Om seksualiseringen av hele barndommen - langt!

[Gjest Antarctica]

Jeg har fulgt med på dette forumet i flere år, og en berømt gjenganger er «feil kjønn i damegarderoben». Noen av ytringene blir rett og slett bare sørgelige i denne debatten.

 

I uka som gikk syns jeg noen av de mest tragiske utsagnene bl a gikk på hvor utrolig kleint og ekkelt det var med en 8-åring inne på Damer som ovenikjøpet hadde reisning. Som om han valgte det selv? For å krenke noen...?

Tragisk var det også med de mange som høylytt utbasunerte: «jeg skal si fra til badevakten og få DITT barn kastet ut om jeg ser det i feil garderobe!» eller gode gamle: «det er ingen menneskerett å gå i offentlige bad.» Regner med at det utsagnet ikke hadde blitt brukt dersom det handlet om en rullestolrampe?

 

Men enten man mener sterkt det ene eller det andre, så kan man godt undersøke sine holdninger til selve det å SKAPE et kjønn hos barn. Og nå blir jeg politisk:

For om vi er født sånn eller slik, er det samfunnet som deler oss inn og avgjør når i livet kjønnet skal være viktig. Filosofen Simone de Beauvoir skriver i boka «Det annet kjønn» at man ikke er født som kvinne, men man blir det. På ett eller annet tidspunkt i livet bestemmer samfunnet at nå er ditt kjønn avgjørende for hvem du skal få lov å være og hvordan du bør oppføre deg og hva du kan tillates å gjøre.

 

I noen land er det ikke tabu å være naken, uansett kjønn. I andre kulturer er det tabu å vise så mye som øyeeplene til det motsatte kjønn. I de fleste samfunn ligger lista et sted mellom disse to. Men hva man tildekker og når man tildekker det er gjenstand for en masse regler, og noen av disse lar seg forskyve, bestemt av situasjon. Men det er gjennomgående at barn ikke underkastes eksakt samme regler som voksne, og grensen for hvem som er barn kan gå helt opp til puberteten; når voksne attributter er synlige og endegyldige.

 

Nylig var det en tråd der en mor syntes for mange andre mødre lot som om babyene deres var «kjønnsløse» - hun mente barnevogna, voksiposen og teppene burde være rød/rosa for jenter og ulike blåfarger for gutt. Hun fikk motstand, fordi mange mente at babyen selv ikke skiller mellom gutt og jente, babyen vet ikke hvilken farge den skal forvente, og fysiologisk ser de nyfødte ikke pastellfarger så godt heller, det er jo sakens ironiske side. Men det belyser jo nettopp mitt poeng: fargeinndelingen er noe folk driver med for de voksnes skyld.

 

Det må jo bety at de voksne ser det som viktig å vite om babyer er jente eller gutt – men hvorfor? Vil de i så fall behandle barnet på en annen måte? Jeg skulle ønske flere ville utfordre sitt forhold til «kjønnet oppvekst» - dvs å skape en kjønnsidentitet hos sine barn. For enten de påstår det ene eller det andre: det er ikke naturbestemt at jenter skal søke seg til kjoler, rosafarger og visse frisyrer, eller at gutter skal digge svarte klær og kort hår.

 

For eksempel: hvorfor kjøper man baby-bikinier, der småjenter ned til ettårsalderen får overdeler for å dekke til brystvortene sine. Da vi selv var ett år, dekket vi neppe til rumpa heller, vi badet sannsynligvis nakne. Hvorfor er bikiniområdene tabu hos ett-to-treåringer?

 

Et annet eksempel: Debatten om feil kjønn i garderoben sirkler rundt at barn i førskolealder er OK å ha i feil garderobe, mens barn i skolealder forventes å klare seg selv. Men for under en generasjon siden ble skolealderen satt ned med ett år. Betyr det at barnas kjønnsidentitet nå blir synlig ett år tidligere? Eller er det tvertimot statusen som «skolebarn» og «stor gutt/stor jente» som gjør at vi mener de nå bør føle noe annet?

 

Våre forventninger til barna er i stor grad med til å prege deres opplevelse av å tilhøre et kjønn – som jo kommer forut for sjenansen overfor motsatt kjønn. Et tredje eksempel er fra mitt eget barn, som elska å gå i skjørt i barnehagen fram mot 4-årsalderen. Men siden han var gutt, sørget andre (merkelig nok også de VOKSNE!) for å påpeke at skjørt var «feil». De vred på navnet hans og gjorde det til jentenavn,og fniste av ham.

 

Et fjerde eksempel: den norsk/pakistanske journalisten Noman Mubashir langet ut mot hijab-bruk på småjenter. Han aksepterer i utgangspunktet at voksne muslimer bruker den - hijaben skal beskytte kvinner mot menns lystne og krenkende blikk. Men han påpeker at med denne logikken blir det helt feil å beskytte åtteåringer. Det er jo ikke de som er i sentrum for begjæret, mener han, og de skal få lov å være barn.

 

Men her er jo ikke veien lang til det beryktede pedofili-kortet: at barna blir kjønnsvesener for visse, perverse voksne dersom vi ikke dekker dem til. Jeg våger faktisk en påstand i forlengelsen av dette: dersom vi «tillater» at barns kjønnsidentitet skal styre deres aktiviteter lenge før puberteten, og at ettåringers brystvorter er tabuområder som bør tildekkes – da gir vi jo de pedofile «rett»! Da forteller vi jo indirekte at JA; barn er kjønnede vesener som kan begjæres; at barnas bryster må tildekkes for ikke å pirre noen. Da er vi med på å normalisere det perverse.

 

Vi blir i tillegg med på å pervertere det normale: vi lærer ungene våre å frykte hverandre. Den lille småskolegutten blir sett på som overgriper dersom hans lille tisselur får reisning og noen kommer til å se den. Vi perverterer det uskyldige og tilforlatelige i nakenhet, lek, strandliv ved å skremme barna våre og fortelle dem at de må skjule seg. Da mamma fikk sin første svømmetime på femtitallet badet (skole)ungene nakne i Drammensbadet. De kom til og med i avisen!

 

Også på andre områder er det gjennomgående hvor seksualisert vår hverdag er. I tråden om en jente som må barberes på hodet for å slippe lus, gjøres det et nummer av at frisyren er stedet der hennes kjønnsidentitet sitter. I tråder om amming er det stadig noen som sammenligner amming med noe seksuelt: igjen en pervertering av det som faktisk ER normalt og naturlig i utgangspunktet. Når unge kvinner kan uttale offentlig at «æsj, nei, brystene mine er til for sex!» forteller det jo en del om hvor kjønnsliggjort hele hverdagen er. Eller den tråden som gikk i går, der en voksen mann syns det er kinky med fødsler, for da må man «flashe fitta»... Er ikke da alle aspekter av livet seksualiserte? Og må de være det, fra det banale som klesfarger, til det helt eksistensielle, som trygghet og livets opprettholdelse?

