Ufør og stolt!

[Anonym bruker]

Ja, jeg er ufør og ser ingen grunn i verden til å skamme meg over det!

Ja, jeg har tre barn og ser ingen grunn i verden til å angre på det!

Ja, jeg har gode perioder også, men ser ikke en eneste grunn i verden for ikke å kunne kose meg da!

 

Hvorfor forsøker så mange av dere å gjøre hverdagen min værre ved å være ekle? Eier dere ingen sympati?

 

Anonymous poster hash: 37ee8...5a3

[Anonym bruker]

Mange her har masse sympati, men det er ikke vi som skriver disse idiotiske innleggene om uføre. Og det er ikke her inne du først og fremst bør lete etter oppegående hyggelige folk som støtter situasjonen din, for her sitter det mange laverestående imbesile drittsekker som bare må være fæle mot andre. 

Anonymous poster hash: 61d39...95e

[Anonym bruker]

Jeg klarer ikke helt å se at en som er så syk at man ikke kan jobbe i det hele tatt kan ta seg av tre barn på en god måte..

 

Anonymous poster hash: dc245...efd

[Anonym bruker]

Jeg klarer ikke helt å se at en som er så syk at man ikke kan jobbe i det hele tatt kan ta seg av tre barn på en god måte..

 

Anonymous poster hash: dc245...efd

 

Og der har vi jo allerede bitch nr 1...

 

Anonymous poster hash: 61d39...95e

[Anonym bruker]

Jeg klarer ikke helt å se at en som er så syk at man ikke kan jobbe i det hele tatt kan ta seg av tre barn på en god måte..

 

Anonymous poster hash: dc245...efd

Kan du komme med (saklige) argumenter for denne påstanden vær så snill??

 

Anonymous poster hash: fa898...1e0

[Anonym bruker]

Jeg klarer ikke helt å se at en som er så syk at man ikke kan jobbe i det hele tatt kan ta seg av tre barn på en god måte..Anonymous poster hash: dc245...efd

Noen ganger har man ikke valg, fordi man fikk barna før man ble syk. Dernest er jeg gift, kan ikke alenemenn ha barn? Til sist bor vi i Norge der hjelpetiltakene faktisk står i kø for at du skal kunne ha et ganske så normalt liv til tross for sykdom. Hos oss har alle besteforeldre flyttet rundt oss som backup og jeg klarer fungere ganske normalt om jeg får god hvile på dagtid. For helger og perioder jeg mister hvile har jeg medisiner, men de kan jeg ikke ta hver dag. Moralen må bli, få aldri, aldri tre barn!!!! Du kan bli syk... Frustrerende at det finnes så mange forutinntatte idioter... Jeg tror faktisk mine barn har det vel så bra som barna til to karrierejegere med aupair og det hele! Hi

 

Anonymous poster hash: 37ee8...5a3

[Anonym bruker]

Siden du er ufør, så går jeg ut ifra at det er en god grunn for det. Noen få her i landet, men samtidig for mange, har klart å skaffe seg uføretrygd osv på bakgrunn av latskap og at de ikke vil jobbe, men pr nå ser jeg absolutt ingen grunn til å regne deg inn i den kategorien.

 

Du har så absolutt min fulle støtte i å kose deg i hverdagen. Hvorfor har du tre barn? Kanskje fikk du dem før du ble dårlig? Kanskhe fikk du barn i dine gode perioder? Ikke min sak! Ta vare på deg selv, de gode dagene og familien din!

 

Anonymous poster hash: 45c45...96e

[Anonym bruker]

Ja, jeg er ufør og ser ingen grunn i verden til å skamme meg over det!

Ja, jeg har tre barn og ser ingen grunn i verden til å angre på det!

Ja, jeg har gode perioder også, men ser ikke en eneste grunn i verden for ikke å kunne kose meg da!

 

Hvorfor forsøker så mange av dere å gjøre hverdagen min værre ved å være ekle? Eier dere ingen sympati?

 

Anonymous poster hash: 37ee8...5a3

Seriøst? Stolt av å være ufør? Stolt!?!

