Besteforeldre som primære omsorgspersoner

[Anonym bruker]

Hva tenker vi om at besteforeldre er nærmest primære omsorgspersoner for en 2-åring, og har barnebarnet sitt på overnatting minst 1-2 dager i uka?

 

Foreldrene til barnet er gifte, men vil ha avlastning. Er det fint at barnet får så tett bånd til bestefoeldre eller er det forvirrende å ha så mange som skal stå for oppdragelsen?

Anonymous poster hash: ab3ab...4b2

[Anonym bruker]

Hva tenker "vi" om det? Hva slags spørsmål er det? Er vi en komite som avgjør hva dom er rett eller galt?

 

Hvis besteforeldre er oppegående mennesker, har nært forhold til barnet - er vel ingenting galt med fast overnatting hver uke!!

 

Anonymous poster hash: b9ce5...797

[Anonym bruker]

Jeg tror vel egentlig ikke at "vi" tenker at noen som har barnet på overnatting 1 til 2 ganger i uka er primære omsorgspersoner. "Vi" tenker vel at de primære omsorgspersonene er de som barnet bor hos til daglig, gjør vi ikke?

 

Ellers tenker"vi" at "vi" sikkert kan stille oss positive til at barnet er hos besteforeldrene noen netter i uka, så sant både barn, foreldre og besteforeldre opplever dette som en god løsning. Også lurer "vi" litt på hvorfor foreldrenes samlivsform har noen betydning i denne sammenhengen.

Anonymous poster hash: 16538...198

[Lillababy]

Eg forstår hi. Ho skriv nok ikkje for å vera kritisk. Tenker det er naturlig å stussa ved at foreldre har så utstrakt bruk for avlastning frå sitt eige barn. Sjølv hadde eg også blitt sliten viss eg måtte overnatta vekke kvar veke. Når barnet går i barnehage i tillegg syns eg det Høyres ut som ein litt for travel kvardag med for mykje stimuli.

 

Ang "vi" bruken,var no det heller ganske treffande for dette forumet.

[Lillababy]

Veit ikkje kor eg fekk barnehage frå

[soleia]

Om dette fungerar for dei, så har ikkje eg nokon innvendingar.  Eg er vakse opp med besteforeldre i nabohuset, og ungane her gjer det same.  Dei overnattar ikkje, men er der mykje likevel.  Det ser me på som positivt for alle partar.

[Anonym bruker]

Jeg tenker det må være veldig synd for barna å bare få være sammen med sine nærmeste primære omsorgspersoner to dager i uka.

 

Anonymous poster hash: 72dc0...69f

[Anonym bruker]

Jeg tenker det må være veldig synd for barna å bare få være sammen med sine nærmeste primære omsorgspersoner to dager i uka.

 

Anonymous poster hash: 72dc0...69f

Har du lest tråden???

 

Anonymous poster hash: b9ce5...797

[Anonym bruker]

 

Jeg tenker det må være veldig synd for barna å bare få være sammen med sine nærmeste primære omsorgspersoner to dager i uka.

 

Anonymous poster hash: 72dc0...69f

Har du lest tråden???

 

Anonymous poster hash: b9ce5...797

 

Ja, det står at besteforeldrene er nærmeste primære omsorgspersoner. Hvorfor vet ikke jeg. Vanligvis er jo det foreldrene, men når det er slik må det være ille for barnet bare å se dem så lite.

 

Anonymous poster hash: 72dc0...69f

[Anonym bruker]

 

Hva tenker vi om at besteforeldre er nærmest primære omsorgspersoner for en 2-åring, og har barnebarnet sitt på overnatting minst 1-2 dager i uka?

 

Foreldrene til barnet er gifte, men vil ha avlastning. Er det fint at barnet får så tett bånd til bestefoeldre eller er det forvirrende å ha så mange som skal stå for oppdragelsen?

 

Anonymous poster hash: ab3ab...4b2

 

Tenker at det er godt flere lever i storfamilie i dagens samfunn, at det nok er veldig kjekt for disse foreldrene å få litt avlastning i en hektisk hverdag og ikke mist for barnet å bli kjent med besteforeldrene sine. Hva for deg til å tro at det skal være noe gale i å ha det slik? Nesten sjokkert over at du har fått med deg at besteforeldrene passer et barn mer enn det du mener er rett. Blir litt skremt av en slik negativ holdning til noe som er helt lovlig, når ble det ulovlig å overnatte hos besteforeldre? 

