sorg den samme uansett?

[Anonym bruker]

Leste denne artikkelen her

http://m.db.no/2014/03/16/magasinet/erlig_talt/savn/sorg/32307479/

 

og må si jeg er sterkt uenig! Det er MYE værre å miste foreldre når man er ung enn når man er gammel, det er selvfølgelig trist uansett men vi vet at alle skal død en gang men å sammenligne å miste en mor/far når man er 20+/- og 40+ er bak mål.

 

Anonymous poster hash: d548c...bc4

[PrinsesseHengepupp]

Sorg kan ikke måles.

[Cat.68]

Sorg er noe veldig privat og individuelt. Sorg kan ikke måles opp mot hverandre. Man kan ikke si det ene er verre en det andre.

[Anonym bruker]

Du kan ikke måle slikt.

Jeg mistet min bestefar, som var verdens beste mann og familiens klippe, da han var 86 år. Forventet, ja. Han var gammel og syk. Men fy faen så vondt det var, og er enda! Helt grusomt, og jeg sørger mer over ham enn over min kusine som døde da hun var 40. Mer meningsløst det siste sånn generelt sett, men å miste bestefaren min var verre for meg. Og det er av den enkle grunn at sorg er SUBJEKTIVT, alle opplever det ulikt, og folk betyr ulikt for forskjellige mennesker.

 

Det eneste jeg mener må være verre enn noe annet uten tvil, er å miste sine egne barn, uansett alder på dem. Utover det er det helt feil å konkurrere om hvem som har det verst!

Anonymous poster hash: d2457...d51

[soleia]

Sjølvsagt er det eit større sjokk å brått miste unge foreldre, men poenget hans er at det framleis er ei stor sorg og sakn, sjølv om dei er eldre og ein er meir førebudd på at det kan skje.  Eg trur ikkje ein heilt kan førebu seg på å miste nokon, sjølv om ein veit det kjem til å skje.

[Gjest meg mamma?]

Leste denne artikkelen her

http://m.db.no/2014/03/16/magasinet/erlig_talt/savn/sorg/32307479/

 

og må si jeg er sterkt uenig! Det er MYE værre å miste foreldre når man er ung enn når man er gammel, det er selvfølgelig trist uansett men vi vet at alle skal død en gang men å sammenligne å miste en mor/far når man er 20+/- og 40+ er bak mål.

 

Anonymous poster hash: d548c...bc4

Og jeg må si meg helt uenig med deg. Ingen har rett til å måle andre sin sorg, eller til å si at sorgen over en person er større enn over sorgen til en en annen person kun basert på alder.

 

Jeg synes rett og slett det er frekt å antyde at ikke sorgen bør være så stor hvis man mister foreldrene når man er 40+

[Anonym bruker]

Jeg var 41 da jeg holdt min pappa i hånden da han døde fra oss 68 år. Sorgen er så vanvittig stor og smertefull at det gjør fysisk vondt.

Om du da HI skulle fortalt meg at min sorg ikke betyr så mye som andre som mister yngre nære mennesker , så hadde jeg slått til deg i forbannelse!

 

Hvem faen tror du at du er som skal sitte å fortelle hvem som skal sørge mest og minst?

Det er lov å tenke litt før du åpner munnen.

 

Anonymous poster hash: 748da...01a

[Anonym bruker]

Er du veldig ung, HI? Jeg er selv 32 år og tror nok det kommer til å være like vondt å miste foreldrene mine når jeg blir 40, som det ville vært nå. Jeg vet om en som ikke sørget så mye da moren hans gikk bort, men han var 73 år og moren hans var 95 år. Men det gjorde likevel vondt, selvfølgelig.

 

Anonymous poster hash: 935f1...b21

[Anonym bruker]

Noen synes det er vondere å miste katten enn å miste moren sin.

 

Anonymous poster hash: 12e10...6ba

[LillaGorilla♥♥]

Jeg har vært nær ved å miste mammaen min 3 ganger. Først som 11-åring, deretter som 15-åring, og til sist som 33-åring. Heldigvis gikk det bra alle gangene. 