 

Anonymous poster hash: dde40...a16

[Anonym bruker]

 

Ja, jeg er ufør og ser ingen grunn i verden til å skamme meg over det!

Ja, jeg har tre barn og ser ingen grunn i verden til å angre på det!

Ja, jeg har gode perioder også, men ser ikke en eneste grunn i verden for ikke å kunne kose meg da!

 

Hvorfor forsøker så mange av dere å gjøre hverdagen min værre ved å være ekle? Eier dere ingen sympati?

 

Anonymous poster hash: 37ee8...5a3

Seriøst? Stolt av å være ufør? Stolt!?!

 

Anonymous poster hash: dde40...a16

 

 

Det går an å være ufør og stolt av seg selv som person og deltager i samfunnet så langt man makter - uten at man er stolt fordi man er ufør. Det er ikke noe i det HI skriver som sier at hun er stolt av å være ufør. Men hun har heller ingen grunn til å skamme seg - slik mange her inne synes å mene uføre burde gjøre.

 

Er det så vanskelig å forstå dette?

 

Anonymous poster hash: dda5d...cc0

[Anonym bruker]

 

 

Ja, jeg er ufør og ser ingen grunn i verden til å skamme meg over det!Ja, jeg har tre barn og ser ingen grunn i verden til å angre på det!Ja, jeg har gode perioder også, men ser ikke en eneste grunn i verden for ikke å kunne kose meg da!Hvorfor forsøker så mange av dere å gjøre hverdagen min værre ved å være ekle? Eier dere ingen sympati?Anonymous poster hash: 37ee8...5a3

Seriøst? Stolt av å være ufør? Stolt!?!Anonymous poster hash: dde40...a16

 Det går an å være ufør og stolt av seg selv som person og deltager i samfunnet så langt man makter - uten at man er stolt fordi man er ufør. Det er ikke noe i det HI skriver som sier at hun er stolt av å være ufør. Men hun har heller ingen grunn til å skamme seg - slik mange her inne synes å mene uføre burde gjøre. Er det så vanskelig å forstå dette? Anonymous poster hash: dda5d...cc0

Takk for at du tok deg bryet med å forklare stakkaren med jobb som ikke kan lese Hi

 

Anonymous poster hash: 37ee8...5a3

[Anonym bruker]

Siden du er ufør, så går jeg ut ifra at det er en god grunn for det. Noen få her i landet, men samtidig for mange, har klart å skaffe seg uføretrygd osv på bakgrunn av latskap og at de ikke vil jobbe, men pr nå ser jeg absolutt ingen grunn til å regne deg inn i den kategorien.

Du har så absolutt min fulle støtte i å kose deg i hverdagen. Hvorfor har du tre barn? Kanskje fikk du dem før du ble dårlig? Kanskhe fikk du barn i dine gode perioder? Ikke min sak! Ta vare på deg selv, de gode dagene og familien din! Anonymous poster hash: 45c45...96e

Ja jeg synes jeg har en god grunn for det, nav synes det, spesialistene og fastlegen synes det, men det finnes nok mange dibbere som vet bedre.... Jeg har nemlig den diagnosen som andre forstår seg minst på, men allikevel er så frekke å mene mest mulig om. Les de andre svarene så finner du ut av mysteriet med de tre barna

 

Anonymous poster hash: 37ee8...5a3

[Anonym bruker]

Jeg synes synd i dem som er 100% ufør fordi de er syke. Men gjennom min jobb har jeg vært borti mange forholdsvis unge mennesker som nærmest trygler og ber om diagnose av noe slag (det handler da ofte om type leddsmerter/utmattelse/depresjoner som helst skal puttes under fibromyalgi-paraplyen). Om jeg spør dem om hvordan de ser for seg egen fremtid svarer de at de tror de vil være uføre..og det slår meg som ufattelig rart. Jeg ville vært villig til å forsøke hva som helst for å unngå å bli ufør, mens mange av disse legger dette frem som første og eneste utvei allerede før annet i det hele tatt er forsøkt. At disse kvinnene ofte har likhetstrekk er heller ikke til å stikke under en stol, er nesten så jeg kan gjette meg til deres plager straks de entret rommet. De er ofte i veldig forsvarsposisjon og bruker "du vet ikke hvordan jeg har det, jeg klarer ikke en gang å stå opp hver dag.." Utallige ganger som argumentasjon. Vel - det er nok av dager vi alle helst vil bli i sengen, og antagelig også ville klart å sove i timesvis.. Men vi gjør det ikke.

