Dumt å samsove

[sug lut]

Samsoving er gull. Og siden du ikke finner mange konfirmanter i mors og fars seng kan du trygt gå ut fra at det avsluttes igjen i rimelig tid for alles behov.

[Anonym bruker]

Samsoving er gull. Og siden du ikke finner mange konfirmanter i mors og fars seng kan du trygt gå ut fra at det avsluttes igjen i rimelig tid for alles behov.

Haha, luten <3

 

Anonymous poster hash: fc13b...99d

[Kanutten83]

 

Jeg har samsovet med mine, eneste måten vi alle fikk nok søvn av, Samsov vi, var de våkne 1-2 ganger for mat, mot om de sov alene var de våkne hver bidige time... Jeg ga lang marsj i hva alle andre sa og mente, så lenge man samsover forsvarlig er det ingen fare. På sykehuset ønsket de at jeg samsov med mellomste siden han ble født 1 mnd for tidlig og trengte varmen og nærheten fra meg. Da jeg fikk nr 3 satte de senga mi slik at babyen ikke skulle falle ut, for jeg ville vel samsove, som om det var det vanligste

Ikke vært noe problem å få de til å sove i egen seng etterhvert, gjort det når det har føltes riktig for oss

Har også fått kommentarer på at vi har samsovet, men MITT barn, JEG bestemmer hva som funker for OSS! Etterhvert sluttet kommentarene når de skjønte at de ikke kom noen vei

Samsoving er helt trygt så lenge man tar forholdsreglene alvorlig

De anbefaler vel heller at premature ikke skal samsove? Jeg har to jenter som ble født i uke 27, og samsoving ble ikke anbefalt. Anonymous poster hash: 7f82d...a76

Men det er jo forskjell på en som er født 1 mnd for tidlig (36+0) og en som er født i uke 27 De vurderte om han burde i kuvøse eller varmeseng, men om han heller kunne få sove sammen med meg og få min kroppsvarme var det det beste. Så jeg fikk beskjed om å samsove frem til termin om det var mulig

[*Miss Marple*]

 

 

Vi samsov (hadde samsovingsmadrass) til babyen var ca.4 mnd. Jeg syntes samsovingen var ganske pyton egentlig og det var herlig å få babyen over i egen seng

Nå gleder jeg meg til å få ham over på eget rom etter påskeferien. Han er stor gutt på 9 mnd.

Folk er forskjellige. For meg blir samsoving invaderende og jeg mener at barn ikke har noe i de voksnes seng å gjøre når de har nådd en hviss alder.

De som leste A-magasinet i forrige uke kunne lese om en familie med store barn (8-9 år?) som fortsatt samsov.

Det er et stort spenn innenfor normalen her og jeg tenker at hver enkelt familie selv må få finne ut av hvordan de vil løse sine soverutiner

Hva er galt med at større barn sover med foreldrene? Alle mine har had " fri tilgang" til senga vår til de selv valgte å sove alene. Kun hun minste på straks 7 år som en skjelden gang kommer inn for å sove hos oss nå. De har lært å banke på før de kommer inn fra de var ganske små.

 

Husker selv hvor godt og trygt det var å krype inn i pappas armkrok da jeg var lita og våknet av et mareritt. Trolig en grunn til at jeg fortsatt som voksen " kjerring" finner det naturlig å sette meg i pappas armkrok fortsatt.

Ingenting galt i det hvis man synes det er greit å ha barna i sengen sin. Det kommer vel litt an på hva man er vant til

Hverken jeg eller kjæresten min har sovet i våre foreldres seng seng som barn.

For meg er tanken på et større barn i vår seng helt unaturlig så lenge vi har fire soverom i huset.

Jeg er nok også fra barnsben vant til å ha mye rom og privatliv (Enebarn i MANGE år, ikke gått i barnehage, flere bad/toaletter osv.)

Hverken mannen eller jeg fikk sove i våre foreldres seng, derfor har det vært viktig for oss å ikke avvise våre barn når de har hatt behov for litt ekstra kos og trygghet. De har sluttet å komme inn til oss av seg selv sånn i 4-5 års alderen.

