonym bruker]

Er hun over 100 kg og 160 cm høy er det jo ganske helseskadelig og ikke bare utseendemessig problematisk. Da mener jeg det må være lov å oppfordre til endring.

 

Som foreslått, finn på fysiske aktiviteter dere kan gjøre sammen, dra ut på tur, bli kvitt usunn mat, lag god og sunn mat istedenfor, fokuser på helse.

 

Det er en ting å kreve at kona er supermodell, men sykelig overvekt er et ganske alvorlig problem.

 

Anonymous poster hash: 81263...ec5

[Anonym bruker]

Si det til henne. Rett ut. Direkte. Du kan hjelpe henne med å trene, dra henne med deg ut, på tur, treningssenter, sykleturer, hva som helst. Faktisk så kan DU også gjøre en innsats for å hjelpe henne veldig mye, annet enn å være flau og avtent på henne. 

Det var sånn her i hus. Mannen ble kraftig overvektig over tid. Jeg satte foten ned, vi byttet fullstendig kosthold, gikk turer/sykler hver dag, brukte beina fremfor bilen mange steder, og vi begynte å trene sammen på treningsstudio. Først en gang i uken, og nå er vi oppe i tre ganger per uke. Men det som faktisk motiverte mannen min, var da jeg forsøkte å la meg tenne av ham igjen. Det var vanskelig, men det lot seg gjennomføre. Han følte seg elsket og attraktiv igjen - og nå ER han det, faktisk! 

Anonymous poster hash: c1baa...f02

[Anonym bruker]

 

Hei,

 

jeg og samboeren min har vært sammen i 9 år.

 

Vi har en unge sammen og har et veldig bra forhold.

 

Hun var noen kilo overvektig da vi ble sammen, men siden den gang har hun lagt på seg stadig mer, og er nå godt over 100 kilo. Med en høyde på litt over 160 er det veldig tydelig at hun har et vektproblem. 

 

Hun er aktiv, spiser sunt, allikevel strømmer kiloene på. Dersom det er et eksempel på at gener spiller en rolle når det kommer til vekt er hun malen. 

 

Jeg har en BMI på 21,4 og trener for å holde meg i form. (Jeg mener ikke å skrive BMI for å virke overfladisk men for å være så anonym som mulig).

 

Grunnen til at jeg skriver her er at jeg er veldig usikker på forholdet vært, grunnet vekten hennes; jeg vil ikke ha sex med henne. Må innrømme at jeg ikke blir tent. Uansett når vi er ute, merker jeg at folk stirrer, og jeg blir flau over å vise meg med henne. 

 

Begge foreldrene mine nevner vekten hennes når vi er på besøk (uten at hun hører) og det gjør meg enda mer usikker og flau. Alle ser det, ingen sier noe. 

 

Vi er begge i begynnelsen av 30 årene. Ungen vår betyr så mye for meg at hver gang jeg engang tenker på å gå fra henne sørger tanken på å ikke se han/hun hver dag til at jeg forkaster tankene, og biter tennene sammen. Føler vel at jeg ofrer sexlivet for å kunne være med ungen. 

 

Med andre ord ville jeg sannsynligvis gått fra henne hadde det ikke vært for ungen.

 

Jeg vet at det er mange her inne som kommer til å tenke at jeg er overfladisk, hjerteløs, tenker med "det andre hodet" osv, men har dere vært/er dere i samme situasjon? Vi har et veldig fint forhold og er glade i hverandre, men sexlivet har forsvunnet så og si helt. 

 

Vekten er tabu, det vil si vi har aldri pratet om det, jeg er redd for å såre henne, men vi har speil, og hun er fullt klar over det selv. Allikevel tar hun ingen steg for å gå ned i vekt.

 

Vet jeg kommer til å få mange krasse tilbakemeldinger, man skal jo elske personen for den hun/han er, men på samme måte som noen sklir fra hverandre psykisk og får forskjellige interesser osv som så fører til brudd, har vi sklidd utrolig langt fra hverandre fysisk. Hadde vi møttes i dag hadde jeg aldri gått inn i et forhold med henne.