 

Selv bada jeg naken til 9-årsalderen. Da fikk jeg de første blaff av blyghet, og tok en pause med nakenbadingen til jeg ble voksen. Jada, vi var sikkert «hippier». Men de som påstår at barna deres er blyge for andre når de skal skifte o.l.: hva slags rolle har foreldrenes egen blyghet og tabuområder med det å gjøre? Kan det tenkes at om de voksne var litt mindre hysteriske, så skjønte barna at det ikke var så farlig heller?

 

 

(Edit: journalistens navn)

Endret 14. april 2014 av Pashla&pashlingene

[Ladybird2014]

Så godt skrevet! Jeg er så enig!

[Anonym bruker]

Helt enig med deg. Ved å "stappe" barna inn i kjønnsroller fra de er bittesmå så synes jeg vi tar fra dem massevis av valg i livet. Uten å tenke på det, så gir vi dem begrensninger i hva de burde og ikke burde gjøre.

 

Jeg kommer aldri til å glemme en gang på lekeplassen for et par år siden. En liten jente hadde med seg dokkevogna si og en av de små guttene ville gjerne leke med den. Moren hans løp til og tok vogna fra ham og sa bryskt at slikt leker ikke gutter med! Det var bare trist synes jeg. Rosa jentelego synes jeg også er et symptom på denne tendensen. Kan ikke jenter bygge lego uten at de må være rosa og handle om prinsesser?? Det var ikke sånn når jeg var liten i alle fall...

 

 

Anonymous poster hash: 1abf3...405

[Anonym bruker]

Helt uenig med deg

 

Anonymous poster hash: 3de8b...506

[Anonym bruker]

Du må skille mellom hvordan verden burde være og hvordan den faktisk er.

Vi burde ikke tre barna inn i stereotype kjønnsroller, men ettersom samfunnet er som det er må vi likevell vise respekt for de hemningene dette gir barn.

Anonymous poster hash: a479b...e74

[Anonym bruker]

Jeg har fulgt med på dette forumet i flere år, og en berømt gjenganger er «feil kjønn i damegarderoben». Noen av ytringene blir rett og slett bare sørgelige i denne debatten.

 

I uka som gikk syns jeg noen av de mest tragiske utsagnene bl a gikk på hvor utrolig kleint og ekkelt det var med en 8-åring inne på Damer som ovenikjøpet hadde reisning. Som om han valgte det selv? For å krenke noen...?

Tragisk var det også med de mange som høylytt utbasunerte: «jeg skal si fra til badevakten og få DITT barn kastet ut om jeg ser det i feil garderobe!» eller gode gamle: «det er ingen menneskerett å gå i offentlige bad.» Regner med at det utsagnet ikke hadde blitt brukt dersom det handlet om en rullestolrampe?

 

Men enten man mener sterkt det ene eller det andre, så kan man godt undersøke sine holdninger til selve det å SKAPE et kjønn hos barn. Og nå blir jeg politisk:

For om vi er født sånn eller slik, er det samfunnet som deler oss inn og avgjør når i livet kjønnet skal være viktig. Filosofen Simone de Beauvoir skriver i boka «Det annet kjønn» at man ikke er født som kvinne, men man blir det. På ett eller annet tidspunkt i livet bestemmer samfunnet at nå er ditt kjønn avgjørende for hvem du skal få lov å være og hvordan du bør oppføre deg og hva du kan tillates å gjøre.

 

I noen land er det ikke tabu å være naken, uansett kjønn. I andre kulturer er det tabu å vise så mye som øyeeplene til det motsatte kjønn. I de fleste samfunn ligger lista et sted mellom disse to. Men hva man tildekker og når man tildekker det er gjenstand for en masse regler, og noen av disse lar seg forskyve, bestemt av situasjon. Men det er gjennomgående at barn ikke underkastes eksakt samme regler som voksne, og grensen for hvem som er barn kan gå helt opp til puberteten; når voksne attributter er synlige og endegyldige.

 

Nylig var det en tråd der en mor syntes for mange andre mødre lot som om babyene deres var «kjønnsløse» - hun mente barnevogna, voksiposen og teppene burde være rød/rosa for jenter og ulike blåfarger for gutt. Hun fikk motstand, fordi mange mente at babyen selv ikke skiller mellom gutt og jente, babyen vet ikke hvilken farge den skal forvente, og fysiologisk ser de nyfødte ikke pastellfarger så godt heller, det er jo sakens ironiske side. Men det belyser jo nettopp mitt poeng: fargeinndelingen er noe folk driver med for de voksnes skyld.

 

Det må jo bety at de voksne ser det som viktig å vite om babyer er jente eller gutt – men hvorfor? Vil de i så fall behandle barnet på en annen måte? Jeg skulle ønske flere ville utfordre sitt forhold til «kjønnet oppvekst» - dvs å skape en kjønnsidentitet hos sine barn. For enten de påstår det ene eller det andre: det er ikke naturbestemt at jenter skal søke seg til kjoler, rosafarger og visse frisyrer, eller at gutter skal digge svarte klær og kort hår.

 

For eksempel: hvorfor kjøper man baby-bikinier, der småjenter ned til ettårsalderen får overdeler for å dekke til brystvortene sine. Da vi selv var ett år, dekket vi neppe til rumpa heller, vi badet sannsynligvis nakne. Hvorfor er bikiniområdene tabu hos ett-to-treåringer?

 

Et annet eksempel: Debatten om feil kjønn i garderoben sirkler rundt at barn i førskolealder er OK å ha i feil garderobe, mens barn i skolealder forventes å klare seg selv. Men for under en generasjon siden ble skolealderen satt ned med ett år. Betyr det at barnas kjønnsidentitet nå blir synlig ett år tidligere? Eller er det tvertimot statusen som «skolebarn» og «stor gutt/stor jente» som gjør at vi mener de nå bør føle noe annet?

 

Våre forventninger til barna er i stor grad med til å prege deres opplevelse av å tilhøre et kjønn – som jo kommer forut for sjenansen overfor motsatt kjønn. Et tredje eksempel er fra mitt eget barn, som elska å gå i skjørt i barnehagen fram mot 4-årsalderen. Men siden han var gutt, sørget andre (merkelig nok også de VOKSNE!) for å påpeke at skjørt var «feil». De vred på navnet hans og gjorde det til jentenavn,og fniste av ham.

 

Et fjerde eksempel: den norsk/pakistanske journalisten Noman Mubashir langet ut mot hijab-bruk på småjenter. Han aksepterer i utgangspunktet at voksne muslimer bruker den - hijaben skal beskytte kvinner mot menns lystne og krenkende blikk. Men han påpeker at med denne logikken blir det helt feil å beskytte åtteåringer. Det er jo ikke de som er i sentrum for begjæret, mener han, og de skal få lov å være barn.