 

Enig med deg i at man finner det som passer seg selv best, men husk at å bli avvist når man søker trygghet kan være veldig sårt.

[MammantilNurket]

 

 

 

Vi samsov (hadde samsovingsmadrass) til babyen var ca.4 mnd. Jeg syntes samsovingen var ganske pyton egentlig og det var herlig å få babyen over i egen seng

Nå gleder jeg meg til å få ham over på eget rom etter påskeferien. Han er stor gutt på 9 mnd.

Folk er forskjellige. For meg blir samsoving invaderende og jeg mener at barn ikke har noe i de voksnes seng å gjøre når de har nådd en hviss alder.

De som leste A-magasinet i forrige uke kunne lese om en familie med store barn (8-9 år?) som fortsatt samsov.

Det er et stort spenn innenfor normalen her og jeg tenker at hver enkelt familie selv må få finne ut av hvordan de vil løse sine soverutiner

Hva er galt med at større barn sover med foreldrene? Alle mine har had " fri tilgang" til senga vår til de selv valgte å sove alene. Kun hun minste på straks 7 år som en skjelden gang kommer inn for å sove hos oss nå. De har lært å banke på før de kommer inn fra de var ganske små.

 

Husker selv hvor godt og trygt det var å krype inn i pappas armkrok da jeg var lita og våknet av et mareritt. Trolig en grunn til at jeg fortsatt som voksen " kjerring" finner det naturlig å sette meg i pappas armkrok fortsatt.

Ingenting galt i det hvis man synes det er greit å ha barna i sengen sin. Det kommer vel litt an på hva man er vant til

Hverken jeg eller kjæresten min har sovet i våre foreldres seng seng som barn.

For meg er tanken på et større barn i vår seng helt unaturlig så lenge vi har fire soverom i huset.

Jeg er nok også fra barnsben vant til å ha mye rom og privatliv (Enebarn i MANGE år, ikke gått i barnehage, flere bad/toaletter osv.)

Hverken mannen eller jeg fikk sove i våre foreldres seng, derfor har det vært viktig for oss å ikke avvise våre barn når de har hatt behov for litt ekstra kos og trygghet. De har sluttet å komme inn til oss av seg selv sånn i 4-5 års alderen.

 

Enig med deg i at man finner det som passer seg selv best, men husk at å bli avvist når man søker trygghet kan være veldig sårt.

Man skal absolutt ikke avvise barn.

Hos oss handlet det ikke om å "ikke få lov", men mer om at hver enkelt har sin seng som de sover i selv

[Anonym bruker]

Jeg synes det er helt greit jeg. Det er en baby! Jeg samsover fortsatt med mitt barn på snart ni år jeg... Jeg synes det er hyggelig..

 

Anonymous poster hash: 208a3...b0f

[Anonym bruker]

Samsoving er gull. Og siden du ikke finner mange konfirmanter i mors og fars seng kan du trygt gå ut fra at det avsluttes igjen i rimelig tid for alles behov.

Helt enig!

 

Anonymous poster hash: 208a3...b0f

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Vi samsov (hadde samsovingsmadrass) til babyen var ca.4 mnd. Jeg syntes samsovingen var ganske pyton egentlig og det var herlig å få babyen over i egen seng

Nå gleder jeg meg til å få ham over på eget rom etter påskeferien. Han er stor gutt på 9 mnd.

Folk er forskjellige. For meg blir samsoving invaderende og jeg mener at barn ikke har noe i de voksnes seng å gjøre når de har nådd en hviss alder.

De som leste A-magasinet i forrige uke kunne lese om en familie med store barn (8-9 år?) som fortsatt samsov.

Det er et stort spenn innenfor normalen her og jeg tenker at hver enkelt familie selv må få finne ut av hvordan de vil løse sine soverutiner

Hva er galt med at større barn sover med foreldrene? Alle mine har had " fri tilgang" til senga vår til de selv valgte å sove alene. Kun hun minste på straks 7 år som en skjelden gang kommer inn for å sove hos oss nå. De har lært å banke på før de kommer inn fra de var ganske små.

