sinne ut av kontroll hos samboer...mener nå jeg ihvertfall..

[Sint naken biltyv]

Vel, om det funker med engangs apebrøling så brøl i vei. Det virker som ungene er helt ute av kontroll - det der er jo ikke fantestreker, det er ren ødeleggelse.

Må si meg enig med luten.

Dessuten, du kommer selvfølgelig med adhdkortet etter hovedinnlegget. Dette er ikke snakk om Adhd men fullstendig mangel på oppdragelse og grenser! Ingen barn hverken med eller uten Adhd oppfører seg sånn om de blir oppdratt! Og ja, jeg har et barn med Adhd.

[Sint naken biltyv]

Hvordan fikk barna gjort alt dette uten at du merket det? De klarer jo ikke slenge alle leker over alt helt lydløst?

 

Hvorfor ble de ikke stoppet og hvorfor måtte de ikke rydde før de la seg?

 

Sover de på samme rom? Kan hende du bør dele dem opp dersom de er ute på fanteri hele tiden.

 

Vet ikke hvorfor du nevner ADHD, de bør jo vite at dette er feil. ADHD kan ikke være unnskyldningen for dårlig oppdragelse og lite konsekvenser på barn.

 

At samboer hylte var upassende, men skulle være artig å høre hans versjon. Han har vel rett og slett fått nok av ungene sine fanterier.

 

Lurer veldig på hvilke konsekvenser dette fikk for barna?

 

Anonymous poster hash: 8c820...106

Så innmari enig!!

[Anonym bruker]

Synes også det er mye som skurrer her i alle fall når ADHD på to barn i en familie blir dratt frem. Hva skjedde egentlig? Var det slik at ungene lekte (raserte huset ) uten at dere merket det? Så når dere skule legge dere så oppdaget dere det? Du ble lei deg p.g.a. alt rotet og samboeren din ble sint for at du ble lei deg?

Det er også viktig at dere støtter hverandre. Nei jeg synes ikke det er rett å vekke guttene for å kjefte på de, men du burde nok gått unna når du begynte å grine også. Dere to voksne burde ha snakket om konsekvensen etterpå, kanskje ville det vært lurest å bare gjennomført den denne gangen selv om du ikke er enig?

Anonymous poster hash: d9f1f...943

[Anonym bruker]

Vel, han gikk kanskje over streken. Det er ikke akkurat korrekt oppførsel over barn, men det virker jo som om ungene var helt ut av kontroll. Og det er kanskje greit at de ser at det kan tippe over for mor eller far en gang, at de kan bare ikke holde på slik! 

 

Så lenge det er en engangshendelse at han reagere slikt vil jeg si at det går fint ann å "overse". Om han derimot oppfører seg slik hele tiden og også over småting, da har han et problem.

Anonymous poster hash: 00989...374

[Anonym bruker]

 

jeg sa det ikke var aktuelt å holde de på rommene hele dagen. jeg fikk de til å ordne opp etter seg, å det har  de gjort. så har jeg hatt en prat med de (igjen ) så håper de snart kan lære. Husarbeid synes de er kjempestas. Ser de blir veldig stolt når de føler at de virkelig hjelper til, men ender ofte i kaos å krangling mellom guttene. men vi prøver..prøver å prøver. har gjort det lenge. skal ikke gi opp. jeg ihvertfall.

 

Anonymous poster hash: e9489...9a4

 

 

Hvorfor ikke ? Jeg ga sønnen min på 6 år romarrest en gang, det var faktisk veldig effektivt ! Han har heller ikke fått varige men av å få en skikkelig konsekvens

 

Anonymous poster hash: 52ec7...361

[Fertila]

Jeg bare lurer på hvorfor dere ikke oppdaget  denne massakren før etter at barna hadde lagt seg?  Er det i det hele tatt mulig å unngå å få med seg noe sånt? 

[Anonym bruker]

Jeg hadde ikke vekket ungene, men jeg hadde jaggu brølt om noe sånt hadde skjedd her hjemme, ADHD eller ei.

 

Anonymous poster hash: d21fb...8b6

[Honningmelon]

Jeg hadde ikke vekket barna for å brøle, men dette hadde ikke gått ubemerket hen i mitt hus, og når jeg da hadde oppdaget det så hadde jeg brølt jeg og. Hadde vært dritforbanna.

 

Og dette heter ikke fantestreker. Det heter ødeleggelse.

 

Jeg lurer også veldig på hvordan du ikke la merke til at dette skjedde og hvorfor de ikke ryddet opp før de la seg.

[Anonym bruker]

Helt enig med luten jeg og! Blir for lettvint å skylde på ADHD...

 

Anonymous poster hash: 9dc31...f21

[Anonym bruker]

Når jeg leser dette tenker jeg følgende: ungene har herja og rasert soverommet. Du legger ungene uten å gjøre noe med det(?) eller rydder opp for dem før de legger seg. Enten forteller du far hva de gjorde etter at han kommer hjem på kvelden, og han går inn til barna i raseri fordi dette langt i fra er første gangen de har rasert rommet. Ellers kommer mannen hjem sent, går inn på rommet for å si god natt, og ser at rommet er rasert. Utfallet er uansett at far får et raserianfall og du griner.