Men jeg kan fortelle deg at jeg ikke har vært eller er noe mindre redd for å miste mammaen min nå som voksen som da jeg var yngre.

 

Ja, jeg vet at det kommer til å skje en gang, og en "formildende" ting er jo at jeg nå har egne barn å konsentrere meg om, som holder meg oppe og gjør at jeg må gå videre uansett. Men fy faen, jeg er livredd for å miste mamma, og sorgen kommer til å være svart som natta om jeg så blir 60 før det skjer.

[Sint naken biltyv]

Leste denne artikkelen her

http://m.db.no/2014/03/16/magasinet/erlig_talt/savn/sorg/32307479/

 

og må si jeg er sterkt uenig! Det er MYE værre å miste foreldre når man er ung enn når man er gammel, det er selvfølgelig trist uansett men vi vet at alle skal død en gang men å sammenligne å miste en mor/far når man er 20+/- og 40+ er bak mål.

 

Anonymous poster hash: d548c...bc4

Og hvem er du til å bestemme hvem som sørger hvor mye?

[Anonym bruker]

Jeg er enig med dere alle, jeg var litt for lite utdypende i mitt innlegg og det ble veldig svart hvitt. Er fullt klar over at sorg ikke kan måles, men jeg synes likevel mer synd på en 15 åring som mister en mor enn en 40 åring som mister moren sin. Å være 40 og miste foreldre er selvfølgelig vondt, men som oftest har man selv fått familie og har foreldre som har fått oppleve å bli besteforeldre, en 15 åring mister hovedforsørger og er i en tøff fase i livet. Beklager at jeg synes det er verre for 15 åringen.

 

Å miste ett barn må igjen være enda verre.

 

Anonymous poster hash: d548c...bc4

[Anonym bruker]

Jeg er enig med dere alle, jeg var litt for lite utdypende i mitt innlegg og det ble veldig svart hvitt. Er fullt klar over at sorg ikke kan måles, men jeg synes likevel mer synd på en 15 åring som mister en mor enn en 40 åring som mister moren sin. Å være 40 og miste foreldre er selvfølgelig vondt, men som oftest har man selv fått familie og har foreldre som har fått oppleve å bli besteforeldre, en 15 åring mister hovedforsørger og er i en tøff fase i livet. Beklager at jeg synes det er verre for 15 åringen.

 

Å miste ett barn må igjen være enda verre.

 

Anonymous poster hash: d548c...bc4

Hilsen HI

 

Anonymous poster hash: d548c...bc4

[HeltLykkelig ♥♥]

Jeg er uenig med deg Hi som så mange andre her. Klart det er mer uventet når man er 20 +.. Men å måle sorg og smerte synes jeg er helt merkelig. Folk har forskjellige forhold.. Og noen blir bedre kjented sine foreldre og får et bedre forhold til sine foreldre til eldre de blir. Jeg f.eks har fått et utrolig mye bedre og nærere forhold tiøin mamma etter jeg ble mor selv. Vi snakker om mye mer og er mere åpne. Mer kjent rett og slett. Da jeg var rundt 25 hadde vi det ikke slik. Så i mitt tilfelle tror jeg det hadde vært vondere nå enn da.. Om man i det hele tatt skal sammenligne.

[Anonym bruker]

Hvorfor har du sånn behov for å måle sorg?

Føler du virkelig at du har noen rett til å sette deg som dommer over folks følelser?

Hvem føler rett og hvem føler galt. Helt merkelig.

 

Anonymous poster hash: 748da...01a

[Anonym bruker]

poenget er vel at dersom man mister en forelder mens man selv er barn, så er det ikke lenger bare snakk om sorg og tap - hele verden og det daglige livet blir veldig annerledes, man mister jo en forsørger/omsorgsperson/ansvarlig/tilknytningsperson, og får mer ansvar for seg selv og sitt eget liv enn det man egentlig tåler og skal måtte klare i forhold til egen alder.

