Gå fordi man er forelsket i noen andre?

[Anonym bruker]

Noen som har vært igjennom noe lignende?

Jeg har forelsket meg i en annen. Følelsen jeg har for vedkommende er stor. Vi har vært bekjente en god stund men etter nærmere, mer privat og dypere samtale så innser jeg at han har alt av det jeg drømmer og ønsker i en mann. Men mest av alt han får meg til å føle ro. Det er sikkert rart at det er en følelse som betyr noe men ja... Ro har jeg ikke følt i kroppen tidligere.

Men jeg har mann og barn oppi det hele. Og pga barna så har jeg ikke gått.

Jeg og mannen hjemme kommuniserer ikke og jeg ser ikke for meg at vi vil vare livet ut. Vi har vokst fra hverandre men er gode venner og samarbeider godt.

Men jeg får så dårlig samvittighet over å bryte opp hus og hjem pga av egen lykke.

Noen som har erfaringer?

 

Det er forferdelig...

 

Anonymous poster hash: 2c4b2...26e

[Anonym bruker]

Sitter i akkurat samme situasjon, bare at jeg har bestemt meg for å gå. Venter bare på den rette anledningen til å fortelle det.. Det er vanskelig. Det er tungt. Men jeg håper det blir bra tilslutt..

Anonymous poster hash: 667e6...ad8

[Anonym bruker]

Sånn har jeg det også, nesten. Jeg er kle forelsket i en annen, tror jeg da. Er en jeg har rota litt med, men jeg har gjort det helt klart at jeg er gift og har barn.

Jeg kunne tenke meg å bo for meg selv, men vil ikke gå fra mannen pga en annen mann. Så jeg håper inderlig ikke jeg forelsket meg. Må finne ut av tingene med mannen først. Det er kjempe vanskelig. Han er jo verdens snilleste, men jeg elsker han ikke lengre, han er bare en venn jeg må passe meg for hva jeg sier til.

 

Anonymous poster hash: 2d4e2...0a2

[Anonym bruker]

Kjærlighet er en sjelden og verdifull opplevelse. Er den gjensidig så er det noe veldig unikt.

Anonymous poster hash: e0f7f...202

[Anonym bruker]

Jeg har vært forelsket i en annen mann. Det var gjensidig. Masse lange , dype samtaler, vi er så like på så mange måter, og det kriblet i hele meg...

 

Jeg løste det med å la være å treffe ham. Jeg ble værende i ekteskapet, prøvde å huske på hva som gjorde at vi ble sammen i utgangspunktet. Vi har lovet hverandre å holde sammen i tykt og tynt, han er en snill mann. Vi jobbet med å finne tilbake til hverandre, og nå har vi det bra sammen.

 

 

Anonymous poster hash: 6f786...7b7

[boblulf]

Eg trur nesten alle opplever å bli forelska i nokon andre i løpet av livet (eller i alle fall betatt). husk kva du eigentleg falt for hos mannen din. dykk ned i alle dei gode minnene de har saman (og les nokre av alle dei trådene her som handler om stemødre, mine dine og våre barn, eks-kjærester osv). Kjemp for det du har. Det er ikkje sikkert at graset er grønare på andre sida av gjerdet!

[Anonym bruker]

Noen sier kjemp for det du har?

Vi kommuniserer ikke. Han vil ikke til samlivsterapi.

Og jeg har det ikke bra. Har det ok. Ingen kjærlighet, ikke noe sex. Jeg vil ikke, han tenner meg ikke, gir meg ikke noe.

Vi har vokst fra hverandre.

Vi vil og ønsker forskjellige ting.

Burde jeg bare bli?

Skal jeg sitte i ett forhold man ikke vil?

At min mann er snill er ikke nok. Jeg trenger noe mere. Trenger støtte, oppmerksomhet, kjærlighet og en jeg ser en fremtid med som er basert på kjærlighet.

Skal man bli kun fordi at gresset ikke er grønnere ?

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 2c4b2...26e

[Anonym bruker]

Jeg har det sånn. Elsker to menn faktisk. Min tidligere ekskjæreste og nå min samboer som jeg har barn med.

