Jeg klarer ikke oppdra barnet mitt

[Anonym bruker]

Takk for mange fine svar. Jeg skal ta å skrive ned en liste og prøve å prate med han på nytt, uten å legge vekt på alt han ikke gjør. Kan og foreslå familieterapi igjen, men jeg vet jo at det ikke er så mye håp der, har foreslått det mange ganger, og han nekter å bli med for det er i arbeidstiden. Det at ungen er så aktiv gjør at det kreves mye av oss, men skal bli flinkere til å ta ungen med ut på ettermiddagene, nå er jo våren kommet og mye fint vær. Synd det ikke ligger noen lekeplass i nærheten her, men vi har jo hage, fin gangvei til sykkeltrening, og fint tur om råde i enden av boligfelte.  Så får bare sparke meg selv bak og komme meg ut etter barnehage og jobb. 

Anonymous poster hash: 20e92...3f3

[Anonym bruker]

Vet du hva,noen ganger må man stikke fingeren i jorda og spørre seg selv "er det så farlig at han hopper i sofaen da..?Ingen dør av det,ok hopp i den jævla sofaen da!"

 

Og heller lage regler som handler om å være et empatisk godt menneske som ikke slår, er slem, sier stygge ting osv.

 

Noen ganger har vi regler bare fordi,og vet egentlig ikke helt hvorfor vi har de,det " bare er  sånn".

Og da må vi spørre oss." hvorfor har jeg disse reglene? og hvem har jeg reglene for?"

 

Senk krav men ha regler.og jeg har funnet ut en veldig fin ting(endelig!!) til min 4 åring hjelper det ingen verdens ting at jeg blir sur,roper og krangler og er ufin,han lærer ingenting av det.Men når jeg derimot sier at "om du kløner storebroren din så blir det vondt" og prøver å ikke legge så mye mer i det,for man kan snakke ihjel barn også,og da lærer de ingenting da heller...

 

Jeg må seriøst se på min 4 åring som en 2-åring noen ganger,slik at jeg må tenke at han kan ikke så mye,jeg må forklare han hvorfor og hvorfor ikke han kan gjøre slik og slik. Høres sikkert rart ut,at jeg undervurderer min sønn sånn,men det har heller noe med at jeg må snu mitt tankesett og heller forklare han ting enkelt og ikke stå der og rope..!

Anonymous poster hash: b26d7...60e

[Tired mama]

Ungen er snart 4 år. Og jeg har vært helt nedkjørt på energi helt siden svangerskapet. Eneste jeg ønsker når dte står på som vært er å bare få være i fred og få være meg uten ansvar for andre. Men når jeg kikker innom før jeg legger meg og barnet ligger så søtt og sover blir jeg fylt av kjærlighet og føler nytt mo for morgen dagen. Men morgen dagen kommer og det er alltid det samme.

 

Husregler høres jo lurt ut, men kan vel ikke starte med så mange?

Har prøvd å fokusere på av og på kledning, ikke slå, ikke hoppe i sofaen, men jeg river snart av meg hue, for det jo fult kaos fra morgen til kveld.

 

Anonymous poster hash: 20e92...3f3

Jeg føler det på AKKURAT samme måte!! Mange dager tror jeg rett og slett ikke jeg er egnet for å være mamma.

 

Jeg er så sliten og kan klikke over bittelitt sutring. Har aldri avlastning og jeg føler at denne rollen som mamma er i ferd med å spise meg opp! Føler meg kvalt! Og skulle ønske jeg bare kunne få lov til å være i fred og få lov til å være MEG!!

 

Det føles så kjipt å gå og glede seg til de blir større. Jeg er jo egentlig veldig glad i barn.

 

Men går alltid inn til dem før jeg legger meg og føler en enorm takknemlighet for at jeg har dem i livet mitt...

 

Å være mor er virkelig en fulltidsjobb! 24 timer i døgnet, 365 dager i året!!

 

Vil du skal vite at du ikke er alene!

 

Klem til deg

Endret 20. mars 2014 av Tired mama