 

Barn som mister en forelder mens de forstatt er mindreårige opplever ofte å måtte vokse opp fortere enn det som er psykisk sunt for dem. Det er altså ikke det at sorgen er større eller mindre, det er tileggsbelastningene det innebærer å være mindreårig og bli fratatt en foresatt.

 

Jeg tenker helt klart at det er mer alvorlig å miste en forelder mens man er barn sammenlignet med om man selv har blitt voksen og lært og ta ansvar for eget liv. Men om selve sorgen isolert sett (om den kan isoleres fra barnets smerte ved tap av trygghet/ivaretakelse?) gjør noe mindre vondt når man er voksen, det tror jeg blir helt individuelt. 

Anonymous poster hash: efd86...696

[Anonym bruker]

Hvorfor har du sånn behov for å måle sorg?

Føler du virkelig at du har noen rett til å sette deg som dommer over folks følelser?

Hvem føler rett og hvem føler galt. Helt merkelig.

 

Anonymous poster hash: 748da...01a

Det vet jeg faktisk ikke, sånn som du legger det fram er jeg ganske tåpelig, og er vel egentlig enig i det tror jeg bare var litt irritert over en bestemor som mistet sin far nylig og hun går rundt å synes så jævlig synd på seg selv. Selvfølgelig skal man få være lri seg, er jo fryktelig trist å miste noen man er glad i. Men å klage til mennesker som ikke en gang har opplevd å ha sine foreldre til konfirmasjon eller til noen som har mistet sin datter på 5 år det er provoserende.

 

Anonymous poster hash: d548c...bc4

[Anonym bruker]

 

poenget er vel at dersom man mister en forelder mens man selv er barn, så er det ikke lenger bare snakk om sorg og tap - hele verden og det daglige livet blir veldig annerledes, man mister jo en forsørger/omsorgsperson/ansvarlig/tilknytningsperson, og får mer ansvar for seg selv og sitt eget liv enn det man egentlig tåler og skal måtte klare i forhold til egen alder.

 

Barn som mister en forelder mens de forstatt er mindreårige opplever ofte å måtte vokse opp fortere enn det som er psykisk sunt for dem. Det er altså ikke det at sorgen er større eller mindre, det er tileggsbelastningene det innebærer å være mindreårig og bli fratatt en foresatt.

 

Jeg tenker helt klart at det er mer alvorlig å miste en forelder mens man er barn sammenlignet med om man selv har blitt voksen og lært og ta ansvar for eget liv. Men om selve sorgen isolert sett (om den kan isoleres fra barnets smerte ved tap av trygghet/ivaretakelse?) gjør noe mindre vondt når man er voksen, det tror jeg blir helt individuelt.

 

Anonymous poster hash: efd86...696

Akkurat det jeg mente, var bare veldig dårlig på å formulere meg. Veldig bra skrevet!

Hilsen HI

 

Anonymous poster hash: d548c...bc4

[Iiiiik]

Jeg er i ferd med å miste min pappa nå, jeg er passert 40. Pappa er ennå ikke 70. Jeg tror alvorlig talt at sorg ikke kan måles og dimensjoneres. Det er klart at å være 5 eller 15 når man mister en forelder gir mer konkrete konsekvenser. Samtidig er det klart at det å være 40+ gir mange konsekvenser det også. Jeg kan i større grad forholde meg til spørsmålet om arvbarhet. Jeg må i større grad forholde meg til at jeg må være mammas støtte. Jeg må planlegge og gjennomføre en begravelse. Jeg må hjelpe til med å rydde i pappas ting. Jeg må tømme sykehjemsrommet hans og ta stilling til hva som skal kastes. Jeg må fungere for barna mine. Alt dette må jeg gjøre samtidig som jeg forholder meg til min egen sorg. Synes det er rart at andre skal dimensjonere dette til noe "lett".