 

Et siste PS: Jeg hadde ikke skrevet dette innlegget dersom dette ikke allerede hadde plaget meg lenge. Dette er noe som har ligget og ulmet i hodet mitt i 6 år nå. 

 

Anonymous poster hash: c9aa2...6dd

 

 

Min ex-samboer gikk opp i vekt når vi var sammen for fem år siden, 30 kilo faktisk. Bikka rundt 120 kilo eller noe slikt, han ble stor! (fordelt på 185 cm..) Forholdet skrantet på slutten, og toppen av kransekaka var vel at jeg overhodet ikke fant han attraktiv mere. Ble kvalm av tanken på sex med han. Mye mulig overfladisk ja, men sa aldri noe til han. Min nye samboer og jeg som har fått barn sammen med er blitt enige om å starte på lavkarbo snart, etter et noegenlunde usunt svangerskap - for oss begge to hvor gammelt er barnet deres? Kan dere trille turer sammen evt gå turer sammen? Skaff dere sykler og sykle sammen i helgene. Trener hun på treningssenter? Isåfall, kanskje dere kan trene sammen der du trener? Lag mat sammen og kutt ut evt drittmat/posemat og lignende. Forklar henne at du er bekymret for helsa hennes, 100 kilo fordelt på 160 cm er sykelig usunt! Jeg er like høy selv og er ikke komfortabel å veie 62 kilo nå like etter fødsel, så kan ikke tro hun er komfortabel med å være så stor som hun er? 

 

Anonymous poster hash: f7d1c...2c8

[Anonym bruker]

Skjønner godt at du ikke tenner på en 'hvalross'. Utseendet teller selv om man vil bli elsket for den man er.

 

Det er jo vekten hennes som plager deg, så om hun går ned fra størrelse 'hest' til normal, vil jeg tro det hjelper.

 

Enig med de over som syntes dere skal være aktive sammen. Kjøp sykkelvogn til barnet og dra på tur. Gå turer. Lek i parken etc 1 time h er dag.

 

Du handler alt heretter. Bare sunn og kalorifattig mat.

 

Om du ikke orker å ta samtalen, så si at du ønsker familieterapi preventivt. Terapeuten vil finne det ut og ta det opp med henne.

 

Jeg syntes du skal manne deg opp til å si det også og tilby henne hjelp. Si at du er bekymret for helsa hennes og at du ikke vil se barnet deres vokse opp uten en mor pga hjerteinfarkt/diabetes etc. Spør henne om hun selv er fornøyd (ikke si så mye om hva du synes, la henne kjefte litt på seg selv). Spør henne hva hun vil gjøre med det, og så hjelper du henne.

 

Hvorfor spiser hun for mye/gal mat etc? Har hun et psykologisk problem. Jeg nekter å tro at man blir smellfeit uten å gjøre noe feil. I så fall må stoffskiftet sjekkes hos lege.

 

Beklager om jeg kom med noen uheldige karakteristikker, men jeg vemmes av fleskeberg.

 

Anonymous poster hash: e693a...a9a

[Anonym bruker]

Du kriver at hun er aktiv og spiser sunt, men at hun ikke gjør noe forå gå ned i vekt. Har det slått deg at det er nettopp det hun gjør?

 

Anonymous poster hash: 92d4f...4c2

[Anonym bruker]

Be henne sjekke stoffskiftet. Jeg var akkurat som henne; Aktiv, spiste sunt, etc, men la bare på meg mer og mer. Hadde lavt stoffskifte. Måtte opereres, men er i dag slank og frisk. (Selv om jeg er avhengig av medisiner)

Anonymous poster hash: 9fa53...40d

[L'attente]

Her varer nok ærlighet lengst. Men ikke så ærlig at du sier du ikke har lyst på henne mer og kun er sammen for ungenes del. Jeg legger alltid masse på meg i svangerskapet, men tar det av igjen med litt viljestyrke. Fastlege kan hjelpe med kosthold og annen veiledning. Grete roede er også veldig okei å gå på. Lykke til både til deg og samboeren din. Håper det går bra til sist!