 

Husker selv hvor godt og trygt det var å krype inn i pappas armkrok da jeg var lita og våknet av et mareritt. Trolig en grunn til at jeg fortsatt som voksen " kjerring" finner det naturlig å sette meg i pappas armkrok fortsatt.

Ingenting galt i det hvis man synes det er greit å ha barna i sengen sin. Det kommer vel litt an på hva man er vant til

Hverken jeg eller kjæresten min har sovet i våre foreldres seng seng som barn.

For meg er tanken på et større barn i vår seng helt unaturlig så lenge vi har fire soverom i huset.

Jeg er nok også fra barnsben vant til å ha mye rom og privatliv (Enebarn i MANGE år, ikke gått i barnehage, flere bad/toaletter osv.)

Hverken mannen eller jeg fikk sove i våre foreldres seng, derfor har det vært viktig for oss å ikke avvise våre barn når de har hatt behov for litt ekstra kos og trygghet. De har sluttet å komme inn til oss av seg selv sånn i 4-5 års alderen.

 

Enig med deg i at man finner det som passer seg selv best, men husk at å bli avvist når man søker trygghet kan være veldig sårt.

Man skal absolutt ikke avvise barn.

Hos oss handlet det ikke om å "ikke få lov", men mer om at hver enkelt har sin seng som de sover i selv

 

Slik er det her også. Barna har vært trygge i egen seng fra dag 1, så de sover hele natten gjennom uten å våkne og være redde og trenge kos og trygghet på natten.

Hadde de kmmet hadde de selvsagt fått ligge i senga, men de har aldri hatt behov for det. Trygge, selvstendige unger.

 

Anonymous poster hash: 3ecd8...16c

[Anonym bruker]

De eneste "samsoverne" jeg rynker litt på nesa av, er de som klager på dårlig nattesøvn pga barn i sengen, og de som har barn over bhgalder i sengen (da mener jeg at det er rart om de kommer inn til mamma/pappa på morgenen for kos, opp til en viss alder det og såklart)

 

Samsover selv med babyen. Gjorde det med de to eldste til de var 7 mnd ca. Aldri hatt leggeproblemer med de likevel(6 og 3 år nå).

Og nei, spedbarn blir ikke bortskjemt.

Sålenge det funker for dere, gi f i hva andre mener:)

 

Anonymous poster hash: bc64d...458

[Anonym bruker]

Ikke rart, skulle det stå

 

Anonymous poster hash: bc64d...458

[Anonym bruker]

Her samsover vi fortsatt vi, fordi barna vil det selv. Jeg sover i senga med 7 åringen og faren i senga med 5 åringen. Vi vil ikke avvise barna våre når det er dette de selv vil. De sier selv ifra når de ikke vil.

 

Anonymous poster hash: 6717b...3cb

[smet]

Eg får kommentarer på det motsatte - at det er rart at eg ikkje vil samsove når det er best for barnet.. men her i heimen fungerer kvar si seng mykje betre for både mor og barn.

Gjer det som er best for deg og ikkje bry deg om "alle andre"

[Anonym bruker]

Her samsover vi fortsatt vi, fordi barna vil det selv. Jeg sover i senga med 7 åringen og faren i senga med 5 åringen. Vi vil ikke avvise barna våre når det er dette de selv vil. De sier selv ifra når de ikke vil.

 

Anonymous poster hash: 6717b...3cb

Ja, jøss! 

Om du har barn som er så utrygge og lite selvstendige når de er 7 og 5 år er det på tide å revurdere måten dere er på som foreldre!

 

Anonymous poster hash: 3ecd8...16c

[Anonym bruker]

Hei folkens, nå trenger jeg litt bekreftelse fra dere. Jeg har baby på et par mnd, som jeg samsover med. Når kvelden kommer, blir baby lagt i sin egen seng, men når hun våkner for mat, blir baby tatt opp i min seng. Dette gjør jeg for at jeg selv skal få sove mer (baby ammer hele døgnet nærmest), og fordi baby sover med sammenhengende i min seng.

 

Jeg synes dette er en fin ordning for oss, men jeg møter voldsomme reaksjoner fra mange i omgivelsene mine angående dette. Baby blir bortskjemt og ingen gjør slikt, blir det sagt. Men mitt inntrykk er at samsoving er forholdsvis vanlig, og jeg skjønner virkelig ikke problemet med det (så sant det er under trygge forhold).