 

Anonymous poster hash: c3da6...61f

[Anonym bruker]

HI

 

Jeg synes det er litt mystisk at barnet er så mye borte fra sitt hjem, og skysses frem og tilbake mellom 2-3 sengeposter...Det blir jo litt som man har delt omsorg (!). Foreldrenes samlivsform har jo egentlig ikke så mye å si, men jeg tenker at om man er to om å dele ansvaret for ett barn, kan man jo avlaste hverandre, i motsetning til om man er enslig forsørger.

 

Men jeg er litt delt, det virker jo som om barnet har et veldig nært forhold til sine besteforeldre, og det er jo veldig fint. Lurer bare på hvordan man kunne oppnådd det samme uten at barnet ble en kasteball...

 

Og jeg skriver dette fordi jeg er gravid med barnebarn nummer 2 i denne familien, og har ikke lyst til at mitt barn skal være så mye borte fra oss foreldre, men samtidig ha et nært forhold til mine svigerforeldre.

Anonymous poster hash: ab3ab...4b2

[Anonym bruker]

Må da være opptil hver enkelt. Vi bor i generasjonsbolig og ene ungen skal stadig overnatte hos besteforeldre. Vi ser på det som at ungene har 4 nære i stedet for bare 2. Vi er fortsatt mamma og pappa, men de er nære til besteforeldre. Om du ikke vil at barnet skal være hos svigers så ofte er det ikke værre enn å si nei.

 

Anonymous poster hash: cdee2...4d5

[Anonym bruker]

Tenker at det ikke er noe galt i det. Barn forstår fort forskjell på foreldre og brsteforeldre.

 

Før var der vanlig at storfamilien stilte opp for hverandre. Nå er det nærmest tabu at barna overnatter hos besteforeldrene.

 

Har hørt at barn bør ha flere tette omsorgspersoner i livet sitt en bare foreldrene. Det er utelukkende positivt at barna har mye kontakt med andre familiemedlemmer, sålenge barna er bekvem med det.

 

Våre barn elsker å være sammen med besteforeldrene. Er det noe galt i det?? Hvem har bestemt hva som isåfall er riktig eller galt i dette tilfellet??

 

Syns mange foreldre bryr seg litt for mye om andres måter å gjøre ting på. Ingen er perfekte, ikke du heller. Fasitsvar finnes heller ikke. Sålenge man ser at barna gleder seg over det så kan det ikke være feil.

 

Anonymous poster hash: 68009...d50

[Anonym bruker]

Mitt barn har et nært forhold til mine foreldre og ser dem flere ganger i uken. Overnatter ikke fast hver uke, men sover der rett som det er. Vi bort rett ved hverandre og er mye sammen, og barnet kjenner dem veldig godt og ønsker å være der. I perioder er det godt med oss for avlastning selv om vi er to, med urolige netter og langvarig sykdom i hus blir vi slitne. Jens er ikke noe negativt i at de er så tett på hverandre, de har stor glede av det alle sammen. Og barnet ber om å få være der og sove der. Jeg er bare kjempeglad for at jeg vet at barnet har noen de har så god tilknytning til utenom oss foreldrene, man vet aldri hva som skjer...

 

Anonymous poster hash: 23358...b69

[Anonym bruker]

 

HI

 

Jeg synes det er litt mystisk at barnet er så mye borte fra sitt hjem, og skysses frem og tilbake mellom 2-3 sengeposter...Det blir jo litt som man har delt omsorg (!). Foreldrenes samlivsform har jo egentlig ikke så mye å si, men jeg tenker at om man er to om å dele ansvaret for ett barn, kan man jo avlaste hverandre, i motsetning til om man er enslig forsørger.

 

Men jeg er litt delt, det virker jo som om barnet har et veldig nært forhold til sine besteforeldre, og det er jo veldig fint. Lurer bare på hvordan man kunne oppnådd det samme uten at barnet ble en kasteball...

 

Og jeg skriver dette fordi jeg er gravid med barnebarn nummer 2 i denne familien, og har ikke lyst til at mitt barn skal være så mye borte fra oss foreldre, men samtidig ha et nært forhold til mine svigerforeldre.

 

Anonymous poster hash: ab3ab...4b2

 

Takk for svar, hørtes litt merkelig ut at du fikk med deg så mye om en "nabo" sitt liv. Mannen min er ikke komfortabel med storfamilie modellen så vi har landet på noe midt i mellom den norske modellen og storfamilien. Funker for oss, men det var litt jobb å komme dit, å følge gamle spor gir minst motstand!