 

Jeg synes det er synd at det er mange av disse kvinnene (påfallende mange kvinner) for de ødelegger for dem som faktisk er syke... Og det er disse dere som blir så hissige her bør rette irritasjonen mot, for det er disse som gir resten av samf et inntrykk av at uføre kun er snyltere..

 

Anonymous poster hash: 0de2c...4bd

[Anonym bruker]

Jeg klarer ikke helt å se at en som er så syk at man ikke kan jobbe i det hele tatt kan ta seg av tre barn på en god måte..

 

Anonymous poster hash: dc245...efd

 

Det betyr bare at du har altfor lite kunnskap om dette emne til å kunne uttale deg. Som mange har skrevet før her inne; det er mange grunner til at man er ufør.

 

Anonymous poster hash: 900e1...265

[Anonym bruker]

Jeg synes synd i dem som er 100% ufør fordi de er syke. Men gjennom min jobb har jeg vært borti mange forholdsvis unge mennesker som nærmest trygler og ber om diagnose av noe slag (det handler da ofte om type leddsmerter/utmattelse/depresjoner som helst skal puttes under fibromyalgi-paraplyen). Om jeg spør dem om hvordan de ser for seg egen fremtid svarer de at de tror de vil være uføre..og det slår meg som ufattelig rart. Jeg ville vært villig til å forsøke hva som helst for å unngå å bli ufør, mens mange av disse legger dette frem som første og eneste utvei allerede før annet i det hele tatt er forsøkt. At disse kvinnene ofte har likhetstrekk er heller ikke til å stikke under en stol, er nesten så jeg kan gjette meg til deres plager straks de entret rommet. De er ofte i veldig forsvarsposisjon og bruker "du vet ikke hvordan jeg har det, jeg klarer ikke en gang å stå opp hver dag.." Utallige ganger som argumentasjon. Vel - det er nok av dager vi alle helst vil bli i sengen, og antagelig også ville klart å sove i timesvis.. Men vi gjør det ikke.

 

Jeg synes det er synd at det er mange av disse kvinnene (påfallende mange kvinner) for de ødelegger for dem som faktisk er syke... Og det er disse dere som blir så hissige her bør rette irritasjonen mot, for det er disse som gir resten av samf et inntrykk av at uføre kun er snyltere..

 

Anonymous poster hash: 0de2c...4bd

 

Men tror du ikke at noe har sviktet totalt i disse personenes liv tidligere, slik at de har fått den holdningen de har? Hvorfor har de mistet troen på en fremtid for seg selv som innebærer jobb? Hvorfor har de disse vondtene? For vondtene er som regel helt reelle, selv om årsaken til dem kan være svært forskjellige (feildiagnostisering, fortid som ikke er bearbeidet, feilmedisinering osv.).

Hvor er det det går så galt for så mange, og hvorfor? Oppvekst, arv, skole, overgrep, møte med helsevesen eller nav?

Systemet fungerer i dag dessverre til såkalt "lært hjelpesløshet" for mange. De mister troen på seg selv.

Spørsmålet er hvordan man kan hjelpe de du nevner.

For jeg tror (etter min erfaring jobbmessig) at det bare er et lite fåtall av disse som faktisk ønsker en uføretrygd fordi de er late. De aller fleste ønsker seg en jobb, tjene rimelig greit, greie seg selv - men noe gjør at altfor mange mister troen på at de kan greie dette i dagens samfunn.