 

Men her er jo ikke veien lang til det beryktede pedofili-kortet: at barna blir kjønnsvesener for visse, perverse voksne dersom vi ikke dekker dem til. Jeg våger faktisk en påstand i forlengelsen av dette: dersom vi «tillater» at barns kjønnsidentitet skal styre deres aktiviteter lenge før puberteten, og at ettåringers brystvorter er tabuområder som bør tildekkes – da gir vi jo de pedofile «rett»! Da forteller vi jo indirekte at JA; barn er kjønnede vesener som kan begjæres; at barnas bryster må tildekkes for ikke å pirre noen. Da er vi med på å normalisere det perverse.

 

Vi blir i tillegg med på å pervertere det normale: vi lærer ungene våre å frykte hverandre. Den lille småskolegutten blir sett på som overgriper dersom hans lille tisselur får reisning og noen kommer til å se den. Vi perverterer det uskyldige og tilforlatelige i nakenhet, lek, strandliv ved å skremme barna våre og fortelle dem at de må skjule seg. Da mamma fikk sin første svømmetime på femtitallet badet (skole)ungene nakne i Drammensbadet. De kom til og med i avisen!

 

Også på andre områder er det gjennomgående hvor seksualisert vår hverdag er. I tråden om en jente som må barberes på hodet for å slippe lus, gjøres det et nummer av at frisyren er stedet der hennes kjønnsidentitet sitter. I tråder om amming er det stadig noen som sammenligner amming med noe seksuelt: igjen en pervertering av det som faktisk ER normalt og naturlig i utgangspunktet. Når unge kvinner kan uttale offentlig at «æsj, nei, brystene mine er til for sex!» forteller det jo en del om hvor kjønnsliggjort hele hverdagen er. Eller den tråden som gikk i går, der en voksen mann syns det er kinky med fødsler, for da må man «flashe fitta»... Er ikke da alle aspekter av livet seksualiserte? Og må de være det, fra det banale som klesfarger, til det helt eksistensielle, som trygghet og livets opprettholdelse?

 

Selv bada jeg naken til 9-årsalderen. Da fikk jeg de første blaff av blyghet, og tok en pause med nakenbadingen til jeg ble voksen. Jada, vi var sikkert «hippier». Men de som påstår at barna deres er blyge for andre når de skal skifte o.l.: hva slags rolle har foreldrenes egen blyghet og tabuområder med det å gjøre? Kan det tenkes at om de voksne var litt mindre hysteriske, så skjønte barna at det ikke var så farlig heller?

 

 

(Edit: journalistens navn)

 

Jeg luer bare på en ting etter å ha lest dette:

Hva i helvete gjør du her inne? Du er altfor klok til å henge her.

Kjør debatt et sted du kan få konstruktive tilbakemeldinger, og dette er bok ikke stedet for det. Slett brukeren din nå, du hører ikke hjemme her.

 

Anonymous poster hash: 7ded2...2d4

[Anonym bruker]

Jeg er ganske så uenig. Ikke i at nakehnet er naturlig, men resten.

 

For det første så er barn født som seksuelle vesen. Ikke som i at barn skjønner konseptet sex, men helr fra tassen drar fornøyd i tissen, til onani (som bedrives av små barn helt ned til 2-3 års alderen), til doktorleken osv. Barn er seksuelle vesen. Mennesket er seksuelle vesen av natur.

 

Blueferdighet er heller ikke noe nytt. Det å ville være privat, det å skjønne mer om kropp og om grenser er heller ikke noe nytt. Det at voksne sprader nakne er svært ofte noe de har motet seg opp til eller lært seg å gjøre. Det er for de færreste av oss helt naturlig å vimse rundt nakne.

 

Resten av innlegget, om farger og om fløring med pedofili er veldig på grensen og jeg finner det litt usmakelig å ta det med i en artikkel som begynte å omhandle barns seksualitet. Det er er emne som fint kan stå alene uten å dra i alle mulige andre elementer.

Anonymous poster hash: 16fbb...ad3

[Anonym bruker]

Helt enig. Tar med meg seksåringen i damegarderoben og driter i om noen skulle ha problemer med det. Han bryr seg i hvert fall ikke.

 

Anonymous poster hash: 4c004...645

[*Miss Marple*]

Her var det noe jeg er enig i og mye jeg ikke ser på på samme måte som deg.

 

Jeg syns det er stor forskjell på å ta på en ettåring bikini (er det virkelig noen som gjør det utenfor Hollywood?) og å ha en åtteåring i motsatt kjønns garderobe? Jeg skiller heller ikke på om det er gutt i jentegarderoben, eller motsatt (selv om det av en merkelig grunn sjelden blir diskutert).

 

Det at barn er født som kjønnsløse individer er etter min erfaring en sannhet med modifikasjoner. Som mamma til begge kjønn er det påfallende hvor tidlig barna selv viste interesse for 'kjønnsbestemte' (i mangel på et bedre ord) leker. Jentene har brydd seg katta om biler og gravemaskiner og guttene bruker dukkevogna til trillebår. Det første ordet til gutten min var brummelyd når han såg en bil. Lenge før han kunne snakke. Og i et hus hvor andelen jente og gutteleker har vært ganske lik er dette for meg bevis godt nok på at mange barn tidlig velger sine interesser it fra biologi og ikke samfunnets forventninger.

 

Når det gjelder den evigvarende debatten om gutter i jentegarderoben er det vel ikke det at to 7-8 åringer møtes i dusjen som er det største problemet, men at denne gutten treffer på en skolekamerat på 9-10 år som kanskje er i starten på puberteten. Skal ikke hennes behov for trygghet i garderoben ivaretas? Skal ikke hennes angst for at andre skal høre om at hun har begynt å få hår og pupper tas på alvor?

 

Man kan gjerne se tilbake på 'gode gamledager' hvor alle badet nakne og tilogmed kom i avisen, men samfunnet er i stadig endring. En av de endringene er at barn blir utsatt for kunnskap om sex mye tidligere enn før. Dette er noe man får gjort lite med i en håndvending og da må man heller forsøke å rette seg etter samfunnet som det er.

[Anonym bruker]

Her var det noe jeg er enig i og mye jeg ikke ser på på samme måte som deg.

 

Jeg syns det er stor forskjell på å ta på en ettåring bikini (er det virkelig noen som gjør det utenfor Hollywood?) og å ha en åtteåring i motsatt kjønns garderobe? Jeg skiller heller ikke på om det er gutt i jentegarderoben, eller motsatt (selv om det av en merkelig grunn sjelden blir diskutert).