[Anonym bruker]

Jeg er i ferd med å miste min pappa nå, jeg er passert 40. Pappa er ennå ikke 70. Jeg tror alvorlig talt at sorg ikke kan måles og dimensjoneres. Det er klart at å være 5 eller 15 når man mister en forelder gir mer konkrete konsekvenser. Samtidig er det klart at det å være 40+ gir mange konsekvenser det også. Jeg kan i større grad forholde meg til spørsmålet om arvbarhet. Jeg må i større grad forholde meg til at jeg må være mammas støtte. Jeg må planlegge og gjennomføre en begravelse. Jeg må hjelpe til med å rydde i pappas ting. Jeg må tømme sykehjemsrommet hans og ta stilling til hva som skal kastes. Jeg må fungere for barna mine. Alt dette må jeg gjøre samtidig som jeg forholder meg til min egen sorg. Synes det er rart at andre skal dimensjonere dette til noe "lett".

Selvfølgelig er det ikke lett, jeg måtte gjlre akkurat det samme som deg når jeg var 18, stelte min mor på dødsleie, hjalp henne på do, vasket henne og matet henne. Jeg planla og betalte begravelse, mine foreldre var skilt så måtte ikke ta meg av pappas sorg. Men måtte ta meg av lillebroren min istedet. Jeg skulle ønske jeg var 40 når jeg måtte takle dette.. men er glad for at moren min fikk oppleve at jeg ble 18, jeg ble ihvertfall myndig og taklet det bedre enn om jeg hadde vært 15.

 

Anonymous poster hash: d548c...bc4

[Anonym bruker]

Jeg tror nok jeg vil synes at det hadde vært grusomt vondt å miste mine foreldre som 40-åring. De er bare 20 år eldre enn meg, så jeg forventer at de ikke dør før jeg er MINST 60, helst 80!

 

Anonymous poster hash: 0aa6e...658

[Anonym bruker]

HI HER!

 

Jeg har tenkt litt og tatt til fornuft, sorgen er nok like stor, men evnen til å takle sorg blir lettere vil jeg tro, med mindre man mister ett barn.

Nei uff jeg vet ikke lenger. Legger meg flat3 og tråden dø!

 

Over og ut HI

 

Anonymous poster hash: d548c...bc4

[BettyBoob]

Jeg var 29 da mamma døde, det var faktisk akkurat 6 år siden i går at hun tok livet sitt. Savnet blir bare større for hvert år som går - og jeg sitter nok litt fast i sorgen pga det hun gjorde.

[Anonym bruker]

JEG mener det er forskjellig. Det er ikke snakk om å fremstille en sorg som verre eller lettere enn en annen. Men selv mistet jeg min far da jeg var 26. Min mor mistet sin far da han var 93. Vi har snakket mye nettopp om at dette er helt forskjellig. Å miste en forelder for tidlig, er å miste så mange illusjoner om framtiden. Min far fikk aldri se meg gifte meg, han fikk ikke se meg ferdig utdannet og i jobb, jeg fikk aldri se ham bli bestefar, barna mine får ikke bli kjent med ham. Å miste sin far på 93, er å sørge over det som var som er borte. Klart det er en sorg, det også. Men da har man i hvert fall etablert minner sammen og fått oppleve de fleste av livets faser sammen. Å miste et barn eller å miste en forelder som barn, er å miste sin nåtid og sin fremtid, og det er ikke bare en sorg, det er også et traume.

 

Anonymous poster hash: b55df...fd5

 

Anonymous poster hash: b55df...fd5

 

Anonymous poster hash: b55df...fd5

[Cat.68]

Men når dere snakker om at det er verre for barn å miste foreldrene , en for voksne og miste foreldrene så snakker dere jo om konsekvensene av tapet av omsorgsperson? Selve sorgen har jo ikke noe med det å gjøre. Det er jo en isolert følelse og vil kunna oppleves like sterk samme hvor gammel du er når du mister dem