De må finne troen og styrken i seg selv sammen med viljen og gjennomføringsevnen - men mange av disse trenger riktig hjelp for å finne dette, få tilbake troen. Da må systemene hjelpe dem til å finne årsaken til problemene. Ikke la disse lide fordi det finnes noen som er late og har dårlige holdninger.

 

 

HI - beklager om dette ble en kupping av tråden! Følte det var viktig å si. Går litt på det du sier - for disse som faller så utenfor som det anonym ...4bd nevner, de trenger å finne tilbake til en stolthet i seg selv, noe som gjør at de ser forbi de plagene de har i dag. Noen av dem havner sikkert på uføretrygd uansett, men da vil de likevel trenge en trygghet i seg selv. Og de som kan unngå uføretrygd av disse vil i hvert fall trenge den stoltheten og tryggheten i seg selv. Og det er den du har, HI

 

Anonymous poster hash: dda5d...cc0

[Anonym bruker]

 

 

Jeg synes synd i dem som er 100% ufør fordi de er syke. Men gjennom min jobb har jeg vært borti mange forholdsvis unge mennesker som nærmest trygler og ber om diagnose av noe slag (det handler da ofte om type leddsmerter/utmattelse/depresjoner som helst skal puttes under fibromyalgi-paraplyen). Om jeg spør dem om hvordan de ser for seg egen fremtid svarer de at de tror de vil være uføre..og det slår meg som ufattelig rart. Jeg ville vært villig til å forsøke hva som helst for å unngå å bli ufør, mens mange av disse legger dette frem som første og eneste utvei allerede før annet i det hele tatt er forsøkt. At disse kvinnene ofte har likhetstrekk er heller ikke til å stikke under en stol, er nesten så jeg kan gjette meg til deres plager straks de entret rommet. De er ofte i veldig forsvarsposisjon og bruker "du vet ikke hvordan jeg har det, jeg klarer ikke en gang å stå opp hver dag.." Utallige ganger som argumentasjon. Vel - det er nok av dager vi alle helst vil bli i sengen, og antagelig også ville klart å sove i timesvis.. Men vi gjør det ikke.

 

Jeg synes det er synd at det er mange av disse kvinnene (påfallende mange kvinner) for de ødelegger for dem som faktisk er syke... Og det er disse dere som blir så hissige her bør rette irritasjonen mot, for det er disse som gir resten av samf et inntrykk av at uføre kun er snyltere..

 

Anonymous poster hash: 0de2c...4bd

Men tror du ikke at noe har sviktet totalt i disse personenes liv tidligere, slik at de har fått den holdningen de har? Hvorfor har de mistet troen på en fremtid for seg selv som innebærer jobb? Hvorfor har de disse vondtene? For vondtene er som regel helt reelle, selv om årsaken til dem kan være svært forskjellige (feildiagnostisering, fortid som ikke er bearbeidet, feilmedisinering osv.).

Hvor er det det går så galt for så mange, og hvorfor? Oppvekst, arv, skole, overgrep, møte med helsevesen eller nav?

Systemet fungerer i dag dessverre til såkalt "lært hjelpesløshet" for mange. De mister troen på seg selv.

Spørsmålet er hvordan man kan hjelpe de du nevner.

For jeg tror (etter min erfaring jobbmessig) at det bare er et lite fåtall av disse som faktisk ønsker en uføretrygd fordi de er late. De aller fleste ønsker seg en jobb, tjene rimelig greit, greie seg selv - men noe gjør at altfor mange mister troen på at de kan greie dette i dagens samfunn.

De må finne troen og styrken i seg selv sammen med viljen og gjennomføringsevnen - men mange av disse trenger riktig hjelp for å finne dette, få tilbake troen. Da må systemene hjelpe dem til å finne årsaken til problemene. Ikke la disse lide fordi det finnes noen som er late og har dårlige holdninger.