 

Anonymous poster hash: c3da6...61f

[magica fra tryll]

Jeg tenker at det viktigste er at barna har en lykkelig barndom, og at det sikkert er mulig å få til det på flere enn en måte;)

[Anonym bruker]

Synes det høres mye ut for en unge på 2 år. Da er de fremdeles så liten at de trenger mye rutiner og forutsigbarhet. Små barn er jo gjerne veldig knyttet til alt det kjente i hjemmet sitt, sin egen seng i sitt eget rom. Etter lange dager i barnehagen trenger de gjerne mye mamma og pappakos også. 

Det er jo dessuten ikke mange timene man ser dem i ukedagene, så hadde ikke ønsket å ha ungen borte 1-2 dager/netter i uken.

Naboen vår på 5 har alltid hatt det slik. Mye hos besteforeldre. De passet ofte hele helgen og har vært med dem et par uker til syden alene siden han var 1 år. Dette var fordi foreldrene var slitne og ønsket mye fri. Hun er,og har vært vært en svært urolig og litt rotløs unge. Spiller ingen rolle for henne hvem hun er med. Vil være med fremmede hjem og når hun er her så  vil hun alltid overnatte. Har aldri hørt henne gi  utrykk for at hun savner foreldrene. Lite fysisk nærhet mellom henne og foreldrene. Men sier ikke det er sånn for alle, her er det gjerne flere ting som spiller inn.

Anonymous poster hash: 79d11...a8d

[*flux*]

Mamma jobber skift og passer min når hun har fridager midt i uken. Det er bare fordi hun ønsker det. Og fordi det er kos. Når vi spør mini om mini vil sove hos mormor så er svaret alktid JA. Når det går litt tid kan mini ta på seg støvlene, gå i gangen og si; jeg vil til mormor å sove. Hun spør ofte om mormor og ser etter bilen hennes. Mini er to og elsker mormor. Hun er også en trygg og stabil unge med god tilknytning. Vi tenker det er flott at mormor er en nær person. Hun henter ofte i barnehagen også.

[Anonym bruker]

 

Synes det høres mye ut for en unge på 2 år. Da er de fremdeles så liten at de trenger mye rutiner og forutsigbarhet. Små barn er jo gjerne veldig knyttet til alt det kjente i hjemmet sitt, sin egen seng i sitt eget rom. Etter lange dager i barnehagen trenger de gjerne mye mamma og pappakos også.

Det er jo dessuten ikke mange timene man ser dem i ukedagene, så hadde ikke ønsket å ha ungen borte 1-2 dager/netter i uken.

Naboen vår på 5 har alltid hatt det slik. Mye hos besteforeldre. De passet ofte hele helgen og har vært med dem et par uker til syden alene siden han var 1 år. Dette var fordi foreldrene var slitne og ønsket mye fri. Hun er,og har vært vært en svært urolig og litt rotløs unge. Spiller ingen rolle for henne hvem hun er med. Vil være med fremmede hjem og når hun er her så vil hun alltid overnatte. Har aldri hørt henne gi utrykk for at hun savner foreldrene. Lite fysisk nærhet mellom henne og foreldrene. Men sier ikke det er sånn for alle, her er det gjerne flere ting som spiller inn.

 

Anonymous poster hash: 79d11...a8d

Å overnatte hos besteforeldrene kan være en del av rutinene det også.

Og man kan være tilstedeværende foreldre. Vi er en familie som bor nært hverandre. Vi er vant til å være ofte på besøk hos hverandre. Vi popper innom og vil barna overnatte hos besteforeldrene så får de det. Da henter vi de neste morgen og kjører i b.hage... eller så gjør besteforeldrene det.

Syns det er fantastisk at vi alle er en storfamilie med tanter, onkler, besteforeldre og oldeforeldre som bor så nære. Barna trives kjempegodt med at vi er så sammensveiset. Det er godt å ha oldemors fang, bestefars trilleturer, tantes gummiansikt osv. Syns det nesten virker stusslig å ikke ha det sånn. Kommer selv fra en liten familie hvor det var lite samhold. Det ønsker jeg ikke for mine barn. Vi har det topp som vi har det ! Det er fint foe barnas trygghet å ha et så sterkt samhold til storfamilien

 

 

 

Anonymous poster hash: 68009...d50

[Anonym bruker]

 

Synes det høres mye ut for en unge på 2 år. Da er de fremdeles så liten at de trenger mye rutiner og forutsigbarhet. Små barn er jo gjerne veldig knyttet til alt det kjente i hjemmet sitt, sin egen seng i sitt eget rom. Etter lange dager i barnehagen trenger de gjerne mye mamma og pappakos også.