 

Ikke hvert utro og noe jeg aldri vil være. Men jeg tenker tanken at for respekt for begge to må jeg velge å gå fra begge. Jeg er ulykkelig nå og sånn har ikke barnet mitt godt av å se meg.

 

Hatt disse følelsene i mange år og har prøvd, men klarer snart ikke mer.

 

Kan det virkelig bli bedre?

 

Anonymous poster hash: 02df8...480

[Anonym bruker]

Husk at forelskelsen går over, alltid. Hva sitter du igjen med da? En mann og et, eller flere, skilsmissebarn med dårlig utsikt.

 

Anonymous poster hash: 9b850...cad

[Anonym bruker]

Vet du om han vil det samme da?

At han vil satse på forholdet

 

Anonymous poster hash: cf8c3...a15

[Anonym bruker]

Hvis dere fungerer bra i lag hadde ikke jeg gjort det mtp barna. Krangler dere og er ufine blir det en annen sak.

 

Hva med å prøve og droppe den mannen du er forelsket i og ta en bl alvorsprat med mannen din? Forklare han av hvis ikke ting blir bedre så blir det skilsmisse.

Kanskje dere kan reise på en liten ferie i lag, bare dere to og kose dere?

 

Anonymous poster hash: adcc0...286

[Anonym bruker]

Noen sier kjemp for det du har?

Vi kommuniserer ikke. Han vil ikke til samlivsterapi.

Og jeg har det ikke bra. Har det ok. Ingen kjærlighet, ikke noe sex. Jeg vil ikke, han tenner meg ikke, gir meg ikke noe.

Vi har vokst fra hverandre.

Vi vil og ønsker forskjellige ting.

Burde jeg bare bli?

Skal jeg sitte i ett forhold man ikke vil?

At min mann er snill er ikke nok. Jeg trenger noe mere. Trenger støtte, oppmerksomhet, kjærlighet og en jeg ser en fremtid med som er basert på kjærlighet.

Skal man bli kun fordi at gresset ikke er grønnere ?

 

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 2c4b2...26e

Dette kunne jeg skrevet selv! Vi har allerede vært fra hverandre en gang, men fant tilbake og fikk ett barn til. Dødsdømt!!

Det ble ikke noe bedre for å si det slik. Likedan som før.

 

Jeg vil gå, men likevel ikke. Jeg tenner ikke på han, elsker han ikke, er kun sammen for barnas skyld. Feilen vår er at vi i tillegg diskuterer høylytt hver dag, noe eldste får med seg.

HATER det!

Men siden jeg er arb.ledig nå så får ting vente. Til barna blir større kanskje? Når er det riktig?

 

Anonymous poster hash: 6ddb2...db6

[Anonym bruker]

Eg trur nesten alle opplever å bli forelska i nokon andre i løpet av livet (eller i alle fall betatt). husk kva du eigentleg falt for hos mannen din. dykk ned i alle dei gode minnene de har saman (og les nokre av alle dei trådene her som handler om stemødre, mine dine og våre barn, eks-kjærester osv). Kjemp for det du har. Det er ikkje sikkert at graset er grønare på andre sida av gjerdet!

Jeg tror jeg er enig i dette, men klarer ikke helt å lese ordentlig gjennom lattertårene..

Boblulf?

Bob-lulf??

Fantastisk

 

Anonymous poster hash: 43722...1da

[Anonym bruker]

Hva hvis du går og så blir sammen med han du er forelsket i..

Hva gjør dere når forelskelsen går over hos begge eller den ene og det kanskje dukker opp andre spennende muligheter?

Husk at forhold som har med seg barn fra før, og sårede ekser og familier ikke akkurat har det beste utgangspunktet.

Anonymous poster hash: 4d87f...ec4

[Iiiiik]

Det virker jo som om du allerede har bestemt deg. 

 

En forelskelse vil jo alltid slå det trygge og vante. En forelskelse innebærer pirring, kiling i magen, løftet om (eller gjennomføringen av) heftig sex, ingen klesvask, ingen skuffelser, ingen brutte løfter, ingen snorking eller andre ekle vaner. 