 

Hva sier folket her? Burde jeg slutte med denne samsovingen asap?

 

Anonymous poster hash: 00104...1c3

Bare samsov i vei - det har jeg gjort med alle mine tre, i hvertfall i perioder, og jeg ser ingenting negativt med det. Det er koselig, trygt og barna flytter inn til seg selv når de syns det er best sånn.

 

Ingen dyr sover langt borte fra ungene sine - hvorfor skal mennesker gjøre det?

 

Du bestmmer selv hvordan du og ditt barn vil ha det - ikke bry deg om andre besserwissere.

 

Anonymous poster hash: 1fbbe...aac

[Anonym bruker]

I danmark har de nylig anbefalt å ikke samsove, da det øker risikoen for krybbedød.

Anonymous poster hash: 07bb5...37f

[Gjest cd0da]

Bare å gjøre det om du trives med det Her er ungen 2,5, men sover som regel i vår seng allikevel. Hun sniker seg inn om natten så våkner med gliset hennes hver morgen  

Nyter kosen mens jeg kan ^^ Det kommer fort nok en tid at hun blir 14 og ikke tåler synet av meg

[Ugl@ ruger...]

 

I danmark har de nylig anbefalt å ikke samsove, da det øker risikoen for krybbedød.

 

Anonymous poster hash: 07bb5...37f

Man skal ta viss forhåndsregler ved samsoving, feks må begge foreldrene være røykfrie og friske hvis de skal sove med barnet.

[Fru vims]

 

I danmark har de nylig anbefalt å ikke samsove, da det øker risikoen for krybbedød.

 

Anonymous poster hash: 07bb5...37f

 

Med forhåndstregler så går det greit. Og selv så sover jeg så lett at jeg hele tiden har kunnet fulgt med om barnet har blitt varmt osv. Og man skal heller ikke samsove om man røyker.

[Anonym bruker]

Hei folkens, nå trenger jeg litt bekreftelse fra dere. Jeg har baby på et par mnd, som jeg samsover med. Når kvelden kommer, blir baby lagt i sin egen seng, men når hun våkner for mat, blir baby tatt opp i min seng. Dette gjør jeg for at jeg selv skal få sove mer (baby ammer hele døgnet nærmest), og fordi baby sover med sammenhengende i min seng.

 

Jeg synes dette er en fin ordning for oss, men jeg møter voldsomme reaksjoner fra mange i omgivelsene mine angående dette. Baby blir bortskjemt og ingen gjør slikt, blir det sagt. Men mitt inntrykk er at samsoving er forholdsvis vanlig, og jeg skjønner virkelig ikke problemet med det (så sant det er under trygge forhold).

 

Hva sier folket her? Burde jeg slutte med denne samsovingen asap?

 

Anonymous poster hash: 00104...1c3

Jenta mi er 10 mnd, og vi har hele tiden gjort det slik. Hun legges i sin egen seng, kommer over i senga mi ved første amming, og ligger da i senga mi resten av natta (og spiser flere ganger i løpet av natta, men kan ikke si at jeg engang vet hvor mange ganger, for jeg er nesten ikke våken når hun spiser). Mi burde vel avvennes nattammingen snart, men jeg har ikke stresset med det siden det går helt greit for meg.

 

Anonymous poster hash: 0556f...9dd

[Anonym bruker]

Hei folkens, nå trenger jeg litt bekreftelse fra dere. Jeg har baby på et par mnd, som jeg samsover med. Når kvelden kommer, blir baby lagt i sin egen seng, men når hun våkner for mat, blir baby tatt opp i min seng. Dette gjør jeg for at jeg selv skal få sove mer (baby ammer hele døgnet nærmest), og fordi baby sover med sammenhengende i min seng.

 

Jeg synes dette er en fin ordning for oss, men jeg møter voldsomme reaksjoner fra mange i omgivelsene mine angående dette. Baby blir bortskjemt og ingen gjør slikt, blir det sagt. Men mitt inntrykk er at samsoving er forholdsvis vanlig, og jeg skjønner virkelig ikke problemet med det (så sant det er under trygge forhold).