Det er jo dessuten ikke mange timene man ser dem i ukedagene, så hadde ikke ønsket å ha ungen borte 1-2 dager/netter i uken.

Naboen vår på 5 har alltid hatt det slik. Mye hos besteforeldre. De passet ofte hele helgen og har vært med dem et par uker til syden alene siden han var 1 år. Dette var fordi foreldrene var slitne og ønsket mye fri. Hun er,og har vært vært en svært urolig og litt rotløs unge. Spiller ingen rolle for henne hvem hun er med. Vil være med fremmede hjem og når hun er her så vil hun alltid overnatte. Har aldri hørt henne gi utrykk for at hun savner foreldrene. Lite fysisk nærhet mellom henne og foreldrene. Men sier ikke det er sånn for alle, her er det gjerne flere ting som spiller inn.

 

Anonymous poster hash: 79d11...a8d

Å overnatte hos besteforeldrene kan være en del av rutinene det også.

Og man kan være tilstedeværende foreldre. Vi er en familie som bor nært hverandre. Vi er vant til å være ofte på besøk hos hverandre. Vi popper innom og vil barna overnatte hos besteforeldrene så får de det. Da henter vi de neste morgen og kjører i b.hage... eller så gjør besteforeldrene det.

Syns det er fantastisk at vi alle er en storfamilie med tanter, onkler, besteforeldre og oldeforeldre som bor så nære. Barna trives kjempegodt med at vi er så sammensveiset. Det er godt å ha oldemors fang, bestefars trilleturer, tantes gummiansikt osv. Syns det nesten virker stusslig å ikke ha det sånn. Kommer selv fra en liten familie hvor det var lite samhold. Det ønsker jeg ikke for mine barn. Vi har det topp som vi har det ! Det er fint foe barnas trygghet å ha et så sterkt samhold til storfamilien

 

 

 

Anonymous poster hash: 68009...d50

 

Ser poenget ditt,men  det må jo ikke være det ene eller det andre. Vi er også en ganske sammensveiset familie. Besteforeldre henter ofte i barnehagen slik at barnet får kortere dager i barnehagen. Da henter de tidlig, er sammen et par timer og har gjerne middagen klar til vi kommer hjem. Vi er også ofte sammen i helgene alle sammen, eller de finner på noe med besteforeldre eller onkler. MEN, barnet sover i hovedsak hjemme. Nå er hun 5 og synes det er kjekt å overnatte innimellom , men 5 åringer har jo helt andre behov enn  2-åringer.

Forstår heller ikke helt at man har behov for å sende bort en 2-åring  på overnatting 1-2 ganger i uken.

 

Anonymous poster hash: 79d11...a8d

[Anonym bruker]

Vet om en gutt som primært bor hos besteforeldrene sine, er hos moren 8 dager i mnd ( hun ga han fra seg frivillig) og i tillegg har overnatting/avlastsfamilie annenhver helg, og DET tenker jeg er slitsomt for en stakkars fireåring.. At en barnefamilie med to foreldre trenger at barnet overnatter borte to dager i uken finner jeg rart, men kanskje en av foreldrene er syk på et vis?

Anonymous poster hash: 2e217...da4

[Anonym bruker]

En "venn" av familien sendte sin datter til farmoren hver helg fra hun var 3-4 mnd. Denne moren bodde forøvrig sammen med sine egne foreldre og storesøster i midten av tyveårene, men det ble vel for mye jobb lell.. Farmor ville gjerne ha barnet altså, men at moren villig sende vekk en BABY hver helg, det har jeg ikke forståelse for.

 

Dét synes jeg er spesielt.

 

Men ja, jeg må innrømme at det også er litt spesielt av et gift par å sende bort en toåring hver helg. Er det ikke i helgene de fleste familier har ekstra tid til å kose seg sammen da?

 

Anonymous poster hash: 056ba...865

[Anonym bruker]

 

 

 

Synes det høres mye ut for en unge på 2 år. Da er de fremdeles så liten at de trenger mye rutiner og forutsigbarhet. Små barn er jo gjerne veldig knyttet til alt det kjente i hjemmet sitt, sin egen seng i sitt eget rom. Etter lange dager i barnehagen trenger de gjerne mye mamma og pappakos også.