 

Det at barn er født som kjønnsløse individer er etter min erfaring en sannhet med modifikasjoner. Som mamma til begge kjønn er det påfallende hvor tidlig barna selv viste interesse for 'kjønnsbestemte' (i mangel på et bedre ord) leker. Jentene har brydd seg katta om biler og gravemaskiner og guttene bruker dukkevogna til trillebår. Det første ordet til gutten min var brummelyd når han såg en bil. Lenge før han kunne snakke. Og i et hus hvor andelen jente og gutteleker har vært ganske lik er dette for meg bevis godt nok på at mange barn tidlig velger sine interesser it fra biologi og ikke samfunnets forventninger.

 

Når det gjelder den evigvarende debatten om gutter i jentegarderoben er det vel ikke det at to 7-8 åringer møtes i dusjen som er det største problemet, men at denne gutten treffer på en skolekamerat på 9-10 år som kanskje er i starten på puberteten. Skal ikke hennes behov for trygghet i garderoben ivaretas? Skal ikke hennes angst for at andre skal høre om at hun har begynt å få hår og pupper tas på alvor?

 

Man kan gjerne se tilbake på 'gode gamledager' hvor alle badet nakne og tilogmed kom i avisen, men samfunnet er i stadig endring. En av de endringene er at barn blir utsatt for kunnskap om sex mye tidligere enn før. Dette er noe man får gjort lite med i en håndvending og da må man heller forsøke å rette seg etter samfunnet som det er.

Selvfølgelig er gutter og jenter grunnelggende forskjellige og de er ikke kjønnsløse som helt små heller. Men hvorfor skal vi som voksne skynde på denne prosessen? Kan ikke barna få oppdage disse ulike tingene i egen takt?

 

Jeg har ingen veldig sterke meninger angående gutte- og jentegarderober heller, men; Som guttemamma til en på 7 år så er jeg skeptisk til å sende ham alene i garderoben med voksne menn. Ikke fordi jeg ikke tror han klarer å skifte og dusje selv, men for hans egen sikkerhets skyld. 

 

Anonymous poster hash: 1abf3...405

[Hjertefru]

Enig med pashia. Fikk vondt når jeg leste om den lille gutten med reisning som skulle kastes ut som om det var lommemannen vi snakka om. Håper de fleste skjønner at her er det snakk om fysiologi. Alle får ereksjon, også jenter og kvinner, men (heldigvis) er det ikke synlig.

Mamma fortalte med gru om når hun jobbet på sykehus (50-tallet). Hvis en prepubertal gutt fikk ereksjon under pleie eller behandling ble den "knipsa" vekk av sykesøstrene. Av og til virker det som om vi er tilbake dit.

[Anonym bruker]

Flott skrevet om et viktig tema, Pashla!

 

Det er en merkelig selvmotsigelse i samfunnet i dag.

På den ene siden har vi aldri vært mer åpne enn vi er nå for å vise kropp. Trender innen alt fra klær til musikk, reklame og film.... overalt blir det spilt på seksualitet. Det ble forbudt med lettkledde damer på bilpanseret, og dermed så tror vi at nå har vi kommet mye lenger. Men måtene vi fokuserer på kropp i dag er skumlere, for det øves et mindre tydelig press, som egentlig er mye mer kropps- og sexfiksert enn det vi hadde da "bildamene" fremdeles var tillatt.

 

Man skal fokusere på kropp, man skal pleie kropp, man skal ta seg best mulig ut - ikke nødvendigvis best mulig helse, men heller for å vise hvilken status man har. Man skal vise hvor attraktiv man er. Sex og kropp selger, og media, reklame... alt mulig... bruker det for alt det er verdt.

 

På den andre siden blir flere og flere overvektige og sliter med følelser rundt egen kropp. De passer ikke inn i det "vedtatte" bildet av hvordan kropp skal være, hvordan man skal vise sin seksualitet og attraktivitet.

 

Vi åpner opp for å inkludere alle i samfunnet, handikapede, innvandrere.... samtidig som vi strammer inn på at vi egentlig ikke ønsker det som skiller seg ut.

 

Og midt oppi alt dette kroppsfokuset så skyves barna foran - eller trekkes etter oss, alt etter hvordan vi ser det.

 

Men hvorfor velger man å f.eks. ikle en ettåring en bikini med bikinioverdel? Hvorfor har vi det så travelt med å vise frem - og på samme tid tildekke det som vi forbinder med kjønn?

Jeg får ofte en følelse av at mange har behov for å lage små kopier av seg selv ut av barna sine. De ser ikke barnet for det det er, men er mer opptatt av å bli sett, være perfekt osv. selv. Å vise frem et "perfekt" barn gjør noe med egen status - eller i hvert fall egen oppfattelse av egen status.

 

Det blir jo et paradoks at etter tiår med likestillingskamp så blir vi mer og mer opptatt av å vise frem barns kjønn - i så stor grad at vi, som Pashla skriver - også seksualiserer bittesmå barn ved måten vi velger å kle dem, og måten vi forholder oss til dem. Hvorfor er vi så opptatt av det?

 

Jeg tror markedskrefter har en stor del av skylden for hvordan vi presser grensene når det gjelder påkledning til barn. De lager bikinier til ettåringer, de lager utfordrende kjoler til 2-3-4 åringer. De lager voksne dresser til gutter. Og det lages også i dyre merker som bringer status å kunne vise barnet i.

Og dermed så har man plutselig begynt å bruke barna som et utstillingsvindu for en selv, uten å tenke på at barn ikke har disse behovene som voksne trer på dem.

 

Spesielt siden det er så mye press fra alle kanter, så mener jeg at det blir ekstra viktig at barn lærer å omgås nakenhet på en naturlig måte, at det ikke blir sett på som noe skamfullt, noe pinlig, noe å være flau over. Barn må lære at kropp er kropp. Seksualitet kommer - eller bør komme - på et langt senere tidspunkt i utviklingen. Men seksualiserer vi små barn så hopper vi over dette, vi gjør dem oppmerksom på at de er seksuelle vesener, når de egentlig bør få slippe å forholde seg til det personlig.

 

Et godt poeng er det at alder for skolestart ble satt ned med ett år. For min del ville det betydd at jeg nå ble forventet å skulle greie meg selv i svømmehallens garderober fra jeg var fem og et halvt år siden jeg er født i desember. Kan vi virkelig forvente at alle 5-6 åringer skal være så selvstendige? Og ønsker vi virkelig å gjøre barna så opptatt av kjønn og seksualitet at vi heller vil nekte barn å få svømme enn at vi har dem i garderoben?

Fra min egen oppvekst husker jeg noen få tilfeller hvor mødre hadde med gutter på min egen alder eller litt eldre - vil tro jeg selv gikk i 2. klasse da. Jeg husker at jeg syntes det var litt merkelig, og bittelitt ubehagelig, men aldri noe stort problem. Og jeg var ekstremt beskjeden og vokste opp i en familie som aldri har hatt et veldig åpent forhold til kropp. Så jeg "burde" ha følt dette som veldig ubehagelig, men gjorde det ikke. Mye av det tror jeg lå i nettopp det at jeg ikke anså meg selv eller andre barn som noe annet enn barn, som i en fellesbetegnelse.

