sorg den samme uansett?

[Anonym bruker]

Jeg har mistet en enegget tvilling, men dessverre så fikk vi nok ikke like mye empati og støtte som dem som hadde mistet sitt enkeltfødte barn. Vi hadde jo barn igjen liksom, så da var det ikke synd på oss. Er det ikke merkelig hvordan alt skal sammenliknes? Var ikke mitt barns liv verdt noe som andres og var ikke hennes dødsfall trist nok i seg selv? Jeg undrer meg svært over denne tendensen som mange har til å sette sorg og kriser opp mot hverandre.

 

Anonymous poster hash: 5c7f3...179

[Sint naken biltyv]

 

Hvorfor har du sånn behov for å måle sorg?

Føler du virkelig at du har noen rett til å sette deg som dommer over folks følelser?

Hvem føler rett og hvem føler galt. Helt merkelig.

 

Anonymous poster hash: 748da...01a

Det vet jeg faktisk ikke, sånn som du legger det fram er jeg ganske tåpelig, og er vel egentlig enig i det tror jeg bare var litt irritert over en bestemor som mistet sin far nylig og hun går rundt å synes så jævlig synd på seg selv. Selvfølgelig skal man få være lri seg, er jo fryktelig trist å miste noen man er glad i. Men å klage til mennesker som ikke en gang har opplevd å ha sine foreldre til konfirmasjon eller til noen som har mistet sin datter på 5 år det er provoserende.

 

Anonymous poster hash: d548c...bc4

Herregud syns du er helt på trynet her. Så dømmende og frekk:-/

[AnTiLoPeSvIn]

jeg tror sorg er individuelt fra person til person. jeg tenker kanskje det er lettere å akseptere og forsone seg med at en forelder har gått bort i en alder 80+. Men savnet er jo like stort uansett om den døde ble 40 eller 80. Personen er jo ikke der lenger. Personens eksistens er ikke lenger eksisterende. Grusom tanke. Jeg selv er 27 år og mistet min far brått og uventet for 5 uker siden.. En sorg jeg ikke unner noen, men noe vi alle må gjennom en eller annen gang Ta var på deres kjære, fordi ingen vet hva morgendagen virkelig bringer.  

Endret 18. mars 2014 av AnTiLoPeSvIn

[Gjest meg mamma?]

 

Hvorfor har du sånn behov for å måle sorg?

Føler du virkelig at du har noen rett til å sette deg som dommer over folks følelser?

Hvem føler rett og hvem føler galt. Helt merkelig.

 

Anonymous poster hash: 748da...01a

Det vet jeg faktisk ikke, sånn som du legger det fram er jeg ganske tåpelig, og er vel egentlig enig i det tror jeg bare var litt irritert over en bestemor som mistet sin far nylig og hun går rundt å synes så jævlig synd på seg selv. Selvfølgelig skal man få være lri seg, er jo fryktelig trist å miste noen man er glad i. Men å klage til mennesker som ikke en gang har opplevd å ha sine foreldre til konfirmasjon eller til noen som har mistet sin datter på 5 år det er provoserende.

 

Anonymous poster hash: d548c...bc4

 

Ærlig talt. Min pappa døde da jeg var tenåring. Min verden falt i grus og livet har aldri blitt det samme. Men jeg kan da fremdeles forstå og ha empati med andre som mister noen de er glad i, selv om personen som mistet var 40+. Jeg skjønner ikke hvorfor det skal være provoserende at de synes synd på seg selv. Folk må da få lov til å være lei seg og synes synd på seg selv til meg selv om jeg istet min pappa når jeg egentlig bare var et barn.

Beklager, men du virker lite empatisk og omsorgsfull

[Anonym bruker]

quote name="meg mamma?" post="146216991" timestamp="1395178013"]

 

 

 

Hvorfor har du sånn behov for å måle sorg?

Føler du virkelig at du har noen rett til å sette deg som dommer over folks følelser?

Hvem føler rett og hvem føler galt. Helt merkelig.

 

Anonymous poster hash: 748da...01a

Det vet jeg faktisk ikke, sånn som du legger det fram er jeg ganske tåpelig, og er vel egentlig enig i det tror jeg bare var litt irritert over en bestemor som mistet sin far nylig og hun går rundt å synes så jævlig synd på seg selv. Selvfølgelig skal man få være lri seg, er jo fryktelig trist å miste noen man er glad i. Men å klage til mennesker som ikke en gang har opplevd å ha sine foreldre til konfirmasjon eller til noen som har mistet sin datter på 5 år det er provoserende.

 

Anonymous poster hash: d548c...bc4

Ærlig talt. Min pappa døde da jeg var tenåring. Min verden falt i grus og livet har aldri blitt det samme. Men jeg kan da fremdeles forstå og ha empati med andre som mister noen de er glad i, selv om personen som mistet var 40+. Jeg skjønner ikke hvorfor det skal være provoserende at de synes synd på seg selv. Folk må da få lov til å være lei seg og synes synd på seg selv til meg selv om jeg istet min pappa når jeg egentlig bare var et barn.

Beklager, men du virker lite empatisk og omsorgsfull

 

Selvfølgelig har jeg empati med de som har mistet noen de er glad i, jeg skrev jo at fjeg forstår det er fryktelig trist. Men når en 70 åring klager i ukesvis til svigerdatter sol på 24 som ikke en gang har en far så synes jeg hun er på kanten til egoistisk og selvsentrert. Selv jeg som mistet en av mine nærmeste i svært ung alder vet at Det er mange som har det værre enn meg og jeg ville IKKE klaget om hvor synd det var på meg til hverken noen som har opplevd noe værre eller ikke opplevd noe trist i det hele tatt. Og jeg har skrevet ett innlegg senere hvor jeg ytekker tilbake hovedinnlegget og sier meg enig i at sorg ikke kan måles men at påkjenningen nok er hardere på en ung person enn en eldre og mer erfaren/visere person.

 

Og men gjerne at jeg er lite empatisk og omsorgsfull, litt morsomt at det er det mine venner og familie beskriver meg sånn.

Jeg lot meg ikke provosere over at en eldre dame synes synd på seg selv, jeg ble provosert av hvordan hun klaget i ukesvis til en som ikke en gang fikk oppleve å ha far i konfirmasjon, det synes jeg at var lite gjennomtenkt og egoistisk.

 

Anonymous poster hash: d548c...bc4