[Anonym bruker]

Som de andre sier her - du kommer ingen vei utenom å ta denne praten med henne.

I den samtalen er det viktig at du får frem at du er glad i henne og at du synes dere har et godt forhold ellers, men at du er bekymret nå - både for hennes helse, og for forholdet deres.

 

Si at du ikke lenger kan gå og se på at helsen hennes blir verre og verre uten at hun tar tak i situasjonen. For selv om hun er aktiv så blir helsen hennes verre når hun har en så stor overvekt, det er det ingen tvil om. Risiko for både den ene og andre sykdommen er økt betraktelig. Og dere skylder barnet deres å ta best mulig vare på helsen deres.

 

Fortell henne at du fremdeles er glad i henne og synes forholdet deres er bra, men at du pga overvekten ikke lenger greier å tenne på henne lenger, og at du vil ha tilbake den hun var tidligere.

 

Prøv å vise henne at du står ved hennes side, og vær konstruktiv i hva som må gjøres.

 

Det første er å få henne til å komme til en lege som også er dyktig på kost og ernæring. Hvis dere bor på østlandet finnes det flere slike klinikker hvor leger jobber med kosthold (Hexeberg, Lindberg, Balderklinikken m.fl.). Hvis dere ikke bor et sted hvor slike ressurser er tilgjengelig, så vurder om hun ev kan dra til en slik klinikk noen ganger - de er dyktige og man får oppfølging.

Hvis ikke finnes det en del gode ernæringsterapeuter rundt om i landet som også er gode - da bør hun uansett gå til en lege først for å ta full sjekk.

 

Hun bør sjekkes for alt mulig av blodprøver - stoffskifte, diabetes, insulinintoleranse, vitamin- og mineralmangler osv. Mest trolig så bør hun også få sjekket om hun har en matintoleranse!  Dette utfører som regel klinikkene jeg nevnte, ellers så kan man også via sin fastlege få tatt gode tester via Lab1 (må betale testene selv, men lege må henvise).

 

Hvis din samboer faktisk spiser sunt og hun ikke smugspiser uten at du vet om det (det er ikke uvanlig!), da må man finne ut hvorfor hun likevel legger på seg. Og da er en matintoleranse sammen med en insulinintoleranse nærliggende å tippe på.

Selv om hun spiser "sunt", så er det ikke sikkert at det er den riktige maten for henne. Det kan være ting som er sunt for andre, men som hennes kropp ikke tåler og reagerer med at hun legger på seg.

 

Når det kommer til vektnedgang så er kostholdet aller viktigst - det er derfor dere må finne ut av det. Trøstespiser hun uten at noen vet det, da trenger hun hjelp av f.eks. en psykolog som kan hjelpe henne med å finne ut hvorfor hun trøstespiser. Hvis hun ikke trøstespiser må dere finne ut hva i kroppen eller hva med kostholdet som er så feil for henne.

 

Jeg vil tro at dere spiser samme mat stort sett i familien. Det tyder på at du tåler det kostholdet dere har, men at hun ikke tåler det. Derfor jeg er så opptatt av at dere bør få profesjonell hjelp.

 

Du sier at alle kommenterer vekten hennes, men ingen snakker med henne om det. Tro meg, hun føler på vekten sin selv, og hun er garantert veldig bevisst ev blikk eller snakk bak hennes rygg. Så om du tar en god prat med henne så er du ærlig med henne. Og problemer blir ofte mindre når man deler dem. Jeg kan tenke at det virker helt uoverkommelig for henne å sette i gang med slankingen hun vet hun trenger, og at det kan være vanskelig å både sette i gang på egen hånd og å be om hjelp.