Det er jo dessuten ikke mange timene man ser dem i ukedagene, så hadde ikke ønsket å ha ungen borte 1-2 dager/netter i uken.

Naboen vår på 5 har alltid hatt det slik. Mye hos besteforeldre. De passet ofte hele helgen og har vært med dem et par uker til syden alene siden han var 1 år. Dette var fordi foreldrene var slitne og ønsket mye fri. Hun er,og har vært vært en svært urolig og litt rotløs unge. Spiller ingen rolle for henne hvem hun er med. Vil være med fremmede hjem og når hun er her så vil hun alltid overnatte. Har aldri hørt henne gi utrykk for at hun savner foreldrene. Lite fysisk nærhet mellom henne og foreldrene. Men sier ikke det er sånn for alle, her er det gjerne flere ting som spiller inn.

 

Anonymous poster hash: 79d11...a8d

Å overnatte hos besteforeldrene kan være en del av rutinene det også.

Og man kan være tilstedeværende foreldre. Vi er en familie som bor nært hverandre. Vi er vant til å være ofte på besøk hos hverandre. Vi popper innom og vil barna overnatte hos besteforeldrene så får de det. Da henter vi de neste morgen og kjører i b.hage... eller så gjør besteforeldrene det.

Syns det er fantastisk at vi alle er en storfamilie med tanter, onkler, besteforeldre og oldeforeldre som bor så nære. Barna trives kjempegodt med at vi er så sammensveiset. Det er godt å ha oldemors fang, bestefars trilleturer, tantes gummiansikt osv. Syns det nesten virker stusslig å ikke ha det sånn. Kommer selv fra en liten familie hvor det var lite samhold. Det ønsker jeg ikke for mine barn. Vi har det topp som vi har det ! Det er fint foe barnas trygghet å ha et så sterkt samhold til storfamilien

 

 

 

Anonymous poster hash: 68009...d50

Ser poenget ditt,men det må jo ikke være det ene eller det andre. Vi er også en ganske sammensveiset familie. Besteforeldre henter ofte i barnehagen slik at barnet får kortere dager i barnehagen. Da henter de tidlig, er sammen et par timer og har gjerne middagen klar til vi kommer hjem. Vi er også ofte sammen i helgene alle sammen, eller de finner på noe med besteforeldre eller onkler. MEN, barnet sover i hovedsak hjemme. Nå er hun 5 og synes det er kjekt å overnatte innimellom , men 5 åringer har jo helt andre behov enn 2-åringer.

Forstår heller ikke helt at man har behov for å sende bort en 2-åring på overnatting 1-2 ganger i uken.

 

Anonymous poster hash: 79d11...a8d

Jeg ser poenget ditt, men selv om du har en oppfatning av noe så betyr ikke det at andre gjør og tenker annerledes er feil. Skjønner virkelig ikke problemet

 

Anonymous poster hash: 68009...d50

[Anonym bruker]

Nå er jeg alene med barn, så kanskje jeg ikke skulle svart her. Men ser altså ikke problemet med at et barn sover så ofte hos sine besteforeldre. Jeg lar ikke mitt barn sove så mye borte, men det er fordi jeg ikke har så ekstremt behov for avlastning. Da jeg var liten og frem til jeg var tenåring, var jeg en sånn "kasteball" mellom foreldre og besteforeldre, nettopp fordi mine foreldre hadde flere barn å ta seg av og de hadde mye behov for avlastning. Men jeg kan ikke si at jeg synest det var stressende for min del, å være så mye sammen med mine besteforeldre. Jeg lå over hver helg og i alle ferier, og for meg er dette bare gode minner

 

Anonymous poster hash: fff30...8e9

[Anonym bruker]

små barn takler nok bedre å være litt her og litt der enn større barn og voksne. Vi voksne tenker på så mye annet og blir stresset av å farte rundt.

Barn tenker enkelt: nå er jeg her hos bestemor og jeg har det gøy. Nå er jeg hjemme og det er gøy. Barn tenker ikke så mye på fortid og fremtid. De lever i nuet og derfor er det takler de ofte godt å veksle litt imellom.

 

Det er noe helt annet om de blir en kasteball mellom forskjellige barnevakter og fosterfamilie. men å være i en liten omkrets bestående av nære familiemedlemmer og overnatte litt hos bestemor også er det nok ingen barn som vil tenke var feil når de blir større. To ganger overnatting i uka er ofte, men barnet er jo likevel oftest hjemme.

 

Anonymous poster hash: 68009...d50