 

Som Pashla skriver - vi er i ferd med å pervertere det som burde være helt naturlig. Og det er skremmende!

 

Hvorfor er vi i ferd med å pervertere det naturlige? Og hvorfor gjør vi det i et samfunn som påberoper seg et så "naturlig" forhold til kropp?

Anonymous poster hash: ca408...cdd

[Anonym bruker]

 

 

Jeg luer bare på en ting etter å ha lest dette:

Hva i helvete gjør du her inne? Du er altfor klok til å henge her.

Kjør debatt et sted du kan få konstruktive tilbakemeldinger, og dette er bok ikke stedet for det. Slett brukeren din nå, du hører ikke hjemme her.

 

Anonymous poster hash: 7ded2...2d4

 

 

Er du helt riv ruskende gal, dame???

 

Vi TRENGER slike reflekterte damer her inne!!!!!!!!!!!

 

 

 

Anonymous poster hash: ca408...cdd

[Anonym bruker]

O hellige pashla

 

Anonymous poster hash: c967e...f0a

[Gjest Antarctica]

 

Jeg er ganske så uenig. Ikke i at nakehnet er naturlig, men resten.

 

For det første så er barn født som seksuelle vesen. Ikke som i at barn skjønner konseptet sex, men helr fra tassen drar fornøyd i tissen, til onani (som bedrives av små barn helt ned til 2-3 års alderen), til doktorleken osv. Barn er seksuelle vesen. Mennesket er seksuelle vesen av natur.

 

Blueferdighet er heller ikke noe nytt. Det å ville være privat, det å skjønne mer om kropp og om grenser er heller ikke noe nytt. Det at voksne sprader nakne er svært ofte noe de har motet seg opp til eller lært seg å gjøre. Det er for de færreste av oss helt naturlig å vimse rundt nakne.

 

Resten av innlegget, om farger og om fløring med pedofili er veldig på grensen og jeg finner det litt usmakelig å ta det med i en artikkel som begynte å omhandle barns seksualitet. Det er er emne som fint kan stå alene uten å dra i alle mulige andre elementer.

 

Anonymous poster hash: 16fbb...ad3

 

Jeg her helt oppmerksom på at også småbarn har en seksualitet og at mennesket er et seksuelt vesen fra fosterstadiet til oldings alder. Ingen tvil om det. Men å være et seksuelt vesen er noe helt annet enn å være et seksualisert vesen...

 

At du selv har en personlig mening om at det ikke er naturlig å vimse rundt naken, forteller bare noe om din bakgrunn og oppvekst - ikke noe om din natur. Beklager, men dine meninger blir bare beviset på at mine spørsmål har sin berettigelse. Din bluferdighet er tillært, på samme måte som en dame i burkha også har en tillært bluferdighet som krever at hun dekker mye mer enn deg, eller en khoisan-kvinne ikke dekker noe som helst av kroppen. Samfunnet rundt oss avgjør, ikke "natur".

 

Skjønner ikke helt hva det er du syns er smakløst. At rosa/blå-inndelingen er en kjønning av småbarn? Det er da et faktum.

[Anonym bruker]

 

 

Jeg er ganske så uenig. Ikke i at nakehnet er naturlig, men resten.

 

For det første så er barn født som seksuelle vesen. Ikke som i at barn skjønner konseptet sex, men helr fra tassen drar fornøyd i tissen, til onani (som bedrives av små barn helt ned til 2-3 års alderen), til doktorleken osv. Barn er seksuelle vesen. Mennesket er seksuelle vesen av natur.

 

Blueferdighet er heller ikke noe nytt. Det å ville være privat, det å skjønne mer om kropp og om grenser er heller ikke noe nytt. Det at voksne sprader nakne er svært ofte noe de har motet seg opp til eller lært seg å gjøre. Det er for de færreste av oss helt naturlig å vimse rundt nakne.

 

Resten av innlegget, om farger og om fløring med pedofili er veldig på grensen og jeg finner det litt usmakelig å ta det med i en artikkel som begynte å omhandle barns seksualitet. Det er er emne som fint kan stå alene uten å dra i alle mulige andre elementer.

 

Anonymous poster hash: 16fbb...ad3

 

Jeg her helt oppmerksom på at også småbarn har en seksualitet og at mennesket er et seksuelt vesen fra fosterstadiet til oldings alder. Ingen tvil om det. Men å være et seksuelt vesen er noe helt annet enn å være et seksualisert vesen...

 

At du selv har en personlig mening om at det ikke er naturlig å vimse rundt naken, forteller bare noe om din bakgrunn og oppvekst - ikke noe om din natur. Beklager, men dine meninger blir bare beviset på at mine spørsmål har sin berettigelse. Din bluferdighet er tillært, på samme måte som en dame i burkha også har en tillært bluferdighet som krever at hun dekker mye mer enn deg, eller en khoisan-kvinne ikke dekker noe som helst av kroppen. Samfunnet rundt oss avgjør, ikke "natur".

 

Skjønner ikke helt hva det er du syns er smakløst. At rosa/blå-inndelingen er en kjønning av småbarn? Det er da et faktum.

 

 

Litt snedig at du må argumentere med at det må ligge i min bakgrunn og min oppvekst at jeg har et annet (feil?) syn enn deg.Kanskje jeg er vokst opp i et hippehjem på Island og gått i Hjallis-barnehage? Og likevel mener jeg at mye av det du mener er tillært mener jeg er naturlig og omvendt.

 

Anonymous poster hash: 16fbb...ad3

[Gjest Antarctica]

Her var det noe jeg er enig i og mye jeg ikke ser på på samme måte som deg.

 

Jeg syns det er stor forskjell på å ta på en ettåring bikini (er det virkelig noen som gjør det utenfor Hollywood?) og å ha en åtteåring i motsatt kjønns garderobe? Jeg skiller heller ikke på om det er gutt i jentegarderoben, eller motsatt (selv om det av en merkelig grunn sjelden blir diskutert).

 

Det at barn er født som kjønnsløse individer er etter min erfaring en sannhet med modifikasjoner. Som mamma til begge kjønn er det påfallende hvor tidlig barna selv viste interesse for 'kjønnsbestemte' (i mangel på et bedre ord) leker. Jentene har brydd seg katta om biler og gravemaskiner og guttene bruker dukkevogna til trillebår. Det første ordet til gutten min var brummelyd når han såg en bil. Lenge før han kunne snakke. Og i et hus hvor andelen jente og gutteleker har vært ganske lik er dette for meg bevis godt nok på at mange barn tidlig velger sine interesser it fra biologi og ikke samfunnets forventninger.