 

Hva sier folket her? Burde jeg slutte med denne samsovingen asap?

 

Anonymous poster hash: 00104...1c3

Jeg har tre barn og har faktisk kun samsovet med minstemann, av den grunn jeg har vært redd for å gjør meg selv en bjørnetjeneste, og dermed slite med å få de til å sove alene i egen seng når den tid kommer. Men det har faktisk ikke vært noe problem

 

Anonymous poster hash: fc712...ebf

[Englenemine]

Innmari kos med samsoving våkner opp med en toåring i armkroken hver morgen jeg. Nyt det så lenge det er naturlig , plutselig er de store disse barna våre.

[Anonym bruker]

Syns alle snakker så mye om å gjøre feil når det kommer til baby. Hvorfor ikke bare gjøre som du føler? Babyen din trenger kos og nærhet, og samsoving er jo kjempekoselig. Man kan ikke gi barnet for mye kos selv om enkelte påstår det. 

 

Gjør det som ditt morshjerte føler for. Nyt all kosen du får vil nå jeg si, ungene blir raskt større og da er ikke det å sove i sengen med mamma så poppis. 

Anonymous poster hash: b8c1c...375

[Appelsinpiken]

Her samsov vi til hvertfall ungen var blitt et år, og av og til gjør vi det enda

[Anonym bruker]

 

 

Jeg har samsovet med mine, eneste måten vi alle fikk nok søvn av, Samsov vi, var de våkne 1-2 ganger for mat, mot om de sov alene var de våkne hver bidige time... Jeg ga lang marsj i hva alle andre sa og mente, så lenge man samsover forsvarlig er det ingen fare. På sykehuset ønsket de at jeg samsov med mellomste siden han ble født 1 mnd for tidlig og trengte varmen og nærheten fra meg. Da jeg fikk nr 3 satte de senga mi slik at babyen ikke skulle falle ut, for jeg ville vel samsove, som om det var det vanligste

Ikke vært noe problem å få de til å sove i egen seng etterhvert, gjort det når det har føltes riktig for oss

Har også fått kommentarer på at vi har samsovet, men MITT barn, JEG bestemmer hva som funker for OSS! Etterhvert sluttet kommentarene når de skjønte at de ikke kom noen vei

Samsoving er helt trygt så lenge man tar forholdsreglene alvorlig

De anbefaler vel heller at premature ikke skal samsove? Jeg har to jenter som ble født i uke 27, og samsoving ble ikke anbefalt. Anonymous poster hash: 7f82d...a76

Men det er jo forskjell på en som er født 1 mnd for tidlig (36+0) og en som er født i uke 27 De vurderte om han burde i kuvøse eller varmeseng, men om han heller kunne få sove sammen med meg og få min kroppsvarme var det det beste. Så jeg fikk beskjed om å samsove frem til termin om det var mulig

Tja, nå tenkte ikke jeg på tiden frem mot termin, da lå mine uansett to uker i kuvøse og deretter i samme seng. Men da vi kom hjem til termin var beskjeden at det ikke skulle samsoves. Nå er det også frarådet å samsove i Sverige de tre første månedene. Dette gjelder alle babyer, og skyldes at faren for krybbedød er større da.

 

Anonymous poster hash: 7f82d...a76

[Anonym bruker]

Gjør som du føler er riktig. For min del klarte jeg aldri å sove i samme seng som gutten, han ble faktisk flyttet på eget rom 1 mnd gammel fordi jeg ikke klarte å sove med han på rommet. Jeg sover veldig lett og har alltid hatt søvnvansker, så kanskje ikke så rart at jeg ble stresset.

 

Legger til at drømmen er at mannen og jeg har hvert vårt rom, men det har vi ikke plass til, så jeg må leve med avbrutte netter pga snorking eller bevegelser. Ikke kjekt å sove så lett.

 

Heldigvis for meg sover gutten på 5 også best i egen seng og eget rom, det er ytterst sjelden han kommer til oss. Blir stort sett når han er syk (slipper å stå opp ørten ganger for å se til han).

 

Anonymous poster hash: 29a9f...e83