 

Men tåler denne forelskelsen fordømmelsen fra alle andre? Tåler den å måtte planlegge ferie ut fra hva som passer den forsmådde eksen? Tåler den barn som hater den nye stefaren? Tåler den styret med å dele et hjem? 

 

Jeg er ikke i tvil om at alle vil oppleve å minst bli betatt, sannsynligvis forelsket, gjennom et langvarig forhold. Jeg er heller ikke i tvil om at man kan la det fare dersom man bestemmer seg for det. For meg er regnestykket enkelt. Du vet hva du har - du har en mann som samarbeider godt med, som er en god far og du har et stabilt og kjedelig ekteskap. Du aner ikke hva du får. 

[Anonym bruker]

Dette er grusomt vanskelig.   Jeg har selv forelsket meg i en annen, samtidig som jeg også har mann og barn. Likevel har jeg heldigvis aldri følt at jeg ville brutt ut av forholdet. Dette til tross for at forholdet har svinget veldig og vi har hatt tunge perioder.  Jeg falt for mannen min av en grunn og det var at han hadde så utrolig mange gode kvaliteter. Vårt forhold er ikke perfekt, men jeg ønsker ikke å rippe oppi det pågrunn av en forelskelse.    Det trenger ikke være grønnere på den andre siden. Når man er forelsket er det bevist at man blir blind for den andres negative sider og i starten så er det ingen som viser sine negative sider. 

 

Likevel så er det klart at noen forhold kan være grønnere på den andre siden. Men hva har egentlig du og mannen gjort for å jobbe dere igjennom problemene? Jeg merket at jo mindre jeg og mannen kommuniserer dess lettere tiltrekkes jeg av andre menn.  Når jeg og mannen har kvalitetstid sammen, noe som forsåvidt er sjelden kost, og vi har gode stunder så tenker jeg at jeg ikke vil gi slipp på han.

 

Men så frister det noen ganger å kunne gi etter for den man er forelsket i. Alt føles så fint. Det gir meg en god følelse. Det gir meg ro. Vi klikker så godt....     men er det verdt det? Vil det virkelig blir så fantastisk over tid?? 

 

Dette er et spørsmål man ikke kan vite svaret på.  Er det noen av dere (deg og mannen) som ikke ønsker å gjøre en innsats for forholdet? Har dere forsøkt?         Tenk på alt det dere har delt og erfart sammen. Er det ikke verdt noe?   Kan en forelskelse ødelegge det??      

 

Som sagt, jeg skjønner at det er vanskelig. Det er du som må ta valget og ta konsekvensene av valget.  Man vet ikke hvordan livet blir, men jeg ville tenkt grundig igjennom hvorfor jeg vil forlate nåværende partner og hva man har gjort for å forsøke å redde forholdet.

Anonymous poster hash: 73478...668

[sug lut]

Forelskelse er ikke varig.

[Anonym bruker]

Det virker jo som om du allerede har bestemt deg. 

 

En forelskelse vil jo alltid slå det trygge og vante. En forelskelse innebærer pirring, kiling i magen, løftet om (eller gjennomføringen av) heftig sex, ingen klesvask, ingen skuffelser, ingen brutte løfter, ingen snorking eller andre ekle vaner. 

 

Men tåler denne forelskelsen fordømmelsen fra alle andre? Tåler den å måtte planlegge ferie ut fra hva som passer den forsmådde eksen? Tåler den barn som hater den nye stefaren? Tåler den styret med å dele et hjem? 

 

Jeg er ikke i tvil om at alle vil oppleve å minst bli betatt, sannsynligvis forelsket, gjennom et langvarig forhold. Jeg er heller ikke i tvil om at man kan la det fare dersom man bestemmer seg for det. For meg er regnestykket enkelt. Du vet hva du har - du har en mann som samarbeider godt med, som er en god far og du har et stabilt og kjedelig ekteskap. Du aner ikke hva du får. 

Vet du ,jeg er helt enig.

I tilegg tror jeg at vi kan unngå å falle ordentlig for en annen ved å holde avstand om du merker at "her er jeg farlig betatt".