 

Før du tar praten med henne så tenk grundig gjennom hvordan livene deres er nå. Stress er f.eks. en faktor som for noen kan fremme vektøkning og/eller vanskeliggjøre vektnedgang. Er det ting dere kan gjøre anderledes for å minimere stress for henne? Vær også obs på at det viktigste for hennes vektnedgang er kostholdet - begynner hun å trene for mye for raskt så kan treningen bli en stressfaktor som faktisk kan sabottere en del.

Jeg vet ikke hvilken arbeidsfordeling dere har i hjemmet, men se om det er ting du kan gjøre for å frigjøre hennes tid slik at hun kan gå seg turer, dere kan gjøre ting sammen.

 

Når hun har funnet ut hvilket kosthold som passer hennes kropp best, så vil du gjøre henne en stor tjeneste om du setter deg godt inn i det også. Da kan du ta hensyn til dette de gangene du lager middag, hun slipper å alltid måtte være den som gjør ting anderledes. Da blir kostendringer og vektnedgangen mer normalisert for både henne og hele familien.

 

Du har kommet til et punkt hvor du tydeligvis er dypt bekymret for forholdet - selv om dere i utgangspunktet egentlig har et veldig bra forhold. Derfor er det ikke noe som er viktigere for noen av dere - henne, deg, barnet, deres lille familie - enn å ta tak i dette problemet.

For hennes overvekt setter faktisk hele familien i fare for å bli brutt opp. Jeg tror du må være ærlig med henne hvor alvorlig det er, men at hennes helse er like viktig - og at du håper dere kan være sammen om den prosessen å få reddet begge.

 

Du kan ikke gjøre dette for henne, hun må ville det selv og hun må også være motivert!

Men du kan støtte henne i prosessen.

Motiver henne de dagene hun synes det står stille, vær glad i henne, skryt av henne, spark henne bak de dagene det trengs - men spark kjærlig

Når hun begynner å trene mer og kanskje blir støl og stiv i muskulaturen, masser henne - ingen forventninger om sex fra hverken henne eller deg, bare vær nær. Det ligger mye kjærlighet i en uselvisk massasje. Hudkontakt stimulerer hormonene i kroppen vår som øker tilknytning mellom to personer, øker nærhetsfølelsen. Og det at du masserer henne kan også hjelpe henne til å bli mer glad i kroppen sin igjen.

Om hun ikke er komfortabel med å være naken, så dekk henne godt til på de kroppsområdene du ikke masserer.

Etter hvert føler dere kanskje for å massere hverandre.

 

Finn på positive ting dere kan gjøre sammen - se en god komedie, gjør noe dere ikke har gjort på mange år, overrask hverandre.

 

Det er tydelig at du ønsker å redde forholdet, men at det ikke kan fortsette i samme spor som det har gjort til nå. Så tenk gjennom hvordan du best kan legge det frem for henne, og så tar du den praten.

 

Masse lykke til

Anonymous poster hash: 71470...533

[Anonym bruker]

Jeg var som din samboer og fikk enormt mye pes av min mann. Jeg så ikke på det som positivt i det hele tatt at min mann tok opp vekta som et problem for han, og at han vurderte å gå fra meg. Jeg valgte å slanke meg fordi jeg ville det, og når jeg var slank å pen som min mann ønsket så dumpet jeg han. Hadde ingen interesse av å være sammen med noen som kunne dumpe meg pga vekta.

 

Anonymous poster hash: e5660...d93

[Anonym bruker]

Jeg forstår deg veldig godt. Spesielt når hun har endret seg mye siden dere ble kjærester . Hadde min samboer blitt feit, så hadde jeg rett og slett ikke tent på han selv heller. Uansett hvor mye jeg elsker han.

Jeg hadde tenkt meg nøye om hvordan du kan legge dette frem for hun uten å såre hun . Og gjort alt jeg kunne for å motivere og hjelpe hun på veien ned i vekt. Vil hun ikke, nei så får du vurdere forholdet på nytt .