 

 

HI - beklager om dette ble en kupping av tråden! Følte det var viktig å si. Går litt på det du sier - for disse som faller så utenfor som det anonym ...4bd nevner, de trenger å finne tilbake til en stolthet i seg selv, noe som gjør at de ser forbi de plagene de har i dag. Noen av dem havner sikkert på uføretrygd uansett, men da vil de likevel trenge en trygghet i seg selv. Og de som kan unngå uføretrygd av disse vil i hvert fall trenge den stoltheten og tryggheten i seg selv. Og det er den du har, HI

 

Anonymous poster hash: dda5d...cc0

Jo, jeg tror så absolutt det kan ligge mye i fortiden til mange av disse, og jeg tror så absolutt på at vondtene er reelle. Dette ikke minst fordi jeg selv har opplevd ting i livet som senere har gitt typisk psykosomatiske plager. Jeg har selv hatt mye vondter og plager, tidvis sovet langt mer enn normalen, tidvis langt mindre enn normalen. Jeg vet at dette er reelt og fryktelig slitsomt og ugreit. Men jeg tror også på at der finnes håp som du sier, og at en iblant må begynne med å ta seg selv i nakken - selv om det gjør vondt i starten. Disse kvinnene får tilbud om tilrettelegging av ymse sort, men mange (jeg sier mange, for det er heldigvis ikke alle) er uinteressert i å i det hele tatt forsøke og serverer "du vet ikke hvordan jeg har det" gang etter gang. Det er leit, og provoserende. Nei, jeg vet ikke hvordan de har det, men livet er tungt, urettferdig og vanskelig for mange av oss dessverre, men det er kun en selv som kan snu det til det bedre.... Beklager, sporet litt av her..men poenget mitt er at det er både flott og beundringsverdig at de som er uføre fordi de faktisk er syke, makter familie og hjem. Men det er dessverre en realitet at det finnes stadig flere av dem som "velger" seg ufør..

 

Anonymous poster hash: 0de2c...4bd

[Anonym bruker]

Jo, jeg tror så absolutt det kan ligge mye i fortiden til mange av disse, og jeg tror så absolutt på at vondtene er reelle. Dette ikke minst fordi jeg selv har opplevd ting i livet som senere har gitt typisk psykosomatiske plager. Jeg har selv hatt mye vondter og plager, tidvis sovet langt mer enn normalen, tidvis langt mindre enn normalen. Jeg vet at dette er reelt og fryktelig slitsomt og ugreit. Men jeg tror også på at der finnes håp som du sier, og at en iblant må begynne med å ta seg selv i nakken - selv om det gjør vondt i starten. Disse kvinnene får tilbud om tilrettelegging av ymse sort, men mange (jeg sier mange, for det er heldigvis ikke alle) er uinteressert i å i det hele tatt forsøke og serverer "du vet ikke hvordan jeg har det" gang etter gang. Det er leit, og provoserende. Nei, jeg vet ikke hvordan de har det, men livet er tungt, urettferdig og vanskelig for mange av oss dessverre, men det er kun en selv som kan snu det til det bedre.... Beklager, sporet litt av her..men poenget mitt er at det er både flott og beundringsverdig at de som er uføre fordi de faktisk er syke, makter familie og hjem. Men det er dessverre en realitet at det finnes stadig flere av dem som "velger" seg ufør..

 

Anonymous poster hash: 0de2c...4bd

 

 

Vi er egentlig veldig enige, for drivkraften må man finne i seg selv.

 

Det jeg tror jeg vil frem til er hva gjør at noen mister denne drivkraften, hvorfor orker de ikke lenger å kjempe for å få det bedre? Hva må de og systemet gjøre for å få dem på riktig spor igjen?

Hva er det som er så vondt i livene deres at det er lettere å "velge" uførhet?

For å "velge" uførhet er ikke en lett vei i dag, det krever at man er i systemet og blir testet og må bevise at man ikke greier, ofte gang på gang og gjennom mange år... og etterpå følger dårlig råd resten av livet.

Det er ingen lett vei å gå, men hvorfor synes noen at dette er enklere enn å prøve å ta tilbake kontroll over eget liv? Hvor mistet de håpet? Hvor ble stoltheten av? Hvor er den indre kjernen av styrke blitt av?

 

Hm, men vi har egentlig sporet av HIs tråd - igjen, ikke meningen, HI. Blir bare litt engasjert.