Med unntak av fjortisalderen har jeg aldri vært virkelig forelsket uten at det har skjedd noe mellom meg og den utkårede. Det er jo ikke sånn at dette er gjeldende for absolutt alle, men jeg tør påstå at om du virkelig har falt dypt for en annen enn partneren, så har du nok tatt noen valg underveis.

 

Anonymous poster hash: 4d87f...ec4

[Anonym bruker]

Så selv om forelskelse går over så burde jeg sitte i ett forhold der jeg ikke er lykkelig?

Vi har ingen spesielle minner sammen.

Vi ble vel sammen på feil tid...

Men når følelsene for mannen er borte så burde jeg fortsatt bli? Fordi det er best for barna?

 

Anonymous poster hash: 2c4b2...26e

[Anonym bruker]

Som sagt, det er ingen som sier hva du burde. Det er som sagt ditt valg og du som vet svaret best.    Utifra hva du skriver så virker det som om du har tatt valget og ønsker en bekreftelse fra oss her inne.

 

Nei, du burde ikke bli i et ulykkelig forhold bare fordi dere har barn.       Men hva er det egentlig du trenger tilbakemelding på???

Anonymous poster hash: 73478...668

[Anonym bruker]

Det er bare så enormt vanskelig... Trenger sikkert bekreftelse på at det er lov å tenke på seg selv. Føler jeg tenker på alle andre enn meg selv, spesielt etter jeg ble mor.

Tenker på alle andres ve og vel...

Hi

 

Anonymous poster hash: 2c4b2...26e

[Anonym bruker]

Det er jo normalt at man bekymrer seg for barna og den biten, men dere er ikke de første og neppe de siste som ender opp med skilsmissebarn.   Så lenge man skåner barna på best mulig måte og ikke blander de oppi en eventuell bitter strid så kommer nok de også over det.   Barna bør holdes utenfor alt som har med deres problemer å gjøre og ikke på noen måte sette de i situasjoner som gjør at de blir presset til noe.  Jeg fulgte ikk helt med om du skrev hvor gamle barna din er, det har litt å si forhold til hvordan man skåner dem.

 

Hvis du er sikker på at det eneste som gjør det vanskelig er barnas ve og vel, og ikke det at du skal angre på at du forlot mannen så greit, da skal du få min støtte.   Jeg er en person som tenker at man skal få lov til å tenke på seg selv.   Barn har uansett ikke godt av å være i et hjem med ulykkelige foreldre.

 

Som Dr.phil så fint sier: Barn vil heller komme fra et "ødelagt" hjem, enn å være i et. 

Anonymous poster hash: 73478...668

[Anonym bruker]

Jeg synes jo også mannen min fortjener all den kjærligheten han fortjener. Men jeg klarer ikke å gi det han fortjener.

Usikker på om det blir noe bittert brudd... Men han vil jo i utgangspunktet ikke.

Men vi har barnas ve og vel øverst.

Men vi kommuniserer ikke, har vel aldri gjort noe spesielt. Det er vanskelig!

Barna er mellom 4-8.

 

Anonymous poster hash: 2c4b2...26e

[Anonym bruker]

Jeg synes jo også mannen min fortjener all den kjærligheten han fortjener. Men jeg klarer ikke å gi det han fortjener.

Usikker på om det blir noe bittert brudd... Men han vil jo i utgangspunktet ikke.

Men vi har barnas ve og vel øverst.

Men vi kommuniserer ikke, har vel aldri gjort noe spesielt. Det er vanskelig!

Barna er mellom 4-8.

 

Anonymous poster hash: 2c4b2...26e

[Anonym bruker]

Husk at forelskelsen går over, alltid. Hva sitter du igjen med da? En mann og et, eller flere, skilsmissebarn med dårlig utsikt.

 

Anonymous poster hash: 9b850...cad

 

Det er det da ingen fornuft i overhodet. De fleste forelskelser blir til kjærlighet om de satses på gjensidig.

Grunnen til at man ble sammen med den man er sammen med i dag var da nettopp forelskelse.

 

 

Anonymous poster hash: 39475...2b7