 

Når det gjelder den evigvarende debatten om gutter i jentegarderoben er det vel ikke det at to 7-8 åringer møtes i dusjen som er det største problemet, men at denne gutten treffer på en skolekamerat på 9-10 år som kanskje er i starten på puberteten. Skal ikke hennes behov for trygghet i garderoben ivaretas? Skal ikke hennes angst for at andre skal høre om at hun har begynt å få hår og pupper tas på alvor?

 

Man kan gjerne se tilbake på 'gode gamledager' hvor alle badet nakne og tilogmed kom i avisen, men samfunnet er i stadig endring. En av de endringene er at barn blir utsatt for kunnskap om sex mye tidligere enn før. Dette er noe man får gjort lite med i en håndvending og da må man heller forsøke å rette seg etter samfunnet som det er.

 

Jeg syns vel nettopp at en del av disse tingene er problematiske ikke fordi samfunnet "er som det er" - jeg mener at det ennå ikke "er som det er", men er PÅ VEI til å bli seksualisert. Fordi det er drivkrefter som VIL gjøre det slik, bl a markedskrefter, som nevnt over. Og jeg mener at våre selvstendige, bevisste valg kan være med på å drive utviklinga i den ene eller den andre retninga. Vi kan motarbeide en del av den utviklinga med de valgene vi gjør, med hvordan vi snakker med unger om kropp og kjønn, med hvordan vi lar dem omgås hverandre. Jo mer vi dytter kjønnsroller på dem, erter dem med "kjærester" og skremmer dem med at det motsatte kjønn er ute etter dem ("jentegæren/guttegæren") osv., desto flere skillelinjer trekker vi opp.

 

Dine erfaringer med gutte- og jenteleker er dine; i mitt hus ville den ene sønnen som sagt gå i kjole, og han nekter å leke med biler. Hadde det ikke vært for at rosafargen etter hvert er blitt så eksklusivt feminin (i andres øyne) ville han ha valgt mange flere rosa klær også, men siden det fører til negative sanksjoner fra andre endte det med at han valgte rosa tannbørste. (Det gjorde også storebroren. Tannbørsten er det nelig ingen andre som får se og kommentere, den er på badet her hjemme...) Så at biler er naturlig maskulint og dokker naturlig feminint er jo en påstand som stemmer i noen hjem, og ikke stemmer i andre.

[catchbaby]

 

Jeg har fulgt med på dette forumet i flere år, og en berømt gjenganger er «feil kjønn i damegarderoben». Noen av ytringene blir rett og slett bare sørgelige i denne debatten.

 

I uka som gikk syns jeg noen av de mest tragiske utsagnene bl a gikk på hvor utrolig kleint og ekkelt det var med en 8-åring inne på Damer som ovenikjøpet hadde reisning. Som om han valgte det selv? For å krenke noen...?

Tragisk var det også med de mange som høylytt utbasunerte: «jeg skal si fra til badevakten og få DITT barn kastet ut om jeg ser det i feil garderobe!» eller gode gamle: «det er ingen menneskerett å gå i offentlige bad.» Regner med at det utsagnet ikke hadde blitt brukt dersom det handlet om en rullestolrampe?

 

Men enten man mener sterkt det ene eller det andre, så kan man godt undersøke sine holdninger til selve det å SKAPE et kjønn hos barn. Og nå blir jeg politisk:

For om vi er født sånn eller slik, er det samfunnet som deler oss inn og avgjør når i livet kjønnet skal være viktig. Filosofen Simone de Beauvoir skriver i boka «Det annet kjønn» at man ikke er født som kvinne, men man blir det. På ett eller annet tidspunkt i livet bestemmer samfunnet at nå er ditt kjønn avgjørende for hvem du skal få lov å være og hvordan du bør oppføre deg og hva du kan tillates å gjøre.

 

I noen land er det ikke tabu å være naken, uansett kjønn. I andre kulturer er det tabu å vise så mye som øyeeplene til det motsatte kjønn. I de fleste samfunn ligger lista et sted mellom disse to. Men hva man tildekker og når man tildekker det er gjenstand for en masse regler, og noen av disse lar seg forskyve, bestemt av situasjon. Men det er gjennomgående at barn ikke underkastes eksakt samme regler som voksne, og grensen for hvem som er barn kan gå helt opp til puberteten; når voksne attributter er synlige og endegyldige.

 

Nylig var det en tråd der en mor syntes for mange andre mødre lot som om babyene deres var «kjønnsløse» - hun mente barnevogna, voksiposen og teppene burde være rød/rosa for jenter og ulike blåfarger for gutt. Hun fikk motstand, fordi mange mente at babyen selv ikke skiller mellom gutt og jente, babyen vet ikke hvilken farge den skal forvente, og fysiologisk ser de nyfødte ikke pastellfarger så godt heller, det er jo sakens ironiske side. Men det belyser jo nettopp mitt poeng: fargeinndelingen er noe folk driver med for de voksnes skyld.

 

Det må jo bety at de voksne ser det som viktig å vite om babyer er jente eller gutt – men hvorfor? Vil de i så fall behandle barnet på en annen måte? Jeg skulle ønske flere ville utfordre sitt forhold til «kjønnet oppvekst» - dvs å skape en kjønnsidentitet hos sine barn. For enten de påstår det ene eller det andre: det er ikke naturbestemt at jenter skal søke seg til kjoler, rosafarger og visse frisyrer, eller at gutter skal digge svarte klær og kort hår.

 

For eksempel: hvorfor kjøper man baby-bikinier, der småjenter ned til ettårsalderen får overdeler for å dekke til brystvortene sine. Da vi selv var ett år, dekket vi neppe til rumpa heller, vi badet sannsynligvis nakne. Hvorfor er bikiniområdene tabu hos ett-to-treåringer?

 

Et annet eksempel: Debatten om feil kjønn i garderoben sirkler rundt at barn i førskolealder er OK å ha i feil garderobe, mens barn i skolealder forventes å klare seg selv. Men for under en generasjon siden ble skolealderen satt ned med ett år. Betyr det at barnas kjønnsidentitet nå blir synlig ett år tidligere? Eller er det tvertimot statusen som «skolebarn» og «stor gutt/stor jente» som gjør at vi mener de nå bør føle noe annet?

 

Våre forventninger til barna er i stor grad med til å prege deres opplevelse av å tilhøre et kjønn – som jo kommer forut for sjenansen overfor motsatt kjønn. Et tredje eksempel er fra mitt eget barn, som elska å gå i skjørt i barnehagen fram mot 4-årsalderen. Men siden han var gutt, sørget andre (merkelig nok også de VOKSNE!) for å påpeke at skjørt var «feil». De vred på navnet hans og gjorde det til jentenavn,og fniste av ham.

 

Et fjerde eksempel: den norsk/pakistanske journalisten Noman Mubashir langet ut mot hijab-bruk på småjenter. Han aksepterer i utgangspunktet at voksne muslimer bruker den - hijaben skal beskytte kvinner mot menns lystne og krenkende blikk. Men han påpeker at med denne logikken blir det helt feil å beskytte åtteåringer. Det er jo ikke de som er i sentrum for begjæret, mener han, og de skal få lov å være barn.