 

Lykke til

 

Anonymous poster hash: e6377...e9c

[Anonym bruker]

Jeg var som din samboer og fikk enormt mye pes av min mann. Jeg så ikke på det som positivt i det hele tatt at min mann tok opp vekta som et problem for han, og at han vurderte å gå fra meg. Jeg valgte å slanke meg fordi jeg ville det, og når jeg var slank å pen som min mann ønsket så dumpet jeg han. Hadde ingen interesse av å være sammen med noen som kunne dumpe meg pga vekta.

 

Anonymous poster hash: e5660...d93

 

Det med seksuell tenning er faktisk ikke noe man bestemmer selv, så hvis man ikke tenner på sykelig overvektige personer, så er det ikke noe man kan gjøre med det.

 

Det å ta opp sykelig overvekt hos sin partner er et tegn på kjærlighet - man vil ikke stå passiv på sidelinjen og se på at den andre ødelegger kroppen og helsen sin. Når man i tillegg er villig til å stå sammen med partneren i en slik prosess så vitner det om mye følelser. Men det er selvfølgelig stor forskjell på å støtte og backe opp og det å kjefte og smelle.

 

Å forvente at en person skal fortsette å tenne på en når man har endret seg så drastisk siden man ble sammen, det kan man ikke forvente hvis personen faktisk ikke tenner på sykelig overvektige. Det er ikke viljen det står på, det er noe man ikke styrer.

Noen personer greier fint å leve uten sex, andre gjør det ikke - det er et av de mest grunnleggende behovene vi har, og ikke alle greier å leve uten.

 

Siden du og mannen likevel endte med å gå fra hverandre, så var dere tydeligvis ikke riktige for hverandre.

Men godt jobba med vektnedgangen - du viser jo at det er mulig!

 

Anonymous poster hash: 71470...533

[Anonym bruker]

takk for utrolig mange tilbakemeldinger.

 

Som sagt er hun aktiv, det vil si at hun gjerne går turer, ofte er det hun som tar initiativet, hun har også gått på trening men det sluttet hun med etter et par måneder, hun lager mesteparten av maten fra bunnen av så prøver å unngå sukker, spiser sjelden godteri også men allikevel går det kun en vei med vekta, noe som igjen får meg til å skylde på genene. 

 

Og når folk stirrer og gir stygge blikk, flirer o.l. når de ser henne ute føler jeg magen synke. Det er vondt rett og slett. Hun har ikke gjort noenting for å bli slik. Og det er også derfor jeg har så problemer med å gå fra henne. Hadde hun ikke brydd seg i det hele tatt, sittet i sofaen og dyttet i seg potetgull og sjokolade hadde det vært så mye enklere å ta et valg. Men det er umulig å bli sint på henne, føler bare medlidenhet... Så ja, er en vanskelig situasjon. Og nå som strandsesongen nærmer seg gruer jeg meg bare til å vasse ut i vannet på stranda med henne, for jeg vet folk stirrer.

 

Ang BMI... jeg vet ikke hvor høy den er men sjekka litt på nettet og dette bildet

gir en grei pekepinn. 

 

Jeg vil si den er på 40.

Anonymous poster hash: c9aa2...6dd

[Gjest Lykkeliggift_]

Jada, hun sliter med sykdom som gjør at hun er overvektig (ifølge deg selv), hun blir seksuelt avvist av sin kjære og han skammer seg over henne, men det er DEG det er synd på og DU har det vanskelig. Typisk mannfolk.

[Anonym bruker]

Vet du, med mindre man feiler noe alvorlig, så henger vekt kun sammen med kaloriinntaket og forbrenningen av disse. Så hun får i seg mer enn hun forbrenner, uansett hvordan du vrir og vrenger på det.

Vil tippe at hun spiser i smug, så du ikke ser. Dessuten, det at mat er hjemmelaget er ikke det samme som at den er kalorifri altså.