 

Hva fikk deg egentlig til å ta til tårene? Hadde du noe av skylden for at gubben ble sint på barna? For eksempel lot dem legge seg uten alvorsprat? Hjalp dem å rydde opp i stillhet? Synes du mannen er for streng med gullungene? Følte du skyld for at du ikke kunne beskytte dem mot sinnet?

 

Skjønner at dette var en ekkel situasjon. Jeg har også en mann som kan buldre ganske høyt, og det er ille nok at det er jeg som må høre på. Jeg håper ikke han drar med seg uvanen inn i familielivet og brøler til barnet når det kommer også. Det jeg derimot ikke helt forstår er hvordan denne situasjonen i det hele tatt oppsto. Hvem oppdaget hva når, og hvordan? Er du og mannen din uenige i barneoppdragelsen og konsekvenser av brutte regler?

 

Anonymous poster hash: 37391...157

[Anonym bruker]

Den skulle ikke være anonym forresten.

 

Anonymous poster hash: 37391...157

[Anonym bruker]

Det å rive ut klær fra skap, rive ned bilder og tømme ut alle lekene sine er vel ikke "ren ødeleggelse" og massakre akkurat... Noen kan overdrive... Men når det er sagt, ja far går over streken, og barna bør definitivt strammes litt opp.

 

Anonymous poster hash: 085f3...fe2

[Fero]

Ikke den heller, ærlig talt da...

[♥Nemi♥]

 

Trenger virkelig HI noen å snakke med? Seriøst? Alle kan renne over av sinne noen ganger, det har jeg også gjort. Men har da sagt unnskyld til ungen, og forklart at mammaer også kan bli like sinte som andre også, men at det ikke er greit.

Synes det er rart at du begynte å gråte da. Hva viser det guttene? Når jeg eller mannen er uenig i ting vi har gjort fremfor vår datter, snakker vi om det etterpå, slik at hun ikke får det med seg.

Renne over, ja. Men å vekke ungane for å kjefte på dei?

 

Jeg leste ingen plasser at de vekket ungene for å kjefte på dem :-) Om det var tilfelle, var det veldig dumt. Men da undrer jeg meg hvert fall over hvorfor det ikke ble oppdaget tidligere.

[LittLykkelig]

 

Hadde blitt forbanna selv. Men barna blir vel som man oppdrar dem...

 

Anonymous poster hash: 4943c...8a7

Vet du, det er ikke alltid sant! Veldig enkelt å si om man selv har enkle barn. Man kan være for streng f.eks., og barna utagerer mer. Det er for mange en hårfin balanse i oppdragelsen. Jeg er selv pedagog og samboer jobber i bhg. Vi har alltid vært konsekvente og strenge men rettferdige, likevel er eldstegutten her en utfordring. Så det er ikke alltid man kan skylde på oppdragelsen!

[LittLykkelig]

Det som slår meg er at guttene kanskje kjedet seg. Om barn får for lite oppmerksomhet kan de gjøre "rampestreker". Har sett det mye i bhg. Om de føler at de voksne ikke har overblikk, ikke gir dem nok oppmerksomhet og tid, eller de er alene uten oppsyn lenge, så kan de utnytte situasjonen. Hvis dere har 4 barn og dette er de eldste, er det vel kanskje travelt å følge opp alle? Barn i den alderen har mange påfunn. Sa du ikke ifra til dem selv? Tipper hvertfall de ikke river ned bildene igjen etter fars reaksjon.. Forresten bør dere være et team med noenlunde like grenser. Virker som om begeret rant over for faren.

[Anonym bruker]

Hvor ble det av hi?

 

Anonymous poster hash: 38641...f44

[Anonym bruker]

Hvor ble det av hi?

 

Anonymous poster hash: 38641...f44

Rydder opp etter ungene? Eller stakk av med halen mellom beina. Tipper hun trodde hun skulle høste masse sympati og backup på at gubben hennes er en dritt. 

 

Anonymous poster hash: d12e0...6ab

[samlex]

Jeg er enig i at det må reageres, men ropingen og skriking (brøling) vil etter min mening aldri komme godt ut. Å bli redd av skriking medfører at man ikke oppfatter hva som blir sagt. Det går absolutt an å irettesette og være streng og tydelig uten å heve stemmen. Mener du skriver at barna ble vekket for å få kjeft? Dette er for meg veldig brutalt og skremmende. Jeg ville nok ventet til dagen etter , for så å ta praten. Hvis det viser seg at det er en diagnose også, tenker jeg at man bør være tettere på barna i løpet av dagen, slik at man kan avverge type rive-alt-ut-av-skapet leken. Men jeg skjønner at det ikke alltid er mulig. Jeg har full forståelse for din reaksjon HI.

[Anonym bruker]

Hvis det stemmer det du skriver, så vil jeg si han har tråkket over grensa over hva jeg syns er akseptabelt. Jeg skal ikke si at jeg er noe supermor, jeg har hevet stemmen og mistet besinnelsen fordi nok er nok.

men dette syns jeg ble drøyt.

Er det et engangstilfelle så greit nok, man er bare et menneske trossalt. Jeg syns det viktigste er hvordan han tar det etterpå. Angrer han? Tar han seg en ordentlig prat med barna etterpå og forklarer hvorfor han ble sint, og unnskylder at han mest sannsynlig skremte dem

 

 

 

Anonymous poster hash: 64153...5d6