 

Men her er jo ikke veien lang til det beryktede pedofili-kortet: at barna blir kjønnsvesener for visse, perverse voksne dersom vi ikke dekker dem til. Jeg våger faktisk en påstand i forlengelsen av dette: dersom vi «tillater» at barns kjønnsidentitet skal styre deres aktiviteter lenge før puberteten, og at ettåringers brystvorter er tabuområder som bør tildekkes – da gir vi jo de pedofile «rett»! Da forteller vi jo indirekte at JA; barn er kjønnede vesener som kan begjæres; at barnas bryster må tildekkes for ikke å pirre noen. Da er vi med på å normalisere det perverse.

 

Vi blir i tillegg med på å pervertere det normale: vi lærer ungene våre å frykte hverandre. Den lille småskolegutten blir sett på som overgriper dersom hans lille tisselur får reisning og noen kommer til å se den. Vi perverterer det uskyldige og tilforlatelige i nakenhet, lek, strandliv ved å skremme barna våre og fortelle dem at de må skjule seg. Da mamma fikk sin første svømmetime på femtitallet badet (skole)ungene nakne i Drammensbadet. De kom til og med i avisen!

 

Også på andre områder er det gjennomgående hvor seksualisert vår hverdag er. I tråden om en jente som må barberes på hodet for å slippe lus, gjøres det et nummer av at frisyren er stedet der hennes kjønnsidentitet sitter. I tråder om amming er det stadig noen som sammenligner amming med noe seksuelt: igjen en pervertering av det som faktisk ER normalt og naturlig i utgangspunktet. Når unge kvinner kan uttale offentlig at «æsj, nei, brystene mine er til for sex!» forteller det jo en del om hvor kjønnsliggjort hele hverdagen er. Eller den tråden som gikk i går, der en voksen mann syns det er kinky med fødsler, for da må man «flashe fitta»... Er ikke da alle aspekter av livet seksualiserte? Og må de være det, fra det banale som klesfarger, til det helt eksistensielle, som trygghet og livets opprettholdelse?

 

Selv bada jeg naken til 9-årsalderen. Da fikk jeg de første blaff av blyghet, og tok en pause med nakenbadingen til jeg ble voksen. Jada, vi var sikkert «hippier». Men de som påstår at barna deres er blyge for andre når de skal skifte o.l.: hva slags rolle har foreldrenes egen blyghet og tabuområder med det å gjøre? Kan det tenkes at om de voksne var litt mindre hysteriske, så skjønte barna at det ikke var så farlig heller?

 

 

(Edit: journalistens navn)

 

Jeg luer bare på en ting etter å ha lest dette:

Hva i helvete gjør du her inne? Du er altfor klok til å henge her.

Kjør debatt et sted du kan få konstruktive tilbakemeldinger, og dette er bok ikke stedet for det. Slett brukeren din nå, du hører ikke hjemme her.

 

Anonymous poster hash: 7ded2...2d4

 

Enig!

Men jeg mener ikke at du skal slette brukeren din!

Hurra for deg, og måten du får fram poeng på. Veldig veldig bra! Håper så inderlig du har en jobb hvor du får bruk for all din refleksjon og kunnskap. Flott!

[Gjest Antarctica]

 

 

 

Jeg er ganske så uenig. Ikke i at nakehnet er naturlig, men resten.

 

For det første så er barn født som seksuelle vesen. Ikke som i at barn skjønner konseptet sex, men helr fra tassen drar fornøyd i tissen, til onani (som bedrives av små barn helt ned til 2-3 års alderen), til doktorleken osv. Barn er seksuelle vesen. Mennesket er seksuelle vesen av natur.

 

Blueferdighet er heller ikke noe nytt. Det å ville være privat, det å skjønne mer om kropp og om grenser er heller ikke noe nytt. Det at voksne sprader nakne er svært ofte noe de har motet seg opp til eller lært seg å gjøre. Det er for de færreste av oss helt naturlig å vimse rundt nakne.

 

Resten av innlegget, om farger og om fløring med pedofili er veldig på grensen og jeg finner det litt usmakelig å ta det med i en artikkel som begynte å omhandle barns seksualitet. Det er er emne som fint kan stå alene uten å dra i alle mulige andre elementer.

 

Anonymous poster hash: 16fbb...ad3

 

Jeg her helt oppmerksom på at også småbarn har en seksualitet og at mennesket er et seksuelt vesen fra fosterstadiet til oldings alder. Ingen tvil om det. Men å være et seksuelt vesen er noe helt annet enn å være et seksualisert vesen...

 

At du selv har en personlig mening om at det ikke er naturlig å vimse rundt naken, forteller bare noe om din bakgrunn og oppvekst - ikke noe om din natur. Beklager, men dine meninger blir bare beviset på at mine spørsmål har sin berettigelse. Din bluferdighet er tillært, på samme måte som en dame i burkha også har en tillært bluferdighet som krever at hun dekker mye mer enn deg, eller en khoisan-kvinne ikke dekker noe som helst av kroppen. Samfunnet rundt oss avgjør, ikke "natur".

 

Skjønner ikke helt hva det er du syns er smakløst. At rosa/blå-inndelingen er en kjønning av småbarn? Det er da et faktum.

 

 

Litt snedig at du må argumentere med at det må ligge i min bakgrunn og min oppvekst at jeg har et annet (feil?) syn enn deg.Kanskje jeg er vokst opp i et hippehjem på Island og gått i Hjallis-barnehage? Og likevel mener jeg at mye av det du mener er tillært mener jeg er naturlig og omvendt.

 

Anonymous poster hash: 16fbb...ad3

 

Hva skal du nedi skyttergraven å gjøre, da. Jeg sikter til bakgrunnen "europeisk".

[Anonym bruker]

Hvor er alle garderobedamene nå? De er som regel overrepresentert i denne debatten. Er det på grunn av nicket, eller er det andre grunner?

Jeg er som regel helt uenig med Hi, men er enig i at det er noen gode poenger her. Vi har imidlertid i " vår" garderobe hatt problemer med nakenbilder som blir tatt med smarttelefon av barn i barneskolealder og spredd videre.

Da er det ikke så interessant om motivet er seksuelt..

 

Anonymous poster hash: c1548...981

[Himmel og hav]

Jeg lurer litt på om vi er en sving tilbake til arvesynden, hvor barn ikke var uskyldige vesener, men noe som helt fra fødsel var belastet med synd og skam. De skal inn i kjønnsstereotype roller fra de er født, med hhv "sjefen" og "søta" på sparkebuksene, og innen de går i barneskolen så er det "gangsta" og "sexy diva", og det blir slik at jenter må skjule brystene fra de er 1 år men helst skal ha så store at de tipper forover når de er 17.