Anonymous poster hash: b108f...a46

[klg,2 boys now:)]

Jeg ville sagt at jeg ser hvor flink du er med mat og trening at her må noe være galt.så kansje tilbyd at hun/dere tar en utvidet helsesjekk.hvis hun har lavt stoffskifte er det en liten tablett så vil hun få det mye bedre.og skylde på gener blir for enkelt

[Anonym bruker]

Få henne til å sjekke stoffskiftet. Er det ikke for lavt er det for mye inn ift. ut. Noen har lav forbrenning ja, men da må mindre inn og mer ut ( i form av aktivitet)

Ikke si du vil gå fra henne, si at du er bekymret for helsen. At hun var gladere da hun var slankere etc. Vær ærlig, på en omsorgsfull måte

Anonymous poster hash: b3ba3...473

[HvittHus]

Har hun ingen andre syptomer på lavt stoffskifte som feks utmattelse, slitenhet, økt trettbarhet, stort søvnbehov, deigete hud etc, er det lite trolig at hun har problemer med stoffskiftet. Jeg har enda til gode å møte en stoffskiftepasient som kun har vektoppgang som symptom.

 

Men uansett bør det jo sjekkes og da er det et par prøver som må være med: FT4, TSH og Anti-TPO

 

Umiddelbart høres det mer ut som hun sliter med insulinresistens. Jeg ville bedt om sjekk av dette slik at man evnt kan komme igang med et kosthold som er riktig for denne typen pasienter.

 

Uansett så må noe gjøre, for en bmi på over 40, innebærer en alvorlig risiko for å utvikle livstilsykdommer.

[Anonym bruker]

Hei igjen,

 

Takk igjen for mange tilbakemeldinger. Setter stor pris på det og hvis noen oppfatter meg som selvmedlidende er ikke det intensjonen.

 

Vi bor i utkanten av byen så hun pendler en del når hun skal på jobb så blir endel stillesitting for hennes del selv om hun går en del i jobbsammenheng. Men godt råd ang helsesjekk skal nevne det for henne uten å være for direkte.

 

Begge foreldrene våre er skilt så vil ikke at ungen vår skal gå gjennom det samme.

Dessuten vil jeg se h*n så ofte som mulig. Ikke bare i helgene.

 

Angående ungen så er det ofte vi går trilleturer sammen. Dette gjør vi nesten hver dag med mindre været er helt uoverkommelig.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: c9aa2...6dd

[Anonym bruker]

Hei igjen,

 

Takk igjen for mange tilbakemeldinger. Setter stor pris på det og hvis noen oppfatter meg som selvmedlidende er ikke det intensjonen.

 

Vi bor i utkanten av byen så hun pendler en del når hun skal på jobb så blir endel stillesitting for hennes del selv om hun går en del i jobbsammenheng. Men godt råd ang helsesjekk skal nevne det for henne uten å være for direkte.

 

Begge foreldrene våre er skilt så vil ikke at ungen vår skal gå gjennom det samme.

Dessuten vil jeg se h*n så ofte som mulig. Ikke bare i helgene.

 

Angående ungen så er det ofte vi går trilleturer sammen. Dette gjør vi nesten hver dag med mindre været er helt uoverkommelig.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: c9aa2...6dd N

Nå kjenner ikke jeg din samboer, men du kan godt være direkte. Si noe slikt som at: Ser at du har lagt på deg en del, til tross for at du spiser sundt og er aktiv. Det gjør at jeg blir bekymret for deg og jeg vil gjerne at du går til legen og får dette undersøkt. 

 

Etterpå forslår du at dere er aktive sammen, du tar deg av barn (og andre hussyssler) slik at hun får frigitt tid til både å trene og at dette ikke går utover andre ting hun liker. Gjør dette uten å klage og uttrykk at du er er stolt over henne når hun trener/spiser sundt etc.

 

Du sier videre at dere er på trilletur og det sier meg at barnet ikke er så gammelt? Vektoppgang kan også ha med søvnunderskudd over lengre tid å gjøre så pass på at hun får nok søvn.

 

Anonymous poster hash: 6d43a...576