 

Hvis jeg forstod en av kommentarene dine over riktig så har jeg hatt samme diagnose som det du har. Ble bra etter mange år. Så det kan være håp til og med der de sier at det ikke er det

 

Anonymous poster hash: dda5d...cc0

[monson]

 

Jo, jeg tror så absolutt det kan ligge mye i fortiden til mange av disse, og jeg tror så absolutt på at vondtene er reelle. Dette ikke minst fordi jeg selv har opplevd ting i livet som senere har gitt typisk psykosomatiske plager. Jeg har selv hatt mye vondter og plager, tidvis sovet langt mer enn normalen, tidvis langt mindre enn normalen. Jeg vet at dette er reelt og fryktelig slitsomt og ugreit. Men jeg tror også på at der finnes håp som du sier, og at en iblant må begynne med å ta seg selv i nakken - selv om det gjør vondt i starten. Disse kvinnene får tilbud om tilrettelegging av ymse sort, men mange (jeg sier mange, for det er heldigvis ikke alle) er uinteressert i å i det hele tatt forsøke og serverer "du vet ikke hvordan jeg har det" gang etter gang. Det er leit, og provoserende. Nei, jeg vet ikke hvordan de har det, men livet er tungt, urettferdig og vanskelig for mange av oss dessverre, men det er kun en selv som kan snu det til det bedre.... Beklager, sporet litt av her..men poenget mitt er at det er både flott og beundringsverdig at de som er uføre fordi de faktisk er syke, makter familie og hjem. Men det er dessverre en realitet at det finnes stadig flere av dem som "velger" seg ufør..

 

Anonymous poster hash: 0de2c...4bd

 

 

Vi er egentlig veldig enige, for drivkraften må man finne i seg selv.

 

Det jeg tror jeg vil frem til er hva gjør at noen mister denne drivkraften, hvorfor orker de ikke lenger å kjempe for å få det bedre? Hva må de og systemet gjøre for å få dem på riktig spor igjen?

Hva er det som er så vondt i livene deres at det er lettere å "velge" uførhet?

For å "velge" uførhet er ikke en lett vei i dag, det krever at man er i systemet og blir testet og må bevise at man ikke greier, ofte gang på gang og gjennom mange år... og etterpå følger dårlig råd resten av livet.

Det er ingen lett vei å gå, men hvorfor synes noen at dette er enklere enn å prøve å ta tilbake kontroll over eget liv? Hvor mistet de håpet? Hvor ble stoltheten av? Hvor er den indre kjernen av styrke blitt av?

 

Hm, men vi har egentlig sporet av HIs tråd - igjen, ikke meningen, HI. Blir bare litt engasjert.

 

Hvis jeg forstod en av kommentarene dine over riktig så har jeg hatt samme diagnose som det du har. Ble bra etter mange år. Så det kan være håp til og med der de sier at det ikke er det

 

Anonymous poster hash: dda5d...cc0

 

Og hva slags jobb/yrke har du ? 

[Anonym bruker]

Og hva slags jobb/yrke har du ? 

 

 

 

Jeg er bl.a. fysioterapeut, har jobbet ulike steder, også med attføring tidligere. Er du annie 4bd?

 

Anonymous poster hash: dda5d...cc0

[Mamma`n til Will& Ailo]

Jeg har kjempet i alle år mot meg selv.. Jeg nektet å innse at jeg var syk. Jeg ville og prøvde å være som alle andre. Jeg slet ut kroppen min , jeg overså alle hint kroppen min ga meg, helt til fastlegen min tok tak i meg å tvang meg til å se meg selv i speilet og si til meg selv at du har CP!

 

Enda den dag i dag har jeg dager hvor jeg nekter å godta cp min og da betaler jeg prisen for det i ukesvis fordi jeg vil så mye mer enn det cp min takler...

Men det et verdt det fordi det gir meg styrke og jeg kan leve lenge på det i dårlige perioder.