 

Ikke alle forandringer i samfunnet er reelle framskritt...

[Gjest Antarctica]

Hvor er alle garderobedamene nå? De er som regel overrepresentert i denne debatten. Er det på grunn av nicket, eller er det andre grunner?

Jeg er som regel helt uenig med Hi, men er enig i at det er noen gode poenger her. Vi har imidlertid i " vår" garderobe hatt problemer med nakenbilder som blir tatt med smarttelefon av barn i barneskolealder og spredd videre.

Da er det ikke så interessant om motivet er seksuelt..

 

Anonymous poster hash: c1548...981

Garderobekultur og  -ukultur er jo et kapittel for seg selv. Det kan vi ha en hel tråd om... Det er jo også måter å oppføre seg på som er bra og mindre bra i garderober, og så lenge alle dusjer sammen (folk av samme kjønn!) må man allikevel lære unger at man ikke stirrer og peker, ikke ler og kommenterer, ikke tar bilder, ikke det ene og ikke det andre. Men det er vel en del av å sosialiseres inn i et samfunn?

[Anonym bruker]

 

 

Hvor er alle garderobedamene nå? De er som regel overrepresentert i denne debatten. Er det på grunn av nicket, eller er det andre grunner?

Jeg er som regel helt uenig med Hi, men er enig i at det er noen gode poenger her. Vi har imidlertid i " vår" garderobe hatt problemer med nakenbilder som blir tatt med smarttelefon av barn i barneskolealder og spredd videre.

Da er det ikke så interessant om motivet er seksuelt..

 

Anonymous poster hash: c1548...981

Garderobekultur og -ukultur er jo et kapittel for seg selv. Det kan vi ha en hel tråd om... Det er jo også måter å oppføre seg på som er bra og mindre bra i garderober, og så lenge alle dusjer sammen (folk av samme kjønn!) må man allikevel lære unger at man ikke stirrer og peker, ikke ler og kommenterer, ikke tar bilder, ikke det ene og ikke det andre. Men det er vel en del av å sosialiseres inn i et samfunn?

Joda, helt enig i det. Men jeg ser at når begge kjønn er i samme garderobe øker disse problemene. Så jeg er ikke pro " naked and free", men det er av helt andre grunner. Jeg prøver å være veldig bevisst på å ikke bidra til seksualiseringen av barn, jeg finner også dine eksempler motbydelige.

 

Anonymous poster hash: c1548...981

[Gjest Antarctica]

 

 

Hvor er alle garderobedamene nå? De er som regel overrepresentert i denne debatten. Er det på grunn av nicket, eller er det andre grunner?

Jeg er som regel helt uenig med Hi, men er enig i at det er noen gode poenger her. Vi har imidlertid i " vår" garderobe hatt problemer med nakenbilder som blir tatt med smarttelefon av barn i barneskolealder og spredd videre.

Da er det ikke så interessant om motivet er seksuelt..

 

Anonymous poster hash: c1548...981

Garderobekultur og -ukultur er jo et kapittel for seg selv. Det kan vi ha en hel tråd om... Det er jo også måter å oppføre seg på som er bra og mindre bra i garderober, og så lenge alle dusjer sammen (folk av samme kjønn!) må man allikevel lære unger at man ikke stirrer og peker, ikke ler og kommenterer, ikke tar bilder, ikke det ene og ikke det andre. Men det er vel en del av å sosialiseres inn i et samfunn?

Joda, helt enig i det. Men jeg ser at når begge kjønn er i samme garderobe øker disse problemene. Så jeg er ikke pro " naked and free", men det er av helt andre grunner. Jeg prøver å være veldig bevisst på å ikke bidra til seksualiseringen av barn, jeg finner også dine eksempler motbydelige.

 

Anonymous poster hash: c1548...981

 

Jeg tenker faktisk sånn at det går litt hånd i hånd. Eksempelet til Miss Marple om at litt for store småunger kommenterer og sladrer om andres kropp, eller ditt, om at barn tar bilder av andre barn og krenker dem på den måten, tror jeg faktisk er et resultat av den nevnte seksualiseringen. Når barn ustanselig blir gjort oppmerksom på sin kjønnstilhørighet, blir tuta ørene fulle med hvor herlig det liksom skal være å f eks se andre nakne, lenge før de klarer å ha noen "pornografisk" interesse av det, da tror jeg man vil se at de prøver å tilpasse seg og at de også vil bli mer opptatte av dette enn de egentlig er.

[skjotta]

 

 

 

 

Hvor er alle garderobedamene nå? De er som regel overrepresentert i denne debatten. Er det på grunn av nicket, eller er det andre grunner?

Jeg er som regel helt uenig med Hi, men er enig i at det er noen gode poenger her. Vi har imidlertid i " vår" garderobe hatt problemer med nakenbilder som blir tatt med smarttelefon av barn i barneskolealder og spredd videre.

Da er det ikke så interessant om motivet er seksuelt..

 

Anonymous poster hash: c1548...981

Garderobekultur og -ukultur er jo et kapittel for seg selv. Det kan vi ha en hel tråd om... Det er jo også måter å oppføre seg på som er bra og mindre bra i garderober, og så lenge alle dusjer sammen (folk av samme kjønn!) må man allikevel lære unger at man ikke stirrer og peker, ikke ler og kommenterer, ikke tar bilder, ikke det ene og ikke det andre. Men det er vel en del av å sosialiseres inn i et samfunn?

Joda, helt enig i det. Men jeg ser at når begge kjønn er i samme garderobe øker disse problemene. Så jeg er ikke pro " naked and free", men det er av helt andre grunner. Jeg prøver å være veldig bevisst på å ikke bidra til seksualiseringen av barn, jeg finner også dine eksempler motbydelige.

 

Anonymous poster hash: c1548...981

Jeg tenker faktisk sånn at det går litt hånd i hånd. Eksempelet til Miss Marple om at litt for store småunger kommenterer og sladrer om andres kropp, eller ditt, om at barn tar bilder av andre barn og krenker dem på den måten, tror jeg faktisk er et resultat av den nevnte seksualiseringen. Når barn ustanselig blir gjort oppmerksom på sin kjønnstilhørighet, blir tuta ørene fulle med hvor herlig det liksom skal være å f eks se andre nakne, lenge før de klarer å ha noen "pornografisk" interesse av det, da tror jeg man vil se at de prøver å tilpasse seg og at de også vil bli mer opptatte av dette enn de egentlig er.

selvfølgelig. Men sånn er samfunnet vi lever i og må ikke vi tilpasse oss det?

 

Nå er barna mine ganske små enda, men jeg tror ikke jeg ville utsatt en 8 år gammel sønn for å komme i den situasjonen at han står midt i en damegarderobe med reisning og potensielt ei klassevenninne rett rundt hjørnet.