 

For meg er det å bli mor det beste som noen gang har skjedd meg fordi da kan jeg ikke legge meg ned og synes synd på meg selv og det gir livet mitt mening...

 

Heldigvis har jeg blitt så voksen og trygg på meg selv at hva folk mener om meg og min uføre trygd gir jeg FAEN I!! De har aldri gått i mine sko....

[Anonym bruker]

Uansett hva som feiler en person synes jeg det er frekt og skammelig at alle andre tar seg til rette og mener noe som helst om det! Jeg hadde en sjef en gang som høstet mye heder og ære for å ha vært borte to dager i forbindelse med brystkreft, resten av dagene gikk hun på jobb. Men er det virkelig så uforståelig at en annen kanskje ikke orker det samme? Må alle være tøffe skal man være verdige kandidater for sykdom?

 

Når man rammes av de mest stigmatiserende sykdommer i samfunnet er det ikke rart man kommer i forsvar. Alle har en mening om det, alle har hørt om noen som ble bra bare de bla bla bla, alle tror de vet noe om det, få tror noe som helst på det fordi de ikke forstår det. Men seriøst. Spiller det noen rolle for deg egentlig hva naboen eller venninnen feiler? Har de nav og leger i ryggen, tror du virkelig så stort om deg selv at du mener å vite bedre? Og til de som har blitt friske, flott for dere, men tok det 8 år??? Tenk deg alle de du da belærer som er på sitt 2,3,4 år... Du tror ikke de å trenger 8 år da? Det er faktisk veldig sjokkerende å bli syk på denne måten og Ettterpå måtte forsvare seg over egen familie og venner!

 

Hi

 

 

 

Anonymous poster hash: 37ee8...5a3

[Anonym bruker]

Uansett hva som feiler en person synes jeg det er frekt og skammelig at alle andre tar seg til rette og mener noe som helst om det! Jeg hadde en sjef en gang som høstet mye heder og ære for å ha vært borte to dager i forbindelse med brystkreft, resten av dagene gikk hun på jobb. Men er det virkelig så uforståelig at en annen kanskje ikke orker det samme? Må alle være tøffe skal man være verdige kandidater for sykdom?

 

Når man rammes av de mest stigmatiserende sykdommer i samfunnet er det ikke rart man kommer i forsvar. Alle har en mening om det, alle har hørt om noen som ble bra bare de bla bla bla, alle tror de vet noe om det, få tror noe som helst på det fordi de ikke forstår det. Men seriøst. Spiller det noen rolle for deg egentlig hva naboen eller venninnen feiler? Har de nav og leger i ryggen, tror du virkelig så stort om deg selv at du mener å vite bedre? Og til de som har blitt friske, flott for dere, men tok det 8 år??? Tenk deg alle de du da belærer som er på sitt 2,3,4 år... Du tror ikke de å trenger 8 år da? Det er faktisk veldig sjokkerende å bli syk på denne måten og Ettterpå måtte forsvare seg over egen familie og venner!

 

Hi

 

 

 

Anonymous poster hash: 37ee8...5a3

Tro meg - ikke alle har NAV og leger i ryggen. Men hva kan en lege gjøre dersom pasienten påstår seg dårlig på tross av at der ikke er funn? Når pasienten kommer igjen og igjen og sier hun ikke klarer/makter. Til slutt må legen krype til korset selv om han/hun ikke mener at her ligger noen reell diagnose. Og NAV er forpliktet til å bidra på grunnlag av dette. Jeg har jobbet lenge i gamet og vet at både leger og NAV-ansatte iblant river seg i håret fordi de ikke kommer noen vei med disse påstått syke..

 

Anonymous poster hash: 0de2c...4bd

[Anonym bruker]

.

 

Anonymous poster hash: de779...3c7

[Anonym bruker]

 

 

 

Ja, jeg er ufør og ser ingen grunn i verden til å skamme meg over det!

Ja, jeg har tre barn og ser ingen grunn i verden til å angre på det!

Ja, jeg har gode perioder også, men ser ikke en eneste grunn i verden for ikke å kunne kose meg da!

 

Hvorfor forsøker så mange av dere å gjøre hverdagen min værre ved å være ekle? Eier dere ingen sympati?

 

Anonymous poster hash: 37ee8...5a3

Seriøst? Stolt av å være ufør? Stolt!?!

 

Anonymous poster hash: dde40...a16

Det går an å være ufør og stolt av seg selv som person og deltager i samfunnet så langt man makter - uten at man er stolt fordi man er ufør. Det er ikke noe i det HI skriver som sier at hun er stolt av å være ufør. Men hun har heller ingen grunn til å skamme seg - slik mange her inne synes å mene uføre burde gjøre.

 

Er det så vanskelig å forstå dette?

 

Anonymous poster hash: dda5d...cc0

Tragisk når samfunnets tapere prøver å forsvare ubrukeligheten sin

 

Anonymous poster hash: dde40...a16

[Anonym bruker]

Ja, jeg er ufør og ser ingen grunn i verden til å skamme meg over det!

Ja, jeg har tre barn og ser ingen grunn i verden til å angre på det!

Ja, jeg har gode perioder også, men ser ikke en eneste grunn i verden for ikke å kunne kose meg da!

 

Hvorfor forsøker så mange av dere å gjøre hverdagen min værre ved å være ekle? Eier dere ingen sympati?

 

Anonymous poster hash: 37ee8...5a3

Har du omsorgen for 2 eller 3 av barna?

 

Anonymous poster hash: 21640...09e

[Anonym bruker]

 

Uansett hva som feiler en person synes jeg det er frekt og skammelig at alle andre tar seg til rette og mener noe som helst om det! Jeg hadde en sjef en gang som høstet mye heder og ære for å ha vært borte to dager i forbindelse med brystkreft, resten av dagene gikk hun på jobb. Men er det virkelig så uforståelig at en annen kanskje ikke orker det samme? Må alle være tøffe skal man være verdige kandidater for sykdom?

 

Når man rammes av de mest stigmatiserende sykdommer i samfunnet er det ikke rart man kommer i forsvar. Alle har en mening om det, alle har hørt om noen som ble bra bare de bla bla bla, alle tror de vet noe om det, få tror noe som helst på det fordi de ikke forstår det. Men seriøst. Spiller det noen rolle for deg egentlig hva naboen eller venninnen feiler? Har de nav og leger i ryggen, tror du virkelig så stort om deg selv at du mener å vite bedre? Og til de som har blitt friske, flott for dere, men tok det 8 år??? Tenk deg alle de du da belærer som er på sitt 2,3,4 år... Du tror ikke de å trenger 8 år da? Det er faktisk veldig sjokkerende å bli syk på denne måten og Ettterpå måtte forsvare seg over egen familie og venner!

 

Hi

 

 

 

Anonymous poster hash: 37ee8...5a3

Tro meg - ikke alle har NAV og leger i ryggen. Men hva kan en lege gjøre dersom pasienten påstår seg dårlig på tross av at der ikke er funn? Når pasienten kommer igjen og igjen og sier hun ikke klarer/makter. Til slutt må legen krype til korset selv om han/hun ikke mener at her ligger noen reell diagnose. Og NAV er forpliktet til å bidra på grunnlag av dette. Jeg har jobbet lenge i gamet og vet at både leger og NAV-ansatte iblant river seg i håret fordi de ikke kommer noen vei med disse påstått syke..

 

Anonymous poster hash: 0de2c...4bd

 

Så blir de ufør og plager familien sin. Synes at i slike tilfeller så bør dere leger og NAV spørre hvordan nær familie har det. Min svigermor ble ufør, det gav henne masse tid til å tenke hvordan hun kunne få hevnet seg på alle som hadde sa stygge ting til henne. Jeg kan kun besøke henne en time i måneden blir helt syk i hele meg av å være lengre med henne. Mannen min og jeg har måttet få hjelp pga henne. Når i alle dager ble det en identitet å være ufør? Man er syk og noen ganger så syk at man ikke bør være med friske mennesker!

 

Anonymous poster hash: f7990...d83